Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Stopp ryktene!

 
Det nærmer seg skolestart, og mange forventningsfulle barn går en spennende tid i møte. Dessverre vet vi at noen av disse barna kommer til å bli plaget av sine medelever. Dette korte innlegget er en liten påminnelse om en enkel sak som du som forelder kan gjøre for å stoppe ditt barn fra å spre rykter om andre.
 
Først en liten presisering. Mobbing defineres som gjentatt plaging over tid. Dette tas alvorlig på skolene, og det kjøres stadig kampanjer for å få fokus på problemet. Våre lærere gjør en fantastisk jobb for å skape et godt læringsmiljø, og det omfatter selvfølgelig trygge omgivelser hvor elevene føler seg sett, hørt og verdsatt.
 
Dog ligger hovedansvaret for barnas oppførsel på foreldrene, altså på deg og alle andre foresatte der ute.
 
Som forelder er du en rollemodell som barna ser opp til. Det du gjør, gjør barna. Den lille historien du nå skal få høre, kan det godt være du har hørt flere ganger tidligere, men det gjør ingen ting.
 
Et godt valg i hverdagen er å lære seg historien, leve etter den selv og ikke minst, fortell den til dine barn.
 

    Det kom en mann til Sokrates og sa:
    «Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner.»
    Sokrates svarte:
    «Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de tre sikter.»
    Mannen kjente ikke til de tre sikter, så Sokrates sa: «Det første er sannhetens sikt.
    Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?»
    «Nei, sikker er jeg ikke», sa mannen, «For jeg har hørt det av andre».
    «Ja, men så har du vel siktet gjennom godhetens sikt?», spurte Sokrates.
    Mannen ristet på hodet.
    «Nå, men det tredje siktet da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noe nytte?»
    Da mannen skamfull bøyde hodet, sluttet Sokrates:
    «Ja, men når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, så behold det for deg selv.»

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Verdighet?

 
En ung og imøtekommende kontaktlærer hilser hyggelig og tar meg med til klassen sin. Vi er på en videregående skole i Rogaland, og hun presenterer meg som veileder på dagens Global Dignity treff. Hun og elevene har snakket litt om verdighet på forhånd, og om hva som skal skje denne dagen, men det er tydelig at elevene er spente på hva de skal lære.
 
Verdighet er ikke et ord som tenåringer bruker til daglig. For å gi ordet innhold, gjør vi en øvelse. Vi lager et tankekart på tavlen. Hvilke ord assosierer ungdommene med verdighet?

 

VerdighetVåre assosiasjoner med ordet verdighet. Håndskriften tilhører min tavle-assistent.

 

Begrepet begynner å formes i klasserommet, og jeg følger ærlig opp med verdighetshistorier fra min egen ungdomstid. Om utfordringer, tilfeldigheter og om å være god nok. Ungdommene som snart er ferdige med første året på “helse og oppvekst”-linjen lytter interessert. Snart avløses mine historier av elevens egne historier. Noen prater uten filter, mens andre holder litt mer igjen. Noen historier er sterkere enn andre.
 
Når Global Dignity arrangerer treff på skoler, er det vanlig at veiledere og elever møtes først for å skape en forståelse for begrepet og fortelle hverandre verdighetshistorier. Deretter samles alle elever, lærere og veiledere i gymsalen hvor utvalgte historier blir fortalt foran alle til stede.
 
I klasserommet vårt er det særlig en historie som rører oss alle, og i samråd med kontaktlæreren velger vi ut denne eleven til å fortelle sin historie. Som veileder kjenner jeg på mange følelser. Det er en sterk historie hun skal fortelle, så fjernt fra mine egne opplevelser.
 
Like før hun skal opp på scenen, viser hun hendene sine til meg. De skjelver. I tillegg til de rundt 400 elevene, er kronprinsen, ordføreren, fylkesmannen, fylkesvaraordføreren, politimesteren og andre til stede i salen. Det kreves mot og trygghet til å gjøre det hun nå skal gjøre.
 
Det blir hennes tur, og hun går opp på scenen. Hun tar mikronfonen ut av stativet. All frykt er plutselig borte. Med klar og tydelig stemme forteller hun:
 
Jeg kommer fra en familie med utfordringer, og min historie handler om at jeg gruet meg til jul. Jeg var veldig lei meg og prøvde å ikke vise det til andre, men så oppdaget kontaktlæreren min det likevel. Hun spurte meg om hva som var galt, men jeg skammet meg sånn og sa ingenting i begynnelsen. Heldigvis fortalte jeg det til slutt, og da sa hun til meg, “kan du ikke feire jul hos oss?”, og det gjorde jeg. Så i dag vil jeg takke kontaktlæreren min for den verdigheten hun viste meg. Takk for at du var der for meg. Du er veldig grei.
 
Det er ikke bare veilederen hennes som tørker en tåre.
 
En sterk historie, en modig og reflektert tenåring og en kontaktlærer med et stort og varmt hjerte. Vi skjønner at kronprisen har truffet med Global Dignity initiativet.
 
Hun gir meg en klem og stråler. Hun har god grunn til å være stolt. I det hun forsvinner ut av salen, innser jeg at dette er en av mine absolutt mest givende dager på lang tid.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta en kort pause og tenke på verdighet og hva du legger i det. Husker du en situasjon der du viste verdighet for andre, eller at andre viste verdighet overfor deg?

 

God stemning i gymsalen under Global Dignity treffet

 

“Global Dignity er et uavhengig, ideelt og politisk nøytralt initiativ etablert av H.K.H. Kronprins Haakon, Professor Pekka Himanen (Finland) og leder av Operation Hope, John Bryant (USA). Ideen til Global Dignity oppsto i møter om internasjonale utfordringer under World Economic Forum i Davos i 2006. Initiativtakerne så et potensiale i å bruke begrepet verdighet som en kilde til positiv endring og utvikling.
Visjonen til Global Dignity er å virkeliggjøre den universelle retten alle mennesker har til å leve verdige liv. Tanken er at vi alle har mulighet til å styrke andre menneskers verdighet – og derigjennom styrke vår egen – gjennom valgene vi tar og måten vi bruker våre ressurser på. På denne måten kan vi alle bidra til en positiv samfunnsutvikling.” (globaldignity.no/)

 

 

 

Et liv som kronometer?

Et karakteristisk trekk, er at den viser skalaen langs en horisontal linje. Faktisk helt opp til 10 dager. Hundrevis av mekaniske deler, som i fellesskap har en sirkulær legning, gjør bevegelse langs en rett linje meget komplisert. 10 dager horisontal “power reserve” er en av komplikasjonene som gjør Panerai til stor ingeniørkunst. Et kaos av små, feilfrie deler er satt perfekt sammen til et presis og fullendt kronometer, altså til et urverk som er testet og sertifisert til å møte spesifikke presisjonsstandarder. Festet til krokodilleskinn og knyttet rundt håndleddet, kan sterke følelser oppstå for den lidenskapelige klokkesamleren.

 

Når tiden tillater det, og jeg har behov for å hente energi, synker jeg gjerne ned i godstolen med en bok eller et magasin om klokker. En favoritt om dagen, er “Nesten velkledd” av Ivar Hauge Line. En kaffebordbok der jeg kan åpne en vilkårlig side, lese noen minutter og bli inspirert. Min trang til å stadig utvide kunnskapen om modellenes historier, design og komplikasjoner skyldes utelukkende gleden og fasinasjonen jeg opplever.

 

Line er 14 år og ikke interessert i klokker.
 
– “Hva skal jeg med en single purpose device”?
 
Line har en smartphone. Ofte i bruk, og ellers godt synlig i baklommen. Hun elsker den. Som far har jeg inntrykk av at hele hennes liv og åndelig føde får plass i denne ene devicen. Den har Facebook klient, Snapchat, Instagram, Twitter og alt det andre ungdommer trenger for å overleve. Hun nås effektivt via datatrafikk, selv om det i teorien er mulig å ringe henne. Og så viser den tiden.
 
– “Jeg klarer meg godt med Iphonen, far”.
 
– “OK”.
 
Line og meg blir sittende stua. Jeg legger boken i fanget og kikker på henne. Blikket hennes er på mobilen. Det er tydelig noen hun chatter med.
 
– “Bare snakk”, sier hun plutselig. “Alle ungdommer multitasker”.
 
– “OK. Du vet, et sveitsisk kronometer er helt perfekt?”, begynner jeg. “Til forskjell fra mye annet her i livet?”
 
– “OK…?”
 
– “Husker du den matteprøven du hadde i forrige uke?”
 
Hun må tenke litt, men bekrefter.
 
– “Husker du om du hadde alt riktig? Ble du fornøyd eller skuffet?”
 
Line trykker ivrig på mobilen og unnlater å svare.
 
– “Matematikk kan være ganske komplisert noen ganger. Det har du sikkert opplevd? Selv om vi er flinke med leksene og øver mye, så kan det snike seg inn en feil her og der. Er du ikke enig?”
Line ser opp på meg. Tydelig litt urolig for fortsettelsen.
 
– “Jo…”
 
– “Tenk om du alltid måtte få alt riktig på matteprøvene? Tenk om du, eller far, eller læreren din, eller vennene dine, ja alle, skulle forvente at du alltid gjorde alt riktig? At ingen feil snek seg inn her og der? At du nesten var som et sveitsisk kronometer! Hvordan hadde det vært?”
 
Line ser opp på meg. Hun legger bort mobilen.

 

 

DSC_4461

 

 
– “Hvis vi forventer at noe skal være perfekt, blir vi nesten alltid skuffet. Vi mennesker er ikke som klokker. Vi gjør masse feil. Hver dag. Ikke bare på matteprøver, men overalt. Vi sier dumme ting, og vi gjør dumme valg. Skjønner?“
 
– “Ja, og du spiser godteri i ukedagene, selv om du sier at du bare skal spise i helgene!” smiler Line.

 
Det er lett å villedes til å tro at det perfekte er det normale. Vi pepres med det perfekte i alle medier. Det være seg perfekte moteklær, perfekte dingser, perfekte skjønnhetsidealer, perfekte barn og perfekte hjem. Noe av det viktigste en far kan lære sin datter på 14 år, er derfor at det perfekte er det unormale. At alt riktig på matteprøven er veldig bra, men ikke normalt.
 
Når forventninger innfris, er det fordi vi har holdt oss innfor vårt mestringsnivå. Mestringsfølelse er gull verdt. Den bygger trygghet og godt selvbilde. Et godt utgangspunkt for å ville oppnå mer.
 
Vi smiler, begge to. Jeg føler jeg har vunnet noen minutter med kvalitetstid.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Den gang da mor var hjemme

Det var tirsdag, og klokken nærmet seg elleve. I den ene hånden hadde jeg en blokkfløyte, og i den andre hånden holdt mor. Jeg var 4 år og enebarn. Far var på arbeid. Jeg husker mor lot meg hoppe ned alle trinnene i trappa, helt fra 4. etasje. Så ruslet vi over gaten, forbi lekeplassen og bort til det gule huset hvor Anita bodde. Der stod Anita, Geir og moren deres og ventet på oss. Anita og jeg var venner. Hun var 5 år og kunne veien alene, sa hun. Så ruslet alle videre.

 

Anita og jeg gikk i barnehage, og nå var vi på vei til den. Det var en musikkbarnehage, og der var vi 1 time i uken. Tirsdager fra klokken elleve til tolv. Geir var bare 3 år, og egentlig litt for liten til å være med. Han pleide å sitte på fanget til moren sin, mens vi spilte.

 

DSC_4446

 

Bortsett fra å være enebarn, var min barndom temmelig lik mange andres. Vi var hjemme med mor, mens far arbeidet. Å oppdra barn på barnas premisser var en selvfølge. Oppdragelsen skulle bære preg av praktisk læring gjennom lek, noe som ofte krevde tid og tålmodighet. Gjennom å delta i dagligdagse gjøremål, det være seg å lage mat, vaske opp for hånd og å kle på seg selv, skulle barnas ferdigheter stimuleres. Barna skulle oppleve verden i sitt eget tempo.

 

Det tradisjonelle familiemønsteret som fortsatt holdt stand da jeg var liten, var på ingen måte tilrettelagt for kvinners selvrealisering. Mens fedre var blant andre fedre, og fikk utfolde seg sosialt og intellektuelt på arbeidsplassen, ble mødre gående hjemme med et uforløst potensiale. Utvikling av egne evner, minst like gode som mennenes, ble ofret for ha tid nok til å følge opp barna.

 

I likestillingens navn er vi heldigvis forbi dette stadiumet, og i dag har kvinner og menn tilnærmet like muligheter til å realisere sitt potensiale. Malen for en familie har endret seg drastisk, og nå er det normalt at begge de voksne er i arbeidslivet. Som oftest i fulltidsstillinger. Samfunnet er lagt opp til 2 inntekter, både fordi det er kostbart å leve, men også fordi velstand og forbruk har blitt et mål på hvor godt vi har klart å realisere oss selv.

 

Denne situasjonen gjør at vi voksne dras i 2 forskjellige retninger. Vi ønsker oss flinke og veloppdragne barn, samtidig som vi jobber stadig hardere med å lykkes med vår karriere. Løsningen vi tar til, er økt effektivitet over hele linjen. I stedet for ha god tid til noe, har vi liten tid til alt.

 

For at kabalen skal gå opp, må barn i dag gå i barnehage. Noen blir sågar levert før jobb og hentet etterpå. Det er lange dager, også for små barn. Ansvaret for oppdragelsen har vi overlatt til barnehagepersonell, og etter hvert også til lærere, SFO-ansatte, fritidsklubbledere og fotballtrenere. I vårt samfunn er barn et statussymbol som vi ikke har anledning til å følge opp. I stedet for å tilbringe mye tid med dem, duller vi dem inn i designerklær og dyre reiser, og håper at det er tilstrekkelig med litt kvalitetstid inni mellom. Det kan synes som om vi ønsker at barna skal bli voksne så fort som mulig, slik at vi kan bruke mer tid på å realisere oss selv, og bygge vår velferd og posisjon.

 

Endringene i samfunnet de siste 40 årene har utvilsomt åpnet mulighetene for oss voksne. Mulighetene er ikke bare åpnet opp, de er nærmest påtvunget oss. Samtidig har vi muligens gamblet med barna og deres utvikling. Praktisk læring gjennom lek, har i stor grad blitt erstattet med teori og likegyldighet. I stedet for å lære hvor mye arbeid som ligger bak for å oppnå noe, vokser barna opp med voksne som kjøper seg ut av tidsklemma. Der vi tjente penger på å gå med aviser og pante tomflasker, opplever mange ungdommer i dag at en jakke til 8000 kroner er en selvfølge å få av foreldrene.

 

Fallhøyden er stor. Ikke alle barn klarer å tilpasse seg et høyhastighetssamfunn tilpasset voksne. Angsten for ikke å være som andre er nådeløs. Tankene som svirrer i hodet på en ungdom når jakken uteblir, mest sannsynlig fordi kassen til de voksne er tom, kan røyne hardt på selvbildet til en ung mann. Hva har jeg gjort som ikke får en slik jakke, slik som alle andre? Er jeg ikke god nok?

 

Alt var ikke bedre før. Tvert i mot. Vi har aldri hatt så gode levevilkår som nå. Og aldri har begge kjønn vært mer selvrealiserte. Vi kan lett velge å være lykkelige. I hvert fall som voksne. Hvordan våre barn og unge vil få det som voksne i fremtiden, vil bare tiden vise. Kanskje lærer de mer enn vi tror? Kanskje får de andre mål enn våre?

 

Det er usannsynlig at vi noen gang vil gå tilbake til det familiemønsteret som vi hadde før. Det betyr at vi fremover må forvente å bruke tiden godt når vi først er med barna. Vi må akseptere at god tid ikke betyr å ha mye tid, men å ha kvalitetstid. Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på hva kvalitetstid betyr for deg og dine barn.

 
 


AnnonseHeader1

 
 

Trenger vi kampanjer mot mobbing?

 
I 1998 varslet Bondeviks første regjeringen i sin tiltredelseserklæring at den:

 

“vil oppnevne en bredt sammensatt kommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk. Slik kan grunnlaget også legges for at det enkelte menneske tar større ansvar for seg selv og andre. Regjeringen bygger på tillit til enkeltmennesket og satser på delegering og desentralisering. På denne måten kan det skapes en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra.”

 

Familiens rolle i “de formende år”, og skolens rolle som “påbygger”, var 2 hovedfelter for Verdikommisjonens arbeid. Målet var å styrke disse feltene som primærkilder for barnas utvikling av evne og vilje til å ta vare på seg selv og andre. Dette kraftige nasjonale fokuset hadde en signifikant forbedrende effekt rundt det å skape større bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger. For eksempel kunne vi for første gang på flere år registrere en nedgang i mobbing rundt om i landet.

 

Etter 3 år sørget demokratiet for å avvikle kommisjonen. Formell sluttrapport i tre bind ble overrakt vår nye statsminister Jens Stoltenberg 28. mars 2001. Samtidig dalte fokuset på mobbing, og etter et par år begynte antall mobbeoffer i landet å stige igjen. Når man begynner på noe nytt, er det lett å glemme det som er gjort.

 

Verdikommisjonens hadde som mål å skape en kontinuerlig prosess mot mobbing, men det endte opp som en kampanje. En holdningsskapende kampanje som gjorde sin misjon da den pågikk, men som ble glemt kort tid etter at den ble avsluttet. Kanskje er dette kampanjenes største utfordring? De er prosjekter med sluttdatoer, ikke kontinuerlig prosesser. Når kampanjen er over, faller også interessen. I stedet for kontinuerlige aktiviteter mot mobbing, har vi kontinuerlig kampanjer mot mobbing.

 

Personlig mener jeg at utfordringene rundt mobbing i all hovedsak henger på skuldrene til mødre og fedre. Ikke på kampanjer av ymse slag. Det er lett å glemme at vi som foreldre er barnas viktigste forbilder. Vi er alle i mot mobbing, men hva lærer vi barna når vi snakker ned om den plagsomme naboen eller den irriterende kollegaen ved middagsbordet? Kampanjer fokuserer på å endre holdninger (det vi tenker og mener), men i virkeligheten er det atferden som må endres om vi skal bli kvitt mobbing. Barna gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

 

Et godt valg i hverdagen er å være et godt forbilde for sine barn. Vis dem gjennom egne handlinger at du behandler alle mennesker med høflighet og respekt.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Family Management

 
– “Ikke helt,” svarer Anders ved frokostbordet i dag. Det er en våt søndag i september, og i mangel av andre planer denne formiddagen, blir vi sittende ekstra lenge. – “Er det ikke nesten det samme?” fortsetter Anders.
 

1237831_567692193268390_904260321_n-2Anders B. Garneng (foto: fovea)

 
Vi har akkurat snakket om 30-sekundersregelen. Når noe som må gjøres før eller siden, og dette tar inntil 30 sekunder å utføre, er det en god leveregel å ikke utsette jobben, men heller gjøre det der og da. Ofte vurder vi arbeidet som mer tidkrevende enn det det faktisk er, og vi utsetter det gjerne i håp om at problemet går over av seg selv (i praksis at det heller gjøres av noen andre). Hvem kjenner ikke igjen “skal bare” og “ja, bare vent litt”? Bevisst bruk av 30-sekundersregelen gir en effektiv metode for å holde “ordning och reda” og er like relevant hjemme som på jobben.
 
Så tilbake til spørsmålet som ble reist over frokostbordet  – “Er det noen som vet forskjellen på en sjef og en leder?”
 
En tenåring har liten erfaring med slike filosofiske spørsmål, og hans usikkerhet var helt naturlig. Tar vi verbet tilknyttet sjef og leder, blir det litt enklere. En sjef sjefer og en leder leder, hva foretrekker vi?
 
Spør vi tilfeldige studenter ved BI om de ønsker å bli ledere, eller om de ønsker å bli ledet, svarer svært mange (en uoffisiell og helt upålitelig undersøkelse sier 95% av alle studenter) at de vil bli ledere. Manglende erfaring med næringslivets virkelighet, gjør at studentene blander lederrollen med sjefsrollen. Det føles bedre å kunne sjefe, enn å bli sjefet over. Men virkeligheten er at de skal lede, noe som er langt mer krevende.
 
Når vi har påtatt oss en stor oppgave som vi ikke klarer å løse alene, må vi få noen med oss til å hjelpe. De som er med skal gjøre jobben like godt som om vi skulle gjort den selv. For å få det til, må vi gå foran og vise dem hvordan det skal gjøres. Vi må lede dem, og vi må gjøre det så trivelig, meningsfullt og innbringende at de faktisk blir motivert for oppgaven. Som leder må du gå foran som et godt eksempel. Du må gjøre det du sier (walk the talk), og de reglene du vil skal gjelde for andre, må også gjelde for deg selv. I ett og alt må du være ærlig og rettferdig. Egentlig ganske slitsomt.
 
Tilbake til kjøkkenbordet.
 
Engasjerte ord om 30-sekundersregelen vekker ikke den store begeistringen. Tenåringene vil helst chatte på Facebook, tweete på Twitter eller sende bilder på SnapChat. Det er heller ikke genialt å kombinere 30-sekundersregelen med å forklare forskjellen på sjef og leder. Jeg setter meg selv sjakkmatt. Den som må rydde av bordet og sette inn i oppvaskmaskinen er far. Hadde jeg bedt tenåringene om å gjøre det, ville jeg vært sjef. Det vil jeg ikke.
 
Jobben tar mindre enn 30 sekunder.
 
Et godt valg i hverdagen er å innføre 30-sekundersregelen.
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten