Kamskjellsuppen som reddet kvelden

 

 
 

Det er en varm og solfylt ettermiddag i juli, og gjestene på hotellet er begynt å trekke inn fra bassengområdet for å skifte til kveldsantrekk. Vi er på Loews Miami Beach Hotel i Florida, et luksuriøst Art Deco-landemerke midt i hjertet av South Beach. Det gedigne bassenget har direkte tilgang til den vakre stranden, og det beste av shopping, restauranter og uteliv er i umiddelbar nærhet.
 
Fornemmelsen av velstand er overveldende. Det blinker og skinner fra Chanel, Louis Vuitton, Gucci, Rolex og alle de andre luksusmerkene. Folk her er kravstore. Hvorfor ta til takke med det nest beste, når man har råd til det beste?
 
Klokken nærmer seg halv åtte, og baren i foajeen begynner å fylles opp. Muntre, vakre og veldannede mennesker er klare til å gå ut å spise, men først skal det skåles i Champagne.
 
Samtidig pågår en av naturens prosesser utfor hotellet. Det varme formiddagsluften har steget høyt til værs og blitt avkjølt, og nå henger store, mørke skyer tungt over South Beach. En sterk blitz går av, og i samme øyeblikk høres et drønn. Det blir stille i foajeen. Så kommer regnet.
 
Det plasker ned på skikkelig tropisk vis, og når du tror det ikke er mulig å regne kraftigere, er det nettopp det som skjer. Det merkes en oppgitt stemning blant de pene menneskene. Hvordan komme seg inn og ut av taxien uten å bli våt i det velstelte håret? For ikke å snakke om de dyre, høyhælte skoene, de tåler jo ikke vann? Plan etter plan i foajeen kanselleres. Ingen vil ut i det vannvittige været, og snart er det lang kø for å få bord på hotellets beste restaurant. Vi slår følge. Restauranten er full på et øyeblikk, og vi er heldige som får det siste bordet, et lite inneklemt 4-mannsbord rett ved døren til kjøkkenet.
 
Denne fornemme restauranten har nok ord på seg for å ha nydelig mat og utmerket service, men verken betjeningen eller kjøkkenet er klar for slikt uventet storinnrykk. Alle gjestene på restauranten vil bestille samtidig, og det hele går fullstendig i surr for servitørene. Når maten endelig kommer, er det til feil bord, og når maten serveres til riktig bord, er det feil retter. En restaurantsjefs mareritt er i ferd med å bli virkelighet.
 
De pene, vakre menneskene begynner å bli irriterte. De rister oppgitt på hodet. – Det er en skandale, hører vi mannen på nabobordet si høylytt. Han slår ut med hendene. På et annet bord foregår en intens diskusjon. Det er et par i slutten av 50-årene. Smilet hennes er fullstendig borte, og ørepynten rister så vi hører det helt bort til bordet vårt. Til høyre for oss har en dame fått en forrett hun ikke har bestilt. Hun spiser den likevel. Hun orker ikke å vente på at servitøren skal komme tilbake. – Det er det verste jeg har spist, noen gang, utbryter hun og venter på servitøren likevel.
 
Over hele restauranten høres murring fra misfornøyde gjester. Betjeningen fortviler. – Pokkers vær!
 
Min kjære bestiller kamskjellsuppe til forrett. Den blir servert uten kamskjell. Anders begynner å smile.
 
– Hørt om den svenske kokken som hadde prøvesmakt kamskjellsuppen?
 
Vi ser for oss kokken på kjøkkenet som gumler i seg kamskjellene til min kjære og bryter ut i latter.
 
– Nei, nei, historien er ikke ferdig, fortsetter Anders.
 
– Dagen etter møtte han ikke på jobb, og derfor ringte kjøkkensjefen for å høre hva som var galt. Kokken fortalte at han hadde prøvesmakt kamskjellsuppen, og nå hadde han vondt i magen. – Var skjellene dårlige? spurte kjøkkensjefen. – Nej det tror jag inte, svarte svensken. Kjøkkensjefen fortalte da at han pleide å se og lukte om kamskjellene ikke var som de burde når han åpnet dem. Da kom det et hjertesukk fra den svenske kokken: – Öppna dom…?
 
Vi fortsetter å le, selv om det morsomste er å forestille seg kokken på kjøkkenet.
 
– Det gjør ikke noe. Jeg er uansett allergisk mot kamskjell, smiler min kjære ironisk.
 
– Synes ikke vi skal beskylde kokken for å ha spist kamskjellene, følger jeg opp. Det kan jo være at servitøren var sulten, og at de forsvant på veien hit?
 
– Å jeg som trodde det var snus han hadde under leppen, utbryter Anders.
 
Vi knekker sammen av tanken på at servitøren har lukkemuskelen til et kamskjell under overleppen.
 
Stemningen rundt bordet vårt er vidunderlig. Den ene vittige kommentaren avløser den andre, og snart tøyser vi med forskjellige rare episoder vi har opplevd tidligere. Familien er samlet. Vi ler og koser oss. Vi er som en koselig liten øy ute i det store stormfulle restauranthavet. Helt uanfektet av det som skjer rundt oss.
 
Nå er det i stedet folk som ser på oss. – Hva er det med den familien der? – Har de aldri vært på en flott restaurant før? – Denne elendige serveringen er vel ingenting å le av? Noen fortsetter å stirre. Skepsisen begynner å slippe taket, og ansiktene mildnes opp. Noen begynner å smile, først av oss, men snart med oss. Det blir flere og flere smil og se, bortsett fra hun med ørepynten, hun kjefter ennå på mannen sin.
 
Noen ganger går det ikke helt som forventet. Da er det lett å erge seg og finne feil hos andre. Et godt valg i hverdagen er å bruke humor og ikke ta seg selv høytidelig.
Begeistring smitter, som en kollega av meg alltid sier.
 
Lykke til!

 
 

AnnonseHeader1
Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 
 

Husker du læreren din?

Det er snart 40 år siden jeg begynte på barneskolen, og jeg husker henne ennå, den første læreren min. Det vil si, på den tiden kalte vi henne for frøken. Frøken Eide. Vi var den beste klassen hun hadde hatt, sa hun, og vi trodde på det. Alle sammen.
 
Etter så mange år, er det fortsatt noe av frøken Eide igjen hos meg. Det er nifst å tenke på. Frøken Eide hadde en enorm innflytelse og makt. Ikke bare på oss elever. Våre foreldre lyttet også lydig.
“Frøken Eide har sagt…”, kunne foreldrene våre si, og da ble det slik. Enten det gjaldt leksearbeid eller hva vi skulle hjelpe til med hjemme. Hun var rosende og støttende, og brukte ikke hersketeknikker, naturligvis. Alt for å få det beste ut av oss barn, uavhengig av hvor eller hvem vi kom fra.
 
Jeg husker frøken Eide som snill og forståelsesfull og trygg. Hun kunne se på oss om noe ikke var som det skulle, og da pratet vi om det, og hun trøstet oss. Kanskje hjalp hun oss med å knytte skoene, eller gav oss ideér til hva vi skulle skrive om når vi skulle skrive fortellinger. Hun plastret og trøstet oss om vi hadde slått oss, og irettesatte oss om vi sa eller gjorde noe som ikke passet seg. Vi visste at hun snakket med de hjemme, og at hun kjente våre brødre og søstre.
 
Hadde du spurt meg hva sommerferie var den gangen, hadde jeg svart “skolefri”. Likevel, fri fra skolen eller ikke, frøken Eide tenkte alltid på oss elever. I sommerferiene sendte hun oss personlige postkort, og vi sendte svar tilbake. Jeg husker ennå postkortet vi kjøpte til henne i Legoland. Jeg var så kry.
 
Frøken Eide har lært meg å vente på tur, å lese, skrive og regne. Hun lærte meg å svømme, spille blokkfløyte, strikke og sy, i tillegg til de første engelske ordene. Hun lærte meg å ha mot til å tørre å stå på en scene og snakke for en forsamling.
 
Læreren er en trygg og viktig rolle i et barns liv.
Et godt valg i hverdagen er å vise takknemlighet for alt du og barna dine har lært.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Godfølelsen

 
Den unge mannen som serverer gjestene har på seg en velbrukt lederhosen som går til knærne. Leggene er bare, og oppe har han kun en tynn t-skjorte. Det ser kaldt ut. Selv om solen er oppe, er det tidlig på dagen, og snøen er fortsatt hard etter nattefrosten. Vi er på vei til Zürs fra Rüfikopf og har en pause på Trittalp, en restaurant rett i skiløypen. Mannen serverer en Heiße Schokolade mit Rum til min kjære. Hun griper tak rundt koppen og varmer seg.
 
– Det virker litt enkelt. Husk det er mer mellom himmel og jord enn det vi forstår, poengterer min kjære.
 
Hun har påskebudskapet i bakhodet. Det er langfredag, dagen da Jesus Kristus døde på korset, og to dager til påsken begynner.
 
– Hvis det er så enkelt, er det jo mulig å ha det godt hele tiden, fortsetter min kjære, men det er det ingen som har.
 
Jeg merker at min argumentasjon faller litt sammen. Tro kan bortforklare all vitenskap.
 
– Men ABC-modellen er ikke noe jeg har funnet på, protesterer jeg. Det er en del av den kognitive terapimodellen til Aaron Beck, en anerkjent psykologisk teori. Du kan vel ikke avlyse modellen ved å trekke inn x-faktorer og overtro?
Jeg vet at hun godt kan ha rett. Det er så mye vi ikke forstår. Men jeg holder på mitt. Jeg fasineres av tanken om konstant godfølelse. Kan det være mulig?
 
ABC-modellen baserer seg på en teori om at det ikke er gitt at en bestemt hendelse automatisk medfører en bestemt følelse. Mellom tidspunktet fra en hendelse oppstår til vi har en følelse om hendelsen, gjennomgår vi en prosess som er helt avgjørende for hva vi føler. Du kan si det finnes en bro mellom hendelsene og følelsene, og denne broen er tankene våre.
 
Ordet «kognitiv» refererer til hva vi oppfatter, tenker og husker om en hendelse. Videre er “kognitiv tilnærming” å bli bevisst negative tanker og å jobbe mot å endre dem. Teorien er at vi ikke føler frykt, hat, glede, sorg eller sinne bare på grunn av hendelser i seg selv, men også ut fra hvilke tanker vi gjør oss om hendelsene. Klarer vi å endre tankene, kan vi også endre følelsene.
 
ABC-modellen består av følgende kronologiske deler:
 
A: Hendelsen
B: Tankene
C: Følelsene
 
Dersom vi har negative følelser (C), kan vi gå tilbake til tankene (B) og re-tenke, altså å finne alternative måter å tenke på. Klarer vi å finne positive tanker om hendelsen, resulterer det i mer glede. Jakten på godfølelsen begynner derfor med tankene, derav uttrykket “Du er det du tenker”.
 
Min kjære tar en slurk fra koppen og ser ut over de snødekte fjellene. Jeg forsetter argumentasjonen.
 
– Ta for eksempel meg da jeg stod på toppen av den røde løypen ned til Trittalp. Det var en konkret hendelse. Jeg tenkte at jeg helt sikkert ville komme til å falle på det isete føret. Jeg tenkte at stålkantene mine ikke var skarpe nok lenger, og at jeg ikke var like god på ski som ungdommene som rant foran meg. Jeg ville garantert falle. Så flaut og ydmykende. Jeg følte meg elendig.
 
– Men, avbryter min kjære, du falt jo ikke?
 
– Nei, nettopp! Før jeg satte utfor, tenkte jeg på nytt. Jeg re-tenkte, utbryter jeg, full av begeistring over mitt eget eksempel. Hvorfor er jeg så sikker på at jeg vil falle? Er det flaut å falle? Jeg kjenner da mange som har falt på ski, og det på mye enklere steder, og jeg synes ikke de er klønete av den grunn. De har bare vært uheldige. Faktisk skal de heller ha ros for å ha prøvd. Det er kjedelig å falle, men så lenge ingen blir skadet, er det ingen krise.
 
– Så etter å ha re-tenkt, hadde du godfølelsen, spør min kjære og smiler?
 
– You bet! For en fantastisk påske vi har her i Østerrike!
 
Dessverre er det slik at vi ofte automatisk tenker negativt. Vi overdriver gjerne konsekvenser, altså katastrofetenker, vi undervurderer egne evner og vi påtar oss unødvendig mye skyld.
Et godt valg i hverdagen er derfor å trene på re-tenking. Lag godfølelsen.
 
Lykke til!
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvem ser du i speilet ditt?

 
 
Lyset bølger uavbrutt mot den blanke flaten. Det absorberes ikke, det reflekteres tilbake. I en voldsom fart. Det borer seg gjennom senehinnen og hornhinnen. Irisen leder det videre gjennom pupillen til linsen. Og der, bakerst i øyet, dukker bildene opp på netthinnen. Bildene av deg. Speilbildet ditt. Den du ser.
 
Når barn ser seg i speilet, smiler de gjerne og prøver ut nye, morsomme grimaser. De opplever speilbildet som spennende og nytt, og det vekker glede og begeistring. Dessverre endres magien gradvis med årene. Vi begynner å knytte assosiasjoner til speilbildet. Vi analyserer opplevelsen av oss selv, og hvordan andre opplever oss, og vi tilegner oss egenskaper som ikke vises i speilbildet. Noen inntrykk forsterker vi, andre inntrykk overser vi. Speilbildet viser ikke lenger vårt sanne jeg. Vi erstatter bildet i speilet med vårt indre selvbilde. En smeltedigel av følelser, tanker og inntrykk om oss selv.
 
Normalt har vi en tendens til å glemme det som skjer med oss, særlig det negative, og det gjør at selvbildet vårt må vedlikeholdes. Hvem vi omgir oss med, og hvilke tilbakemeldinger og reaksjoner vi mottar, har derfor viktig påvirkning på selvbildet vårt. Vanligvis foretrekker vi å legge mest merke til reaksjoner hos dem som bekrefter selvbildet vårt, samtidig som vi prøver å unngå reaksjoner hos dem som utfordrer det. Noen mennesker styrker vår selvtillit og selvrespekt, mens andre svekker vår tro på oss selv og vårt menneskeverd. Omgås vi mennesker som gir oss ubegrensede mengder med ros, kjærlighet og trygghet, bygges et robust og godt selvbilde.
 
Som med alt annet, er overdrivelser sjeldent å anbefale, og et overdrevent godt selvbilde er ikke noe unntak. Den som kanskje er mest kjent for sitt overdrevne selvbilde er Narkissos, en ung og pen mann i den greske mytologien. Til tross for sin påfallende arroganse var han beundret for sin skjønnhet, og en dag ble den forheksede jenta Ekho forelsket i ham. Hun kunne bare gjenta siste ord av hva andre sa, og dette irriterte Narkissos så mye at han nektet å gjengjelde hennes følelser. Gudene likte ikke dette og straffet ham til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Slik skulle han selv oppleve å elske noen han aldri kunne få. Narkissos døde da han prøvde å kysse seg selv i speilbildet han så av seg selv i vannet, mens stemmen til Ekho fortsatt kan høres fra skog og fjell. Myten om Narkissos overdrevne selvbilde har også gitt navn til samlebegrepet narsissisme, ofte beskrevet som selvkjærlighet.
 

(Teksten fortsetter under bildet)Michelangelo_Caravaggio_065«Narkissos» av Caravaggio
Galleria Nazionale d’Arte Antica i Roma

 
Noen vil kanskje påstå at det generelt er forskjell på hvordan menn og kvinner opplever selvbildet sitt. Underforstått at noen menn tror de er bedre enn det de faktisk er, og at noen kvinner ikke tror de er så gode som de egentlig er. Farlig påstand selvfølgelig, men dersom det er noe hold i dette, kan det kanskje skyldes at kvinner er flinkere enn menn til å gi ros, kjærlighet og trygghet?
 
Refleksjon er ikke bare lys som speiles fra en blank flate, det kan også være inntrykk og tanker om oss selv, og hvordan vi tror andre oppfatter oss. Felles for begge typer refleksjoner, er at jo mørkere det er, jo mindre refleksjoner blir det.
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over eget speilbilde.
Er du en lyskilde for andre?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Drømmer

860282_610063099019678_1602869180_o

 
 
Det begynte rolig og søvndyssende, men nå har det tatt seg opp. Hjernen er festens naturlige midtpunkt, og nå pøser den ut den ene vanvittige historien etter den andre. Det høres stemmer og lyder, øynene danser hemningsløst, og bassen dunker fra hjertet. Lyset er av, men nye bilder lyser stadig opp på netthinnen. Det er mye drama, som alltid på disse festene. Samtidig hviler resten av kroppen og aner ingenting.

Festen er over like brått som den begynte. Snart er det stille og mørkt. Historiene er borte, øynene har sluttet å danse, og hjertet har inntatt hvilepuls. Det er trygghet og harmoni. For en stakket stund. Kanskje blir det nye fester og nye historier før klokken får varslet om ny dag? Den som sover får se.

Nattens historier er så levende fortalt. Så uvirkelige, men likevel virkelighetsfølte. De gir oss tro på at drømmer kan oppfylles. At drømmer kan skje i virkeligheten.

Når vi har behov for å lyse opp livene våre, kan vi ta vi med oss virkelighetsflukten som drømmene gir oss. Vi kan dagdrømme om håp og muligheter, og gi oss selv et pusterom i en hektisk hverdag.
Tro på dine drømmer. Tro på hjernens festhistorier.
 
Det kommer alltid en ny fullmåne, og kanskje en gang?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

You’ll Never Walk Alone

Liverpool

 

Det er rett før avspark. Supporterne har reist seg på Anfield og synger sin faste hymne “You’ll Never Walk Alone”. Det handler om å tro, om å håpe og om å aldri gi opp. Stemningen gir deg gåsehud. Det er klart for kamp.

Det er lett å tenke seg at denne fotballhymnen ble skrevet av Liverpools egne supportere som en hyllest til laget sitt. Men slik er det ikke. Historien bak er sammensatt og har lite med fotball å gjøre.

 

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, ble det utkjempet en krig om råderetten til de store gull- og diamantforekomstene i Sør-Afrika. På den ene siden stod boerne, det vil si sør-afrikanerne (derav navnet “Boerkrigen”), og på den andre siden stod britene. Et av de mest kjente slagene, var slaget ved Spion Kop. Boerne hadde etablert seg på en høyde et stykke utfor byen Ladysmith, og brukte dette stedet til å forsvare seg mot britenes fremmarsj. Selv om britene var overlegne i antall soldater, var boerne dyktige til å forsvare seg gjennom geriljataktikk og kjennskap til terrenget. Boerne tapte slaget på Spion Kop, og britene vant til slutt hele krigen. Det ble en kostbar seier. 22 000 briter falt i de fire årene krigen varte.

 

Noen få år etter boerkrigen, da Liverpool FC tok sitt andre seriemesterskap sesongen 1906, bestemte klubben seg for å bygge en ny tribune for å demonstrere sin økende selvtillit og tro på fremtiden. Denne tribunedelen ble bygget som ett stort felt, uten noen form for etasjeskiller, noe som var, og fortsatt er, ganske uvanlig. Tribunen ble øremerket klubbens mest trofaste og vokale supportere, og kort tid etter ble den døpt “Spion Kop” av den britiske nevrologen og psykoanalytikeren Ernest Jones, til minne om de mange falne britene i boerkrigen.

 

I 1945, nesten 40 år etter at “Spion Kop” ble bygget på Anfield, var det premiere på Carousel på Broadway, en musikal med musikk av Richard Rodgers og libretto av Oscar Hammerstein II. Til tross for at handlingen foregikk 70 år tilbake i tid, var det noe annet i Carousel som gjorde den dagsaktuell. “You’ll Never Walk Alone”, fremført av Christine Johnson, ble et symbol på tiden de nettopp hadde vært i gjennom. 2. verdenskrig var over, og sangen ble et symbol på at det nyttet å tro, at det nyttet å håpe, og om å aldri gi opp. Populariteten til “You’ll Never Walk Alone” ville ingen ende ta, og stadig nye artister laget sine versjoner. Både Frank Sinatra, Elvis Presley og Barbara Streisand, for å nevne noen få, var med og udødeliggjorde sangen.

 

Tilbake på Anfield, var heiarop i ferd med å bli byttet ut med allsang. Foran hver hjemmekamp ble de 10 mest populære sangene på hitlistene spilt fra bunn til topp, og supporterne sang ivrig med. Det lokale bandet “The Silver Beetles”, som skiftet navn til “The Beetles”, og videre til “The Beatles” i 1960, var svært populære og nesten alltid øverst på listen. Helt til oktober 1963. Da ga en annen Liverpool-gruppe, Gerry & the Pacemakers, ut sangen “You’ll Never Walk Alone” som umiddelbart gikk til topps på hitlistene i England. Liverpools supportere, og da spesielt de 30 000 supporterne på “Spion Kop”, startet alltid hjemmekampene med en allsang som nå var blitt mer massiv og stoltere enn noen gang. Selv om supportere for Celtic, Manchester United og andre topplag forsøkte å gjøre sangen til sin, var det ingen som kunne matche allsangen på Anfield. Fra da av ble “You’ll Never Walk Alone” Liverpools fotballhymne, og sangen synges fortsatt av supporterne før og etter hver hjemmekamp.

 

 

You’ll Never Walk Alone

(R. Rogers/O. Hammerstein II)

 

When you walk through a storm
Hold your head up high
And don’t be afraid of the dark

At the end of the storm
Is a golden sky
And the sweet silver song of the lark

Walk on through the wind
Walk on through the rain
Though your dreams be tossed and blown

Walk on walk on with hope in your heart
And you’ll never walk alone
You’ll never walk alone

When you walk through a storm
Hold your head up high
And don’t be afraid of the dark

At the end of the storm
Is a golden sky
And the sweet silver song of the lark

Walk on through the wind
Walk on through the rain
Though your dreams be tossed and blown

Walk on walk on with hope in your heart
And you’ll never walk alone
You’ll never walk

You’ll never walk
You’ll never walk alone.

 
 
Om Liverpool FC ikke er ditt favorittlag, er det likevel lov å ta sangen til sitt hjerte.

Husk at den har motivert mennesker over hele kloden i nesten 70 år, fra 2. verdenskrig og frem til i dag.

Et godt valg i hverdagen er å tro på håpet og aldri gi opp.

Det er dessuten aldri for sent å bli Liverpool-supporter.
 
 


AnnonseHeader1

 
 

Fashionista 2013

Det beste er lyden. Jeg skrur av stereoanlegget, tar ned vinduet. Lytter lidenskapelig. Blodet bruser av bulderet fra de 416 viltre hestene under panseret, og fra de 4 eksosrørene som svulstig stikker ut bak. Allerede før hjulene har begynt å rulle, er godsmilet på plass. Jeg vet at den går fort. Fryktelig fort. Men i dag skal jeg ingen steder. Jeg er bare nede i garasjen for å være litt hos min lidenskap. En Jaguar XKR 2007 modell, eller babyen til far, som Line kaller den.

 

DSC_3589-2

Et altfor lite bilde av min Jaguar XKR

 

Bil kan være mye mer enn noe som bringer oss fra A til B. Bil kan være en følelse. Vi drømmer om å kjøre biler som gjør oss lykkelige, og kanskje håper vi at noen ser oss kjørende i vår lykkerus. Et langt blikk etter bilen vår, og alle tanker om pengesluk og verditap er glemt.

 

I underbevisstheten har vi alle et ideal av hvordan vi ønsker å være, og vi jobber konstant med å etterligne dette gjennom mange små valg i hverdagen. Ser vi på våre ungdommer, kan vi lett bli villedet til å tro at det bare finnes noen få idealer, men slik er det heldigvis ikke. Så lenge vi holder oss innfor Kardemommebyloven, er det meste lov. Våre preferanser styrer hvordan vi vil tenke, mene og gjøre, men også hvordan vi vil at vårt ytre skal skinne på riktig måte. Vi er forfengelige. Vi higer etter å bli en perfekt utgave av oss selv.

 

Selvinnsikt kommer som regel med alderen. I beste fall. Kanskje lærer vi å jakte etter realistiske idealer. Idealer som er oppnåelige ut i fra de forutsetningene vi er skodd med. Det kan også være at vi ikke lærer, og forblir drømmere. Begge deler kan gjøre oss lykkelige, hvis vi bestemmer oss for det.

 

Fashionista er et årlig trendevent i Stavanger som arrangeres av Din ZTIL, ZIZZI og KULL. Enten du har selvinnsikt eller er en drømmer, vil arrangementet gi deg inspirasjon til å finne din stil. Fashionista 2013 holdes 31. oktober 2013 i lokalene til Møller Bil på Forus. Det er begrenset antall plasser, så ikke vent for lenge med å kjøpe billett.

 

Er du tilhenger av denne bloggen?

 

Da gleder det meg å fortelle at “Små gode valg i hverdagen av Frank Garneng” står på programmet til Fashionista 2013. Håper å se deg!

 

 1377610_738077376207989_1928172022_n