Kjærlighetsspråkene

 
Hun har ventet hele kvelden, og nå er han trøtt. Hun hører et kort “god natt”, i det han reiser seg fra godstolen sin og går inn på badet. “God natt, elskling, kommer snart”, responderer hun og smiler litt anstrengt til ham. Hun har elsket ham lenge, men en rar følelse har begynt å snike seg innpå henne. Hvorfor sier han ikke noe om kveldene? Synes han de har det helt greit?
 
Før var han oppmerksom, men nå ser han ingenting lenger. I dag var hun hos frisøren, og han kunne ha kommentert hennes nye frisyre. Nei, ikke et ord. Det nye profilbildet hennes på Facebook er det mange som liker. Hun går inn og sjekker, slik hun har gjort hele kvelden. Tre nye likes. De liker meg i hvert fall, tenker hun. Han kan bare gå å legge seg, hun venter en stund til.
 
Hjemme holder paret på med å pusse opp loftstuen. Hun har fortalt ham hvordan hun vil ha det, og han gjør som hun sier uten innvendinger. Han er på loftet nesten hver ettermiddag, og hvis hun maser om når det er ferdig, blir han irritert. Han er så flink, tenker hun. Snart kan hun vise loftstuen til venninnene sine.
 
Mens hun sjekker oppdateringer på Facebook, ligger han våken og tenker. Han jobber og jobber om dagene, og hører bare mas om å bli ferdig. Hun kunne kommet inn med noen nystekte vafler til meg, tenker han. Nå tar hun alt for gitt. Ser hun ikke alt arbeidet jeg gjør for å glede henne?
 
Vi avslutter denne lille historien og reflekterer litt.
 
Hvordan viser paret kjærlighet til hverandre? Er kjærligheten i ferd med å visne bort?
 
Dr. Gary Chapman er ekteskapsrådgiver og forfatter av bestselgeren “The Five Love Languages“. I boken hevder han at det finnes fem forskjellige kjærlighetsspråk vi kan benytte når vi kommuniserer kjærlighet.
 
På samme måte som vi lærer oss et morsspråk, lærer vi oss også et primært kjærlighetsspråk. Dette språket faller naturlig for oss og er enkelt å bruke. Vi kan lære oss flere fremmedspråk, men disse krever at vi er mer konsentrerte og bevisste når vi bruker dem. Slik er det med kjærlighetsspråkene også. Alle kan læres, men vi foretrekker alltid det primære kjærlighetsspråket.
 
Når det er fem forskjellige kjærlighetsspråk, er det ikke usannsynlig at vår partner har et annet primær kjærlighetspråk enn oss selv. Dette legger naturlig nok grunnlag for en rekke misforståelser, akkurat slik det gjør når to mennesker med forskjellig morsmål prøver å kommunisere med hverandre. Skal vi forstå hverandre likevel, må vi være konsentrerte og bevisste, og lytte ekstra godt.
 
Dette er de fem kjærlighetsspråkene:
 

    Bekreftelser
    Det er ikke alltid handling er viktigere enn ord. Bekreftelser i form av oppmuntringer, ros og vennlige ord kan styrke mottakerens selvbilde og selvtillit. Er vi særlig sårbare, kan fornærmelser være vanskelige å komme over.
     
    Kvalitetstid
    Oppmerksomhet og mental tilstedeværelse, meningsfulle samtaler og evne til å lytte er typiske kjennetegn på kvalitetstid. Vi ønsker dedikert og skjermet tid til å dele erfaringer og tanker, samt kjenne på empati.
     
    Tjenester
    Om vi har ansvar for mange oppgaver som vi ikke når over eller mestrer, kan det være godt å få hjelp. Aller helst er det fint om støtten kommer uten å be om det.
     
    Gaver
    Å motta gaver har ikke noe med materialisme å gjøre. Det er tanken og gleden bak som teller, ikke selve produktet. Pris har mindre betydning.
     
    Fysisk nærhet
    Mulighet til å berøre partneren gjennom klemmer, holding av hender og å sitte tett sammen, kan styrke tryggheten om at parforholdet har en sterk relasjon. Fysisk tilstedeværelse og tilgjengelighet er dermed helt avgjørende i dette kjærlighetsspråket.

 
Det er tydelig at paret i innledningen misforstår hverandre. Han forsøker å vise henne kjærlighet ved å gjøre alt arbeidet på loftet, men hun er mer opptatt av bekreftelser enn tjenester. Kanskje burde de heller jobbet sammen med å få loftet ferdig, og fått mer tid til å snakke sammen. Når hun spør den flinke mannen sin om hvordan det går med arbeidet, oppfatter han det som mas. Han er ikke opptatt av bekreftelser, men ønsker heller at hun gjør noe tilbake.
 
Når vi er forelsket og inngår et forhold, viser vi ofte kjærlighet på mange måter. Vi går gjerne hånd i hånd, vi sier vakre ord til hverandre og vi gjør hyggelige ting sammen. Når vår kjære trenger hjelp, stiller vi alltid opp, og for å være romantiske kjøper vi gjerne små ting og opplevelser til hverandre. Kommuniserer vi bredt, er det alltid noe som treffer godt hos partneren.
 
Dessverre går forelskelsen over. Vi blir litt sløvere, og vi begynner å kommunisere på vårt primære kjærlighetsspråk igjen. Det som faller oss mest naturlig, og som krever minst innsats. Er vi heldige, snakker vi samme språk, og kjærligheten lever videre av seg selv. Snakker vi ikke samme språk, misforstår vi hverandre, og kanskje føler vi at kjærligheten visner hen. I stedet for å føle oss sett, føler vi oss oversett.
 
Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på ditt og din partners primære kjærlighetsspråk, slik at dere kan trene på å vise kjærlighet på en måte som dere forstår og setter pris på.
 
Lykke til!
 
 
Ekstern lenke: “Discover your love language”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Den gang da mor var hjemme

Det var tirsdag, og klokken nærmet seg elleve. I den ene hånden hadde jeg en blokkfløyte, og i den andre hånden holdt mor. Jeg var 4 år og enebarn. Far var på arbeid. Jeg husker mor lot meg hoppe ned alle trinnene i trappa, helt fra 4. etasje. Så ruslet vi over gaten, forbi lekeplassen og bort til det gule huset hvor Anita bodde. Der stod Anita, Geir og moren deres og ventet på oss. Anita og jeg var venner. Hun var 5 år og kunne veien alene, sa hun. Så ruslet alle videre.

 

Anita og jeg gikk i barnehage, og nå var vi på vei til den. Det var en musikkbarnehage, og der var vi 1 time i uken. Tirsdager fra klokken elleve til tolv. Geir var bare 3 år, og egentlig litt for liten til å være med. Han pleide å sitte på fanget til moren sin, mens vi spilte.

 

 

DSC_4445-2

DSC_4446

 

 

Bortsett fra å være enebarn, var min barndom temmelig lik mange andres. Vi var hjemme med mor, mens far arbeidet. Å oppdra barn på barnas premisser var en selvfølge. Oppdragelsen skulle bære preg av praktisk læring gjennom lek, noe som ofte krevde tid og tålmodighet. Gjennom å delta i dagligdagse gjøremål, det være seg å lage mat, vaske opp for hånd og å kle på seg selv, skulle barnas ferdigheter stimuleres. Barna skulle oppleve verden i sitt eget tempo.

 

Det tradisjonelle familiemønsteret som fortsatt holdt stand da jeg var liten, var på ingen måte tilrettelagt for kvinners selvrealisering. Mens fedre var blant andre fedre, og fikk utfolde seg sosialt og intellektuelt på arbeidsplassen, ble mødre gående hjemme med et uforløst potensiale. Utvikling av egne evner, minst like gode som mennenes, ble ofret for ha tid nok til å følge opp barna.

 

I likestillingens navn er vi heldigvis forbi dette stadiumet, og i dag har kvinner og menn tilnærmet like muligheter til å realisere sitt potensiale. Malen for en familie har endret seg drastisk, og nå er det normalt at begge de voksne er i arbeidslivet. Som oftest i fulltidsstillinger. Samfunnet er lagt opp til 2 inntekter, både fordi det er kostbart å leve, men også fordi velstand og forbruk har blitt et mål på hvor godt vi har klart å realisere oss selv.

 

Denne situasjonen gjør at vi voksne dras i 2 forskjellige retninger. Vi ønsker oss flinke og veloppdragne barn, samtidig som vi jobber stadig hardere med å lykkes med vår karriere. Løsningen vi tar til, er økt effektivitet over hele linjen. I stedet for ha god tid til noe, har vi liten tid til alt. I stedet for kvantitetstid, har vi kvalitetstid.

 

For at kabalen skal gå opp, må barn i dag gå i barnehage. Noen blir sågar levert før jobb og hentet etterpå. Det er lange dager, også for små barn. Ansvaret for oppdragelsen har vi overlatt til barnehagepersonell, og etter hvert også til lærere, SFO-ansatte, fritidsklubbledere og fotballtrenere. I vårt samfunn er barn et statussymbol som vi ikke har anledning til å følge opp. I stedet for å tilbringe mye tid med dem, duller vi dem inn i designerklær og dyre reiser, og håper at det er tilstrekkelig med litt kvalitetstid inni mellom. Det kan synes som om vi ønsker at barna skal bli voksne så fort som mulig, slik at vi kan bruke mer tid på å realisere oss selv, og bygge vår velferd og posisjon.

 

Endringene i samfunnet de siste 40 årene har utvilsomt åpnet mulighetene for oss voksne. Mulighetene er ikke bare åpnet opp, de er nærmest påtvunget oss. Samtidig har vi muligens gamblet med barna og deres utvikling. Praktisk læring gjennom lek, har i stor grad blitt erstattet med teori og likegyldighet. I stedet for å lære hvor mye arbeid som ligger bak for å oppnå noe, vokser barna opp med voksne som kjøper seg ut av tidsklemma. Der vi tjente penger på å gå med aviser og pante tomflasker, opplever mange ungdommer i dag at en Parajumpers-jakke til 8000 kroner er en selvfølge å få av foreldrene.

 

Fallhøyden er stor. Ikke alle barn klarer å tilpasse seg et høyhastighetssamfunn tilpasset voksne. Angsten for ikke å være som andre er nådeløs. Tankene som svirrer i hodet på en ungdom når Parajumpers jakken uteblir, mest sannsynlig fordi kassen til de voksne er tom, kan røyne hardt på selvbildet til en ung mann. Hva har jeg gjort som ikke får en slik jakke, slik som alle andre? Er jeg ikke god nok?

 

Alt var ikke bedre før. Tvert i mot. Vi har aldri hatt så gode levevilkår som nå. Og aldri har begge kjønn vært mer selvrealiserte. Vi kan lett velge å være lykkelige. I hvert fall som voksne. Hvordan våre barn og unge vil få det som voksne i fremtiden, vil bare tiden vise. Kanskje lærer de mer enn vi tror? Kanskje får de andre mål enn våre?

 

Det er usannsynlig at vi noen gang vil gå tilbake til det familiemønsteret som vi hadde før. Det betyr at vi fremover må forvente å bruke tiden godt når vi først er med barna. Vi må akseptere at god tid ikke betyr å ha mye tid, men å ha kvalitetstid. Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på hva kvalitetstid betyr for deg og dine barn.

 
 


AnnonseHeader1