Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Leave a Reply

Your email address will not be published.