Kamskjellsuppen som reddet kvelden

 

 
 

Det er en varm og solfylt ettermiddag i juli, og gjestene på hotellet er begynt å trekke inn fra bassengområdet for å skifte til kveldsantrekk. Vi er på Loews Miami Beach Hotel i Florida, et luksuriøst Art Deco-landemerke midt i hjertet av South Beach. Det gedigne bassenget har direkte tilgang til den vakre stranden, og det beste av shopping, restauranter og uteliv er i umiddelbar nærhet.
 
Fornemmelsen av velstand er overveldende. Det blinker og skinner fra Chanel, Louis Vuitton, Gucci, Rolex og alle de andre luksusmerkene. Folk her er kravstore. Hvorfor ta til takke med det nest beste, når man har råd til det beste?
 
Klokken nærmer seg halv åtte, og baren i foajeen begynner å fylles opp. Muntre, vakre og veldannede mennesker er klare til å gå ut å spise, men først skal det skåles i Champagne.
 
Samtidig pågår en av naturens prosesser utfor hotellet. Det varme formiddagsluften har steget høyt til værs og blitt avkjølt, og nå henger store, mørke skyer tungt over South Beach. En sterk blitz går av, og i samme øyeblikk høres et drønn. Det blir stille i foajeen. Så kommer regnet.
 
Det plasker ned på skikkelig tropisk vis, og når du tror det ikke er mulig å regne kraftigere, er det nettopp det som skjer. Det merkes en oppgitt stemning blant de pene menneskene. Hvordan komme seg inn og ut av taxien uten å bli våt i det velstelte håret? For ikke å snakke om de dyre, høyhælte skoene, de tåler jo ikke vann? Plan etter plan i foajeen kanselleres. Ingen vil ut i det vannvittige været, og snart er det lang kø for å få bord på hotellets beste restaurant. Vi slår følge. Restauranten er full på et øyeblikk, og vi er heldige som får det siste bordet, et lite inneklemt 4-mannsbord rett ved døren til kjøkkenet.
 
Denne fornemme restauranten har nok ord på seg for å ha nydelig mat og utmerket service, men verken betjeningen eller kjøkkenet er klar for slikt uventet storinnrykk. Alle gjestene på restauranten vil bestille samtidig, og det hele går fullstendig i surr for servitørene. Når maten endelig kommer, er det til feil bord, og når maten serveres til riktig bord, er det feil retter. En restaurantsjefs mareritt er i ferd med å bli virkelighet.
 
De pene, vakre menneskene begynner å bli irriterte. De rister oppgitt på hodet. – Det er en skandale, hører vi mannen på nabobordet si høylytt. Han slår ut med hendene. På et annet bord foregår en intens diskusjon. Det er et par i slutten av 50-årene. Smilet hennes er fullstendig borte, og ørepynten rister så vi hører det helt bort til bordet vårt. Til høyre for oss har en dame fått en forrett hun ikke har bestilt. Hun spiser den likevel. Hun orker ikke å vente på at servitøren skal komme tilbake. – Det er det verste jeg har spist, noen gang, utbryter hun og venter på servitøren likevel.
 
Over hele restauranten høres murring fra misfornøyde gjester. Betjeningen fortviler. – Pokkers vær!
 
Min kjære bestiller kamskjellsuppe til forrett. Den blir servert uten kamskjell. Anders begynner å smile.
 
– Hørt om den svenske kokken som hadde prøvesmakt kamskjellsuppen?
 
Vi ser for oss kokken på kjøkkenet som gumler i seg kamskjellene til min kjære og bryter ut i latter.
 
– Nei, nei, historien er ikke ferdig, fortsetter Anders.
 
– Dagen etter møtte han ikke på jobb, og derfor ringte kjøkkensjefen for å høre hva som var galt. Kokken fortalte at han hadde prøvesmakt kamskjellsuppen, og nå hadde han vondt i magen. – Var skjellene dårlige? spurte kjøkkensjefen. – Nej det tror jag inte, svarte svensken. Kjøkkensjefen fortalte da at han pleide å se og lukte om kamskjellene ikke var som de burde når han åpnet dem. Da kom det et hjertesukk fra den svenske kokken: – Öppna dom…?
 
Vi fortsetter å le, selv om det morsomste er å forestille seg kokken på kjøkkenet.
 
– Det gjør ikke noe. Jeg er uansett allergisk mot kamskjell, smiler min kjære ironisk.
 
– Synes ikke vi skal beskylde kokken for å ha spist kamskjellene, følger jeg opp. Det kan jo være at servitøren var sulten, og at de forsvant på veien hit?
 
– Å jeg som trodde det var snus han hadde under leppen, utbryter Anders.
 
Vi knekker sammen av tanken på at servitøren har lukkemuskelen til et kamskjell under overleppen.
 
Stemningen rundt bordet vårt er vidunderlig. Den ene vittige kommentaren avløser den andre, og snart tøyser vi med forskjellige rare episoder vi har opplevd tidligere. Familien er samlet. Vi ler og koser oss. Vi er som en koselig liten øy ute i det store stormfulle restauranthavet. Helt uanfektet av det som skjer rundt oss.
 
Nå er det i stedet folk som ser på oss. – Hva er det med den familien der? – Har de aldri vært på en flott restaurant før? – Denne elendige serveringen er vel ingenting å le av? Noen fortsetter å stirre. Skepsisen begynner å slippe taket, og ansiktene mildnes opp. Noen begynner å smile, først av oss, men snart med oss. Det blir flere og flere smil og se, bortsett fra hun med ørepynten, hun kjefter ennå på mannen sin.
 
Noen ganger går det ikke helt som forventet. Da er det lett å erge seg og finne feil hos andre. Et godt valg i hverdagen er å bruke humor og ikke ta seg selv høytidelig.
Begeistring smitter, som en kollega av meg alltid sier.
 
Lykke til!

 
 

AnnonseHeader1
Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 
 

Mynten i nøkkelskapet

Det er en overskyet tirsdag ettermiddag i Stavanger. Jeg har min faste svømmetrening og er sliten etter noen harde intervaller. Det merkes at kroppen ikke er like sprek lenger, men jeg er fornøyd med egen innsats. Jeg har ingen planer om å vinne noe. Premien min er et fullt timeglass i badstuen når treningen er unnagjort.

Svetten renner fra pannen. En mental omstart avsluttes med en iskald dusj for å kjøle meg ned.

Inne i garderoben er det kommet noen gutter i 14-15 årsalderen. De jobber iherdig med å markere sine posisjoner. Språket er direkte og tidvis vulgært. Alle vil være leder av flokken, men det er lett å se hvem som er øverst. Han leder an, og alt han sier forsterkes straks av de andre. Det finnes et hieraki inne i garderoben.

Den ene tenåringen har med seg en yngre bror. Lillebroren er kanskje 11-12 år og nederst i hierakiet. Gutten tror de ler med ham, men han er bare en leke for dem.

Jeg tar mynten ut av låsen i nøkkelskapet mitt. Samtidig ser jeg lillebroren går fra skap til skap og leter etter gjenglemte mynter. Han nærmer seg mitt skap. Kommentarene hagler fra de eldre guttene. De synes åpenbart det er flaut å mangle penger, men det er enda flauere å lete etter penger i skaplåsene. Han finner ingen mynter.

I det han skal passere meg, møter jeg blikket hans. Store, brune øyne. Vant til å bli mobbet. Vant til å ha lave forventninger. Jeg har fortsatt mynten i hånden min, og uten å tenke, legger jeg den tilbake i returhullet i låsen. Øynene hans følger etter mynten. Så ser han opp på meg igjen. Alle hans bevegelser fryser for et kort øyeblikk, mens hodet hans bearbeider en ny opplevelse. Så smiler han forsiktig. Han skjønner at det er hans mynt som ligger der. Uten et ord, napper han mynten ut av låsen, og løper bort til guttene for å vise resultatet av skattejakten, men de ser ham ikke.

Det er ikke enkelt å være ungdom. Alle har behov for å bli sett, hørt og verdsatt, men mange unge føler at de havner i skyggen av sine jevnaldrende. Et godt valg i hverdagen er å forsøke å være en god og voksen rollemodell som viser at du bryr deg, uavhengig av posisjoner og hierakier.

 

AnnonseHeader1

 

Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 

Husker du læreren din?

Det er snart 40 år siden jeg begynte på barneskolen, og jeg husker henne ennå, den første læreren min. Det vil si, på den tiden kalte vi henne for frøken. Frøken Eide. Vi var den beste klassen hun hadde hatt, sa hun, og vi trodde på det. Alle sammen.
 
Etter så mange år, er det fortsatt noe av frøken Eide igjen hos meg. Det er nifst å tenke på. Frøken Eide hadde en enorm innflytelse og makt. Ikke bare på oss elever. Våre foreldre lyttet også lydig.
“Frøken Eide har sagt…”, kunne foreldrene våre si, og da ble det slik. Enten det gjaldt leksearbeid eller hva vi skulle hjelpe til med hjemme. Hun var rosende og støttende, og brukte ikke hersketeknikker, naturligvis. Alt for å få det beste ut av oss barn, uavhengig av hvor eller hvem vi kom fra.
 
Jeg husker frøken Eide som snill og forståelsesfull og trygg. Hun kunne se på oss om noe ikke var som det skulle, og da pratet vi om det, og hun trøstet oss. Kanskje hjalp hun oss med å knytte skoene, eller gav oss ideér til hva vi skulle skrive om når vi skulle skrive fortellinger. Hun plastret og trøstet oss om vi hadde slått oss, og irettesatte oss om vi sa eller gjorde noe som ikke passet seg. Vi visste at hun snakket med de hjemme, og at hun kjente våre brødre og søstre.
 
Hadde du spurt meg hva sommerferie var den gangen, hadde jeg svart “skolefri”. Likevel, fri fra skolen eller ikke, frøken Eide tenkte alltid på oss elever. I sommerferiene sendte hun oss personlige postkort, og vi sendte svar tilbake. Jeg husker ennå postkortet vi kjøpte til henne i Legoland. Jeg var så kry.
 
Frøken Eide har lært meg å vente på tur, å lese, skrive og regne. Hun lærte meg å svømme, spille blokkfløyte, strikke og sy, i tillegg til de første engelske ordene. Hun lærte meg å ha mot til å tørre å stå på en scene og snakke for en forsamling.
 
Læreren er en trygg og viktig rolle i et barns liv.
Et godt valg i hverdagen er å vise takknemlighet for alt du og barna dine har lært.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Byens beste boller

 

 
 

Nå tror du kanskje at du har funnet en oppskrift på gode boller? Da må jeg skuffe deg. Dette er en liten historie om ledelse.
En historie som kanskje kan inspirere deg til å tenke over hvorfor du leder, og hvorfor du leder som du gjør.
 


 
Tenk deg at du har lært å bake boller av din mor. Bollene dine er så gode at familie og venner elsker dem. Henrykt over alle gode tilbakemeldinger, begynner en følelse å spire inni deg. En vakker dag velger du å slutte i jobben din for å bake på heltid. Drømmen din er å bake byens beste boller.
 
Du starter opp for deg selv, og du begynner å bake. Du trenger kunder, og du snakker med naboer, onkler og tanter, venner og gamle kollegaer. Alle vil deg vel, og bollene går unna, nært sagt som varmt hvetebrød. Du elsker jobben din, og folk elsker bollene dine. Du står opp hver morgen og gleder deg.
 
– I dag skal jeg gjøre mange glade med bollene mine!
Du er i ferd med å oppnå drømmen. Du er i ferd med å lage byens beste boller.
 
Etter hvert begynner flere å få øynene opp for bollene dine. Bedrifter begynner å ta kontakt. De vil veldig gjerne ha faste leveringer. Et selskap vil ha 100 boller hver fredag, og et annet vil ha 200 boller levert til lunch hver dag. Det blir bare mer og mer, og du baker og baker. Du står opp tidligere og tidligere for å bli ferdig, men du elsker fortsatt jobben din. Det er uaktuelt å slurve for å bli fortere ferdig. Du lager tross alt byens beste boller, og det krever at du passer godt på alt som må gjøres. Dessuten skal bollene leveres rykende ferske når kundene har bedt om det. Det er i grunnen det som tar mest tid.
 
Nå selger du så mange boller at du ikke rekker over det lenger. Du har ikke noe annet valg enn å få hjelp. Så du ansetter 2 medarbeidere. Den ene skal være med å bake, mens den andre skal kjøre ut varene og ellers holde det rent og pent i lokalet. Selv må du jobbe mer med salg og regnskap, i tillegg til bakingen.
 
Bakeriet ditt går så det suser. Du og dine ansatte leverer byens beste boller. Dere er stolte.
 
Men så en dag får du en lite hyggelig tilbakemelding fra en kunde.
– “Bollene dine er ikke like gode som før. Det er som om noe mangler.”
 
Kort tid etter hører du en annen kunde klage.
– “Du, de bollene dine kommer altfor sent. Vi vil jo ha dem til lunch.”
 
Du blir skuffet. Blant alle de fornøyde kundene, kommer det stadig flere kritiske tilbakemeldinger fra misfornøyde kunder. Du kjenner frykten for at omdømmet ditt skal slå sprekker. Du skal jo levere byens beste boller, hva har skjedd?
 
Du snur deg mot dine 2 ansatte. Du hadde ikke tid til å lage alle bollene selv, og nå har du ansatte som skal hjelpe deg. Du vil at de skal lage akkurat like gode boller som det du gjør selv, og de skal levere dem til rett tid, akkurat slik du gjorde da du var alene. De 2 ansatte ser forundret på deg.
 
Du innser at du ikke har forklart tydelig nok hva som forventes av dem. Byens beste boller krever at det er god kontroll på alt som må gjøres. Det er ikke bare å blande sammen noen ingredienser på slump og håpe på det beste. Ingen vet det bedre enn deg. Det må veies og måles, det må heves og trilles. Riktig temperatur for ikke å drepe gjæren, og passe tid i ovnen for å få den riktige fargen. Det må planlegges, sånn at kundene får levert rykende ferske boller til rett tid. Å bake byens beste boller er krevende, og nå klager kundene.
 
Tanken bak ansettelsene, er å få noen som kan hjelpe til med å levere produktet. En forutsetning er selvfølgelig at de som hjelper deg forstår og leverer samme kvalitet som om du skulle gjort det selv, og det gjør de ikke uten din hjelp. Husk at det ikke er hvilke som helst boller, det er byens beste. Du må lære dem å bake, slik du lærte å bake av moren din. Når de ansatte har lært, må du huske å kontrollere. Smaker du på en bolle før resten sendes ut til kunden, vet du om kvaliteten er som den skal være. Er kvaliteten god, må du rose dine ansatte og dele opplevelsen av suksess med dem. Er kvaliteten for dårlig, må du hjelpe dem til å lykkes bedre neste gang. Du må legge til rette og vise dem kunstene. Du må finne metoder som motiverer dem. La være å kjefte. Få mel på hendene og brett opp ermene. Vær en leder som deltar, ikke en sjef som roper.
 
Tenk deg at du fortsatt leverer byens beste boller, og at du søker etter flere nye medarbeidere. Du lykkes som gründer. Du lykkes som leder. Kanskje neste mål er landets beste boller?
 
Et godt valg i hverdagen er å huske at ledelse dreier seg om å få hjelp. Du får bare hjelp hvis du oppfører deg godt og deler suksessen.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Telthistorien

 

DSC_4752Leaflet | DNT, © Kartverket

 
 
Tenk deg at du er en lærer, og at du har en klasse med deg opp på fjellet. Du sier til elevene:
 
– Nå skal vi ha det kjekt denne helgen, men først er det noen ting vi må gjøre. Noen må sette opp telt. Noen må lage mat. Noen må vaske opp, det er kanskje litt kjedelig, men det må gjøres. Er det noen som vil sette opp telt?
 
– Jeg!
 
Flere elever rekker hendene i været umiddelbart. Det er alltid noen som har veldig lyst til å sette opp telt.
 
– OK, da setter dere opp telt. Husk at dere må finne en god plass. Vi vil sove godt, og det bør være vann og brensel i nærheten til de som skal lage mat og ordne andre ting. Husk også at det kan blåse kraftig opp her på fjellet.
 
De finner den beste plassen, og de bardunerer godt.
 
– Dette teltet skal aldri kunne blåse ned, selv om det blir storm, roper en av elevene begeistret.
 
De passer på at det er behagelig å ligge, helst med hodet litt høyere enn beina. I hvert fall ikke omvendt. De bryr seg ikke så mye om de andre som lager mat og gjør andre ting. De andre får holde på med sitt, med mindre de er ferdige med oppgaven.
 
– Vi er ferdige med å sette opp telt, lærer. Er det noe mer vi skal gjøre?
 
– Veldig bra. Ja, kan dere se om noen av de andre gruppene trenger hjelp til noe?
 
Det er ikke bare de kjekke oppgavene som blir gjort. Det er alltid noen som påtar seg de kjedelige tingene også.
 
– Jeg kan godt være med å vaske opp, lærer. Det går helt fint for meg.
 
Hvis du som lærer skal lykkes med å lage en hyggelig helg på fjellet med klassen din, må du sørge for at elevene forstår oppgavene som må utføres. Du må legge til rette for at oppgavene kan gjøres, og at de som gjør oppgavene aller helst gjør dem med glede. Du må gi dem ros når de lykkes, og veilede dem når de behøver hjelp.
 
Mye av det som skal gjøres på en slik fjelltur, går helt av seg selv. Klassen har kanskje gledet seg lenge, og når helgen endelig er kommet, er alle klar til innsats. Det er samhold, sprudlende energi og godt humør i gruppen. Turen er godt planlagt, og alle vet at de må være med å bidra.
 
Det er også mye som ikke går av seg selv. Det er derfor det må være med en lærer. Din viktigste oppgave på turen er å sørge for at det som ikke skjer automatisk, skjer likevel.
 
Du er kanskje ikke lærer i virkeligheten, men kanskje du er leder?
 
På jobben vår snakker vi ofte om teltturen når vi omtaler strategiske mål. Nå er det nok ikke vanlig at lærerne tar elevene med seg på helgeturer lenger, men historien fungerer for oss likevel. Vi liker å legge frem oppgaver, og å invitere kollegaer til engasjement og begeistring. Å pålegge noen oppgaver de ikke synes noe om, fungerer sjelden bra. Våre ledere skal sørge for at reisen blir god, at det er tilrettelagt for alle rammefaktorene, og at vi kommer oss gjennom på best mulig måte. Vi vil ikke ha uhell eller sure miner. Vi vil ha samhold, og vi vil gjøre hverandre gode. Vi vil ha glede og entusiasme, trygghet og tillit, og ikke minst, vi vil prestere. Vi vil komme hjem og si:
 
– Vi gjorde det! Det var utfordrende når det stod på, men nå føles det bare fantastisk. Gleder meg til neste tur!
 
Lærere kan være gode forbilder for oss ledere.
 
Et godt valg i hverdagen er å tilrettelegge for godt samspill.
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Mentalvitamin

 
Hvis jeg tar med alle dager jeg har levd, har jeg visst passert 40 år. En petimeter vil endog si med god margin. Heldigvis er jeg ung til sinns, og jeg er sprek når jeg spenner muskler foran speilet. Huden er ganske stram, når jeg løfter den litt, og når jeg har dusjet, er jeg høy og mørk.
 
Jeg synes det høres ut som en drømmemann, men jeg er jo inhabil. Frisøren min derimot, hun er habil nok så det holder. Her om dagen viste hun sin ærlige side også:
 
– Det begynner å bli ganske grått nå, Frank. Bruker du en god sjampo?
 
– Aner ikke, svarer jeg. Jeg bruker bare det jeg finner i dusjen.
 
– Du hadde nok ikke vært så tørr i hodebunnen hvis du hadde brukt en skikkelig sjampo, fortsetter hun.
 
Det blir stille. Hun fortsetter å klippe. Helt ubevisst begynner jeg å tenke på sjampo-reklamen som går på TV for tiden. Var det ikke noe med pro-vitamin eller noe sånt?
 
Vitaminer er i vinden som aldri før. Vi bombarderes med inntrykk gjennom all mulig produktreklame, men også gjennom debatter og meninger i media og andre steder. Det er på ingen måte nødvendig å være lege, kjemiker, forsker eller ha en annen vitenskaplig bakgrunn for å ytre bastante synspunkt. Alle virker å ha en mening om disse organiske molekylene som kroppen vår trenger for å opprettholde normale funksjoner.
 
Utgangspunktet for vitaminene er mangelsykdommene som tok livet av store folkemengder opp gjennom historien. Det anslås for eksempel at to millioner sjøfolk døde av skjørbuk i årene 1500 til 1850. Man trodde at folk ble syke av noe de hadde spist, mens de i realiteten ble syke av det de ikke hadde spist. Erkjennelsen av at et mangelfullt kosthold var årsaken til skjørbuk og en rekke andre sykdommer tok lang tid. Først i 1912 kom selve gjennombruddet for vitaminene. Den polske biokjemikeren Casimir Funk, greide å isolere tiamin, eller vitamin B1 som det er mest kjent som, og fastslå at vitaminet tilhørte en nitrogenholdige molekylfamilie. Han satte sammen ordene “vital” og “aminer” og dannet det nye ordet vitaminer. I ettertid vet vi at bare noen av vitaminene er aminer, altså nitrogenholdige.
 
Det karakteriske ved vitaminer er det store misforholdet mellom dosering og effekt. Vi har stort behov for vitaminer, men det er ikke stort vi har behov for. Hvor mye vi har behov for, er det i tillegg stor uenighet om. Det er kanskje ikke så rart, for det er uansett svært små mengder det er snakk om. Noen titalls gram er kanskje alt vi trenger gjennom et helt liv. Dette gjelder for eksempel for C-vitamin og vitamin B1. De nordiske næringsstoffanbefalingene er nylig blitt revidert, og her er anbefalt daglig inntak av vitamin D økt med 33 % fra de forrige nordiske anbefalingene, dvs. fra 7,5 μg/dag til 10 μg/dag. Vitamin D, som egentlig er et hormon, er et av de viktigste stoffene for kroppen vår. Dette får vi delvis gjennom maten vi spiser, men i størst grad gjennom solens virkning på huden.
 
Vitaminer er i utgangspunktet organiske, det vil si de stammer fra levende organismer som planter og bakterier. I de senere år har det kommet syntetiske vitaminer som tilsies å ha samme effekt som organiske, men dette er et betent tema med mange meninger.
 
Forskjellen på vitaminer og mineraler, er at mineraler er de kjemiske stoffene i det periodiske system. 92 grunnstoffer forekommer naturlig her på jorden, og de fleste av dem passerer gjennom kroppen vår en eller flere ganger i løpet av livet.
 
Det besynderlige med vitaminer og oss mennesker, er at vi ikke kan produsere dem selv når vi er så avhengige av dem. I dyreriket er det faktisk bare marsvin og mennesker som ikke klarer å fremstille C-vitamin i egen kropp. En potet fikser det greit.
 
Et vagt definert doseringsbehov, kombinert med drømmer om god helse og et vakkert ytre, gjør at vi stadig blir eksponert for produkter med vitaminer som en del av salgs-pitch’en. I Norge er Lilleborg en betydelig produsent og markedsfører av produkter til personlig pleie, og et av deres produkter er Vitamin Explosion Shampoo. Dette produktet markedsføres slik på deres nettsider:
 
“Drømmer du om et sunt, vakkert og velduftende hår? Nyheten Vitamin Explosion fra Sunsilk Minerals inneholder Pro vitamin B og vitamin C og E som gjør håret sunt fra rot til spiss.”
 

 
 
Min første tanke er at det må være meget vanskelig for produsenten å bevise dette, men så leser jeg videre på nettsidene deres:
 
“Innovasjon, basert på god forbrukerforståelse, er mye av forklaringen på den sterke posisjonen Lilleborg og de mange, kjente merkene har i dag.”
 
Lilleborg opplever altså at folk flest, altså jeg, har god forbrukerforståelse, og at jeg derfor lett skjønner hvilken effekt Pro vitamin B og vitamin C og E har på håret.
Dessverre, Lilleborg, dette skjønner jeg lite av. Er det opplagt at jeg mangler disse vitaminene? Kan vitaminer virkelig trenge inn i hodebunnnen eller håret? Jeg har lært at vitaminer kun kan tas oralt for å oppnå virkning, og å drikke sjampoen anser jeg som helt uaktuelt.
 
Om det er utseende eller helse vi er opptatt av, så handler det om å ha det godt inni seg.
Har du noengang tenkt på hva som er de beste vitaminene for deg?
 
Et godt valg kan være å gjøre minst en ting daglig som du vet gir deg en god vitamininnsprøytning.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Et fritt og demokratisk land

 
Blomster i alle valører fornemmer en ny dag og strekker seg villig mot lyset. Klare som landingsbaser for humler og bier. Gresset er fortsatt duggvått og mørkegrønt. Det er søndag morgen, 18. mai, og det er helt stille.
 
Godt nede i kurvstolen, omringet av myke puter og pledd, kjenner jeg solstrålene sakte varmer opp kroppen. En flau vind stryker forsiktig over kinnet og håret. På føttene har jeg ullsokker som min mor har strikket. De er lyseblå, av alle tenkelige farger. Jeg har med meg en kanne med fyldig kaffe, og på fanget ligger mac-en med fulladet batteri, klar til en ny dag. Jeg smiler litt. Det ble sent i går. Burde ladet meg selv også, men jeg har visst lakenskrekk. Resten av familien sover ennå.
 

Teksten fortsetter under bildet
9068269

 
Mens jeg sitter på terrassen og lar tankene fare, dukker bilder av gårsdagen opp på netthinnen. I går var det 17. mai, dagen da hele folket feirer Norges nasjonaldag. Dagen da barna går i barnetog, avgangselevene på videregående skole går i russetog, og resten av folket kan gå i folketog. Dagen da vi bruker våre fineste klær, aller helst håndbroderte bunader, og vi vifter med flagg og synger nasjonalsangen av full hals. Dagen da barna får så mye is og pølser de orker, og korpsmusikk høres over hele landet. Norges nasjonaldag er den store festdagen, fordi den symboliserer frihet, og at alle skal bli sett, hørt og verdsatt i et selvstendig Norge.
 
For å forstå gleden og engasjementet i feiringen, hjelper det å kjenne litt til historien som ligger bak.
 
Etter at makteliten og det meste av det norske folket forsvant under Svartedauden på 1300-tallet, kunne ikke Norge lenger opprettholde den norske suvereniteten. Norge inngikk derfor union med Danmark, og ble etter hvert underlagt dansk styre.
 
Ved inngangen til 1814 stod den dansk-norske staten foran et sammenbrudd. Danmark-Norge hadde lenge forsøkt å holde seg nøytral i Napoleonskrigene, men etter at britene gikk til angrep på København, ble Danmark-Norge tvunget til å velge fransk side. Napoleon gikk på store tap mot Russland i 1812 og svekkelsen medførte Napoleon fall. Som en påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som erstatning for Finland, som ble tapt til Russland, bestemte Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen at Danmark som tapende part i krigen måtte avgi Norge til Sverige. Denne avtalen, kalt Kieltraktaten, utløste et stort selvstendighetsopprør i Norge. I 400 år var vi lojale undersåtter for den danske kongen, og plutselig skulle vi gis bort til Sverige. Som et resultat av opprøret, oppstod et brennende engasjement som endte med at medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll ble enige om landets grunnlov.
 
Selv om vi hadde fått våre egne grunnlover, godtok vi å gå i union med Sverige. Våre grunnlover var langt mer radikale og demokratiske enn lovene i Sverige, og det var en klar medvirkende årsak til at Sverige aldri klarte å samle unionen til samlet stat, slik som Danmark-Norge. I 1905 ble unionen med Sverige oppløst, og Norge var endelig en fri og selvstendig stat.
 
Norges nasjonaldag er altså dagen da det ble enighet om våre grunnlover. Selve signeringen skjedde dagen etter, 18. mai 1814. Friheten fikk vi først nesten 100 år senere. Vi har mange å takke for at det gikk som det gikk, og at vi i dag bor i et fritt og selvstendig land.
 
Det naturlige er lett å ta for gitt. Nå har vi det godt og fritt her i landet, og da fokuserer vi heller på mindre utfordringer. En tilbakevendende diskusjon de siste årene, er om utenlandske flagg skal tillates i 17. mai-togene eller ei. Et annet eksempel er at i år fikk elevene ved Harestad skole i Rogaland forbud mot å bruke fløyter og horn i barnetoget. Det høres rart ut at dette trenger å være på dagsordenen, men antakelig er det et tegn på at det er godt å bo i Norge. Vi bekymrer oss over de små ting, fordi de store er håndtert.
 
Et godt valg i hverdagen er å være takknemlig for at Norge er et fritt og demokratisk land
der alle, alle, som bor der skal bli sett, hørt og verdsatt.
 
 

9068269Oscar Wergelands bilde av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
Maleriet henger bak Stortingets talerstol.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Godfølelsen

 
Den unge mannen som serverer gjestene har på seg en velbrukt lederhosen som går til knærne. Leggene er bare, og oppe har han kun en tynn t-skjorte. Det ser kaldt ut. Selv om solen er oppe, er det tidlig på dagen, og snøen er fortsatt hard etter nattefrosten. Vi er på vei til Zürs fra Rüfikopf og har en pause på Trittalp, en restaurant rett i skiløypen. Mannen serverer en Heiße Schokolade mit Rum til min kjære. Hun griper tak rundt koppen og varmer seg.
 
– Det virker litt enkelt. Husk det er mer mellom himmel og jord enn det vi forstår, poengterer min kjære.
 
Hun har påskebudskapet i bakhodet. Det er langfredag, dagen da Jesus Kristus døde på korset, og to dager til påsken begynner.
 
– Hvis det er så enkelt, er det jo mulig å ha det godt hele tiden, fortsetter min kjære, men det er det ingen som har.
 
Jeg merker at min argumentasjon faller litt sammen. Tro kan bortforklare all vitenskap.
 
– Men ABC-modellen er ikke noe jeg har funnet på, protesterer jeg. Det er en del av den kognitive terapimodellen til Aaron Beck, en anerkjent psykologisk teori. Du kan vel ikke avlyse modellen ved å trekke inn x-faktorer og overtro?
Jeg vet at hun godt kan ha rett. Det er så mye vi ikke forstår. Men jeg holder på mitt. Jeg fasineres av tanken om konstant godfølelse. Kan det være mulig?
 
ABC-modellen baserer seg på en teori om at det ikke er gitt at en bestemt hendelse automatisk medfører en bestemt følelse. Mellom tidspunktet fra en hendelse oppstår til vi har en følelse om hendelsen, gjennomgår vi en prosess som er helt avgjørende for hva vi føler. Du kan si det finnes en bro mellom hendelsene og følelsene, og denne broen er tankene våre.
 
Ordet «kognitiv» refererer til hva vi oppfatter, tenker og husker om en hendelse. Videre er “kognitiv tilnærming” å bli bevisst negative tanker og å jobbe mot å endre dem. Teorien er at vi ikke føler frykt, hat, glede, sorg eller sinne bare på grunn av hendelser i seg selv, men også ut fra hvilke tanker vi gjør oss om hendelsene. Klarer vi å endre tankene, kan vi også endre følelsene.
 
ABC-modellen består av følgende kronologiske deler:
 
A: Hendelsen
B: Tankene
C: Følelsene
 
Dersom vi har negative følelser (C), kan vi gå tilbake til tankene (B) og re-tenke, altså å finne alternative måter å tenke på. Klarer vi å finne positive tanker om hendelsen, resulterer det i mer glede. Jakten på godfølelsen begynner derfor med tankene, derav uttrykket “Du er det du tenker”.
 
Min kjære tar en slurk fra koppen og ser ut over de snødekte fjellene. Jeg forsetter argumentasjonen.
 
– Ta for eksempel meg da jeg stod på toppen av den røde løypen ned til Trittalp. Det var en konkret hendelse. Jeg tenkte at jeg helt sikkert ville komme til å falle på det isete føret. Jeg tenkte at stålkantene mine ikke var skarpe nok lenger, og at jeg ikke var like god på ski som ungdommene som rant foran meg. Jeg ville garantert falle. Så flaut og ydmykende. Jeg følte meg elendig.
 
– Men, avbryter min kjære, du falt jo ikke?
 
– Nei, nettopp! Før jeg satte utfor, tenkte jeg på nytt. Jeg re-tenkte, utbryter jeg, full av begeistring over mitt eget eksempel. Hvorfor er jeg så sikker på at jeg vil falle? Er det flaut å falle? Jeg kjenner da mange som har falt på ski, og det på mye enklere steder, og jeg synes ikke de er klønete av den grunn. De har bare vært uheldige. Faktisk skal de heller ha ros for å ha prøvd. Det er kjedelig å falle, men så lenge ingen blir skadet, er det ingen krise.
 
– Så etter å ha re-tenkt, hadde du godfølelsen, spør min kjære og smiler?
 
– You bet! For en fantastisk påske vi har her i Østerrike!
 
Dessverre er det slik at vi ofte automatisk tenker negativt. Vi overdriver gjerne konsekvenser, altså katastrofetenker, vi undervurderer egne evner og vi påtar oss unødvendig mye skyld.
Et godt valg i hverdagen er derfor å trene på re-tenking. Lag godfølelsen.
 
Lykke til!
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Gode hensikter?

 
Forestill deg at du føler deg glad og fornøyd. Du snakker åpent og trygt, og du veier ikke ordene før du sier dem. Du kommenterer med glimt i øyet, og spøker ironisk. Forestill deg videre at du snakker til en person som ikke er i samme følelsesmessige tilstand som deg. La oss si at vedkommende er meg, og at jeg føler meg energiløs og nedstemt. Følelsesmessig er vi på 2 forskjellige planeter. Du slenger ut en kommentar. Den er ment som munter og positiv, men for meg er den upassende og negativ. Hva skjer?
 
Den påfølgende situasjonen kan ha forskjellige utfall. La oss gjøre en kjapp refleksjon om feilslåtte kommentarer og hvordan vi håndterer dem.
 
Det enkleste er når ingen av oss oppfatter at kommentaren er upassende. Her kan vi si at “det du ikke vet, har du ikke vondt av”.
 
Dersom det kun er du selv som oppfatter feiltrinnet, er du først og fremst heldig som ikke sårer meg. Samtidig er du også i en læringsposisjon. Hvordan påvirkes du av dine egne feil? Rister du dem bare av deg, eller lar du samvittigheten gnage? Det krever øvelse å være etterpåklok på forhånd.
 
Den mest usympatiske situasjonen oppstår når du er den som ikke skjønner at du har sagt noe upassende. Din mangel på empati og selvinnsikt setter mitt reaksjonsmønster på prøve. Du er avhengig av at kommentaren din håndteres godt, noe som i praksis betyr at jeg ikke tilegner budskapet ditt verdi.
 
I de fleste tilfeller vil en feilslått kommentar oppfattes umiddelbart, gjerne etterfulgt av en ørliten stillhet, der begge gjør en kjapp analyse. Hva skjer nå? Det enkleste er å la følelsene få fritt spillerom. Optimalisere effekten. Bli veldig såret, eller kanskje veldig skuffet, lei seg, sint eller irritert? Kanskje svare igjen?
 
Alternativet er å gjøre en kognitiv tilnærming, bli bevisst negative tanker og jobbe mot å endre dem. Er det mulig å tenke at kommentaren var utilsiktet? At det egentlig var gode hensikter bak? At vi alle er feilbarlige, og nå skjedde en glipp, men det tåler vi? Skal ikke et godt vennskap tåle alt som blir sagt? Det er alltid mulig å balansere det negative med å finne støtte i noe positivt. Selv om kommentaren var negativ, hva godt kom ut av den?
 
Hvis du er normal, vil du garantert oppleve å komme med uheldige kommentarer. Når det skjer, vil du være takknemlig om de håndteres på en god måte.
 
Våre følelser danner bakteppe for hvordan vi tenker og tolker. Det som er feil for noen følelser, er riktig for andre. Slik misforstår vi hverandre. Et godt valg i hverdagen er derfor å tro at mennesker har gode hensikter.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Raus med vilje

 
Balanse er fasinerende. Arbeider du for eksempel med regnskap, er det naturlig å betegne balanse som en oversikt over bokførte verdier. Er du en turner eller en akrobat, driver du med balansekunst. Yoga-øvelser skal hjelpe deg til kroppslig og mental balanse, og sitter du fast i tidsklemma, kan du lese deg opp på “work life balance”. Dersom du hadde vært Isaac Newton, ville du funnet ut at “Til enhver kraft finnes det en like stor og motsatt rettet motkraft”. Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men balanse er noe vi finner overalt.
 
Når avvik oppstår, tenderer situasjonen ofte tilbake mot det normale, mot det gjennomsnittlige. Fysiske eller mentale krefter virker mot ubalansen, og normalsituasjonen forsøkes tilbakeført. Det er et av naturens sterkeste virkemidler, og da er det kanskje ikke rart at rettferdighetsbegrepet vårt også bærer preg av dette?
 
Det heter seg at du må gi for å få. Ingenting kommer gratis. “There ain’t no such thing as a free lunch”. Er du i en situasjon der du får noe, følger det implisitt at noen andre har hatt en intellektuell eller materiell kostnad, og ofte forventes det derfor en form for gevinst på “investeringen”. Med andre ord, du må gi noe tilbake. Det må skapes balanse.
 
Et klassisk eksempel er når en i vennegjengen spanderer en runde med øl. Du har fått, og før eller siden er det din tur til å gi tilbake. Gjør du det du skal, bekrefter du normen, og gruppen er fornøyd. Lar du være, bryter du spillets regler, med fare for å bli utelatt ved neste anledning.
 
Er det riktig at rettferdighet skal basere seg på balanse? Er vår tilsynelatende raushet bare et virkemiddel som trigger forventninger om å få noe tilbake? Gir vi med glede, eller gir vi og tenker -“what´s in it for me?”.
 
Motsetningen blir gjerne at vi tenker at rettferdighet er å dele på godene. La dem som har, gi til dem som ikke har. Vi tar utgangspunkt i ubalansen, i ulikhetene, og vil at folk skal gi etter evne. Det høres på mange måter riktig ut, men det kan fort bli feil det også. -“Jeg har så lite at det er rettferdig at andre gir mer enn meg!” – “Hvorfor skal jeg gi, når jeg har så lite fra før?”
 
Et godt valg i hverdagen er å være raus uten å bokføre det som egenkapital i balansen.
 
Gi med glede, uten å forvente noe tilbake,
og husk at raushet ikke måles i mengde eller evne, men i vilje.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Sannsynligvis verdens beste fiskesuppe?

 
En ting er ganske sikkert. Finner du en oppskrift på en fiskesuppe, er det ikke usannsynlig at den heter noe med “verdens beste”. Vi elsker fiskesupper, og de finnes i alle varianter. Felles for dem alle, er at de er bygget på god kraft og friske råvarer. Har vi dette som utgangspunkt, er det stort sett bare vi selv som kan rote det til. Den vanligste feilen er å koke råvarene for lenge, men det skal jeg komme tilbake til.
 

photo-4-3

 

Her kommer oppskriften på fiskesuppen vi ser på bildet.
 
4 porsjoner.
 
Ingredienser:
 

  • 800 g fisk (her er det brukt torsk, laks og breiflabb)
  • 0,5 kg reker
  • 1 nett blåskjell
  • Smør
  • Chili
  • 0,5 l fløte
  • Sitron
  • Pepper og salt
  • 300 g sellerirot
  • 3 stk. gulrøtter
  • 1 stk. stor fennikel
  • 1 stk. løk
  • 1 stk. purreløk
  • Persille
  • 3 dl hvitvin
  • Timian (fersk er alltid best)
  • Laurbærblad
  • Hvitløk
  • Maisenna

 

Slik lager du kraften:

Begynn med å skrelle rekene. Smelt smør i en gryte og tilsett rekeskallet sammen med 1,5 dl hvitvin. La det frese i sterk varme i et par minutter til skallet har avgitt farge. Fyll gryten med 3 liter vann, og la det koke i ca 5 minutter. Ha gjerne i litt chili. Sil kraften og hell den tilbake i gryten. Kok ned til det er ca 1 liter kraft igjen.

Legg blåskjellene i kaldt vann, og rens dem på utsiden. Fjern dem som ikke lukker seg. Smelt smør i en gryte og tilsett hakket løk, presset hvitløk og timian. La det surre til løken blir blank og myk i ca 5 minutter. Tilsett 1,5 dl hvitvin og et par laurbærblad. Ha i blåskjellene, og damp dem under lokk i ca 5 minutter til de åpner seg. Ta ut blåskjellene og laurbærbladene med en hullskje, og legg dem til avkjøling i en bolle. Ha i 1,5 dl fløte i gryten med kraften, sammen med finhakket persille. Gi det et raskt oppkok.

Bland kraften fra rekene og blåskjellene. Tilsett 0,3 l fløte, og smak til med pepper, salt og sitron etter eget ønske. Lag jevning ved å røre maisenna ut i kaldt vann, og tilsett jevningen i suppen mens du rører forsiktig.

Merk at du godt kan lage kraften i god tid før servering. Hold den eventuelt nedkjølt i kjøleskap.

 
 
Slik lager du fiskesuppe på kraften:

Kutt opp gulrot, sellerirot, fennikel og purreløk i terninger eller små strimler. Kutt opp fisken i ca. 2 cm terninger. Kok opp kraften og ha i grønnsakene. La det småkoke i 2 minutter før du har i fisken. La suppen trekke, ikke koke, i 5 minutter til. Tilsett reker og blåskjell rett før servering.
 

Jeg nevnte innledningsvis at det er viktig å ikke koke råvarene for lenge. Grønsakene skal være al-dente, altså ha litt tyggemotstand, og fisken må bare trekkes, ikke kokes. Kokes suppen med fisken i, kan du fort ende opp med at fisken går i oppløsning. Noen fisketyper er fastere i kjøttet og egner seg derfor bedre i suppen. Reker og blåskjell tåler lite varme før de blir seige.

 
Server gjerne fiskesuppen med godt brød eller flatbrød til. Et glass hvitvin er prikken over i-en.

 
Lykke til!
 
 
Et godt valg i hverdagen er å lage god mat fra bunnen. Sunt og godt.
 
 

AnnonseHeader1

 
 
Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvordan vil vi ha det?

DSC_4848

 
– “Det er så mange som prøver å lure oss, og siden du ikke kan bevise at den var defekt før du mistet den i gulvet, tror vi defekten skyldes fallskaden. Vil du fikse mobilen, må du betale for det. Det går ikke på garantien.”
 
Den unge mannen i butikken har ikke til hensikt å tro på min forklaring. Det er vanskelig å nullstille seg for hver kunde, og mannen er lei av å bli lurt. Han ser på meg og venter på min reaksjon. Jeg har fortalt sannheten, men min integritet slår ikke inn på radaren. I hans øyne er vi alle like. Vi gjør oss lett til kjeltringer for en defekt mobil som trenger reperasjon, men han lar seg ikke lure.
 
Jeg går ut av butikken med den defekte mobilen til datteren min i innerlommen. Utgangspunktet til den unge mannen er at kundene lyver, inntil de har bevist det motsatte.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke først og fremst tro godt om folk?
 
Det er en sen ettermiddag, og jeg kjører hjemover. Europaveien har to felt, og jeg legger meg i feltet til høyre. Jeg velger å legge nålen på speedometeret synkront med fartsgrensen på de runde skiltene. Bak meg tar biler meg stadig igjen. De legger seg i venstre felt, og kort etter at de har passert meg, forsvinner baklyktene deres i det fjerne.
 
Jeg kunne sikkert kjørt raskere. Jeg kunne sikkert mestret forholdene, selv om det regner tett, og det ligger mye vann i veibanen. Men vi velger forskjellig, og jeg har valgt å være lovlydig. Mange suser forbi. De har sine egne fartsgrenser. De er så gode sjåfører at de ikke trenger å forholde seg til fartsgrensene til oss andre.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke respektere reglene?
 
Vel hjemme har min kjære laget middag. Jeg setter meg ved bordet, mens maten blir servert. Hun har gitt beskjed til ungdommene i huset om at maten er klar, men de kommer ikke. Hun gir dem beskjed noen ganger til, og der, endelig, der kommer de. I mens har jeg tatt opp mobilen min. Må sjekke mail og Facebook. Vi begynner å spise, og jeg må bare poste en kommentar før jeg legger bort mobilen.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke være mer takknemlige når vi kommer til dekket bord?
 
Middagen minner mye om møtet på jobben tidligere på dagen. Vi hadde avtalt et møte som skulle begynne klokken ett, men da klokken var slagen, var det bare 3 av 6 møtedeltakere som hadde møtt opp. Kort tid etter kom en av dem som manglet. Han skulle bare hente en kopp kaffe først. Så kom en til. Hun måtte bare skrive ferdig en mail mens hun fortsatt husket det. Med 5 av 6 på plass begynte møtet. Så, noen minutter senere, kom sjette og sistemann. Det vil si meg selv. Diskusjonen måtte starte på nytt. Denne gangen med alle til stede.
 
Du har sikkert gjettet hva jeg tenkte? Er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke ha respekt for hverandres tid og møte presis til møtene?
 
Vi mennesker er stadig i situasjoner der vi må balansere vår egen adferdsfrihet i forhold til hensynet til medmennesker og bestemmelser. Det oppstår situasjoner der vi må tørre å tro at folk snakker sant, selv om det som blir fortalt høres merkelig ut. Det vil være situasjoner der vi føler bestemmelser er meningsløse, men de er der som oftest av en grunn. Har vi tenkt i gjennom alle sider av en sak før vi kritiserer en avgjørelse? Før vi tøyer grensene? Vi vil møte mennesker som støtter oss og stiller opp. Møter vi dem med den respekten de fortjener?
 
Dersom vi ikke er bevisste på dette, har det lett for at vi tillater oss en frihet til å mene og gjøre det vi vil. Kanskje bra for oss selv, men er det like bra for dem rundt oss?
 
Et godt valg i hverdagen er å følge normene som gjelder for samfunnets ulike arenaer.
 
 
“Common sense is not so common.”
– Voltaire (1764)
 
 
AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvem ser du i speilet ditt?

 
 
Lyset bølger uavbrutt mot den blanke flaten. Det absorberes ikke, det reflekteres tilbake. I en voldsom fart. Det borer seg gjennom senehinnen og hornhinnen. Irisen leder det videre gjennom pupillen til linsen. Og der, bakerst i øyet, dukker bildene opp på netthinnen. Bildene av deg. Speilbildet ditt. Den du ser.
 
Når barn ser seg i speilet, smiler de gjerne og prøver ut nye, morsomme grimaser. De opplever speilbildet som spennende og nytt, og det vekker glede og begeistring. Dessverre endres magien gradvis med årene. Vi begynner å knytte assosiasjoner til speilbildet. Vi analyserer opplevelsen av oss selv, og hvordan andre opplever oss, og vi tilegner oss egenskaper som ikke vises i speilbildet. Noen inntrykk forsterker vi, andre inntrykk overser vi. Speilbildet viser ikke lenger vårt sanne jeg. Vi erstatter bildet i speilet med vårt indre selvbilde. En smeltedigel av følelser, tanker og inntrykk om oss selv.
 
Normalt har vi en tendens til å glemme det som skjer med oss, særlig det negative, og det gjør at selvbildet vårt må vedlikeholdes. Hvem vi omgir oss med, og hvilke tilbakemeldinger og reaksjoner vi mottar, har derfor viktig påvirkning på selvbildet vårt. Vanligvis foretrekker vi å legge mest merke til reaksjoner hos dem som bekrefter selvbildet vårt, samtidig som vi prøver å unngå reaksjoner hos dem som utfordrer det. Noen mennesker styrker vår selvtillit og selvrespekt, mens andre svekker vår tro på oss selv og vårt menneskeverd. Omgås vi mennesker som gir oss ubegrensede mengder med ros, kjærlighet og trygghet, bygges et robust og godt selvbilde.
 
Som med alt annet, er overdrivelser sjeldent å anbefale, og et overdrevent godt selvbilde er ikke noe unntak. Den som kanskje er mest kjent for sitt overdrevne selvbilde er Narkissos, en ung og pen mann i den greske mytologien. Til tross for sin påfallende arroganse var han beundret for sin skjønnhet, og en dag ble den forheksede jenta Ekho forelsket i ham. Hun kunne bare gjenta siste ord av hva andre sa, og dette irriterte Narkissos så mye at han nektet å gjengjelde hennes følelser. Gudene likte ikke dette og straffet ham til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Slik skulle han selv oppleve å elske noen han aldri kunne få. Narkissos døde da han prøvde å kysse seg selv i speilbildet han så av seg selv i vannet, mens stemmen til Ekho fortsatt kan høres fra skog og fjell. Myten om Narkissos overdrevne selvbilde har også gitt navn til samlebegrepet narsissisme, ofte beskrevet som selvkjærlighet.
 

(Teksten fortsetter under bildet)Michelangelo_Caravaggio_065«Narkissos» av Caravaggio
Galleria Nazionale d’Arte Antica i Roma

 
Noen vil kanskje påstå at det generelt er forskjell på hvordan menn og kvinner opplever selvbildet sitt. Underforstått at noen menn tror de er bedre enn det de faktisk er, og at noen kvinner ikke tror de er så gode som de egentlig er. Farlig påstand selvfølgelig, men dersom det er noe hold i dette, kan det kanskje skyldes at kvinner er flinkere enn menn til å gi ros, kjærlighet og trygghet?
 
Refleksjon er ikke bare lys som speiles fra en blank flate, det kan også være inntrykk og tanker om oss selv, og hvordan vi tror andre oppfatter oss. Felles for begge typer refleksjoner, er at jo mørkere det er, jo mindre refleksjoner blir det.
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over eget speilbilde.
Er du en lyskilde for andre?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Venners aften

 

DSC_4765

 
 
I aften er det nytt treff i gourmetklubben. Første gang var lørdag 27. februar 1999, og siden har vi holdt det gående. Kort fortalt er dette en vennegjeng der mennene møtes og lager maten sammen, mens damene kommer til dekket bord på kvelden. Det er selvlaget og vellaget. Det er vennskap og glede. Et sant høydepunkt i en hektisk hverdag.
 
La meg fortelle litt mer om konseptet, men først aftenens meny:
 

gourmet-klubben-meny-20140208-2

 
Matklubben vår består av 4 par, og hvert par er vertskap for hver sin gourmetaften i løpet av året. I praksis blir det én lørdag i kvartalet.
 
Vi treffes hjemme hos verten en kveld i forkant av gourmetaftenen for å planlegge menyen. Inspirasjon til nye retter bar den første tiden preg av ferdige oppskrifter. Nå har vi såpass erfaring at vi heller fokuserer på at rettene skal begeistre våre sanser, enten det gjelder smak, duft, konsistens eller synsinntrykk. Det må gjerne være eksotisk, men det er ikke et krav. Det viktigste er at alt lages fra bunnen av.
 
Menyen som kun er kjent for kokkene frem til selve serveringen, består alltid av samme antall retter. Vi starter med en aperitiff etterfulgt av 2 forretter. Deretter kommer en sorbet for å klargjøre smakssansene til påfølgende hovedrett. Etter hovedretten kommer en ostetallerken, og det hele avsluttes med en dessert servert med kaffe og avec. Til hver person beregner vi 1 glass vin til hver av forrettene, 2 glass vin til hovedretten, 1 glass vin til osten og 1 glass vin til desserten. Som regel har vi 2 forskjellige viner til hovedretten. Da prøver vi å finne viner som har forskjellige kvaliteter, men som på hver sin måte øker den gastronomiske opplevelsen. Noen ganger drar vi vinen fra osten videre inn til desserten. Litt avhengig av hva slags dessert vi har valgt.
 
Dagen før dagen møtes vi til hovedinnkjøpet. Det pleier å være en munter og avslappet handlerunde hvor vi er innom de faste butikkene. Noen ganger må enkelte ingredienser være forhåndsbestilte. Verten tar så alle matvarene med seg hjem, og i løpet av fredagskvelden starter han på sorbeten som må stå kaldt til dagen etter.
 
Lørdagen møtes vi på stamkaféen klokken elleve og går gjennom dagens utfordringer. Smilet sitter løst, og vi tar oss god tid med kaffen. Så gjenstår siste innkjøp. Turen til Vinmonopolet. Dette er et høydepunkt i seg selv. Kunnskapen og serviceinnstillingen til de ansatte er like imponerende hver gang, og det er tydelig populært når vi kommer med våre utfordringer. Etter besøket på polet, bærer det hjem til dagens vert.
 
Det er viktig med god orden og at alt er rent. Både mat, hender og redskaper. Vi starter med å se over ingrediensene. Når kokkens vin er inntatt, er det for sent å finne ut at noe mangler.
 
Læringsaspekteret er et sentralt poeng med matklubben, og det gjør at vi ofte er samlet om en del av oppgavene. Det er viktig å ikke være redd for å gjøre feil, og alle kilder til veiledning er lov så lenge resultatet kan forbedres. University of YouTube er godt å ha i bakhånd. Ofte har vi kjøpt inn en del ekstra ingredienser, slik at vi har noe å øve på.
 
Aftenens antrekk er kort aftenkjole for damene, og mørk dress og hvit skjorte for mennene. Når våre kjære ledsagere kommer klokken åtte, er kokkeklærene byttet ut med dress og blanke sko. Det serveres normalt champagne før vi setter oss til bordet omlag halv ni. Verten ønsker velkommen.
 
Selv med gode forberedelser, er det alltid en del som må gjøres under måltidet. Rekkefølge og tidspunkter er avgjørende for å få flyt i serveringene. Maten skal se god ut, og da må den presenteres på tallerken på en lekker måte. I tillegg må temperatur og konsistens stemme. Selv om det er høy aktivitet på kjøkkenet mellom rettene, er det viktig at kokkene har tid og ro til å være tilstede med damene rundt bordet. Stress er ikke lov. Siste rett blir som regel servert en liten time etter midnatt. En lang dag nærmer seg slutten.
 
Bakgrunn for gourmetklubben er erkjennelsen av at hverdagen er hektisk og at vennskap må pleies. Med barn som skal følges opp, hjem som skal holdes i orden og jobber som krever sitt, er det lett at vi glemmer å ta oss tid til vennene våre. Tanken var derfor å skape regelmessighet og forutsigbarhet gjennom faste klubbtreff. Det har vist seg å fungere. Nå har vi holdt på i 15 år, og det har blitt til en prosess uten sluttdato. Slik har vi venner for livet.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta vare på sine venner.
Kanskje en matklubb er noe for deg og dere?
 

 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten