Lokale sykehus, samferdsel og en fjellmann

 
Kanskje er det den tilkomne faren som er mest engstelig, der han kjører bak ambulansen, på den svingete veien til fødeavdelingen i Haugesund. De drøye 11 milene fra Sauda tar en evighet. Selv om det kjøres hardt. De hadde snakket om det på forhånd, og han hadde prøvd å berolige henne. Men nå var det alvor. Og seks uker for tidlig.

 
Sauda er Rogalands nordligste kommune, og i 1998 gjorde kommunen et vedtak om å gi Sauda bystatus. Med fornyet selvtillit kunne saudabuen igjen tro på et fullverdig helsetilbud. Men med i underkant av 5000 innbyggere, er det i praksis vanskelig å opprettholde alle funksjoner. Det mangler personell og økonomiske rammer.
 
I vårt langstrakte land er det mange steder som Sauda, og folk i Ytre Namdal, Nordfjordeid og Tynset vil helt sikkert nikke gjenkjennende til historien i innledningen. Krav om effektivisering gjør at pasientbehandling flyttes ut av distriktsnorge. Ved å fjerne akuttberedskapen og fødeavdelingene i lokalsykehusene, skal vi spare utgifter og redusere ventekøer.

 

Samtidig med sentralisering av helsetilbudet, pågår diskusjonen rundt samferdsel. Vi ser til Sverige og hører media fortelle “I fjor bygget de åtte ganger så mye firefelts motorvei enn oss”. Vi hører om manglende kollektivtilbud. Om manglende sikring mot rasfare. Om manglende midtdelere. Om ferjefritt vestland. Om bybaner, busway og sykkelstier.

 

Mens den tilkomne faren på vei til Haugesund foretar noen hazardiøse forbikjøringer i Vikedal, ligger hovedpersonen, barnets mor, i ambulansen foran. Riene kommer fortere nå. Kanskje må hun føde i bilen? Hun orker ikke å tenke på det nå.

 

I Norge har vi ikke råd til å bygge ordentlig infrastruktur, og vi har ikke råd til et lokalt helsetilbud. Samtidig ønsker vi et rikt og mangfoldig Norge, der folk fortsatt kan bo og livnære seg langs den langstrakte kysten vår. Der Ole Brumm ville takket ja til begge deler, ser vi ut til å gå for et kompromiss. Klassisk nok gir dette oss litt av alt, men ingenting helt slik vi ønsker.
 
I følge Maslows grunnbehov, er trygghet og sikkerhet det viktigste for oss mennesker. Effektiviseringen gjør kanskje at vi sparer penger og tid, men for noen betyr dette mindre trygghet. Det å komme raskt til hjelp er avgjørende for hvor trygge vi føler oss.
 

En mann som er kjent for sine gode hensikter, og som både var opptatt av helsetilbud og veinett, er inderen Dashrath Manjhi. Også kjent som “Mountain Man”. Mannens kone døde som følge av manglende medisinsk hjelp, da nærmeste by med doktor var 70 km unna. Denne avstanden kunne vært mye kortere hadde det ikke vært for et fjell mellom landsbyen han bodde i, og byen hvor doktoren holdt til. Manjhi ville ikke at noen andre skulle lide samme skjebne som hans kone, så derfor laget han en vei gjennom fjellet. Skjæringen var 110 meter lang, 7,6 meter dyp og 9,1 meter bred. Han jobbet dag og natt i 22 år, fra 1960 til 1982, og resultatet var at avstanden mellom stedene ble redusert til 1 km. Manjhi hadde meget god hukommelse. Han husket hele tiden hvorfor han måtte lage veien gjennom fjellet, og lot seg ikke affisere av alle hindringer på veien.
 

manjhi

 
Heldigvis slipper vi å lage veiene selv her i Norge, men kanskje vi har noe å lære av Manjhi likevel? Hva er hensikten med effektivisering? En økonomisk effekt, eller et bedre samfunn å leve i?

 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten