Følelsesrom

I det enkle rekkehuset fra 1960-tallet var det en smal gang med ti dører. Tre av dørene gikk inn til de tre soverommene. To dører gikk til det badet og det lille, separate toalettet. En litt smalere dør gikk til trappen opp til loftet, og en tilsvarende dør gikk til trappen ned til kjelleren. Den åttende døren hadde glassruter og ledet inn til stuen. Den niende døren ledet inn til kjøkkenet, og den siste døren, som også hadde glassruter, gikk inn til vindfanget.

Dette var en helt vanlig planløsning på den tiden. Et hus skulle ha mange rom.

Stuen var det rommet som ble vist frem til besøkende, og derfor burde rommet være så stort som mulig. “Se hvor god plass vi har” var en måte å fortelle hvem vi var. Badet var derimot ikke et oppholdsrom. Dersom det fikk plass til et badekar, samt en person kunne stå foran vasken og speilet, var badet akkurat tilstrekkelig stort.

Forestill deg at du presser masse luft inn på det lille badet. Du lukker døren og fortsetter å presse inn luft. Hva skjer? Når det ikke er plass til mer luft, blir trykket så stort at døren og vinduer blåses ut. Rommet blir som en ballong som til slutt eksploderer, og ting fyker til alle kanter. Hva som skjer om samme mengde luft blir presset inn i stuen? Ingenting. Der har luften god plass til å flyte uhemmet rundt.

På samme måte som et hus har flere rom for det som trengs, har du “følelsesrom” inni deg for alle dine forskjellige følelser. Det være seg frykt, glede, kjærlighet, tristhet og sinne. Noen rom er kanskje store og har plass til masse følelser, gjerne til glede og kjærlighet. Mens andre rom er små. Rommet for sinne er kanskje ikke det rommet du ønsker å vise frem så ofte, så hvor stort rom har du for denne følelsen? Hvor mye sinne kan presses inn i rommet før det eksploderer?

Vi bruker gjerne arkitekter til å hjelpe oss med å utnytte planløsningene, slik at vi kan nyte hver kvadratmeter av huset vårt. Like vanlig er det ikke å få hjelp til å planlegge følelsesrommene. Hvilken planløsning bør du ha for følelsene inni deg? Kan du vise frem rommene? Går det an å oppholde seg der? Er det ryddig og god plass, eller er det inneklemt og overfylt? Når eksploderer det?

Du bestemmer selv hvor store rom du vil ha inni deg for hver følelse. Du trenger dessuten ikke se på deg selv som en liten hytte med små rom, når du kan velge å være et stort palass med mer enn nok plass.

Følelser oppstår ustanselig, og det kan raskt fylles opp. Fordommer, mangel på tålmodighet, forelskelse, hevn og tilgivelse er bare noen områder hvor følelsene kan komme hurtig og ukontrollert.

Et godt valg i hverdagen er å lage store, luftige følelsesrom slik at det er plass til alle følelsene du tar inn. Da eksploderer du ikke, og du rekker å lufte ut i tide. Kanskje tør du å vise hele deg?

Lykke til!

 

 

Ensom eller alene?

Gjennom en liten åpning i den massive muren, siver noen få lysstråler inn i den mørke, fuktige fengselscellen. Størrelsen på cellen får meg til å grøsse, og jeg kjenner umiddelbart et ubehag når fingertuppene berører veggene på begge sider når jeg strekker ut armene. Jeg bøyer meg litt ned for å se ut av åpningen. En iskald trekk pisker mot kinnene, og jeg må myse for å se klart. Rett der, på den andre siden av sjøen, så nære, men akk så fjernt, ligger sivilisasjonen, friheten og lykken.

Jeg reiser meg opp og lukker øynene et lite øyeblikk. Hvordan er det mulig å overleve i en slik isolasjon, tenker jeg, i det guiden på hodetelefonen leder meg videre gjennom blokkene på det som en gang var det beryktede statsfengselet på Alcatraz. Stedet for de verste av de verste forbryterne.

Fanger som blir intervjuet om tiden bak lås og slå ute på fengselsøya, forteller at de små kikkhullene i muren var noe av det verste de opplevde. Det å kjenne lukten, høre lyden og se små glimt av samfunnet gjennom disse hullene, forsterket savnet etter samtaler, berøringer og nærhet.

Etter fysiologiske og trygghetssøkende behov, anses sosial tilhørighet som det mest grunnleggende behovet for oss mennesker. Vi trenger kjærlighet, vennskap og å føle oss sett, hørt og verdsatt. Mangler vi dette, vil det påvirke vår atferd og motivasjon til behovet er dekket. For mange kan angsten for ensomhet være så stor at vi holder fast på nære personer i livet vårt, selv om det er mennesker som ikke gjør oss godt.

Når vi konstant omgis andre mennesker, enten det er fysisk eller virtuelt gjennom sosiale medier, er det fort gjort å glemme noe vesentlig. Behovet for tilhørighet gjelder ikke bare i relasjoner til andre mennesker, det gjelder også i relasjonene vi har til oss selv. Det er vondt å kjenne på ensomhet, men det må ikke forveksles med alenetid. Det å ha tid til å være alene er faktisk et grunnleggende behov som vi ikke må overse.

Har du tenkt over hva som skjer med deg når du er alene? Færre forstyrrelser fra omverdenen, betyr redusert strøm av nye impulser til hjernen. Det som allerede er inni hodet ditt, får dermed fred og spillerom til å struktureres og videreutvikles.

Ved å rydde og sortere tankene i kategorier, blir du for eksempel bedre til å skille mellom hva du synes er viktig eller uviktig, hva som er rett eller galt og hva du synes er positivt eller negativt.

Alenetid gir deg også anledning til å re-tenke og fordype deg i mer sammensatte og kompliserte tankerekker. Det kommer til nytte i samtaler. Alle har vi vel argumentert ut fra det vi tenker der og da, og ubevisst gitt inntrykk av at vi har tenkt nøye gjennom et tema?

Tankene beskriver verden slik du ser den. Når du ikke fordyper deg utover det som faller deg inn, skaper tankene en unyansert oppfattelse av livet rundt deg.

Hvordan du oppfatter verden, sier altså noe om hvordan du tenker. Lærer du å fordype deg og forstå hvordan du tenker, lærer du også å forstå hvorfor du oppfatter verden slik du gjør. Dette er nyttig å vite, for når du forstår hvordan du oppfatter verden, kan du bedre oppfatte og forstå deg selv.

“Hvem er jeg?” kan altså forklares med slik du tenker om det som er rundt deg. Tenker du annerledes, er også du en annen.

Alenetid er derfor gull verdt om du vil finne deg selv, og utvikle deg til den personen du ønsker å være. Husk bare at alenetid ikke handler om ensomhet, men om å praktisere oppmerksomt nærvær til deg selv.

Alenetid vil gjøre at du lærer nye sider om deg selv. Mindre impulser og mer ro og fordypning vil gjøre deg bedre i stand til å sortere bort negative tanker. Du vil bli bedre kjent med dine styrker og svakheter, slik at du kan gjøre mer av det du liker, og håndtere det du ikke liker på en bedre måte. Du vil lære å stå støtt alene, og du vil innse at selv når du er sammen med andre, er du egentlig alene. Du er et unikt, selvstendig individ på vår jord.

Et godt valg i hverdagen er å aldri unnskylde deg for å trenge tid for deg selv.

 

(Foto: Frank Garneng)

 

 

Godfølelsen

 
Den unge mannen som serverer gjestene har på seg en velbrukt lederhosen som går til knærne. Leggene er bare, og oppe har han kun en tynn t-skjorte. Det ser kaldt ut. Selv om solen er oppe, er det tidlig på dagen, og snøen er fortsatt hard etter nattefrosten. Vi er på vei til Zürs fra Rüfikopf og har en pause på Trittalp, en restaurant rett i skiløypen. Mannen serverer en Heiße Schokolade mit Rum til min kjære. Hun griper tak rundt koppen og varmer seg.
 
– Det virker litt enkelt. Husk det er mer mellom himmel og jord enn det vi forstår, poengterer min kjære.
 
Hun har påskebudskapet i bakhodet. Det er langfredag, dagen da Jesus Kristus døde på korset, og to dager til påsken begynner.
 
– Hvis det er så enkelt, er det jo mulig å ha det godt hele tiden, fortsetter min kjære, men det er det ingen som har.
 
Jeg merker at min argumentasjon faller litt sammen. Tro kan bortforklare all vitenskap.
 
– Men ABC-modellen er ikke noe jeg har funnet på, protesterer jeg. Det er en del av den kognitive terapimodellen til Aaron Beck, en anerkjent psykologisk teori. Du kan vel ikke avlyse modellen ved å trekke inn x-faktorer og overtro?
Jeg vet at hun godt kan ha rett. Det er så mye vi ikke forstår. Men jeg holder på mitt. Jeg fasineres av tanken om konstant godfølelse. Kan det være mulig?
 
ABC-modellen baserer seg på en teori om at det ikke er gitt at en bestemt hendelse automatisk medfører en bestemt følelse. Mellom tidspunktet fra en hendelse oppstår til vi har en følelse om hendelsen, gjennomgår vi en prosess som er helt avgjørende for hva vi føler. Du kan si det finnes en bro mellom hendelsene og følelsene, og denne broen er tankene våre.
 
Ordet «kognitiv» refererer til hva vi oppfatter, tenker og husker om en hendelse. Videre er “kognitiv tilnærming” å bli bevisst negative tanker og å jobbe mot å endre dem. Teorien er at vi ikke føler frykt, hat, glede, sorg eller sinne bare på grunn av hendelser i seg selv, men også ut fra hvilke tanker vi gjør oss om hendelsene. Klarer vi å endre tankene, kan vi også endre følelsene.
 
ABC-modellen består av følgende kronologiske deler:
 
A: Hendelsen
B: Tankene
C: Følelsene
 
Dersom vi har negative følelser (C), kan vi gå tilbake til tankene (B) og re-tenke, altså å finne alternative måter å tenke på. Klarer vi å finne positive tanker om hendelsen, resulterer det i mer glede. Jakten på godfølelsen begynner derfor med tankene, derav uttrykket “Du er det du tenker”.
 
Min kjære tar en slurk fra koppen og ser ut over de snødekte fjellene. Jeg forsetter argumentasjonen.
 
– Ta for eksempel meg da jeg stod på toppen av den røde løypen ned til Trittalp. Det var en konkret hendelse. Jeg tenkte at jeg helt sikkert ville komme til å falle på det isete føret. Jeg tenkte at stålkantene mine ikke var skarpe nok lenger, og at jeg ikke var like god på ski som ungdommene som rant foran meg. Jeg ville garantert falle. Så flaut og ydmykende. Jeg følte meg elendig.
 
– Men, avbryter min kjære, du falt jo ikke?
 
– Nei, nettopp! Før jeg satte utfor, tenkte jeg på nytt. Jeg re-tenkte, utbryter jeg, full av begeistring over mitt eget eksempel. Hvorfor er jeg så sikker på at jeg vil falle? Er det flaut å falle? Jeg kjenner da mange som har falt på ski, og det på mye enklere steder, og jeg synes ikke de er klønete av den grunn. De har bare vært uheldige. Faktisk skal de heller ha ros for å ha prøvd. Det er kjedelig å falle, men så lenge ingen blir skadet, er det ingen krise.
 
– Så etter å ha re-tenkt, hadde du godfølelsen, spør min kjære og smiler?
 
– You bet! For en fantastisk påske vi har her i Østerrike!
 
Dessverre er det slik at vi ofte automatisk tenker negativt. Vi overdriver gjerne konsekvenser, altså katastrofetenker, vi undervurderer egne evner og vi påtar oss unødvendig mye skyld.
Et godt valg i hverdagen er derfor å trene på re-tenking. Lag godfølelsen.
 
Lykke til!
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Gode hensikter?

 
Forestill deg at du føler deg glad og fornøyd. Du snakker åpent og trygt, og du veier ikke ordene før du sier dem. Du kommenterer med glimt i øyet, og spøker ironisk. Forestill deg videre at du snakker til en person som ikke er i samme følelsesmessige tilstand som deg. La oss si at vedkommende er meg, og at jeg føler meg energiløs og nedstemt. Følelsesmessig er vi på 2 forskjellige planeter. Du slenger ut en kommentar. Den er ment som munter og positiv, men for meg er den upassende og negativ. Hva skjer?
 
Den påfølgende situasjonen kan ha forskjellige utfall. La oss gjøre en kjapp refleksjon om feilslåtte kommentarer og hvordan vi håndterer dem.
 
Det enkleste er når ingen av oss oppfatter at kommentaren er upassende. Her kan vi si at “det du ikke vet, har du ikke vondt av”.
 
Dersom det kun er du selv som oppfatter feiltrinnet, er du først og fremst heldig som ikke sårer meg. Samtidig er du også i en læringsposisjon. Hvordan påvirkes du av dine egne feil? Rister du dem bare av deg, eller lar du samvittigheten gnage? Det krever øvelse å være etterpåklok på forhånd.
 
Den mest usympatiske situasjonen oppstår når du er den som ikke skjønner at du har sagt noe upassende. Din mangel på empati og selvinnsikt setter mitt reaksjonsmønster på prøve. Du er avhengig av at kommentaren din håndteres godt, noe som i praksis betyr at jeg ikke tilegner budskapet ditt verdi.
 
I de fleste tilfeller vil en feilslått kommentar oppfattes umiddelbart, gjerne etterfulgt av en ørliten stillhet, der begge gjør en kjapp analyse. Hva skjer nå? Det enkleste er å la følelsene få fritt spillerom. Optimalisere effekten. Bli veldig såret, eller kanskje veldig skuffet, lei seg, sint eller irritert? Kanskje svare igjen?
 
Alternativet er å gjøre en kognitiv tilnærming, bli bevisst negative tanker og jobbe mot å endre dem. Er det mulig å tenke at kommentaren var utilsiktet? At det egentlig var gode hensikter bak? At vi alle er feilbarlige, og nå skjedde en glipp, men det tåler vi? Skal ikke et godt vennskap tåle alt som blir sagt? Det er alltid mulig å balansere det negative med å finne støtte i noe positivt. Selv om kommentaren var negativ, hva godt kom ut av den?
 
Hvis du er normal, vil du garantert oppleve å komme med uheldige kommentarer. Når det skjer, vil du være takknemlig om de håndteres på en god måte.
 
Våre følelser danner bakteppe for hvordan vi tenker og tolker. Det som er feil for noen følelser, er riktig for andre. Slik misforstår vi hverandre. Et godt valg i hverdagen er derfor å tro at mennesker har gode hensikter.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvem ser du i speilet ditt?

 
 
Lyset bølger uavbrutt mot den blanke flaten. Det absorberes ikke, det reflekteres tilbake. I en voldsom fart. Det borer seg gjennom senehinnen og hornhinnen. Irisen leder det videre gjennom pupillen til linsen. Og der, bakerst i øyet, dukker bildene opp på netthinnen. Bildene av deg. Speilbildet ditt. Den du ser.
 
Når barn ser seg i speilet, smiler de gjerne og prøver ut nye, morsomme grimaser. De opplever speilbildet som spennende og nytt, og det vekker glede og begeistring. Dessverre endres magien gradvis med årene. Vi begynner å knytte assosiasjoner til speilbildet. Vi analyserer opplevelsen av oss selv, og hvordan andre opplever oss, og vi tilegner oss egenskaper som ikke vises i speilbildet. Noen inntrykk forsterker vi, andre inntrykk overser vi. Speilbildet viser ikke lenger vårt sanne jeg. Vi erstatter bildet i speilet med vårt indre selvbilde. En smeltedigel av følelser, tanker og inntrykk om oss selv.
 
Normalt har vi en tendens til å glemme det som skjer med oss, særlig det negative, og det gjør at selvbildet vårt må vedlikeholdes. Hvem vi omgir oss med, og hvilke tilbakemeldinger og reaksjoner vi mottar, har derfor viktig påvirkning på selvbildet vårt. Vanligvis foretrekker vi å legge mest merke til reaksjoner hos dem som bekrefter selvbildet vårt, samtidig som vi prøver å unngå reaksjoner hos dem som utfordrer det. Noen mennesker styrker vår selvtillit og selvrespekt, mens andre svekker vår tro på oss selv og vårt menneskeverd. Omgås vi mennesker som gir oss ubegrensede mengder med ros, kjærlighet og trygghet, bygges et robust og godt selvbilde.
 
Som med alt annet, er overdrivelser sjeldent å anbefale, og et overdrevent godt selvbilde er ikke noe unntak. Den som kanskje er mest kjent for sitt overdrevne selvbilde er Narkissos, en ung og pen mann i den greske mytologien. Til tross for sin påfallende arroganse var han beundret for sin skjønnhet, og en dag ble den forheksede jenta Ekho forelsket i ham. Hun kunne bare gjenta siste ord av hva andre sa, og dette irriterte Narkissos så mye at han nektet å gjengjelde hennes følelser. Gudene likte ikke dette og straffet ham til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Slik skulle han selv oppleve å elske noen han aldri kunne få. Narkissos døde da han prøvde å kysse seg selv i speilbildet han så av seg selv i vannet, mens stemmen til Ekho fortsatt kan høres fra skog og fjell. Myten om Narkissos overdrevne selvbilde har også gitt navn til samlebegrepet narsissisme, ofte beskrevet som selvkjærlighet.
 

(Teksten fortsetter under bildet)Michelangelo_Caravaggio_065«Narkissos» av Caravaggio
Galleria Nazionale d’Arte Antica i Roma

 
Noen vil kanskje påstå at det generelt er forskjell på hvordan menn og kvinner opplever selvbildet sitt. Underforstått at noen menn tror de er bedre enn det de faktisk er, og at noen kvinner ikke tror de er så gode som de egentlig er. Farlig påstand selvfølgelig, men dersom det er noe hold i dette, kan det kanskje skyldes at kvinner er flinkere enn menn til å gi ros, kjærlighet og trygghet?
 
Refleksjon er ikke bare lys som speiles fra en blank flate, det kan også være inntrykk og tanker om oss selv, og hvordan vi tror andre oppfatter oss. Felles for begge typer refleksjoner, er at jo mørkere det er, jo mindre refleksjoner blir det.
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over eget speilbilde.
Er du en lyskilde for andre?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Den indre samtalen

Forstår du deg selv? Forstår du din adferd? Vet du hvorfor du oppfatter, sanser, tenker, resonnerer, velger, husker, tolker, lærer og kommuniserer som du gjør?

Vanskelige spørsmål, selvfølgelig. Psykologi er studiet av atferd, og disse kognitive temaene er kompliserte nok for psykologer. La oss likevel dykke ned i materien å prøve og få et lite innblikk.

Tidlig på 1900-tallet vokste det frem en læringsteori i psykologien kalt behaviorisme. Utgangspunktet for teorien var at all adferd kunne forklares med sammenhengen mellom synlig påvirkning og synlig reaksjon. Man antok at mennesker søker etter fordeler og unngår ulemper, og derfor styres av belønning og straff. Behaviorismens forklaring på hvorfor du gjør som du gjør, kan derfor relateres til din ytre motivasjon om å berike deg selv, eventuelt å unngå ubehag.

I mellomkrigstiden ble behaviorismens tanker videreutviklet. Russiske Lev Vygotskij introduserte det sosiokulturelle læringssyn, der betydningen av sosiale rammer ble sidestilt med stimulus og respons. Dermed gikk man fra å se på mennesket som et primitivt individ, til å være et kulturelt vesen. Vygotskij mente at læringen skjer i et sosialt samspill, og at menneskets levekår påvirker hvordan det tenker. Gjennom bruk av fysiske og intellektuelle verktøy, såkalte medierende artefakter, lærer mennesket å absorbere virkeligheten og forbedre levekårene.

Et eksempel på et fysisk artefakt er internettet, der barn og unge øver seg på en avansert mediekultur. Andre eksempler er leker, spill, klær, sminke, mobiltelefon og kropp. Intellektuelle artefakter kan for eksempel være læreplaner,symboler og språket.
I det sosiokulturelle læringssynet er språket det viktigste verktøyet, der evnen til å integrere kultur og tilegne seg kunnskap øker i takt med språkforståelsen. I følge Vygotskij starter språkutviklingen allerede som spedbarn. Gjennom øyekontakt og mimikk oppnås sosialt samspill, dog på et enkelt nivå. Etter hvert utvikler barna noe som kalles egosentrisk tale, eller “sandkassespråk”, hvor barna prater med seg selv om det de gjør. Samtalene med seg selv utvikles videre og blir etter hvert til indre samtaler. Disse indre samtalene danner grunnlaget for menneskets tanker og mentale adferd, det være seg selvrefleksjon og bevissthet.

Tilbake til spørsmålene i innledningen. Forstår du deg selv? Forstår du din adferd?
Dersom vi skal tro på det sosiokulturelle læringssynet, er du langt på vei et produkt av din omliggende kultur og din evne til å integrere den. Du oppfatter, sanser, tenker, resonnerer, velger, husker, tolker, lærer og kommuniserer slik du gjør, fordi du har og bruker kulturelle verktøy. Eksempelvis språket ditt.

Den psykologiske tilnærmingen til vår adferd er selvsagt mer komplisert enn det som fremkommer her. Likevel kan disse knaggene av kunnskap inspirere til økt bevissthet rundt hvem vi er, og ikke minst hvem vi omgås. Kulturen vi er del av.

Et godt valg i hverdagen er å lytte til din indre samtale. Er du den du vil være?

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits