Ensom eller alene?

Gjennom en liten åpning i den massive muren, siver noen få lysstråler inn i den mørke, fuktige fengselscellen. Størrelsen på cellen får meg til å grøsse, og jeg kjenner umiddelbart et ubehag når fingertuppene berører veggene på begge sider når jeg strekker ut armene. Jeg bøyer meg litt ned for å se ut av åpningen. En iskald trekk pisker mot kinnene, og jeg må myse for å se klart. Rett der, på den andre siden av sjøen, så nære, men akk så fjernt, ligger sivilisasjonen, friheten og lykken.

Jeg reiser meg opp og lukker øynene et lite øyeblikk. Hvordan er det mulig å overleve i en slik isolasjon, tenker jeg, i det guiden på hodetelefonen leder meg videre gjennom blokkene på det som en gang var det beryktede statsfengselet på Alcatraz. Stedet for de verste av de verste forbryterne.

Fanger som blir intervjuet om tiden bak lås og slå ute på fengselsøya, forteller at de små kikkhullene i muren var noe av det verste de opplevde. Det å kjenne lukten, høre lyden og se små glimt av samfunnet gjennom disse hullene, forsterket savnet etter samtaler, berøringer og nærhet.

Etter fysiologiske og trygghetssøkende behov, anses sosial tilhørighet som det mest grunnleggende behovet for oss mennesker. Vi trenger kjærlighet, vennskap og å føle oss sett, hørt og verdsatt. Mangler vi dette, vil det påvirke vår atferd og motivasjon til behovet er dekket. For mange kan angsten for ensomhet være så stor at vi holder fast på nære personer i livet vårt, selv om det er mennesker som ikke gjør oss godt.

Når vi konstant omgis andre mennesker, enten det er fysisk eller virtuelt gjennom sosiale medier, er det fort gjort å glemme noe vesentlig. Behovet for tilhørighet gjelder ikke bare i relasjoner til andre mennesker, det gjelder også i relasjonene vi har til oss selv. Det er vondt å kjenne på ensomhet, men det må ikke forveksles med alenetid. Det å ha tid til å være alene er faktisk et grunnleggende behov som vi ikke må overse.

Har du tenkt over hva som skjer med deg når du er alene? Færre forstyrrelser fra omverdenen, betyr redusert strøm av nye impulser til hjernen. Det som allerede er inni hodet ditt, får dermed fred og spillerom til å struktureres og videreutvikles.

Ved å rydde og sortere tankene i kategorier, blir du for eksempel bedre til å skille mellom hva du synes er viktig eller uviktig, hva som er rett eller galt og hva du synes er positivt eller negativt.

Alenetid gir deg også anledning til å re-tenke og fordype deg i mer sammensatte og kompliserte tankerekker. Det kommer til nytte i samtaler. Alle har vi vel argumentert ut fra det vi tenker der og da, og ubevisst gitt inntrykk av at vi har tenkt nøye gjennom et tema?

Tankene beskriver verden slik du ser den. Når du ikke fordyper deg utover det som faller deg inn, skaper tankene en unyansert oppfattelse av livet rundt deg.

Hvordan du oppfatter verden, sier altså noe om hvordan du tenker. Lærer du å fordype deg og forstå hvordan du tenker, lærer du også å forstå hvorfor du oppfatter verden slik du gjør. Dette er nyttig å vite, for når du forstår hvordan du oppfatter verden, kan du bedre oppfatte og forstå deg selv.

“Hvem er jeg?” kan altså forklares med slik du tenker om det som er rundt deg. Tenker du annerledes, er også du en annen.

Alenetid er derfor gull verdt om du vil finne deg selv, og utvikle deg til den personen du ønsker å være. Husk bare at alenetid ikke handler om ensomhet, men om å praktisere oppmerksomt nærvær til deg selv.

Alenetid vil gjøre at du lærer nye sider om deg selv. Mindre impulser og mer ro og fordypning vil gjøre deg bedre i stand til å sortere bort negative tanker. Du vil bli bedre kjent med dine styrker og svakheter, slik at du kan gjøre mer av det du liker, og håndtere det du ikke liker på en bedre måte. Du vil lære å stå støtt alene, og du vil innse at selv når du er sammen med andre, er du egentlig alene. Du er et unikt, selvstendig individ på vår jord.

Et godt valg i hverdagen er å aldri unnskylde deg for å trenge tid for deg selv.

 

(Foto: Frank Garneng)

 

 

Er du en god venn?

La oss beskrive en god venn. Det trenger ikke være en virkelig person, eller en venn du allerede har. Det holder om du bruker fantasien og ser for deg en drømmevenn. Hvordan ser drømmevennen din ut?

Siden det er jeg som skriver og du som leser, får jeg beskrive vennen din for oss. Det kan være jeg bommer helt, men da kan du tenke inni deg hvordan du vil det skal være. Jeg later som om vennen din er en gutt, men det kan godt være en jente. Det er opp til deg.

Dere har kjent hverandre i mange år, helt siden dere var små barn. Du husker ikke alt dere har gjort sammen, til det er det alt for mye. Det var mye glede, mest glede, men også krangling og uenighet. Heldigvis fant dere alltid tilbake.

Da det stod på som verst i livet ditt, holdt han motivasjonen og humøret ditt oppe. Dine svakheter holdt han for seg selv. Hver gang du engstet deg, ga han deg energi og tro på deg selv.

Når dere lo, lo dere sammen. Noen ganger av hverandre, og det gikk helt fint.

Du tenker at han kommer alltid til å være din beste venn.

Han er god til å lytte, denne vennen din. Han forstår, selv når ingen andre gjør det. Han kjenner deg ut og inn, og du vet han vil deg bare godt. Han er ærlig og aksepterer deg for den du er, selv når du gjør feil og sier ting du ikke burde. Det handler om omtanke, tillit og respekt.

Skjer det noe leit, vet du at han stiller opp for deg. Skjer det noe gøy, er han alltid med. Fremtiden føles trygg. Nå takler du alt. Glasset er halvfullt, livet smiler og lykken blomstrer.

Tanken på en drømmevenn gjør godt. Alle burde ha en god venn, ikke sant? La meg komme til poenget.

Når du leser dette, kan du høre en stemme inni deg som er deg. Denne stemmen, som sier så mye, og som har vært der hele livet ditt, sier den mye fint til deg? Er det en god venn som snakker til deg?

Vil stemmen inni deg ditt beste? Blir du motivert, glad, forstått, akseptert? Får du selvtillit? Tro på at du er god nok som du er?

Eller er du din største kritikker?

Du bestemmer hva stemmen inni deg skal si. Et godt valg i hverdagen er å la din indre stemme være din gode venn. Du vet hva som skal til.

Er du en god venn mot deg selv, er du helt sikkert en god venn for andre også.

Lykke til!

 

 

Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Verdighet?

 
En ung og imøtekommende kontaktlærer hilser hyggelig og tar meg med til klassen sin. Vi er på en videregående skole i Rogaland, og hun presenterer meg som veileder på dagens Global Dignity treff. Hun og elevene har snakket litt om verdighet på forhånd, og om hva som skal skje denne dagen, men det er tydelig at elevene er spente på hva de skal lære.
 
Verdighet er ikke et ord som tenåringer bruker til daglig. For å gi ordet innhold, gjør vi en øvelse. Vi lager et tankekart på tavlen. Hvilke ord assosierer ungdommene med verdighet?

 

VerdighetVåre assosiasjoner med ordet verdighet. Håndskriften tilhører min tavle-assistent.

 

Begrepet begynner å formes i klasserommet, og jeg følger ærlig opp med verdighetshistorier fra min egen ungdomstid. Om utfordringer, tilfeldigheter og om å være god nok. Ungdommene som snart er ferdige med første året på “helse og oppvekst”-linjen lytter interessert. Snart avløses mine historier av elevens egne historier. Noen prater uten filter, mens andre holder litt mer igjen. Noen historier er sterkere enn andre.
 
Når Global Dignity arrangerer treff på skoler, er det vanlig at veiledere og elever møtes først for å skape en forståelse for begrepet og fortelle hverandre verdighetshistorier. Deretter samles alle elever, lærere og veiledere i gymsalen hvor utvalgte historier blir fortalt foran alle til stede.
 
I klasserommet vårt er det særlig en historie som rører oss alle, og i samråd med kontaktlæreren velger vi ut denne eleven til å fortelle sin historie. Som veileder kjenner jeg på mange følelser. Det er en sterk historie hun skal fortelle, så fjernt fra mine egne opplevelser.
 
Like før hun skal opp på scenen, viser hun hendene sine til meg. De skjelver. I tillegg til de rundt 400 elevene, er kronprinsen, ordføreren, fylkesmannen, fylkesvaraordføreren, politimesteren og andre til stede i salen. Det kreves mot og trygghet til å gjøre det hun nå skal gjøre.
 
Det blir hennes tur, og hun går opp på scenen. Hun tar mikronfonen ut av stativet. All frykt er plutselig borte. Med klar og tydelig stemme forteller hun:
 
Jeg kommer fra en familie med utfordringer, og min historie handler om at jeg gruet meg til jul. Jeg var veldig lei meg og prøvde å ikke vise det til andre, men så oppdaget kontaktlæreren min det likevel. Hun spurte meg om hva som var galt, men jeg skammet meg sånn og sa ingenting i begynnelsen. Heldigvis fortalte jeg det til slutt, og da sa hun til meg, “kan du ikke feire jul hos oss?”, og det gjorde jeg. Så i dag vil jeg takke kontaktlæreren min for den verdigheten hun viste meg. Takk for at du var der for meg. Du er veldig grei.
 
Det er ikke bare veilederen hennes som tørker en tåre.
 
En sterk historie, en modig og reflektert tenåring og en kontaktlærer med et stort og varmt hjerte. Vi skjønner at kronprisen har truffet med Global Dignity initiativet.
 
Hun gir meg en klem og stråler. Hun har god grunn til å være stolt. I det hun forsvinner ut av salen, innser jeg at dette er en av mine absolutt mest givende dager på lang tid.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta en kort pause og tenke på verdighet og hva du legger i det. Husker du en situasjon der du viste verdighet for andre, eller at andre viste verdighet overfor deg?

 

God stemning i gymsalen under Global Dignity treffet

 

“Global Dignity er et uavhengig, ideelt og politisk nøytralt initiativ etablert av H.K.H. Kronprins Haakon, Professor Pekka Himanen (Finland) og leder av Operation Hope, John Bryant (USA). Ideen til Global Dignity oppsto i møter om internasjonale utfordringer under World Economic Forum i Davos i 2006. Initiativtakerne så et potensiale i å bruke begrepet verdighet som en kilde til positiv endring og utvikling.
Visjonen til Global Dignity er å virkeliggjøre den universelle retten alle mennesker har til å leve verdige liv. Tanken er at vi alle har mulighet til å styrke andre menneskers verdighet – og derigjennom styrke vår egen – gjennom valgene vi tar og måten vi bruker våre ressurser på. På denne måten kan vi alle bidra til en positiv samfunnsutvikling.” (globaldignity.no/)

 

 

 

Hva er ditt fotavtrykk?

 
En god bedriftskultur kan sammenlignes med et frodig og fargerikt blomsterbed. På samme måte som næringsrik jord utvikler blomster til sitt fulle potensiale, avgjør kvaliteten på bedriftskulturen om ansatte klarer å ta ut sitt beste. Det finnes forskjellige typer jord, avhengig av hvilke planter som skal dyrkes, og slik er det med bedriftskulturer også. Hvilken variant som passer for deg og din bedrift, avhenger av hva dere ønsker å drive frem.
 
I vår bedrift (Cegal) står en verdibasert kultur veldig sterkt. Vi sier at “it´s all about the people”, som i praksis betyr at alle våre ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. Trygge medarbeidere skal oppleve selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid sammen med mennesker som har gode hensikter. Med dette i bunn, har vi en kultur for å skape prestasjoner.
 
Et typisk kjennetegn på en bedriftskultur som fungerer godt, er at stolte medarbeidere på eget initiativ iverksetter aktiviteter for å styrke samhørigheten. Som leder er det da kun behov for å definere adferdsrommet, altså hvordan krav og forutsetninger rammer inn friheten til hva som er akseptert å gjøre.
 
Et eksempel på en aktivitet som ble satt i gang hos oss, er “Hva er ditt fotavtrykk?”. Denne aktiviteten ble lansert av en liten gruppe som på egen hånd ønsket å sette fokus på ansattes selvbilde. Hvem er du? Hvem vil du være, nå og i fremtiden? Hvordan vil ditt fotavtrykk se ut i fremtiden?
 
Kampanjen gikk ut til alle ansatte sammen med en kort video, hvor hensikten med kampanjen ble forklart. Etter hvert som kollegaer sendte inn sine “fotavtrykk” (maks 140 tegn), skrev gruppen dem ut og klippet arket slik at det lignet et fotavtrykk. Kort tid etter dukket anonyme papirfotavtrykk opp på pulter, vegger, gulv, trapper og møterom. Det var mange inspirerende selvbilder, og et av dem jeg husker best var: “Jeg skal smile i telefonen!”. Slikt blir det World Class Service av.
 
Denne fotavtrykkampanjen kan du lett ta med deg til din egen organisasjon, og link til inspirasjonsvideoen finner du nederst. I mellomtiden kan du jo tenke over ditt eget fotavtrykk. Hva står det på det?
 
Et godt valg i hverdagen er å beskrive sitt fotavtrykk.
Fortell hvem du er og lev opp til det.
 
 
Link til videoen:
http://youtu.be/liEAaf9bGFw
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Er det mulig å bygge en prestasjonskultur basert på myke verdier?

 
Når jeg er gammel og ser tilbake på livet mitt, er kanskje opplevelsen i helgen noe som vil glede et gammelt hjerte.
 
Stillheten har senket seg på Viking Stadion. Sesongen er over, og det er på tide å gjøre opp status.
Tabellen viser en 10. plass. Det føles skuffende og sårende. Milevis fra forventningene. Men vi kan bare skylde på oss selv. Skal vi prestere, må alle levere, også 12. mann på laget. Det nytter ikke å mime “samen ska me lyfta fram de mørkeblå”. Det nytter ikke å sitte hjemme og synge heller.
 
Viking Fotballklubb er Stavangers stolthet, og en gang i året, når sesongen er over, inviteres samarbeidspartnerne med på studietur til en storby i Europa. I år gikk turen til verdensmetropolen Berlin, og Cegal var selvfølgelig med. Disse turene bærer alltid preg av å være godt planlagt, og som vanlig fikk vi oppleve en fin blanding av faglig påfyll, relasjonsbygging og latter og glede.
 
For meg var det ekstra hyggelig å få være med i år. I programmet stod det nemlig:
 
 
Er det mulig å bygge en prestasjonskultur på myke verdier?
Cegal har på få år blitt en global aktør innen petrotekniske løsninger. Hva skyldes suksessen? Gründer og toppleder, Frank Garneng, tar oss med bak kulissene og forteller om hverdager styrt av grunnverdier, samt hvordan dette inspirerte til bloggen “Små gode valg i hverdagen”.

 
 
Alle vil prestere, og aller helst vil vi ha kultur for å prestere. Vi vil gjenskape suksess, igjen og igjen. Men hvordan?
Her er et lite utdrag fra fordraget.
 
 

 
 
Jevgenij Trefilov og Marit Breivik er to kjente trenerskikkelser i håndballverdenen. Trefilov var sjef da Russland vant VM-gull i 2001, 2005, 2007 og 2009, og Marit Brevik ledet Norges håndballjenter til VM-gull i 1999. Begge var gode trenere for hver sin prestasjonskultur. Begge satte seg hårete mål og nådde dem.
Begge visste også hva som krevdes for å vinne. Et VM-gull kommer ikke av seg selv. De visste hva som måtte til av riktig trening, rikig mat og riktig hvile. Begge visste også at spillerne måtte komme fokusert og engasjert på trening, at de måtte møte edru, at de måtte ha spist frokost og så videre. I tillegg til konkrete målsetninger og tydelige krav, hadde de på mange måter like forutsetninger. Begge hadde tilgang til riktig utstyr, riktige medisiner og nok penger til treningsleirer og reiser. Den største forskjellen lå kanskje i tilgangen på gode spillere med riktig profil og kompetanse. Russland har tross alt 143,5 millioner innbyggere, mot Norges 5,1 millioner (tall for 2013).
Jevgenij Trefilov og Marit Breivik hadde altså mange fellestrekk da de vant VM-gull, men en ting var veldig forskjellig. Jeg tenker selvfølgelig på adferden.
 
Trefilov er kjent for sin autoritære trenerstil, der fri flyt av sterke følelser preger kommunikasjonen med spillerne han har på laget sitt. Breivik, derimot, er rake motsetningen. Hun er kjent for sin stødige og reflekterte adferd, og kommunikasjonen er preget av lytting og konstruktiv påvirkning.
 
Hva har denne forskjellen i adferd hatt å si for prestasjonskulturen?
 
I Cegal har vi laget en figur som illustrerer sammenhengen mellom resultat, forutsetninger, krav og det vi kaller adferdsrom. Til sammen utgjør disse fire elementene basis for enhver prestasjonskultur.
 
 

Kan benyttes fritt. Hyggelig om du husker å henvise til Cegal.

 
 
Resultat
I Cegal har vi flere resultater å strekke oss etter. På kort sikt drømmer vi om å vinne attraktive kontrakter, og om å oppnå omsetningsmålene, mens vi på lang sikt har noe vi kaller 50-årsperspektivet. Mange tenker at et 50-årsperspektiv er meningsløst. Alt er jo forandret i løpet av så lang tid? De som er ansatt i dag vil ikke jobbe i selskapet om 50 år. Kunder vil forsvinne og nye vil komme. Det samme vil skje med eierne. Og da vi lever av teknologi, kan vi være helt sikre på at dette også vil endre seg i løpet av de neste 50 årene. Hva er da vitsen med å tenke så langt frem? Jo, det er en ting: Omdømmet. I Cegal går vi på jobb om morgenen for å bygge et selskap som vi selv, våre kunder og våre eiere er stolte av. Også om 50 år.
 
Forutsetninger
Målt etter bruttonasjonalprodukt per innbygger, er det kun Luxembourg som er rikere enn Norge av alle land i verden. Når det lille Forus-området mellom Stavanger og Sandnes, hvor Cegal har hovedkontor, alene står for 19% av nasjonal verdiskapning, er det klart at forutsetningene for forretning er optimale. Her har vi kunder som lykkes, og vi følger dem på reisen. At nordmenn generelt er “early adopters” når det gjelder teknologi, legger heller ikke noen demper på omsetningen.
Likevel er det omdømmet som er den viktigste forutsetningen. Omdømme gir lojale kunder og lojale ansatte, som igjen gjør det mulig å tenke langsiktig. Derav 50-årsperspektivet igjen.
Forutsetninger kan ofte ikke påvirkes. De er som de er, og du er nødt til å erkjenne dem. Forutsetninger kan også være uforutsigbare og dermed være med å begrense adferdsrommet.
 
Krav
Alle beslutninger i Cegal må støtte opp rundt 50-årsperspektivet og omdømme-målet. Utover dette er de fleste krav i Cegal styrt av våre grunnverdier. Du kan lese mer om verdiene og hvordan vi kom frem til dem i “Finn din krakk” (se link nederst). I praksis betyr dette at alle ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. For å sikre oss dette, har vi organisert oss etter X-modellen. Slik tar vi høyde for å lykkes med både personforutsetninger og saksforutsetninger. Det er dessuten likeverd mellom en teknisk karriere og en lederkarriere. Vi har flere eksempler på dyktige fagpersoner som har ønsket å bli ledere, men som har gått tilbake til sitt fag fordi dette opplevdes mer riktig.
 
Alle skal også forstå viktigheten av sin egen rolle, og med dette menes at de ansatte kan sammenlignes med bitene i et puslespill. Tar du ut en bit fra puslespillet, ser ikke bildet helt ut, uavhengig av hvilken bit du tok ut. Våre ansatte er hele mennesker, og Cegal skal være der også når det butter i mot. Noen ganger føler vi oss sterke, og da forventes det at vi gir av vår energi. Mens andre ganger føler vi oss svake fordi noe vanskelig skjer i livet. Da er det lov å være en som mottar energi.
 
I Cegal er ansatte Cegalere hele døgnet. Det dreier seg om “living the brand”. Det betyr at vi har forventninger til våre ansatte utover den tiden de oppholder seg på jobben. Et eksempel kan være at en ansatt dummer seg ut etter en fuktig kveld på byen. Det er sånt som kan skje, selv for de beste. Da forventes det at Cegalere som ser dette ikke overværer underholdningen, men i stedet redder kollegaen ut av situasjonen. Vi skal ha en kultur for å hjelpe hverandre. For å gjøre hverandre gode, og skape tillit.
 
Foruten de etiske retningslinjene, er det nødvendig å ha styring på lønnsomheten. Vi bruker historien om “Byens beste boller” for å symbolisere vår tankegang rundt ledelse (se link nederst).
 
Adferdsrommet
Mellom forutsetningene og tydelige krav ligger det vi kaller adferdsrommet. I Cegal er adferdsrommet preget av pågangsmot, frihet og balanse. Pågangsmot, fordi vi må tørre å tro at det er mulig, selv når vi ser at andre har bedre fortutsetninger enn oss. Frihet, til å være oss selv, og ikke minst at alle andre kan være seg selv. Det siste er mye vanskeligere. “Hadde alle bare vært som meg…”. Balanse, fordi jobben er ikke alt er i livet. Vi er hele mennesker, og vi må balanse vår tid og energi. Har du det godt på fritiden, lykkes du antakelig på jobben også.
Når noen nærmer seg gråsonen, enten det er mot forutsetningene eller kravene, er det samvittigheten, og ikke frykten, som trekker dem tilbake inn i adferdsrommet igjen.
I adferdsrommet er vi ute etter skaperglede, serviceglede og ikke minst endringsglede. Vi løfter frem oppgaver, og lar ansatte ta ansvar. Slik utnytter vi styrker, i stedet for å fokusere på svakheter. “Telthistorien” illustrerer hva vi mener (se link nederst).
 
Konklusjon
Selv om vi i Cegal har en kultur som har lykkes godt med å nå sine mål, er det ingen garantier for at oppskriften fungerer for andre. Alle som drømmer om å prestere og oppnå sine mål, må finne sine naturlige måter å gjøre dette på. Det er mange veier til suksess. Ikke glem hvor forskjellige håndballkulturer Trefilov og Breivik representerte.
 
Det er likevel noen fellestrekk som gjenspeiler enhver prestasjonskultur. I Cegal har vi summert disse fellestrekkene i en huskeliste som vist på bildet.
 
 

Kan benyttes fritt. Hyggelig om du husker å henvise til Cegal.

 
 
Prestasjonskultur handler om å oppnå drømmer, og neste år er det kanskje Vikings tur til å lykkes? Spillere og trener vet hva som må til, og vi på tribunen vet også hva vi må gjøre. Vi er sammen om dette. Forutsetningene er som de er. Brann startet sesongen med det nest høyeste budsjettet, men rykket likevel ned. Odd var blant de fem lagene med lavest budsjett, men sikret seg en bronse. Prestasjonskultur handler om å gjøre det beste ut av de forutsetningene vi har. De spillerne vi trodde sterkt på da de ble signert, er stort sett de samme som løper ut på matten neste sesong. Tro på dem fortsatt, enten du er trener eller tilskuer. Prestasjonskultur handler om å skape gode følelser. Vi må tro det er mulig. Følelser avgjør adferd, og adferd skaper resultater.
 
Da jeg takket ja til å holde fordraget på studieturen, var det særlig et spørsmål jeg heftet meg ved.
Er det et paradoks at en toppleder blogger om myke verdier?
 
Jeg forstår spørsmålet. Det er langt fra rosabloggere og “dagens outfit”, til “Små gode valg i hverdagen av Frank Garneng”. Jeg tror at alle mennesker egentlig har en personlig prestasjonskultur. Vi drømmer om et godt liv. Når vi blir gamle, håper vi å kunne se tilbake på livet med glede. Samtidig som vi har drømmer, har vi også fortutsetninger og krav å forholde oss til.
Til slutt dreier livet seg om hvilket adferdsrom vi gir oss selv.
Hvem vil vi være? Hvilke følelser foretrekker vi? Hvordan vil vi oppfattes? Hvordan oppfører jeg meg når jeg er i gråsonen av adferdsrommet? Er jeg styrt av min egen samvittighet? Finn dine egne svar.
 
For meg er det ikke et paradoks å være blogger. Jeg ønsker å bidra til å gjøre en positiv forskjell, og gjennom gode valg gjøre verden til et litt bedre sted.
 
Et godt valg i hverdagen er definere sitt eget adferdsrom, avgrenset av krav og forutsetninger, men med et mål for øyet.
 
Lykke til.
 
 
Relaterte lenker:

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Hvordan utvikle gode relasjoner?

 

 
Du har antakelig møtt mennesker der “kjemien” stemmer fra første øyeblikk? Praten går uanstrengt frem og tilbake mellom dere, og du har positive følelser som stadig forsterkes under samtalen. Hvorfor er det slik at noen har en veldig positiv effekt på deg? Hvorfor oppnår du sterke relasjoner med noen mennesker og svakere med andre?
 
I 1921 kom den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung med sin teori om psykologiske personlighetstyper. Han påstod at vi alle har en preferert adferd, og at en av disse preferansene er å være innadvendt eller utadvendt. Det er kanskje enklere å komme i dialog med mennesker som åpner opp og byr på seg selv, men har dette noen betydning for relasjonen som bygges?
 
Et viktig element i gode relasjoner mellom mennesker, er at vi kan være trygge på hverandre og ha tillit til at vi blir behandlet på en respektfull måte. Vi vil vite at våre erfaringer, våre følelser og vårt perspektiv blir tatt hensyn til. Samtidig trenger vi å ha innflytelse på vår egen situasjon.
 
Kommunikasjon og kontakt henger nøye sammen. Noen ganger er det vanskelig å oppnå kontakt med dem vi kommuniserer med, men når vi får det til, er det ofte fordi vi kommuniserer godt. Dette er spesielt viktig å huske på i kontakt med barn og unge. Det er vi som voksne som har ansvaret for at relasjonene er gode, og det innebærer at vi først og fremst må fokusere på oss selv og måten vi kommuniserer med barna på.
 
Vi mennesker er sårbare, og vi har konstant behov for bekreftelser. Er jeg god nok? Er jeg godt likt? Kanskje jeg er uinteressant? Når vi oppnår god “kjemi” med andre mennesker, er det fordi vi opplever å bli sett, hørt og verdsatt.
 
Relasjoner handler om å gi hverandre selvtillit, og et godt valg i hverdagen er derfor å fokusere på styrkene til dem du kommuniserer med.
 
Lykke til!
 
 

Dette innlegget er også publisert på Mental Helse:
 
Screen Shot 2017-06-09 at 17.15.34

Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Jenta på venteværelset

 
Bare gå inn og vent i mens, sier den hyggelige, unge damen i resepsjonen, – så kommer legen og henter deg når han er klar. Hun peker på en sofagruppe på andre siden av glassveggen, og smiler som om hun prøver å si “det går nok bra, skal du se”. Jeg tar meg i å tenke at hun ikke er legen min, antakelig er hun assistenten hans, men av en eller annen grunn gjør ansiktet og stemmen hennes at jeg tror henne likevel. Jeg går inn.
 
I det lille venteværelset er alle vegger av glass, unntatt veggen som vender ut mot gaten. Her er det til gjengjeld et stort vindu hvor morgensolen står rett inn. Midt på gulvet er det to sorte skinnsofaer som står mot hverandre. Mellom sofaene er det et lavt salongbord i glass, og i det ene hjørnet av rommet står en automat med vann og kaffe. Jeg fyller et plastbeger med kaldt vann, og går mot sofaen som vender mot vinduet. På bordet foran meg ligger det diverse magasiner. Jeg registrerer raskt at det finnes verken tegneserier, bilblader, klokkeblader eller noe annet som er interesserer meg, kun magasiner om helse, og hvordan vi kan leve med sykdommer. Jeg lar bladene ligge.
 
Rett over meg, i den andre sofaen, sitter en ung, mørkeblond jente og stirrer på mobilen sin. Hun enser meg ikke, og jeg setter meg ned uten at vi hilser på hverandre. Hun trykker raskt på mobilen med den høyre pekefingeren, og jeg kan høre det klikker hver gang neglen treffer glassflaten. Det vakre ansiktet ser alvorlig ut. Munnen er lukket.
 
Hun stopper å skrive, men de brune øynene viker ikke fra telefonen. Det er som om hun ser rett gjennom den. Kan hun ha oppdaget at jeg observerer henne? Jeg flytter blikket lynraskt mot vinduet. Stillheten varer bare et kort øyeblikk, så hører jeg klikkelyden igjen.
 
Jeg fortsetter å se ut av vinduet. Den tidlige solen gir glød og varme til høstfargene, og de lette solstrålene føles vidunderlig mot ansiktet. Jeg lukker øynene, men må lukke de opp igjen. Jeg kan ikke gå glipp av det vakre livet som spilles av utenfor vinduet.
 
Klikkelyden stopper, og i øyekroken kan jeg se henne lese. Hun sveiper teksten sakte. Øynene er konsentrerte, og mimikken i ansiktet er monotont og uten følelser. Hva er det hun leser om? Er hun nervøs for noe? Er hun engstelig for at hun feiler noe alvorlig? Jeg ser på henne igjen, men jeg klarer ikke å lese ansiktsuttrykket hennes.
 
Hun ser ikke opp fra mobilen en eneste gang, og jeg vet ikke om hun Googler sykdommer eller kjeder seg. Hun unngår i hvert fall å møte blikket mitt. Er hun menneskesky?
 
Tankene mine spinner hvileløst videre. Mobiltelefoner er et betent tema i våre dager og er stadig oppe i media. Vi hører om ungdommene som ikke hører når du snakker til dem, men som svarer deg umiddelbart på chat. Vi hører om husregler der alle legger bort mobilen under middagen, og om vennegjenger som avtaler at den første som rører mobilen må ta restaurantregningen.
 
Det har faktisk gått så langt at et norsk teleselskap har lansert en app som “hjelper deg å være til stede i øyeblikket”. På deres nettsider kan vi lese: “Når du trykker på appen, måler den tiden du ikke bruker på noen av telefonens funksjoner, men i stedet nyter din sønns danseforestilling, en god samtale eller en vakker solnedgang. Med en gang du plukker opp mobilen for å svare på et anrop eller sender en sms, slutter appen å telle tiden.”
 
Hva har skjedd med oss, når noen mener vi trenger en app for å være til stede?
 
Mobiltelefonene har rett og slett invadert oss. Teknologien har invadert oss. Den unge jenta på venteværelset har ikke opplevd et liv uten mobil, og nå gjør hun bare som sine jevnaldrende. I stedet for å hilse og kanskje prate med meg, kommuniserer hun heller digitalt med sine venner og holder seg oppdatert på det som skjer. Den menneskelige faktoren lever videre, men i en annen form.
 
Og mer vil det bli. Livet vårt digitaliseres. Snart vil vi se at husholdningsapparater, biler, klær og andre ting vi omgir oss med i hverdagen blir tilkoblet internett og kommuniserer med hverandre. Det kan virke som alt blir mer komplisert, men i bunn og grunn er drivkraften bak teknologiutviklingen å gjøre livet enklere.
 
Et godt valg i hverdagen er å bidra til balanse i vårt digitaliserte liv. Ikke la teknologien ta helt over. Vi trenger fortsatt klemmer, hjelp til å tørke tårer, møte øyne som stråler, føle oss verdsatt og alt det andre som teknologien ikke kan erstatte.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Mynten i nøkkelskapet

Det er en overskyet tirsdag ettermiddag i Stavanger. Jeg har min faste svømmetrening og er sliten etter noen harde intervaller. Det merkes at kroppen ikke er like sprek lenger, men jeg er fornøyd med egen innsats. Jeg har ingen planer om å vinne noe. Premien min er et fullt timeglass i badstuen når treningen er unnagjort.

Svetten renner fra pannen. En mental omstart avsluttes med en iskald dusj for å kjøle meg ned.

Inne i garderoben er det kommet noen gutter i 14-15 årsalderen. De jobber iherdig med å markere sine posisjoner. Språket er direkte og tidvis vulgært. Alle vil være leder av flokken, men det er lett å se hvem som er øverst. Han leder an, og alt han sier forsterkes straks av de andre. Det finnes et hieraki inne i garderoben.

Den ene tenåringen har med seg en yngre bror. Lillebroren er kanskje 11-12 år og nederst i hierakiet. Gutten tror de ler med ham, men han er bare en leke for dem.

Jeg tar mynten ut av låsen i nøkkelskapet mitt. Samtidig ser jeg lillebroren går fra skap til skap og leter etter gjenglemte mynter. Han nærmer seg mitt skap. Kommentarene hagler fra de eldre guttene. De synes åpenbart det er flaut å mangle penger, men det er enda flauere å lete etter penger i skaplåsene. Han finner ingen mynter.

I det han skal passere meg, møter jeg blikket hans. Store, brune øyne. Vant til å bli mobbet. Vant til å ha lave forventninger. Jeg har fortsatt mynten i hånden min, og uten å tenke, legger jeg den tilbake i returhullet i låsen. Øynene hans følger etter mynten. Så ser han opp på meg igjen. Alle hans bevegelser fryser for et kort øyeblikk, mens hodet hans bearbeider en ny opplevelse. Så smiler han forsiktig. Han skjønner at det er hans mynt som ligger der. Uten et ord, napper han mynten ut av låsen, og løper bort til guttene for å vise resultatet av skattejakten, men de ser ham ikke.

Det er ikke enkelt å være ungdom. Alle har behov for å bli sett, hørt og verdsatt, men mange unge føler at de havner i skyggen av sine jevnaldrende. Et godt valg i hverdagen er å forsøke å være en god og voksen rollemodell som viser at du bryr deg, uavhengig av posisjoner og hierakier.

 

AnnonseHeader1

 

Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 

Husker du læreren din?

Det er snart 40 år siden jeg begynte på barneskolen, og jeg husker henne ennå, den første læreren min. Det vil si, på den tiden kalte vi henne for frøken. Frøken Eide. Vi var den beste klassen hun hadde hatt, sa hun, og vi trodde på det. Alle sammen.
 
Etter så mange år, er det fortsatt noe av frøken Eide igjen hos meg. Det er nifst å tenke på. Frøken Eide hadde en enorm innflytelse og makt. Ikke bare på oss elever. Våre foreldre lyttet også lydig.
“Frøken Eide har sagt…”, kunne foreldrene våre si, og da ble det slik. Enten det gjaldt leksearbeid eller hva vi skulle hjelpe til med hjemme. Hun var rosende og støttende, og brukte ikke hersketeknikker, naturligvis. Alt for å få det beste ut av oss barn, uavhengig av hvor eller hvem vi kom fra.
 
Jeg husker frøken Eide som snill og forståelsesfull og trygg. Hun kunne se på oss om noe ikke var som det skulle, og da pratet vi om det, og hun trøstet oss. Kanskje hjalp hun oss med å knytte skoene, eller gav oss ideér til hva vi skulle skrive om når vi skulle skrive fortellinger. Hun plastret og trøstet oss om vi hadde slått oss, og irettesatte oss om vi sa eller gjorde noe som ikke passet seg. Vi visste at hun snakket med de hjemme, og at hun kjente våre brødre og søstre.
 
Hadde du spurt meg hva sommerferie var den gangen, hadde jeg svart “skolefri”. Likevel, fri fra skolen eller ikke, frøken Eide tenkte alltid på oss elever. I sommerferiene sendte hun oss personlige postkort, og vi sendte svar tilbake. Jeg husker ennå postkortet vi kjøpte til henne i Legoland. Jeg var så kry.
 
Frøken Eide har lært meg å vente på tur, å lese, skrive og regne. Hun lærte meg å svømme, spille blokkfløyte, strikke og sy, i tillegg til de første engelske ordene. Hun lærte meg å ha mot til å tørre å stå på en scene og snakke for en forsamling.
 
Læreren er en trygg og viktig rolle i et barns liv.
Et godt valg i hverdagen er å vise takknemlighet for alt du og barna dine har lært.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Byens beste boller

 

 
 

Nå tror du kanskje at du har funnet en oppskrift på gode boller? Da må jeg skuffe deg. Dette er en liten historie om ledelse.
En historie som kanskje kan inspirere deg til å tenke over hvorfor du leder, og hvorfor du leder som du gjør.
 


 
Tenk deg at du har lært å bake boller av din mor. Bollene dine er så gode at familie og venner elsker dem. Henrykt over alle gode tilbakemeldinger, begynner en følelse å spire inni deg. En vakker dag velger du å slutte i jobben din for å bake på heltid. Drømmen din er å bake byens beste boller.
 
Du starter opp for deg selv, og du begynner å bake. Du trenger kunder, og du snakker med naboer, onkler og tanter, venner og gamle kollegaer. Alle vil deg vel, og bollene går unna, nært sagt som varmt hvetebrød. Du elsker jobben din, og folk elsker bollene dine. Du står opp hver morgen og gleder deg.
 
– I dag skal jeg gjøre mange glade med bollene mine!
Du er i ferd med å oppnå drømmen. Du er i ferd med å lage byens beste boller.
 
Etter hvert begynner flere å få øynene opp for bollene dine. Bedrifter begynner å ta kontakt. De vil veldig gjerne ha faste leveringer. Et selskap vil ha 100 boller hver fredag, og et annet vil ha 200 boller levert til lunch hver dag. Det blir bare mer og mer, og du baker og baker. Du står opp tidligere og tidligere for å bli ferdig, men du elsker fortsatt jobben din. Det er uaktuelt å slurve for å bli fortere ferdig. Du lager tross alt byens beste boller, og det krever at du passer godt på alt som må gjøres. Dessuten skal bollene leveres rykende ferske når kundene har bedt om det. Det er i grunnen det som tar mest tid.
 
Nå selger du så mange boller at du ikke rekker over det lenger. Du har ikke noe annet valg enn å få hjelp. Så du ansetter 2 medarbeidere. Den ene skal være med å bake, mens den andre skal kjøre ut varene og ellers holde det rent og pent i lokalet. Selv må du jobbe mer med salg og regnskap, i tillegg til bakingen.
 
Bakeriet ditt går så det suser. Du og dine ansatte leverer byens beste boller. Dere er stolte.
 
Men så en dag får du en lite hyggelig tilbakemelding fra en kunde.
– “Bollene dine er ikke like gode som før. Det er som om noe mangler.”
 
Kort tid etter hører du en annen kunde klage.
– “Du, de bollene dine kommer altfor sent. Vi vil jo ha dem til lunch.”
 
Du blir skuffet. Blant alle de fornøyde kundene, kommer det stadig flere kritiske tilbakemeldinger fra misfornøyde kunder. Du kjenner frykten for at omdømmet ditt skal slå sprekker. Du skal jo levere byens beste boller, hva har skjedd?
 
Du snur deg mot dine 2 ansatte. Du hadde ikke tid til å lage alle bollene selv, og nå har du ansatte som skal hjelpe deg. Du vil at de skal lage akkurat like gode boller som det du gjør selv, og de skal levere dem til rett tid, akkurat slik du gjorde da du var alene. De 2 ansatte ser forundret på deg.
 
Du innser at du ikke har forklart tydelig nok hva som forventes av dem. Byens beste boller krever at det er god kontroll på alt som må gjøres. Det er ikke bare å blande sammen noen ingredienser på slump og håpe på det beste. Ingen vet det bedre enn deg. Det må veies og måles, det må heves og trilles. Riktig temperatur for ikke å drepe gjæren, og passe tid i ovnen for å få den riktige fargen. Det må planlegges, sånn at kundene får levert rykende ferske boller til rett tid. Å bake byens beste boller er krevende, og nå klager kundene.
 
Tanken bak ansettelsene, er å få noen som kan hjelpe til med å levere produktet. En forutsetning er selvfølgelig at de som hjelper deg forstår og leverer samme kvalitet som om du skulle gjort det selv, og det gjør de ikke uten din hjelp. Husk at det ikke er hvilke som helst boller, det er byens beste. Du må lære dem å bake, slik du lærte å bake av moren din. Når de ansatte har lært, må du huske å kontrollere. Smaker du på en bolle før resten sendes ut til kunden, vet du om kvaliteten er som den skal være. Er kvaliteten god, må du rose dine ansatte og dele opplevelsen av suksess med dem. Er kvaliteten for dårlig, må du hjelpe dem til å lykkes bedre neste gang. Du må legge til rette og vise dem kunstene. Du må finne metoder som motiverer dem. La være å kjefte. Få mel på hendene og brett opp ermene. Vær en leder som deltar, ikke en sjef som roper.
 
Tenk deg at du fortsatt leverer byens beste boller, og at du søker etter flere nye medarbeidere. Du lykkes som gründer. Du lykkes som leder. Kanskje neste mål er landets beste boller?
 
Et godt valg i hverdagen er å huske at ledelse dreier seg om å få hjelp. Du får bare hjelp hvis du oppfører deg godt og deler suksessen.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Et fritt og demokratisk land

 
Blomster i alle valører fornemmer en ny dag og strekker seg villig mot lyset. Klare som landingsbaser for humler og bier. Gresset er fortsatt duggvått og mørkegrønt. Det er søndag morgen, 18. mai, og det er helt stille.
 
Godt nede i kurvstolen, omringet av myke puter og pledd, kjenner jeg solstrålene sakte varmer opp kroppen. En flau vind stryker forsiktig over kinnet og håret. På føttene har jeg ullsokker som min mor har strikket. De er lyseblå, av alle tenkelige farger. Jeg har med meg en kanne med fyldig kaffe, og på fanget ligger mac-en med fulladet batteri, klar til en ny dag. Jeg smiler litt. Det ble sent i går. Burde ladet meg selv også, men jeg har visst lakenskrekk. Resten av familien sover ennå.
 

Teksten fortsetter under bildet
9068269

 
Mens jeg sitter på terrassen og lar tankene fare, dukker bilder av gårsdagen opp på netthinnen. I går var det 17. mai, dagen da hele folket feirer Norges nasjonaldag. Dagen da barna går i barnetog, avgangselevene på videregående skole går i russetog, og resten av folket kan gå i folketog. Dagen da vi bruker våre fineste klær, aller helst håndbroderte bunader, og vi vifter med flagg og synger nasjonalsangen av full hals. Dagen da barna får så mye is og pølser de orker, og korpsmusikk høres over hele landet. Norges nasjonaldag er den store festdagen, fordi den symboliserer frihet, og at alle skal bli sett, hørt og verdsatt i et selvstendig Norge.
 
For å forstå gleden og engasjementet i feiringen, hjelper det å kjenne litt til historien som ligger bak.
 
Etter at makteliten og det meste av det norske folket forsvant under Svartedauden på 1300-tallet, kunne ikke Norge lenger opprettholde den norske suvereniteten. Norge inngikk derfor union med Danmark, og ble etter hvert underlagt dansk styre.
 
Ved inngangen til 1814 stod den dansk-norske staten foran et sammenbrudd. Danmark-Norge hadde lenge forsøkt å holde seg nøytral i Napoleonskrigene, men etter at britene gikk til angrep på København, ble Danmark-Norge tvunget til å velge fransk side. Napoleon gikk på store tap mot Russland i 1812 og svekkelsen medførte Napoleon fall. Som en påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som erstatning for Finland, som ble tapt til Russland, bestemte Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen at Danmark som tapende part i krigen måtte avgi Norge til Sverige. Denne avtalen, kalt Kieltraktaten, utløste et stort selvstendighetsopprør i Norge. I 400 år var vi lojale undersåtter for den danske kongen, og plutselig skulle vi gis bort til Sverige. Som et resultat av opprøret, oppstod et brennende engasjement som endte med at medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll ble enige om landets grunnlov.
 
Selv om vi hadde fått våre egne grunnlover, godtok vi å gå i union med Sverige. Våre grunnlover var langt mer radikale og demokratiske enn lovene i Sverige, og det var en klar medvirkende årsak til at Sverige aldri klarte å samle unionen til samlet stat, slik som Danmark-Norge. I 1905 ble unionen med Sverige oppløst, og Norge var endelig en fri og selvstendig stat.
 
Norges nasjonaldag er altså dagen da det ble enighet om våre grunnlover. Selve signeringen skjedde dagen etter, 18. mai 1814. Friheten fikk vi først nesten 100 år senere. Vi har mange å takke for at det gikk som det gikk, og at vi i dag bor i et fritt og selvstendig land.
 
Det naturlige er lett å ta for gitt. Nå har vi det godt og fritt her i landet, og da fokuserer vi heller på mindre utfordringer. En tilbakevendende diskusjon de siste årene, er om utenlandske flagg skal tillates i 17. mai-togene eller ei. Et annet eksempel er at i år fikk elevene ved Harestad skole i Rogaland forbud mot å bruke fløyter og horn i barnetoget. Det høres rart ut at dette trenger å være på dagsordenen, men antakelig er det et tegn på at det er godt å bo i Norge. Vi bekymrer oss over de små ting, fordi de store er håndtert.
 
Et godt valg i hverdagen er å være takknemlig for at Norge er et fritt og demokratisk land
der alle, alle, som bor der skal bli sett, hørt og verdsatt.
 
 

9068269Oscar Wergelands bilde av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
Maleriet henger bak Stortingets talerstol.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvem ser du i speilet ditt?

 
 
Lyset bølger uavbrutt mot den blanke flaten. Det absorberes ikke, det reflekteres tilbake. I en voldsom fart. Det borer seg gjennom senehinnen og hornhinnen. Irisen leder det videre gjennom pupillen til linsen. Og der, bakerst i øyet, dukker bildene opp på netthinnen. Bildene av deg. Speilbildet ditt. Den du ser.
 
Når barn ser seg i speilet, smiler de gjerne og prøver ut nye, morsomme grimaser. De opplever speilbildet som spennende og nytt, og det vekker glede og begeistring. Dessverre endres magien gradvis med årene. Vi begynner å knytte assosiasjoner til speilbildet. Vi analyserer opplevelsen av oss selv, og hvordan andre opplever oss, og vi tilegner oss egenskaper som ikke vises i speilbildet. Noen inntrykk forsterker vi, andre inntrykk overser vi. Speilbildet viser ikke lenger vårt sanne jeg. Vi erstatter bildet i speilet med vårt indre selvbilde. En smeltedigel av følelser, tanker og inntrykk om oss selv.
 
Normalt har vi en tendens til å glemme det som skjer med oss, særlig det negative, og det gjør at selvbildet vårt må vedlikeholdes. Hvem vi omgir oss med, og hvilke tilbakemeldinger og reaksjoner vi mottar, har derfor viktig påvirkning på selvbildet vårt. Vanligvis foretrekker vi å legge mest merke til reaksjoner hos dem som bekrefter selvbildet vårt, samtidig som vi prøver å unngå reaksjoner hos dem som utfordrer det. Noen mennesker styrker vår selvtillit og selvrespekt, mens andre svekker vår tro på oss selv og vårt menneskeverd. Omgås vi mennesker som gir oss ubegrensede mengder med ros, kjærlighet og trygghet, bygges et robust og godt selvbilde.
 
Som med alt annet, er overdrivelser sjeldent å anbefale, og et overdrevent godt selvbilde er ikke noe unntak. Den som kanskje er mest kjent for sitt overdrevne selvbilde er Narkissos, en ung og pen mann i den greske mytologien. Til tross for sin påfallende arroganse var han beundret for sin skjønnhet, og en dag ble den forheksede jenta Ekho forelsket i ham. Hun kunne bare gjenta siste ord av hva andre sa, og dette irriterte Narkissos så mye at han nektet å gjengjelde hennes følelser. Gudene likte ikke dette og straffet ham til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Slik skulle han selv oppleve å elske noen han aldri kunne få. Narkissos døde da han prøvde å kysse seg selv i speilbildet han så av seg selv i vannet, mens stemmen til Ekho fortsatt kan høres fra skog og fjell. Myten om Narkissos overdrevne selvbilde har også gitt navn til samlebegrepet narsissisme, ofte beskrevet som selvkjærlighet.
 

(Teksten fortsetter under bildet)Michelangelo_Caravaggio_065«Narkissos» av Caravaggio
Galleria Nazionale d’Arte Antica i Roma

 
Noen vil kanskje påstå at det generelt er forskjell på hvordan menn og kvinner opplever selvbildet sitt. Underforstått at noen menn tror de er bedre enn det de faktisk er, og at noen kvinner ikke tror de er så gode som de egentlig er. Farlig påstand selvfølgelig, men dersom det er noe hold i dette, kan det kanskje skyldes at kvinner er flinkere enn menn til å gi ros, kjærlighet og trygghet?
 
Refleksjon er ikke bare lys som speiles fra en blank flate, det kan også være inntrykk og tanker om oss selv, og hvordan vi tror andre oppfatter oss. Felles for begge typer refleksjoner, er at jo mørkere det er, jo mindre refleksjoner blir det.
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over eget speilbilde.
Er du en lyskilde for andre?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Se min kjole

 

Hun føler seg sliten. Det er mye å være takknemlig for, men de negative tankene slipper ikke tak. Så mange rutiner. Så mye ork. Derfor skjedde det igjen. I går. Kjolen var jo altfor dyr. Spesielt nå, rett før jul. De hadde jo snakket om å spare, men følelsene tok overhånd. “Den får henge innerst i skapet til vi får bedre råd”, tenker hun. “Han finner det aldri ut.” Hun hadde gått innom alle de riktige stedene i byen, men dessverre hadde ingen venninner sett henne med den ekslusive posen. Heldigvis ikke mannen heller. Han forstår ikke dette. Han sier bare at hun er flott som hun er, men det teller ikke. Shopping har blitt virkelighetsflukten som holder henne oppe. Hun kjøper seg noe nytt, og rusen kommer umiddelbart. Det tunge blir litt borte, og for en stakket stund kan hun stråle på nytt.

 

Mennesker har et grunnleggende behov for å føle seg verdsatt og forstått. Uten positive tilbakemeldinger og bekreftelser, kan vi utvikle lavt selvbilde og en følelse av manglende lykke. Derfor kjøper vi gjerne klær for å få ros. Klær gir omgivelsene våre anledning til å se oss, til å beundre oss og til å si noe pent.

 

Et godt valg i hverdagen er å huske å gi nok ros. Neste gang noen smiler til deg, prøv å si – “Så pent smil du har!”.

Du vil garantert få mer smil tilbake. Og du vil smile selv.

 

Nicole And Joel Out On Rodeo

 (Tilfeldig bilde. Tilfeldig varemerke. Ukjent fotograf.)

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Finn din krakk

 

Jeg er så heldig å jobbe i et selskap med sterke verdier. Verdier som de ansatte har kommet frem til gjennom eliminasjon av selvfølgeligheter. Alle skal ha det hyggelig på jobben, tjene gode penger, være faglig dyktige og gi kundene god service. Vi hadde over 200 forskjellige selvfølgeligheter, og vi måtte ned i 3. Det ble en kamp. Alle vet hvor tungt det er å fjerne noe for å beholde noe annet. Det som blir igjen, er i det minste det du virkelig vil ha.

 

img3

 

Hvorfor 3 verdier? Et verdisett fungerer som en krakk med 3 ben. Den står alltid støtt, uansett underlag. Har vi flere ben, vakler vi straks det er humper under oss. Våre verdier er pågangsmot, frihet og balanse. Jeg er stolt av alle 3, men kanskje aller mest av balanse. La meg forklare.

 

Vi tenker at alle våre ansatte deltar på 4 forskjellige områder i løpet av dagen:

  • Privatlivet
  • Familien
  • Jobben
  • Samfunnet

 

Først litt om privatlivet. Tar vi vare på oss selv som individ? Vår fysiske og mentale helse? Det er stor variasjon rundt hva vi føler gjør oss godt. Noen ønsker trygghet og harmoni, mens andre søker spenning og spontanitet. Noen trener for bedre helse, mens andre ligger på sofaen og hviler seg i form. Noen fordyper seg i Knut Hamsun, mens andre ser på Hotel Cæsar. Det er ingen fasit på hva som gjør oss personlig lykkelige. Som individer må vi skaffe oss selvinnsikt. Bare slik blir vi bevisst vår egen livsstil, og i stand til å korrigere denne om nødvendig.

 

Selv om nesten halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse, bedyrer de aller fleste at trygghet, kjærlighet og kontinuitet i familien er avgjørende for egen lykke. Ofte er utfordringen at vi fortsetter å ha mest fokus på oss selv, og at vi glemmer å omstille oss. I stedet for å skape lykke sammen med våre nærmeste, fortsetter vi å dyrke meg-et. Lykke i familien betyr ikke bare å være fornøyd selv, det er også å legge til rette for at alle familiens medlemmer kan føle det samme. Det betyr å vise forståelse, tilgivelse, empati, vennlighet, tilhørighet og raushet, for å nevne noe.

 

På jobben ønsker vi å bli sett, hørt og verdsatt. Det høres umiddelbart ut som om det er noen andre sin oppgave å sørge for dette, men det er det ikke. Det er vi selv som skal se, høre og verdsette dem rundt oss. Det er lett å klage, men er vi like flinke til å rose det som er bra? Lykke på arbeidsplassen dreier seg ikke om teknologi, funksjoner og prosesser. Det handler om å trives sammen med mennesker som vil hverandre vel, som har gode hensikter og som vil skape noe sammen.

 

Forståelse av mekanismene, kraft til å mene og påvirke og engasjement til å skape et bedre samfunn, er noen av drivkreftene som gir anerkjennelse og sosial posisjon. Dessverre måles ofte grad av suksess av noen ganske få faktorer. Klarer du å samle mange meningsfeller for ditt syn? Besitter du en unik kvalifikasjon, eller klarer du å vise til økonomiske resultater? Da er du av mange sikret å bli lagt merke til. Suksess på andre områder burde definitivt gitt samme status, men det gjør det foreløpig ikke.

 

Trekker vi fra 8 timers søvn, gjenstår det 16 timer i døgnet til å fordele på disse feltene. Det finnes ingen fasit over hvordan timene bør fordeles, men i de fleste tilfeller vil bruk av tid og engasjement henge sammen med hva som oppnås. Kanskje er det slik at fornøyde mennesker oftere føler lykke? Dersom ansatte opplever frustrasjon på et eller flere felt, kan det ha en generell negativ innvirkning i livet. Sagt med andre ord, så kan eksempelvis utfordringer hjemme påvirke begeistringen på jobb, og overeksponering av egne behov (typisk trening eller hobby) kan påvirke harmonien i familien.

 

Vi tror at fornøyde mennesker er dem som innehar stor selvinnsikt og medmenneskelighet, og som klarer å balansere tilgjengelig tid og engasjement på hvert felt. Erkjennelsen av dette danner grunnlag for hvordan selskapet vårt blir ledet. Fornøyde mennesker er de beste ansatte, og balanse er en nødvendig grunnverdi for oppnå dette.

 

Jeg håper dette kan inspirere til å tenke over din egen situasjon. Et godt valg er å skrive ned hva som beskriver deg, og det du står for. Du vil garantert finne mange ord og beskrivelser. Fjern dem som er minst viktig, slik at du bare har 3 ord eller beskrivelser igjen.

Dette er dine verdier. Din krakk.

 

StoolOne

Another Country, Stool One (2010)

 
 
Lykke til.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits