Hvordan vil vi ha det?

DSC_4848

 
– “Det er så mange som prøver å lure oss, og siden du ikke kan bevise at den var defekt før du mistet den i gulvet, tror vi defekten skyldes fallskaden. Vil du fikse mobilen, må du betale for det. Det går ikke på garantien.”
 
Den unge mannen i butikken har ikke til hensikt å tro på min forklaring. Det er vanskelig å nullstille seg for hver kunde, og mannen er lei av å bli lurt. Han ser på meg og venter på min reaksjon. Jeg har fortalt sannheten, men min integritet slår ikke inn på radaren. I hans øyne er vi alle like. Vi gjør oss lett til kjeltringer for en defekt mobil som trenger reperasjon, men han lar seg ikke lure.
 
Jeg går ut av butikken med den defekte mobilen til datteren min i innerlommen. Utgangspunktet til den unge mannen er at kundene lyver, inntil de har bevist det motsatte.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke først og fremst tro godt om folk?
 
Det er en sen ettermiddag, og jeg kjører hjemover. Europaveien har to felt, og jeg legger meg i feltet til høyre. Jeg velger å legge nålen på speedometeret synkront med fartsgrensen på de runde skiltene. Bak meg tar biler meg stadig igjen. De legger seg i venstre felt, og kort etter at de har passert meg, forsvinner baklyktene deres i det fjerne.
 
Jeg kunne sikkert kjørt raskere. Jeg kunne sikkert mestret forholdene, selv om det regner tett, og det ligger mye vann i veibanen. Men vi velger forskjellig, og jeg har valgt å være lovlydig. Mange suser forbi. De har sine egne fartsgrenser. De er så gode sjåfører at de ikke trenger å forholde seg til fartsgrensene til oss andre.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke respektere reglene?
 
Vel hjemme har min kjære laget middag. Jeg setter meg ved bordet, mens maten blir servert. Hun har gitt beskjed til ungdommene i huset om at maten er klar, men de kommer ikke. Hun gir dem beskjed noen ganger til, og der, endelig, der kommer de. I mens har jeg tatt opp mobilen min. Må sjekke mail og Facebook. Vi begynner å spise, og jeg må bare poste en kommentar før jeg legger bort mobilen.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke være mer takknemlige når vi kommer til dekket bord?
 
Middagen minner mye om møtet på jobben tidligere på dagen. Vi hadde avtalt et møte som skulle begynne klokken ett, men da klokken var slagen, var det bare 3 av 6 møtedeltakere som hadde møtt opp. Kort tid etter kom en av dem som manglet. Han skulle bare hente en kopp kaffe først. Så kom en til. Hun måtte bare skrive ferdig en mail mens hun fortsatt husket det. Med 5 av 6 på plass begynte møtet. Så, noen minutter senere, kom sjette og sistemann. Det vil si meg selv. Diskusjonen måtte starte på nytt. Denne gangen med alle til stede.
 
Du har sikkert gjettet hva jeg tenkte? Er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke ha respekt for hverandres tid og møte presis til møtene?
 
Vi mennesker er stadig i situasjoner der vi må balansere vår egen adferdsfrihet i forhold til hensynet til medmennesker og bestemmelser. Det oppstår situasjoner der vi må tørre å tro at folk snakker sant, selv om det som blir fortalt høres merkelig ut. Det vil være situasjoner der vi føler bestemmelser er meningsløse, men de er der som oftest av en grunn. Har vi tenkt i gjennom alle sider av en sak før vi kritiserer en avgjørelse? Før vi tøyer grensene? Vi vil møte mennesker som støtter oss og stiller opp. Møter vi dem med den respekten de fortjener?
 
Dersom vi ikke er bevisste på dette, har det lett for at vi tillater oss en frihet til å mene og gjøre det vi vil. Kanskje bra for oss selv, men er det like bra for dem rundt oss?
 
Et godt valg i hverdagen er å følge normene som gjelder for samfunnets ulike arenaer.
 
 
“Common sense is not so common.”
– Voltaire (1764)
 
 
AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten