Styres du av følelser?

 
I følge Carl Jung er det to hovedfaktorer som påvirker hvordan vi tar avgjørelser. I den ene enden av skalaen styres vi av det vi mener er rasjonelle tanker, og i motsatt ende styres vi av våre følelser. Flesteparten foretrekker litt av begge deler, men det er normalt å vektes i den ene eller andre retningen.
 
Vet du hvilken retning du foretrekker? Er du en rasjonell tenker, eller et følelsesmenneske?
 
Ordet prinsipp kommer fra det latinske ordet principium som betyr begynnelse. I dag bruker vi prinsipp i flere betydninger, men i de fleste tilfeller kan vi trekke linjen tilbake til opprinnelsen om den grunnleggende tanke. Eksempelvis er rettsprinsipper i rettvitenskapelig sammenheng en sammenfatning av forskjellige grunnleggende normer og retningslinjer.
 
Et prinsipp er rasjonelle tenkeres beste venn. Når en problemstilling kan brytes ned i elementer som passer inn i et grunnleggende system, kan den prinsippfaste forklare rotårsaken til problemet, og dermed også hva som er eneste løsning. Det som virker komplisert, kan med enkel matematisk logikk forklares.
 
Dette forstår ikke mennesker som er styrt av følelser.
 
Følelsesmennesker liker ikke å høre om prinsipper. De finner heller løsninger gjennom sine grunnverdier som vanligvis er knyttet til arv og miljø, eventuelt trosretning eller annen overbevisning. Der rasjonelle tenkere bruker systemer og hodet når de skal ta en avgjørelse, velger følelsesmennesker å behandle sak for sak med hjertet. Empatien står i fokus. Følelsesmennesker antar at de forstår hva andre føler, og i tråd med egen overbevisning finner de løsninger som reflekterer deres verdisyn.
 
Et prinsipp kan lett knyttes til rettferdighet, derav rettferdighetsprinsipper. Men hva er rettferdig? At alle behandles likt? Eller at alle blir sett, hørt og verdsatt som selvstendige individer?
 
La oss ta et tenkt eksempel. En isklatrer faller og lander på en liten hylle hvor han såvidt klarer å klamre seg fast. Han føler dødsangsten i det han ser ned den stupbratte fjellskrenten. Nå venter han på hjelp.
 
Hva tenker du om denne situasjonen? Vektlegger du redselen han opplever, eller tenker du kanskje at slike folk er egoistiske adrenalinjunkier som utsetter andre for fare? Kanskje du tenker at isklatring burde forbys, fordi redningsarbeidet er altfor kostbart, og klatreren snylter på våre skattepenger? Vi bør ha et system for dette, sånn at alle behandles likt?
 
Antakelig har du en klar oppfatning av hva du mener. Men har du rett?
 
Et annet eksempel. Etter flere år med ulovlig opphold i landet, blir en familie sendt ut og tilbake til sitt hjemland. Barna i familien, som aldri har opplevd hjemlandet til foreldrene, er integrert i samfunnet og har relasjoner til venner, skole og nabolag. Nå venter et nytt land, en ny kultur og kanskje en frykt for hva som vil skje.
 
Hva tenker du nå? Selvfølgelig må vi sende ut dem som på urettmessig vis lurer seg inn i landet? Disse menneskene ødelegger for systemet? Eller kjenner du på hva barna føler? På redselen? Vi må da kunne ha unntak for systemet, dette er jo uskyldige mennesker? Stakkars barn?
 
Antakelig har du en klar oppfatning av hva du mener, her også.
 
Om du finner løsninger i systemer og rasjonelle tanker, eller om du bruker verdisettet ditt til å ta avgjørelser, gjør ikke dette deg til en god eller dårlig person. Vi mennesker vektlegger disse tingene forskjellig. Hva som er riktig, avhenger av hvilke briller du har på.
 
Er en person som omtales som “hel ved” en rasjonell tenker, eller en person styrt av følelser?
 
Det er lett å gå i frustrasjonsfellen når to mennesker i hver sin ende av skalaen skal være løsningsorienterte sammen. For å unngå dette, er et godt valg i hverdagen å respektere hva dine samtalepartnere styres av.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Trenger vi kampanjer mot mobbing?

 
I 1998 varslet Bondeviks første regjeringen i sin tiltredelseserklæring at den:

 

“vil oppnevne en bredt sammensatt kommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk. Slik kan grunnlaget også legges for at det enkelte menneske tar større ansvar for seg selv og andre. Regjeringen bygger på tillit til enkeltmennesket og satser på delegering og desentralisering. På denne måten kan det skapes en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra.”

 

Familiens rolle i “de formende år”, og skolens rolle som “påbygger”, var 2 hovedfelter for Verdikommisjonens arbeid. Målet var å styrke disse feltene som primærkilder for barnas utvikling av evne og vilje til å ta vare på seg selv og andre. Dette kraftige nasjonale fokuset hadde en signifikant forbedrende effekt rundt det å skape større bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger. For eksempel kunne vi for første gang på flere år registrere en nedgang i mobbing rundt om i landet.

 

Etter 3 år sørget demokratiet for å avvikle kommisjonen. Formell sluttrapport i tre bind ble overrakt vår nye statsminister Jens Stoltenberg 28. mars 2001. Samtidig dalte fokuset på mobbing, og etter et par år begynte antall mobbeoffer i landet å stige igjen. Når man begynner på noe nytt, er det lett å glemme det som er gjort.

 

Verdikommisjonens hadde som mål å skape en kontinuerlig prosess mot mobbing, men det endte opp som en kampanje. En holdningsskapende kampanje som gjorde sin misjon da den pågikk, men som ble glemt kort tid etter at den ble avsluttet. Kanskje er dette kampanjenes største utfordring? De er prosjekter med sluttdatoer, ikke kontinuerlig prosesser. Når kampanjen er over, faller også interessen. I stedet for kontinuerlige aktiviteter mot mobbing, har vi kontinuerlig kampanjer mot mobbing.

 

Personlig mener jeg at utfordringene rundt mobbing i all hovedsak henger på skuldrene til mødre og fedre. Ikke på kampanjer av ymse slag. Det er lett å glemme at vi som foreldre er barnas viktigste forbilder. Vi er alle i mot mobbing, men hva lærer vi barna når vi snakker ned om den plagsomme naboen eller den irriterende kollegaen ved middagsbordet? Kampanjer fokuserer på å endre holdninger (det vi tenker og mener), men i virkeligheten er det atferden som må endres om vi skal bli kvitt mobbing. Barna gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

 

Et godt valg i hverdagen er å være et godt forbilde for sine barn. Vis dem gjennom egne handlinger at du behandler alle mennesker med høflighet og respekt.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Har Erna spillt fotball?

 

Det blir gjerne en del mål når barn spiller fotballkamper. Noen ganger fordeles målene broderlig. Andre ganger er det et av lagene som er suverent bedre enn det andre. Uansett hvordan det går, vet barna at mobbing ikke er lov, og etterpå skal alle takke hverandre for kampen. Barna lærer om idrettens grunnverdier, om felleskap, om å skape sammen, om respekt og om å være venner på og utenfor banen.

Jeg skulle ønske flere politikere hadde spillt fotball som barn.

Det kan godt være at Siv Jensen ble mobbet i debattene, og at hun glemte å takke for kampen. Det kan godt være at Siv Jensen har gode hensikter, og at “Morna Jens” var en spontan reaksjon på lykkerus. Jeg vet ikke. Nå står vi i hvert fall foran en ny regjering, og det store spørsmålet er om politikerne klarer å gjøre det vi fotballtrenere prøver å lære barna. Nemlig å unngå hovering og trakasering, og heller ha fokus på grunnverdiene, skape sammen og ha respekt for hverandre.

Min stemme gikk til Erna, og jeg tipper hun har spilt fotball som barn.

 

erna

 
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Har vi en vei å gå?

”This is a billion dollar country” er en rapport fra september 2012 som ble laget av International Research Institute of Stavanger AS (IRIS) på oppdrag av Greater Stavanger. Rapporten viser at selskapene med hovedkontor på Forus årlig genererer en omsetning i overkant av 1100 milliarder, tilsvarende et norsk statsbudsjett. Eller 19% av nasjonal verdiskapning.

Ca 40 000 personer er sysselsatt i dette relativt lille næringsområdet som ligger mellom kommunene Stavanger, Sandnes og Sola. Selv om det har tatt 40 år å utvikle Forus til det det er i dag, er det først i de senere år at det er satt fokus på infrastrukturen. Dette har resultert i altfor lav veikapasitet, for få parkeringsplasser, manglende kollektivtilbud og svært få gang- og sykkelstier.

Antall arbeidsplasser antas å vokse kraftig i årene fremover, og dette forsterker en allerede opphetet debatt om hvordan samferdselspolitikken på Forus skal føres.

Jeg jobber til daglig i et IT-serviceselskap som heter Cegal. Vi leverer et totalkonsept med garantert kvalitet til olje- og gassindustrien (E&P). Vår spesialisering er rettet mot G&G miljøer. I tillegg til vårt kontor i Oslo, har vi hovedkontor på Forus. Trafikale utfordringer til og fra jobben er således et kjent problem.

Av respekt for fagfolk, politikere, synsere og “forståsegpåere”, har jeg ikke tenkt å komme med en forenklet og revolusjonerende løsning på “Forusproblematikken” her og nå. Det pågår nok debatter og prosesser rundt dette allerede. Det jeg vil rette fokus på, er hva vi kan gjøre som enkeltindivider i hverdagen, samt litt om det vi ikke trenger å gjøre.

 

Først litt om å sykle til jobben. Da vi flyttet inn i nye lokaler for noen måneder siden, var vi opptatt av å legge godt til rette for å bruke sykkelen. Flotte garderober, tørkerom for våte klær og sykkelgarasje med vaskemuligheter og utstyr for enkle reparasjoner var viktig. Samtidig var det viktig å påpeke sikkerheten og ansvaret som syklist. Syklister er som vann, tar minste motstands vei. Mange bilister opplever derfor syklister som uansvarlige trafikanter, der trafikkregler håndteres etter innfallsmetoden. Bilistene på sin side, bruker sin fysiske overmakt for det den er verdt. Som den største bølla i klassen, som vet at han kan skremme hvem som helst uten å risikere noe selv.

Personlig har jeg opplevd å bli presset ut av veien av en forarget vogntogsjåfør. Med hjelm på hodet, hjertet i halsen og familien på netthinnen, endte jeg i grøften og kunne endt mine dager. Om sjåføren gliste bredt, eller svelget tungt over nesten å ha blitt drapsmann, vet jeg ingenting om. Det jeg vet, er at konflikten mellom syklister og bilister skyldes begge parter. Et godt valg i hverdagen er å tenke seg om 2 ganger før vi blir irritert. Kanskje vi klarer å se mer enn bare vår egen side av saken?

 

Svært ofte er det kollisjoner på E39 mellom Auglendstunnelen i nord og Kvadrat i sør. Kjøreretningene er adskilt, så kollisjonene skjer vanligvis ved påkjøring bakfra. Dette medfører køer som forplanter seg til sentrum i Stavanger, til sentrum i Sandnes og til Stavanger Lufthavn på Sola. Et allerede anstrengt veinett eskalerer til et nesten uholdbart trafikkaos.

Når veiene er gode og bilene er teknisk sikre, må vi kunne erkjenne at kollisjonene først og fremst skyldes menneskelig svikt. Uten å ha annet belegg for mine påstander enn mine egne erfaringer, vil jeg si at svært mange av kollisjonene lett kunne vært unngått.

Siden trafikken er så saktegående i periodene når folk skal til og fra jobben, brukes tiden i bilen til alt mulig annet enn kjøring. Det snakkes i mobiler, det tekstes på sosiale medier og mailer leses. Alt mens vi holder luken til bilen foran så liten som mulig, slik at ingen smetter inn foran oss. Vi hater at andre presser seg frem i køen. Vi hater også å slippe biler inn fra akselerasjonsfeltene, eller å la noen i høyre fil få slippe inn i den marginalt hurtigere venstrefilen. Det samme gjelder når du vil tilbake til høyre fil igjen. Da er det payback time. I samme øyeblikk ser vi noen kraftige bremselys foran oss. Dessverre altfor sent.

Et kjøremønster med stadige akselerasjoner og nedbremsinger skaper ergerlige køer. Hadde vi klart å holde litt lenger avstand til bilen foran, hadde vi unngått mange situasjoner og holdt en høyere gjennomsnittsfart. Hjelp til selvhjelp.

Det virker som vi deltar i en konkurranse om å komme raskest mulig frem. Samtidig er vi avhengig av å dele veien med alle andre kjøretøy. Glidelåsprinsippet er den mest effektive måten å skape flyt i trafikken, men den krever at vi forstår at gevinsten ved å hjelpe andre.

På samme måte som nordmenn ikke er kjent for sin veloppdragenhet i trafikken, er amerikanerne kjent for det motsatte. Noe ufortjent vil nok noen si, med tanke på dobbeltmoralen de også er kjent for. For noen år siden diskuterte jeg nettopp dobbeltmoralen med en hyggelig amerikaner. Han hadde god selvinnsikt og ingen problemer med å erkjenne dette. Men som han sa: “Noen ganger er det kanskje bedre med dobbeltmoral enn ingen moral?”

 

Du trenger ikke være rakettforsker eller jobbe i IT-bransjen for å skjønne at det er samferdselsutfordringer knyttet til næringsutviklingen på Forus. Men vi trenger ikke gjøre det verre enn det er ved å oppføre oss dårlig.

Et godt valg i hverdagen er å ta hensyn i trafikken.

 

 Cegal bygg

Sofagruppe mot resepsjon

 
 

 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min 🙂

Populære norske blogger Blogglisten

Lokale sykehus, samferdsel og en fjellmann

 
Kanskje er det den tilkomne faren som er mest engstelig, der han kjører bak ambulansen, på den svingete veien til fødeavdelingen i Haugesund. De drøye 11 milene fra Sauda tar en evighet. Selv om det kjøres hardt. De hadde snakket om det på forhånd, og han hadde prøvd å berolige henne. Men nå var det alvor. Og seks uker for tidlig.

 
Sauda er Rogalands nordligste kommune, og i 1998 gjorde kommunen et vedtak om å gi Sauda bystatus. Med fornyet selvtillit kunne saudabuen igjen tro på et fullverdig helsetilbud. Men med i underkant av 5000 innbyggere, er det i praksis vanskelig å opprettholde alle funksjoner. Det mangler personell og økonomiske rammer.
 
I vårt langstrakte land er det mange steder som Sauda, og folk i Ytre Namdal, Nordfjordeid og Tynset vil helt sikkert nikke gjenkjennende til historien i innledningen. Krav om effektivisering gjør at pasientbehandling flyttes ut av distriktsnorge. Ved å fjerne akuttberedskapen og fødeavdelingene i lokalsykehusene, skal vi spare utgifter og redusere ventekøer.

 

Samtidig med sentralisering av helsetilbudet, pågår diskusjonen rundt samferdsel. Vi ser til Sverige og hører media fortelle “I fjor bygget de åtte ganger så mye firefelts motorvei enn oss”. Vi hører om manglende kollektivtilbud. Om manglende sikring mot rasfare. Om manglende midtdelere. Om ferjefritt vestland. Om bybaner, busway og sykkelstier.

 

Mens den tilkomne faren på vei til Haugesund foretar noen hazardiøse forbikjøringer i Vikedal, ligger hovedpersonen, barnets mor, i ambulansen foran. Riene kommer fortere nå. Kanskje må hun føde i bilen? Hun orker ikke å tenke på det nå.

 

I Norge har vi ikke råd til å bygge ordentlig infrastruktur, og vi har ikke råd til et lokalt helsetilbud. Samtidig ønsker vi et rikt og mangfoldig Norge, der folk fortsatt kan bo og livnære seg langs den langstrakte kysten vår. Der Ole Brumm ville takket ja til begge deler, ser vi ut til å gå for et kompromiss. Klassisk nok gir dette oss litt av alt, men ingenting helt slik vi ønsker.
 
I følge Maslows grunnbehov, er trygghet og sikkerhet det viktigste for oss mennesker. Effektiviseringen gjør kanskje at vi sparer penger og tid, men for noen betyr dette mindre trygghet. Det å komme raskt til hjelp er avgjørende for hvor trygge vi føler oss.
 

En mann som er kjent for sine gode hensikter, og som både var opptatt av helsetilbud og veinett, er inderen Dashrath Manjhi. Også kjent som “Mountain Man”. Mannens kone døde som følge av manglende medisinsk hjelp, da nærmeste by med doktor var 70 km unna. Denne avstanden kunne vært mye kortere hadde det ikke vært for et fjell mellom landsbyen han bodde i, og byen hvor doktoren holdt til. Manjhi ville ikke at noen andre skulle lide samme skjebne som hans kone, så derfor laget han en vei gjennom fjellet. Skjæringen var 110 meter lang, 7,6 meter dyp og 9,1 meter bred. Han jobbet dag og natt i 22 år, fra 1960 til 1982, og resultatet var at avstanden mellom stedene ble redusert til 1 km. Manjhi hadde meget god hukommelse. Han husket hele tiden hvorfor han måtte lage veien gjennom fjellet, og lot seg ikke affisere av alle hindringer på veien.
 

manjhi

 
Heldigvis slipper vi å lage veiene selv her i Norge, men kanskje vi har noe å lære av Manjhi likevel? Hva er hensikten med effektivisering? En økonomisk effekt, eller et bedre samfunn å leve i?

 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten