Et liv som kronometer?

Et karakteristisk trekk, er at den viser skalaen langs en horisontal linje. Faktisk helt opp til 10 dager. Hundrevis av mekaniske deler, som i fellesskap har en sirkulær legning, gjør bevegelse langs en rett linje meget komplisert. 10 dager horisontal “power reserve” er en av komplikasjonene som gjør Panerai til stor ingeniørkunst. Et kaos av små, feilfrie deler er satt perfekt sammen til et presis og fullendt kronometer, altså til et urverk som er testet og sertifisert til å møte spesifikke presisjonsstandarder. Festet til krokodilleskinn og knyttet rundt håndleddet, kan sterke følelser oppstå for den lidenskapelige klokkesamleren.

 

Når tiden tillater det, og jeg har behov for å hente energi, synker jeg gjerne ned i godstolen med en bok eller et magasin om klokker. En favoritt om dagen, er “Nesten velkledd” av Ivar Hauge Line. En kaffebordbok der jeg kan åpne en vilkårlig side, lese noen minutter og bli inspirert. Min trang til å stadig utvide kunnskapen om modellenes historier, design og komplikasjoner skyldes utelukkende gleden og fasinasjonen jeg opplever.

 

Line er 14 år og ikke interessert i klokker.
 
– “Hva skal jeg med en single purpose device”?
 
Line har en smartphone. Ofte i bruk, og ellers godt synlig i baklommen. Hun elsker den. Som far har jeg inntrykk av at hele hennes liv og åndelig føde får plass i denne ene devicen. Den har Facebook klient, Snapchat, Instagram, Twitter og alt det andre ungdommer trenger for å overleve. Hun nås effektivt via datatrafikk, selv om det i teorien er mulig å ringe henne. Og så viser den tiden.
 
– “Jeg klarer meg godt med Iphonen, far”.
 
– “OK”.
 
Line og meg blir sittende stua. Jeg legger boken i fanget og kikker på henne. Blikket hennes er på mobilen. Det er tydelig noen hun chatter med.
 
– “Bare snakk”, sier hun plutselig. “Alle ungdommer multitasker”.
 
– “OK. Du vet, et sveitsisk kronometer er helt perfekt?”, begynner jeg. “Til forskjell fra mye annet her i livet?”
 
– “OK…?”
 
– “Husker du den matteprøven du hadde i forrige uke?”
 
Hun må tenke litt, men bekrefter.
 
– “Husker du om du hadde alt riktig? Ble du fornøyd eller skuffet?”
 
Line trykker ivrig på mobilen og unnlater å svare.
 
– “Matematikk kan være ganske komplisert noen ganger. Det har du sikkert opplevd? Selv om vi er flinke med leksene og øver mye, så kan det snike seg inn en feil her og der. Er du ikke enig?”
Line ser opp på meg. Tydelig litt urolig for fortsettelsen.
 
– “Jo…”
 
– “Tenk om du alltid måtte få alt riktig på matteprøvene? Tenk om du, eller far, eller læreren din, eller vennene dine, ja alle, skulle forvente at du alltid gjorde alt riktig? At ingen feil snek seg inn her og der? At du nesten var som et sveitsisk kronometer! Hvordan hadde det vært?”
 
Line ser opp på meg. Hun legger bort mobilen.

 

 

DSC_4461

 

 
– “Hvis vi forventer at noe skal være perfekt, blir vi nesten alltid skuffet. Vi mennesker er ikke som klokker. Vi gjør masse feil. Hver dag. Ikke bare på matteprøver, men overalt. Vi sier dumme ting, og vi gjør dumme valg. Skjønner?“
 
– “Ja, og du spiser godteri i ukedagene, selv om du sier at du bare skal spise i helgene!” smiler Line.

 
Det er lett å villedes til å tro at det perfekte er det normale. Vi pepres med det perfekte i alle medier. Det være seg perfekte moteklær, perfekte dingser, perfekte skjønnhetsidealer, perfekte barn og perfekte hjem. Noe av det viktigste en far kan lære sin datter på 14 år, er derfor at det perfekte er det unormale. At alt riktig på matteprøven er veldig bra, men ikke normalt.
 
Når forventninger innfris, er det fordi vi har holdt oss innfor vårt mestringsnivå. Mestringsfølelse er gull verdt. Den bygger trygghet og godt selvbilde. Et godt utgangspunkt for å ville oppnå mer.
 
Vi smiler, begge to. Jeg føler jeg har vunnet noen minutter med kvalitetstid.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten