Har vi en vei å gå?

”This is a billion dollar country” er en rapport fra september 2012 som ble laget av International Research Institute of Stavanger AS (IRIS) på oppdrag av Greater Stavanger. Rapporten viser at selskapene med hovedkontor på Forus årlig genererer en omsetning i overkant av 1100 milliarder, tilsvarende et norsk statsbudsjett. Eller 19% av nasjonal verdiskapning.

Ca 40 000 personer er sysselsatt i dette relativt lille næringsområdet som ligger mellom kommunene Stavanger, Sandnes og Sola. Selv om det har tatt 40 år å utvikle Forus til det det er i dag, er det først i de senere år at det er satt fokus på infrastrukturen. Dette har resultert i altfor lav veikapasitet, for få parkeringsplasser, manglende kollektivtilbud og svært få gang- og sykkelstier.

Antall arbeidsplasser antas å vokse kraftig i årene fremover, og dette forsterker en allerede opphetet debatt om hvordan samferdselspolitikken på Forus skal føres.

Jeg jobber til daglig i et IT-serviceselskap som heter Cegal. Vi leverer et totalkonsept med garantert kvalitet til olje- og gassindustrien (E&P). Vår spesialisering er rettet mot G&G miljøer. I tillegg til vårt kontor i Oslo, har vi hovedkontor på Forus. Trafikale utfordringer til og fra jobben er således et kjent problem.

Av respekt for fagfolk, politikere, synsere og “forståsegpåere”, har jeg ikke tenkt å komme med en forenklet og revolusjonerende løsning på “Forusproblematikken” her og nå. Det pågår nok debatter og prosesser rundt dette allerede. Det jeg vil rette fokus på, er hva vi kan gjøre som enkeltindivider i hverdagen, samt litt om det vi ikke trenger å gjøre.

 

Først litt om å sykle til jobben. Da vi flyttet inn i nye lokaler for noen måneder siden, var vi opptatt av å legge godt til rette for å bruke sykkelen. Flotte garderober, tørkerom for våte klær og sykkelgarasje med vaskemuligheter og utstyr for enkle reparasjoner var viktig. Samtidig var det viktig å påpeke sikkerheten og ansvaret som syklist. Syklister er som vann, tar minste motstands vei. Mange bilister opplever derfor syklister som uansvarlige trafikanter, der trafikkregler håndteres etter innfallsmetoden. Bilistene på sin side, bruker sin fysiske overmakt for det den er verdt. Som den største bølla i klassen, som vet at han kan skremme hvem som helst uten å risikere noe selv.

Personlig har jeg opplevd å bli presset ut av veien av en forarget vogntogsjåfør. Med hjelm på hodet, hjertet i halsen og familien på netthinnen, endte jeg i grøften og kunne endt mine dager. Om sjåføren gliste bredt, eller svelget tungt over nesten å ha blitt drapsmann, vet jeg ingenting om. Det jeg vet, er at konflikten mellom syklister og bilister skyldes begge parter. Et godt valg i hverdagen er å tenke seg om 2 ganger før vi blir irritert. Kanskje vi klarer å se mer enn bare vår egen side av saken?

 

Svært ofte er det kollisjoner på E39 mellom Auglendstunnelen i nord og Kvadrat i sør. Kjøreretningene er adskilt, så kollisjonene skjer vanligvis ved påkjøring bakfra. Dette medfører køer som forplanter seg til sentrum i Stavanger, til sentrum i Sandnes og til Stavanger Lufthavn på Sola. Et allerede anstrengt veinett eskalerer til et nesten uholdbart trafikkaos.

Når veiene er gode og bilene er teknisk sikre, må vi kunne erkjenne at kollisjonene først og fremst skyldes menneskelig svikt. Uten å ha annet belegg for mine påstander enn mine egne erfaringer, vil jeg si at svært mange av kollisjonene lett kunne vært unngått.

Siden trafikken er så saktegående i periodene når folk skal til og fra jobben, brukes tiden i bilen til alt mulig annet enn kjøring. Det snakkes i mobiler, det tekstes på sosiale medier og mailer leses. Alt mens vi holder luken til bilen foran så liten som mulig, slik at ingen smetter inn foran oss. Vi hater at andre presser seg frem i køen. Vi hater også å slippe biler inn fra akselerasjonsfeltene, eller å la noen i høyre fil få slippe inn i den marginalt hurtigere venstrefilen. Det samme gjelder når du vil tilbake til høyre fil igjen. Da er det payback time. I samme øyeblikk ser vi noen kraftige bremselys foran oss. Dessverre altfor sent.

Et kjøremønster med stadige akselerasjoner og nedbremsinger skaper ergerlige køer. Hadde vi klart å holde litt lenger avstand til bilen foran, hadde vi unngått mange situasjoner og holdt en høyere gjennomsnittsfart. Hjelp til selvhjelp.

Det virker som vi deltar i en konkurranse om å komme raskest mulig frem. Samtidig er vi avhengig av å dele veien med alle andre kjøretøy. Glidelåsprinsippet er den mest effektive måten å skape flyt i trafikken, men den krever at vi forstår at gevinsten ved å hjelpe andre.

På samme måte som nordmenn ikke er kjent for sin veloppdragenhet i trafikken, er amerikanerne kjent for det motsatte. Noe ufortjent vil nok noen si, med tanke på dobbeltmoralen de også er kjent for. For noen år siden diskuterte jeg nettopp dobbeltmoralen med en hyggelig amerikaner. Han hadde god selvinnsikt og ingen problemer med å erkjenne dette. Men som han sa: “Noen ganger er det kanskje bedre med dobbeltmoral enn ingen moral?”

 

Du trenger ikke være rakettforsker eller jobbe i IT-bransjen for å skjønne at det er samferdselsutfordringer knyttet til næringsutviklingen på Forus. Men vi trenger ikke gjøre det verre enn det er ved å oppføre oss dårlig.

Et godt valg i hverdagen er å ta hensyn i trafikken.

 

 Cegal bygg

Sofagruppe mot resepsjon

 
 

 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min 🙂

Populære norske blogger Blogglisten