Ensom eller alene?

Gjennom en liten åpning i den massive muren, siver noen få lysstråler inn i den mørke, fuktige fengselscellen. Størrelsen på cellen får meg til å grøsse, og jeg kjenner umiddelbart et ubehag når fingertuppene berører veggene på begge sider når jeg strekker ut armene. Jeg bøyer meg litt ned for å se ut av åpningen. En iskald trekk pisker mot kinnene, og jeg må myse for å se klart. Rett der, på den andre siden av sjøen, så nære, men akk så fjernt, ligger sivilisasjonen, friheten og lykken.

Jeg reiser meg opp og lukker øynene et lite øyeblikk. Hvordan er det mulig å overleve i en slik isolasjon, tenker jeg, i det guiden på hodetelefonen leder meg videre gjennom blokkene på det som en gang var det beryktede statsfengselet på Alcatraz. Stedet for de verste av de verste forbryterne.

Fanger som blir intervjuet om tiden bak lås og slå ute på fengselsøya, forteller at de små kikkhullene i muren var noe av det verste de opplevde. Det å kjenne lukten, høre lyden og se små glimt av samfunnet gjennom disse hullene, forsterket savnet etter samtaler, berøringer og nærhet.

Etter fysiologiske og trygghetssøkende behov, anses sosial tilhørighet som det mest grunnleggende behovet for oss mennesker. Vi trenger kjærlighet, vennskap og å føle oss sett, hørt og verdsatt. Mangler vi dette, vil det påvirke vår atferd og motivasjon til behovet er dekket. For mange kan angsten for ensomhet være så stor at vi holder fast på nære personer i livet vårt, selv om det er mennesker som ikke gjør oss godt.

Når vi konstant omgis andre mennesker, enten det er fysisk eller virtuelt gjennom sosiale medier, er det fort gjort å glemme noe vesentlig. Behovet for tilhørighet gjelder ikke bare i relasjoner til andre mennesker, det gjelder også i relasjonene vi har til oss selv. Det er vondt å kjenne på ensomhet, men det må ikke forveksles med alenetid. Det å ha tid til å være alene er faktisk et grunnleggende behov som vi ikke må overse.

Har du tenkt over hva som skjer med deg når du er alene? Færre forstyrrelser fra omverdenen, betyr redusert strøm av nye impulser til hjernen. Det som allerede er inni hodet ditt, får dermed fred og spillerom til å struktureres og videreutvikles.

Ved å rydde og sortere tankene i kategorier, blir du for eksempel bedre til å skille mellom hva du synes er viktig eller uviktig, hva som er rett eller galt og hva du synes er positivt eller negativt.

Alenetid gir deg også anledning til å re-tenke og fordype deg i mer sammensatte og kompliserte tankerekker. Det kommer til nytte i samtaler. Alle har vi vel argumentert ut fra det vi tenker der og da, og ubevisst gitt inntrykk av at vi har tenkt nøye gjennom et tema?

Tankene beskriver verden slik du ser den. Når du ikke fordyper deg utover det som faller deg inn, skaper tankene en unyansert oppfattelse av livet rundt deg.

Hvordan du oppfatter verden, sier altså noe om hvordan du tenker. Lærer du å fordype deg og forstå hvordan du tenker, lærer du også å forstå hvorfor du oppfatter verden slik du gjør. Dette er nyttig å vite, for når du forstår hvordan du oppfatter verden, kan du bedre oppfatte og forstå deg selv.

“Hvem er jeg?” kan altså forklares med slik du tenker om det som er rundt deg. Tenker du annerledes, er også du en annen.

Alenetid er derfor gull verdt om du vil finne deg selv, og utvikle deg til den personen du ønsker å være. Husk bare at alenetid ikke handler om ensomhet, men om å praktisere oppmerksomt nærvær til deg selv.

Alenetid vil gjøre at du lærer nye sider om deg selv. Mindre impulser og mer ro og fordypning vil gjøre deg bedre i stand til å sortere bort negative tanker. Du vil bli bedre kjent med dine styrker og svakheter, slik at du kan gjøre mer av det du liker, og håndtere det du ikke liker på en bedre måte. Du vil lære å stå støtt alene, og du vil innse at selv når du er sammen med andre, er du egentlig alene. Du er et unikt, selvstendig individ på vår jord.

Et godt valg i hverdagen er å aldri unnskylde deg for å trenge tid for deg selv.

 

(Foto: Frank Garneng)

 

 

Er du en god venn?

La oss beskrive en god venn. Det trenger ikke være en virkelig person, eller en venn du allerede har. Det holder om du bruker fantasien og ser for deg en drømmevenn. Hvordan ser drømmevennen din ut?

Siden det er jeg som skriver og du som leser, får jeg beskrive vennen din for oss. Det kan være jeg bommer helt, men da kan du tenke inni deg hvordan du vil det skal være. Jeg later som om vennen din er en gutt, men det kan godt være en jente. Det er opp til deg.

Dere har kjent hverandre i mange år, helt siden dere var små barn. Du husker ikke alt dere har gjort sammen, til det er det alt for mye. Det var mye glede, mest glede, men også krangling og uenighet. Heldigvis fant dere alltid tilbake.

Da det stod på som verst i livet ditt, holdt han motivasjonen og humøret ditt oppe. Dine svakheter holdt han for seg selv. Hver gang du engstet deg, ga han deg energi og tro på deg selv.

Når dere lo, lo dere sammen. Noen ganger av hverandre, og det gikk helt fint.

Du tenker at han kommer alltid til å være din beste venn.

Han er god til å lytte, denne vennen din. Han forstår, selv når ingen andre gjør det. Han kjenner deg ut og inn, og du vet han vil deg bare godt. Han er ærlig og aksepterer deg for den du er, selv når du gjør feil og sier ting du ikke burde. Det handler om omtanke, tillit og respekt.

Skjer det noe leit, vet du at han stiller opp for deg. Skjer det noe gøy, er han alltid med. Fremtiden føles trygg. Nå takler du alt. Glasset er halvfullt, livet smiler og lykken blomstrer.

Tanken på en drømmevenn gjør godt. Alle burde ha en god venn, ikke sant? La meg komme til poenget.

Når du leser dette, kan du høre en stemme inni deg som er deg. Denne stemmen, som sier så mye, og som har vært der hele livet ditt, sier den mye fint til deg? Er det en god venn som snakker til deg?

Vil stemmen inni deg ditt beste? Blir du motivert, glad, forstått, akseptert? Får du selvtillit? Tro på at du er god nok som du er?

Eller er du din største kritikker?

Du bestemmer hva stemmen inni deg skal si. Et godt valg i hverdagen er å la din indre stemme være din gode venn. Du vet hva som skal til.

Er du en god venn mot deg selv, er du helt sikkert en god venn for andre også.

Lykke til!

 

 

Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Hvem er ditt sinte jeg?

 

Sinnataggen. Foto: Ukjent

 

Er du sint i blant? Det er lov. Det er faktisk helt normalt. Sinne er en følelse på lik linje med glede, hat, frykt og sorg. Når du føler sinne, er det fordi du tenker at noe er krenkende eller truende mot det som du tror på. Det som er ditt univers.
 
Hver eneste dag mottar hjernen din et enormt antall inntrykk, og for å unngå å bli gal, blir inntrykkene bevisst eller ubevisst sortert og strukturert fortløpende. Du grupperer inntrykkene slik at de utgjør en kontekst som du forstår og føler deg fortrolig med. For eksempel skiller du på hva du synes er bra eller ikke bra, hva som er riktig eller feil, hva som er rettferdig eller urettferdig, hva som er pent eller stygt og hva som er positivt eller negativt. Summen av alle dine personlige oppfattelser og meninger utgjør ditt univers. Et unikt univers som bare gjelder for deg.
 
Når du føler sinne, er det altså noe som rokker ved sannhetene som du har definert i ditt univers.
 
Når ble du sint sist? Husker du hvilke av dine sannheter som ble utfordret? Var det kanskje noe som du opplevde urettferdig?
 
Ikke vær bekymret om du kjenner at du er sint i blant, sinne er altså en naturlig følelse. Det som er viktigere å reflektere over, er hvordan du oppfører deg når det skjer.
 
Mange mennesker blir aggressive når de føler sinne. På samme måte som en forelskelse kan få blodet til å bruse, kan sinne gjøre det samme, men med helt annet resultat. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om ungdommer som sloss på grunn av sjalusi, eller om bråk på puben fordi noen trosset noens meninger? Aggresjon oppleves for mange som en effektiv måte å ta tilbake kontrollen på, og dersom vi hadde levd slik som ville dyr i naturen, kunne nok det fungert. Men vi lever ikke slik. Vi lever i et sivilisert samfunn, og da er fysisk vold helt uakseptabelt.
 
Mange bruker derfor verbal utskjelling som våpen. Makt kan utvises gjennom høy stemme og stygge ord som sårer. Kanskje kombineres det med å smelle i dører og å kaste gjenstander. Noen bruker en skarp tunge og sprer syrlighet og stikk i siden. Andre velger det helt motsatte, nemlig å inneslutte seg, overse og demonstrere sin likegyldighet. Vonde alternativer alle sammen. Mange påpeker at de ikke er langsinte, men det har sannsynligvis liten betydning for dem som blir berørt.
 
Når noen føler sinne, hvordan skulle du ønske de oppførte seg?
 
Hvordan oppfører du deg?
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over hvordan du vil oppføre deg når du er sint. Det er ikke enkelt å endre et allerede etablert handlingsmønster, men hvis du erkjenner at du har gjort feil frem til nå, er dette en god anledning til å gjøre en positiv endring i livet ditt. Kanskje du kan gjøre opp for de feilene du har gjort?
 
Lykke til!

 
Lese mer? Anbefaler “Blir du misforstått?”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Verdighet?

 
En ung og imøtekommende kontaktlærer hilser hyggelig og tar meg med til klassen sin. Vi er på en videregående skole i Rogaland, og hun presenterer meg som veileder på dagens Global Dignity treff. Hun og elevene har snakket litt om verdighet på forhånd, og om hva som skal skje denne dagen, men det er tydelig at elevene er spente på hva de skal lære.
 
Verdighet er ikke et ord som tenåringer bruker til daglig. For å gi ordet innhold, gjør vi en øvelse. Vi lager et tankekart på tavlen. Hvilke ord assosierer ungdommene med verdighet?

 

VerdighetVåre assosiasjoner med ordet verdighet. Håndskriften tilhører min tavle-assistent.

 

Begrepet begynner å formes i klasserommet, og jeg følger ærlig opp med verdighetshistorier fra min egen ungdomstid. Om utfordringer, tilfeldigheter og om å være god nok. Ungdommene som snart er ferdige med første året på “helse og oppvekst”-linjen lytter interessert. Snart avløses mine historier av elevens egne historier. Noen prater uten filter, mens andre holder litt mer igjen. Noen historier er sterkere enn andre.
 
Når Global Dignity arrangerer treff på skoler, er det vanlig at veiledere og elever møtes først for å skape en forståelse for begrepet og fortelle hverandre verdighetshistorier. Deretter samles alle elever, lærere og veiledere i gymsalen hvor utvalgte historier blir fortalt foran alle til stede.
 
I klasserommet vårt er det særlig en historie som rører oss alle, og i samråd med kontaktlæreren velger vi ut denne eleven til å fortelle sin historie. Som veileder kjenner jeg på mange følelser. Det er en sterk historie hun skal fortelle, så fjernt fra mine egne opplevelser.
 
Like før hun skal opp på scenen, viser hun hendene sine til meg. De skjelver. I tillegg til de rundt 400 elevene, er kronprinsen, ordføreren, fylkesmannen, fylkesvaraordføreren, politimesteren og andre til stede i salen. Det kreves mot og trygghet til å gjøre det hun nå skal gjøre.
 
Det blir hennes tur, og hun går opp på scenen. Hun tar mikronfonen ut av stativet. All frykt er plutselig borte. Med klar og tydelig stemme forteller hun:
 
Jeg kommer fra en familie med utfordringer, og min historie handler om at jeg gruet meg til jul. Jeg var veldig lei meg og prøvde å ikke vise det til andre, men så oppdaget kontaktlæreren min det likevel. Hun spurte meg om hva som var galt, men jeg skammet meg sånn og sa ingenting i begynnelsen. Heldigvis fortalte jeg det til slutt, og da sa hun til meg, “kan du ikke feire jul hos oss?”, og det gjorde jeg. Så i dag vil jeg takke kontaktlæreren min for den verdigheten hun viste meg. Takk for at du var der for meg. Du er veldig grei.
 
Det er ikke bare veilederen hennes som tørker en tåre.
 
En sterk historie, en modig og reflektert tenåring og en kontaktlærer med et stort og varmt hjerte. Vi skjønner at kronprisen har truffet med Global Dignity initiativet.
 
Hun gir meg en klem og stråler. Hun har god grunn til å være stolt. I det hun forsvinner ut av salen, innser jeg at dette er en av mine absolutt mest givende dager på lang tid.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta en kort pause og tenke på verdighet og hva du legger i det. Husker du en situasjon der du viste verdighet for andre, eller at andre viste verdighet overfor deg?

 

God stemning i gymsalen under Global Dignity treffet

 

“Global Dignity er et uavhengig, ideelt og politisk nøytralt initiativ etablert av H.K.H. Kronprins Haakon, Professor Pekka Himanen (Finland) og leder av Operation Hope, John Bryant (USA). Ideen til Global Dignity oppsto i møter om internasjonale utfordringer under World Economic Forum i Davos i 2006. Initiativtakerne så et potensiale i å bruke begrepet verdighet som en kilde til positiv endring og utvikling.
Visjonen til Global Dignity er å virkeliggjøre den universelle retten alle mennesker har til å leve verdige liv. Tanken er at vi alle har mulighet til å styrke andre menneskers verdighet – og derigjennom styrke vår egen – gjennom valgene vi tar og måten vi bruker våre ressurser på. På denne måten kan vi alle bidra til en positiv samfunnsutvikling.” (globaldignity.no/)

 

 

 

Hva er ditt fotavtrykk?

 
En god bedriftskultur kan sammenlignes med et frodig og fargerikt blomsterbed. På samme måte som næringsrik jord utvikler blomster til sitt fulle potensiale, avgjør kvaliteten på bedriftskulturen om ansatte klarer å ta ut sitt beste. Det finnes forskjellige typer jord, avhengig av hvilke planter som skal dyrkes, og slik er det med bedriftskulturer også. Hvilken variant som passer for deg og din bedrift, avhenger av hva dere ønsker å drive frem.
 
I vår bedrift (Cegal) står en verdibasert kultur veldig sterkt. Vi sier at “it´s all about the people”, som i praksis betyr at alle våre ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. Trygge medarbeidere skal oppleve selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid sammen med mennesker som har gode hensikter. Med dette i bunn, har vi en kultur for å skape prestasjoner.
 
Et typisk kjennetegn på en bedriftskultur som fungerer godt, er at stolte medarbeidere på eget initiativ iverksetter aktiviteter for å styrke samhørigheten. Som leder er det da kun behov for å definere adferdsrommet, altså hvordan krav og forutsetninger rammer inn friheten til hva som er akseptert å gjøre.
 
Et eksempel på en aktivitet som ble satt i gang hos oss, er “Hva er ditt fotavtrykk?”. Denne aktiviteten ble lansert av en liten gruppe som på egen hånd ønsket å sette fokus på ansattes selvbilde. Hvem er du? Hvem vil du være, nå og i fremtiden? Hvordan vil ditt fotavtrykk se ut i fremtiden?
 
Kampanjen gikk ut til alle ansatte sammen med en kort video, hvor hensikten med kampanjen ble forklart. Etter hvert som kollegaer sendte inn sine “fotavtrykk” (maks 140 tegn), skrev gruppen dem ut og klippet arket slik at det lignet et fotavtrykk. Kort tid etter dukket anonyme papirfotavtrykk opp på pulter, vegger, gulv, trapper og møterom. Det var mange inspirerende selvbilder, og et av dem jeg husker best var: “Jeg skal smile i telefonen!”. Slikt blir det World Class Service av.
 
Denne fotavtrykkampanjen kan du lett ta med deg til din egen organisasjon, og link til inspirasjonsvideoen finner du nederst. I mellomtiden kan du jo tenke over ditt eget fotavtrykk. Hva står det på det?
 
Et godt valg i hverdagen er å beskrive sitt fotavtrykk.
Fortell hvem du er og lev opp til det.
 
 
Link til videoen:
http://youtu.be/liEAaf9bGFw
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

How are you, egentlig?

 
I baren på det gamle ærverdige hotellet står en sjarmerende og elegant ung mann bak disken og serverer gjestene sine. Han ser ut til å være i midten av 20-årene og er imponerende veltrent i sin hvite skjorte og trange vest. Han slenger lett på luggen i det han beveger seg bort til den litt eldre damen som nettopp har satt seg på en av barkrakkene.
 
“Good evening, ma’am”, sier han selvsikkert og smiler imøtekommende. – “How are you?”
 
“Thank you, just fine”, svarer hun, mens hun ser ned i vesken sin og tydeligvis leter etter noe.
 
“Oh, it´s a pity, just fine?” erter bartenderen med glimt i øyet og forsøker å få øyekontakt med henne.
 
Den allerede oversminkede damen har fortsatt blikket nede i vesken sin når hun fisker opp leppestiften sin for n´te gang denne kvelden. Hun ser sliten ut.
 
“Dry white wine, please”, sier hun lavmælt. – “And a glass of still water”.
 
Bartenderen smiler fortsatt. Han har sett det mange ganger tidligere. Han snur seg og henter en ny flaske Chablis.
 
Jeg sitter i andre enden av baren og hører alt som blir sagt. Svaret hennes blir hengende i luften som en gåte. “Takk, bare bra”? Hvorfor svarer hun det? Det er ikke det at spørsmålet til bartenderen er retorisk som forundrer meg. Det som er rart, er at hun sier “bare bra”. Hun ser da ikke slik ut? Hun ser fortsatt ned, som om hun prøver å skjule ansiktet. Hun er alene. Kommuniserer ikke.
 
Hvorfor svarer hun ikke hvordan hun egentlig har det? Er det standardsvaret hennes når noen spør, kanskje?
 
Hvis hun svarer “takk, ikke så veldig bra”, hva vil skje da? Det er vel tvilsomt at den høflige og imøtekommende bartenderen vil gjøre saken verre? Han vil helt sikkert lytte. Kanskje hun ikke vil belaste ham med sine utfordringer? Har hun ikke krefter nok til å gå gjennom hele historien en gang til? Ikke tid nok?
 
Jeg tenker at hun kanskje prøver å holde på en fasade? Selv om blusen er litt krøllet og håret virker en anelse ustelt, kan jeg se at hun ønsker å være en fornem frue. Hun bærer dyre merkeklær og på disken ligger en eksklusiv designerveske. Er det et nederlag for henne å vise svakhet? Må hun alltid fremstå perfekt? Atmosfæren på dette høyt aktede London-hotellet oser av penger og status, og i barområdet sitter det vakre, vellykkede mennesker flere steder. Er det omgivelsene som påvirker henne? Er det de andre i baren hun spiller skuespill for? En rar følelse brer seg inni meg. Hvis hun holder på en fasade, er jeg faktisk en del av problemet…
 
Jeg nipper til glasset mitt og innser at tankene mine har fritt spillerom. Antakelig er det bare en talemåte. Vi sier “takk, bare bra” og tenker ikke mer over det. Noe må vi jo si, og hva er vel mer overfladisk enn å si at vi har det bra? Da er alt som normalt, og vi kan kommunisere uten videre anstrengelser.
 
Vi mennesker er sårbare skuespillere, og det kreves trening i å kunne stole på at vi er gode nok som vi er.
 
Et godt valg i hverdagen er å godta at livet noen ganger er i ubalanse. Du er fortsatt helt normal.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Et år med små gode valg

 
Jeg har grublet på det en god stund. Bestemmer vi vår egen lykke? Kan vi være lykkelige når vi vil, eller må vi ta til takke med det livet vi har? Jo mer jeg reflekterer over temaet, jo mer overbevist blir jeg. Lykke er ikke flaks, eller en forutbestemt skjebne. Lykke er en følelse vi lager. Ja, vi lager lykke, tenk det. Vi trenger ikke å vinne i lotto for å bli lykkelige. Vi trenger ikke masse penger. Vi trenger ikke dyre klær eller flotte biler. Vi trenger ikke en jobb som folk misunner oss, eller en hytte som er altfor stor. Vi trenger faktisk nesten ingen ting. Det eneste vi trenger er litt trening.
 
Tanken gjør meg begeistret og nysgjerrig. Bare litt trening?
– Det kan jeg klare, tenker jeg. Jeg kan trene litt hver dag! Men… hvordan gjør jeg det? Hvordan trener jeg på å lage lykke, hver dag?
 
Jeg innser at resonnementet mitt krever en god plan om jeg skal lykkes. Jeg må lage meg noen gode rutiner, slik at dette ikke bare blir med tanken. Jeg må på en eller annen måte forplikte meg, overfor meg selv, til å fortsette treningen. Men hvor lenge? Først tenker jeg en uke. Det virker litt lite. Kanskje en måned? For lite, det også. Jeg bestemmer meg. Dette må pågå et år. Oppstart umiddelbart!
 
Du skjønner helt sikkert hva som skjer videre? Jeg etablerer selvfølgelig bloggen “Små gode valg i hverdagen”, bloggen som du leser akkurat nå. Første innlegg skrev jeg onsdag 14. august 2013. I dag er det 14. august 2014. Et år har gått. Det er en spesiell dag.
 
I løpet av dette året har jeg publisert 57 innlegg. 26 761 unike brukere fra 86 forskjellige land har lest det jeg har skrevet. Mange av dem har blitt trofaste lesere.
 
Det har vært mengder av tilbakemeldinger. Det være seg åpne kommentarer på sosiale medier, personlige e-postmeldinger og folk som har stoppet meg på gaten. Alle, ja, med hånden på hjertet, alle tilbakemeldingene har rørt ved noe hos meg. Lite visste jeg da prosjektet mitt begynte, at bloggen skulle bety så mye for så mange. Jeg har til og med holdt foredrag om bloggen for over 300 flotte kvinner på Fashionista. Det gjør inntrykk på en mann som bare begynte å skrive om små gode valg i hverdagen for å trene. Trene på å lage lykke.
 
Jeg vil ydmykt takke hver og en av dere for støtten dere har gitt meg. Dere har gjort bloggen til noe langt mer enn et personlig prosjekt. Bloggen er blitt noe vi er sammen om, og vi kan ikke gi oss nå. La oss fortsette å trene. La oss fortsette med små gode valg i hverdagen.
 

Tusen, tusen takk, alle sammen!

 
 

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Kamskjellsuppen som reddet kvelden

 

 
 

Det er en varm og solfylt ettermiddag i juli, og gjestene på hotellet er begynt å trekke inn fra bassengområdet for å skifte til kveldsantrekk. Vi er på Loews Miami Beach Hotel i Florida, et luksuriøst Art Deco-landemerke midt i hjertet av South Beach. Det gedigne bassenget har direkte tilgang til den vakre stranden, og det beste av shopping, restauranter og uteliv er i umiddelbar nærhet.
 
Fornemmelsen av velstand er overveldende. Det blinker og skinner fra Chanel, Louis Vuitton, Gucci, Rolex og alle de andre luksusmerkene. Folk her er kravstore. Hvorfor ta til takke med det nest beste, når man har råd til det beste?
 
Klokken nærmer seg halv åtte, og baren i foajeen begynner å fylles opp. Muntre, vakre og veldannede mennesker er klare til å gå ut å spise, men først skal det skåles i Champagne.
 
Samtidig pågår en av naturens prosesser utfor hotellet. Det varme formiddagsluften har steget høyt til værs og blitt avkjølt, og nå henger store, mørke skyer tungt over South Beach. En sterk blitz går av, og i samme øyeblikk høres et drønn. Det blir stille i foajeen. Så kommer regnet.
 
Det plasker ned på skikkelig tropisk vis, og når du tror det ikke er mulig å regne kraftigere, er det nettopp det som skjer. Det merkes en oppgitt stemning blant de pene menneskene. Hvordan komme seg inn og ut av taxien uten å bli våt i det velstelte håret? For ikke å snakke om de dyre, høyhælte skoene, de tåler jo ikke vann? Plan etter plan i foajeen kanselleres. Ingen vil ut i det vannvittige været, og snart er det lang kø for å få bord på hotellets beste restaurant. Vi slår følge. Restauranten er full på et øyeblikk, og vi er heldige som får det siste bordet, et lite inneklemt 4-mannsbord rett ved døren til kjøkkenet.
 
Denne fornemme restauranten har nok ord på seg for å ha nydelig mat og utmerket service, men verken betjeningen eller kjøkkenet er klar for slikt uventet storinnrykk. Alle gjestene på restauranten vil bestille samtidig, og det hele går fullstendig i surr for servitørene. Når maten endelig kommer, er det til feil bord, og når maten serveres til riktig bord, er det feil retter. En restaurantsjefs mareritt er i ferd med å bli virkelighet.
 
De pene, vakre menneskene begynner å bli irriterte. De rister oppgitt på hodet. – Det er en skandale, hører vi mannen på nabobordet si høylytt. Han slår ut med hendene. På et annet bord foregår en intens diskusjon. Det er et par i slutten av 50-årene. Smilet hennes er fullstendig borte, og ørepynten rister så vi hører det helt bort til bordet vårt. Til høyre for oss har en dame fått en forrett hun ikke har bestilt. Hun spiser den likevel. Hun orker ikke å vente på at servitøren skal komme tilbake. – Det er det verste jeg har spist, noen gang, utbryter hun og venter på servitøren likevel.
 
Over hele restauranten høres murring fra misfornøyde gjester. Betjeningen fortviler. – Pokkers vær!
 
Min kjære bestiller kamskjellsuppe til forrett. Den blir servert uten kamskjell. Anders begynner å smile.
 
– Hørt om den svenske kokken som hadde prøvesmakt kamskjellsuppen?
 
Vi ser for oss kokken på kjøkkenet som gumler i seg kamskjellene til min kjære og bryter ut i latter.
 
– Nei, nei, historien er ikke ferdig, fortsetter Anders.
 
– Dagen etter møtte han ikke på jobb, og derfor ringte kjøkkensjefen for å høre hva som var galt. Kokken fortalte at han hadde prøvesmakt kamskjellsuppen, og nå hadde han vondt i magen. – Var skjellene dårlige? spurte kjøkkensjefen. – Nej det tror jag inte, svarte svensken. Kjøkkensjefen fortalte da at han pleide å se og lukte om kamskjellene ikke var som de burde når han åpnet dem. Da kom det et hjertesukk fra den svenske kokken: – Öppna dom…?
 
Vi fortsetter å le, selv om det morsomste er å forestille seg kokken på kjøkkenet.
 
– Det gjør ikke noe. Jeg er uansett allergisk mot kamskjell, smiler min kjære ironisk.
 
– Synes ikke vi skal beskylde kokken for å ha spist kamskjellene, følger jeg opp. Det kan jo være at servitøren var sulten, og at de forsvant på veien hit?
 
– Å jeg som trodde det var snus han hadde under leppen, utbryter Anders.
 
Vi knekker sammen av tanken på at servitøren har lukkemuskelen til et kamskjell under overleppen.
 
Stemningen rundt bordet vårt er vidunderlig. Den ene vittige kommentaren avløser den andre, og snart tøyser vi med forskjellige rare episoder vi har opplevd tidligere. Familien er samlet. Vi ler og koser oss. Vi er som en koselig liten øy ute i det store stormfulle restauranthavet. Helt uanfektet av det som skjer rundt oss.
 
Nå er det i stedet folk som ser på oss. – Hva er det med den familien der? – Har de aldri vært på en flott restaurant før? – Denne elendige serveringen er vel ingenting å le av? Noen fortsetter å stirre. Skepsisen begynner å slippe taket, og ansiktene mildnes opp. Noen begynner å smile, først av oss, men snart med oss. Det blir flere og flere smil og se, bortsett fra hun med ørepynten, hun kjefter ennå på mannen sin.
 
Noen ganger går det ikke helt som forventet. Da er det lett å erge seg og finne feil hos andre. Et godt valg i hverdagen er å bruke humor og ikke ta seg selv høytidelig.
Begeistring smitter, som en kollega av meg alltid sier.
 
Lykke til!

 
 

AnnonseHeader1
Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 
 

Telthistorien

 

DSC_4752Leaflet | DNT, © Kartverket

 
 
Tenk deg at du er en lærer, og at du har en klasse med deg opp på fjellet. Du sier til elevene:
 
– Nå skal vi ha det kjekt denne helgen, men først er det noen ting vi må gjøre. Noen må sette opp telt. Noen må lage mat. Noen må vaske opp, det er kanskje litt kjedelig, men det må gjøres. Er det noen som vil sette opp telt?
 
– Jeg!
 
Flere elever rekker hendene i været umiddelbart. Det er alltid noen som har veldig lyst til å sette opp telt.
 
– OK, da setter dere opp telt. Husk at dere må finne en god plass. Vi vil sove godt, og det bør være vann og brensel i nærheten til de som skal lage mat og ordne andre ting. Husk også at det kan blåse kraftig opp her på fjellet.
 
De finner den beste plassen, og de bardunerer godt.
 
– Dette teltet skal aldri kunne blåse ned, selv om det blir storm, roper en av elevene begeistret.
 
De passer på at det er behagelig å ligge, helst med hodet litt høyere enn beina. I hvert fall ikke omvendt. De bryr seg ikke så mye om de andre som lager mat og gjør andre ting. De andre får holde på med sitt, med mindre de er ferdige med oppgaven.
 
– Vi er ferdige med å sette opp telt, lærer. Er det noe mer vi skal gjøre?
 
– Veldig bra. Ja, kan dere se om noen av de andre gruppene trenger hjelp til noe?
 
Det er ikke bare de kjekke oppgavene som blir gjort. Det er alltid noen som påtar seg de kjedelige tingene også.
 
– Jeg kan godt være med å vaske opp, lærer. Det går helt fint for meg.
 
Hvis du som lærer skal lykkes med å lage en hyggelig helg på fjellet med klassen din, må du sørge for at elevene forstår oppgavene som må utføres. Du må legge til rette for at oppgavene kan gjøres, og at de som gjør oppgavene aller helst gjør dem med glede. Du må gi dem ros når de lykkes, og veilede dem når de behøver hjelp.
 
Mye av det som skal gjøres på en slik fjelltur, går helt av seg selv. Klassen har kanskje gledet seg lenge, og når helgen endelig er kommet, er alle klar til innsats. Det er samhold, sprudlende energi og godt humør i gruppen. Turen er godt planlagt, og alle vet at de må være med å bidra.
 
Det er også mye som ikke går av seg selv. Det er derfor det må være med en lærer. Din viktigste oppgave på turen er å sørge for at det som ikke skjer automatisk, skjer likevel.
 
Du er kanskje ikke lærer i virkeligheten, men kanskje du er leder?
 
På jobben vår snakker vi ofte om teltturen når vi omtaler strategiske mål. Nå er det nok ikke vanlig at lærerne tar elevene med seg på helgeturer lenger, men historien fungerer for oss likevel. Vi liker å legge frem oppgaver, og å invitere kollegaer til engasjement og begeistring. Å pålegge noen oppgaver de ikke synes noe om, fungerer sjelden bra. Våre ledere skal sørge for at reisen blir god, at det er tilrettelagt for alle rammefaktorene, og at vi kommer oss gjennom på best mulig måte. Vi vil ikke ha uhell eller sure miner. Vi vil ha samhold, og vi vil gjøre hverandre gode. Vi vil ha glede og entusiasme, trygghet og tillit, og ikke minst, vi vil prestere. Vi vil komme hjem og si:
 
– Vi gjorde det! Det var utfordrende når det stod på, men nå føles det bare fantastisk. Gleder meg til neste tur!
 
Lærere kan være gode forbilder for oss ledere.
 
Et godt valg i hverdagen er å tilrettelegge for godt samspill.
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Godfølelsen

 
Den unge mannen som serverer gjestene har på seg en velbrukt lederhosen som går til knærne. Leggene er bare, og oppe har han kun en tynn t-skjorte. Det ser kaldt ut. Selv om solen er oppe, er det tidlig på dagen, og snøen er fortsatt hard etter nattefrosten. Vi er på vei til Zürs fra Rüfikopf og har en pause på Trittalp, en restaurant rett i skiløypen. Mannen serverer en Heiße Schokolade mit Rum til min kjære. Hun griper tak rundt koppen og varmer seg.
 
– Det virker litt enkelt. Husk det er mer mellom himmel og jord enn det vi forstår, poengterer min kjære.
 
Hun har påskebudskapet i bakhodet. Det er langfredag, dagen da Jesus Kristus døde på korset, og to dager til påsken begynner.
 
– Hvis det er så enkelt, er det jo mulig å ha det godt hele tiden, fortsetter min kjære, men det er det ingen som har.
 
Jeg merker at min argumentasjon faller litt sammen. Tro kan bortforklare all vitenskap.
 
– Men ABC-modellen er ikke noe jeg har funnet på, protesterer jeg. Det er en del av den kognitive terapimodellen til Aaron Beck, en anerkjent psykologisk teori. Du kan vel ikke avlyse modellen ved å trekke inn x-faktorer og overtro?
Jeg vet at hun godt kan ha rett. Det er så mye vi ikke forstår. Men jeg holder på mitt. Jeg fasineres av tanken om konstant godfølelse. Kan det være mulig?
 
ABC-modellen baserer seg på en teori om at det ikke er gitt at en bestemt hendelse automatisk medfører en bestemt følelse. Mellom tidspunktet fra en hendelse oppstår til vi har en følelse om hendelsen, gjennomgår vi en prosess som er helt avgjørende for hva vi føler. Du kan si det finnes en bro mellom hendelsene og følelsene, og denne broen er tankene våre.
 
Ordet «kognitiv» refererer til hva vi oppfatter, tenker og husker om en hendelse. Videre er “kognitiv tilnærming” å bli bevisst negative tanker og å jobbe mot å endre dem. Teorien er at vi ikke føler frykt, hat, glede, sorg eller sinne bare på grunn av hendelser i seg selv, men også ut fra hvilke tanker vi gjør oss om hendelsene. Klarer vi å endre tankene, kan vi også endre følelsene.
 
ABC-modellen består av følgende kronologiske deler:
 
A: Hendelsen
B: Tankene
C: Følelsene
 
Dersom vi har negative følelser (C), kan vi gå tilbake til tankene (B) og re-tenke, altså å finne alternative måter å tenke på. Klarer vi å finne positive tanker om hendelsen, resulterer det i mer glede. Jakten på godfølelsen begynner derfor med tankene, derav uttrykket “Du er det du tenker”.
 
Min kjære tar en slurk fra koppen og ser ut over de snødekte fjellene. Jeg forsetter argumentasjonen.
 
– Ta for eksempel meg da jeg stod på toppen av den røde løypen ned til Trittalp. Det var en konkret hendelse. Jeg tenkte at jeg helt sikkert ville komme til å falle på det isete føret. Jeg tenkte at stålkantene mine ikke var skarpe nok lenger, og at jeg ikke var like god på ski som ungdommene som rant foran meg. Jeg ville garantert falle. Så flaut og ydmykende. Jeg følte meg elendig.
 
– Men, avbryter min kjære, du falt jo ikke?
 
– Nei, nettopp! Før jeg satte utfor, tenkte jeg på nytt. Jeg re-tenkte, utbryter jeg, full av begeistring over mitt eget eksempel. Hvorfor er jeg så sikker på at jeg vil falle? Er det flaut å falle? Jeg kjenner da mange som har falt på ski, og det på mye enklere steder, og jeg synes ikke de er klønete av den grunn. De har bare vært uheldige. Faktisk skal de heller ha ros for å ha prøvd. Det er kjedelig å falle, men så lenge ingen blir skadet, er det ingen krise.
 
– Så etter å ha re-tenkt, hadde du godfølelsen, spør min kjære og smiler?
 
– You bet! For en fantastisk påske vi har her i Østerrike!
 
Dessverre er det slik at vi ofte automatisk tenker negativt. Vi overdriver gjerne konsekvenser, altså katastrofetenker, vi undervurderer egne evner og vi påtar oss unødvendig mye skyld.
Et godt valg i hverdagen er derfor å trene på re-tenking. Lag godfølelsen.
 
Lykke til!
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Raus med vilje

 
Balanse er fasinerende. Arbeider du for eksempel med regnskap, er det naturlig å betegne balanse som en oversikt over bokførte verdier. Er du en turner eller en akrobat, driver du med balansekunst. Yoga-øvelser skal hjelpe deg til kroppslig og mental balanse, og sitter du fast i tidsklemma, kan du lese deg opp på “work life balance”. Dersom du hadde vært Isaac Newton, ville du funnet ut at “Til enhver kraft finnes det en like stor og motsatt rettet motkraft”. Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men balanse er noe vi finner overalt.
 
Når avvik oppstår, tenderer situasjonen ofte tilbake mot det normale, mot det gjennomsnittlige. Fysiske eller mentale krefter virker mot ubalansen, og normalsituasjonen forsøkes tilbakeført. Det er et av naturens sterkeste virkemidler, og da er det kanskje ikke rart at rettferdighetsbegrepet vårt også bærer preg av dette?
 
Det heter seg at du må gi for å få. Ingenting kommer gratis. “There ain’t no such thing as a free lunch”. Er du i en situasjon der du får noe, følger det implisitt at noen andre har hatt en intellektuell eller materiell kostnad, og ofte forventes det derfor en form for gevinst på “investeringen”. Med andre ord, du må gi noe tilbake. Det må skapes balanse.
 
Et klassisk eksempel er når en i vennegjengen spanderer en runde med øl. Du har fått, og før eller siden er det din tur til å gi tilbake. Gjør du det du skal, bekrefter du normen, og gruppen er fornøyd. Lar du være, bryter du spillets regler, med fare for å bli utelatt ved neste anledning.
 
Er det riktig at rettferdighet skal basere seg på balanse? Er vår tilsynelatende raushet bare et virkemiddel som trigger forventninger om å få noe tilbake? Gir vi med glede, eller gir vi og tenker -“what´s in it for me?”.
 
Motsetningen blir gjerne at vi tenker at rettferdighet er å dele på godene. La dem som har, gi til dem som ikke har. Vi tar utgangspunkt i ubalansen, i ulikhetene, og vil at folk skal gi etter evne. Det høres på mange måter riktig ut, men det kan fort bli feil det også. -“Jeg har så lite at det er rettferdig at andre gir mer enn meg!” – “Hvorfor skal jeg gi, når jeg har så lite fra før?”
 
Et godt valg i hverdagen er å være raus uten å bokføre det som egenkapital i balansen.
 
Gi med glede, uten å forvente noe tilbake,
og husk at raushet ikke måles i mengde eller evne, men i vilje.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvordan vil vi ha det?

DSC_4848

 
– “Det er så mange som prøver å lure oss, og siden du ikke kan bevise at den var defekt før du mistet den i gulvet, tror vi defekten skyldes fallskaden. Vil du fikse mobilen, må du betale for det. Det går ikke på garantien.”
 
Den unge mannen i butikken har ikke til hensikt å tro på min forklaring. Det er vanskelig å nullstille seg for hver kunde, og mannen er lei av å bli lurt. Han ser på meg og venter på min reaksjon. Jeg har fortalt sannheten, men min integritet slår ikke inn på radaren. I hans øyne er vi alle like. Vi gjør oss lett til kjeltringer for en defekt mobil som trenger reperasjon, men han lar seg ikke lure.
 
Jeg går ut av butikken med den defekte mobilen til datteren min i innerlommen. Utgangspunktet til den unge mannen er at kundene lyver, inntil de har bevist det motsatte.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke først og fremst tro godt om folk?
 
Det er en sen ettermiddag, og jeg kjører hjemover. Europaveien har to felt, og jeg legger meg i feltet til høyre. Jeg velger å legge nålen på speedometeret synkront med fartsgrensen på de runde skiltene. Bak meg tar biler meg stadig igjen. De legger seg i venstre felt, og kort etter at de har passert meg, forsvinner baklyktene deres i det fjerne.
 
Jeg kunne sikkert kjørt raskere. Jeg kunne sikkert mestret forholdene, selv om det regner tett, og det ligger mye vann i veibanen. Men vi velger forskjellig, og jeg har valgt å være lovlydig. Mange suser forbi. De har sine egne fartsgrenser. De er så gode sjåfører at de ikke trenger å forholde seg til fartsgrensene til oss andre.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke respektere reglene?
 
Vel hjemme har min kjære laget middag. Jeg setter meg ved bordet, mens maten blir servert. Hun har gitt beskjed til ungdommene i huset om at maten er klar, men de kommer ikke. Hun gir dem beskjed noen ganger til, og der, endelig, der kommer de. I mens har jeg tatt opp mobilen min. Må sjekke mail og Facebook. Vi begynner å spise, og jeg må bare poste en kommentar før jeg legger bort mobilen.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke være mer takknemlige når vi kommer til dekket bord?
 
Middagen minner mye om møtet på jobben tidligere på dagen. Vi hadde avtalt et møte som skulle begynne klokken ett, men da klokken var slagen, var det bare 3 av 6 møtedeltakere som hadde møtt opp. Kort tid etter kom en av dem som manglet. Han skulle bare hente en kopp kaffe først. Så kom en til. Hun måtte bare skrive ferdig en mail mens hun fortsatt husket det. Med 5 av 6 på plass begynte møtet. Så, noen minutter senere, kom sjette og sistemann. Det vil si meg selv. Diskusjonen måtte starte på nytt. Denne gangen med alle til stede.
 
Du har sikkert gjettet hva jeg tenkte? Er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke ha respekt for hverandres tid og møte presis til møtene?
 
Vi mennesker er stadig i situasjoner der vi må balansere vår egen adferdsfrihet i forhold til hensynet til medmennesker og bestemmelser. Det oppstår situasjoner der vi må tørre å tro at folk snakker sant, selv om det som blir fortalt høres merkelig ut. Det vil være situasjoner der vi føler bestemmelser er meningsløse, men de er der som oftest av en grunn. Har vi tenkt i gjennom alle sider av en sak før vi kritiserer en avgjørelse? Før vi tøyer grensene? Vi vil møte mennesker som støtter oss og stiller opp. Møter vi dem med den respekten de fortjener?
 
Dersom vi ikke er bevisste på dette, har det lett for at vi tillater oss en frihet til å mene og gjøre det vi vil. Kanskje bra for oss selv, men er det like bra for dem rundt oss?
 
Et godt valg i hverdagen er å følge normene som gjelder for samfunnets ulike arenaer.
 
 
“Common sense is not so common.”
– Voltaire (1764)
 
 
AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvem ser du i speilet ditt?

 
 
Lyset bølger uavbrutt mot den blanke flaten. Det absorberes ikke, det reflekteres tilbake. I en voldsom fart. Det borer seg gjennom senehinnen og hornhinnen. Irisen leder det videre gjennom pupillen til linsen. Og der, bakerst i øyet, dukker bildene opp på netthinnen. Bildene av deg. Speilbildet ditt. Den du ser.
 
Når barn ser seg i speilet, smiler de gjerne og prøver ut nye, morsomme grimaser. De opplever speilbildet som spennende og nytt, og det vekker glede og begeistring. Dessverre endres magien gradvis med årene. Vi begynner å knytte assosiasjoner til speilbildet. Vi analyserer opplevelsen av oss selv, og hvordan andre opplever oss, og vi tilegner oss egenskaper som ikke vises i speilbildet. Noen inntrykk forsterker vi, andre inntrykk overser vi. Speilbildet viser ikke lenger vårt sanne jeg. Vi erstatter bildet i speilet med vårt indre selvbilde. En smeltedigel av følelser, tanker og inntrykk om oss selv.
 
Normalt har vi en tendens til å glemme det som skjer med oss, særlig det negative, og det gjør at selvbildet vårt må vedlikeholdes. Hvem vi omgir oss med, og hvilke tilbakemeldinger og reaksjoner vi mottar, har derfor viktig påvirkning på selvbildet vårt. Vanligvis foretrekker vi å legge mest merke til reaksjoner hos dem som bekrefter selvbildet vårt, samtidig som vi prøver å unngå reaksjoner hos dem som utfordrer det. Noen mennesker styrker vår selvtillit og selvrespekt, mens andre svekker vår tro på oss selv og vårt menneskeverd. Omgås vi mennesker som gir oss ubegrensede mengder med ros, kjærlighet og trygghet, bygges et robust og godt selvbilde.
 
Som med alt annet, er overdrivelser sjeldent å anbefale, og et overdrevent godt selvbilde er ikke noe unntak. Den som kanskje er mest kjent for sitt overdrevne selvbilde er Narkissos, en ung og pen mann i den greske mytologien. Til tross for sin påfallende arroganse var han beundret for sin skjønnhet, og en dag ble den forheksede jenta Ekho forelsket i ham. Hun kunne bare gjenta siste ord av hva andre sa, og dette irriterte Narkissos så mye at han nektet å gjengjelde hennes følelser. Gudene likte ikke dette og straffet ham til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Slik skulle han selv oppleve å elske noen han aldri kunne få. Narkissos døde da han prøvde å kysse seg selv i speilbildet han så av seg selv i vannet, mens stemmen til Ekho fortsatt kan høres fra skog og fjell. Myten om Narkissos overdrevne selvbilde har også gitt navn til samlebegrepet narsissisme, ofte beskrevet som selvkjærlighet.
 

(Teksten fortsetter under bildet)Michelangelo_Caravaggio_065«Narkissos» av Caravaggio
Galleria Nazionale d’Arte Antica i Roma

 
Noen vil kanskje påstå at det generelt er forskjell på hvordan menn og kvinner opplever selvbildet sitt. Underforstått at noen menn tror de er bedre enn det de faktisk er, og at noen kvinner ikke tror de er så gode som de egentlig er. Farlig påstand selvfølgelig, men dersom det er noe hold i dette, kan det kanskje skyldes at kvinner er flinkere enn menn til å gi ros, kjærlighet og trygghet?
 
Refleksjon er ikke bare lys som speiles fra en blank flate, det kan også være inntrykk og tanker om oss selv, og hvordan vi tror andre oppfatter oss. Felles for begge typer refleksjoner, er at jo mørkere det er, jo mindre refleksjoner blir det.
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over eget speilbilde.
Er du en lyskilde for andre?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Gullskjemaet

olympic_rings_920194411

 
13.30,55
 
For entusiaster er dette et tall som frembringer minner og begeistring. For oss andre, kan jeg røpe at vi snakker om de 17. olympiske vinterleker som ble arrangert på Lillehammer i 1994, og om skøyteløperen Johann Olav Koss som vant OL-gull med ny verdensrekord på 10000 meter i Vikingskipet.
 
“The Flash”, som han ble omtalt på forsiden av det amerikanske ukemagasinet Time, stormet gjennom de 25 rundene på 13 minutter, 30 sekunder og 55 hundredeler, og forbedret dermed sin egen verdensrekord med temmelig nøyaktig 13 sekunder.
 
Gullet denne dagen, 20. februar 1994, var for Koss hans tredje gullmedalje i mesterskapet. 4 dager tidligere ble det gull på 1500 meter, og 3 dager før det igjen ble det gull på 5000 meter. Begge gangene med verdensrekord på distansen, henholdsvis med tidene 1.59,29 og 6.34,96. “The Flash” bar navnet med rette.
 
For Johann Olav Koss var nok OL-gullene en drøm som gikk i oppfyllelse. Det vil si, man blir jo ikke mester av å dagdrømme. Det må trenes mye og riktig, både fysisk og mentalt. I tillegg må det spises riktig, konkurreres riktig og ikke minst gjelder det å prikke inn toppformen. Det hjelper ikke å være best før jul, når OL går i februar. Johann Olav Koss gjorde alt riktig og traff toppen av formkurven når han skulle.
 
Det er selvfølgelig få forunt å oppnå lignende prestasjoner som det Koss oppnådde under Vinter-OL i 1994. Slike prestasjoner er ekstreme og har høy historisk interesse. Men vi kan ha drømmer som er tilpasset vårt eget nivå. Drømmer som kan oppfylles hvis vi jobber hardt og holder motivasjonen oppe tilstrekkelig lenge.
 
Kanskje drømmer du om å løpe halvmaraton eller sykle Birken? Kanskje er du student og håper å bestå eksamen? De fleste har noe å strekke seg etter, og de fleste har noe å lære av 10000 meteren til Johann Olav Koss. La meg forklare nærmere.
 
En mil på skøyter består altså av 25 runder, hver på 400 meter. Med stor iver og glødende pågangsmot, er det fort gjort å brenne alt kruttet de første rundene, og gå seg stiv på slutten av løpet. For å unngå dette, er det lurt å ha en god plan på hvordan løpet skal gjennomføres. Et skjema, som en slik plan kalles på skøytespråket, forteller enkelt og greit hvilke rundetider man må gå på for å komme i mål på en gitt sluttid. Målet, best mulig sluttid, er brutt ned i mindre delmål, rundetider. Klarer man å holde rundetidene i henhold til skjemaet, kommer ønsket sluttid av seg selv.
 
La oss ta et allment eksempel. Forestill deg at du ønsker å gå ned 10 kg i vekt.
 
Du starter med begeistring og innsatsvilje, og de gode resultatene kommer raskt. Du er så motivert at du kutter elegant ut søtsaker, alkohol og karbohydrater. Du begynner å trene, nesten hver dag, og salat blir plutselig helt greit. De første 2 ukene går slankekuren fantastisk. Kanskje går du ned 4-5 kg!
 
Men så begynner du å kjenne det. Du er trøtt, sliten og lei. Lei av å alltid være sulten. Du har lyst til å droppe hele slankekuren. Du begynner å kjenne at 4-5 kg egentlig er godt nok. Du avlyser resten av slankekuren og feirer med sjokolade og rødvin. Snart er alt som før, også vekten.
 
Målet om 10 kg vektreduksjon gikk ikke denne gangen, men det hadde det kanskje gjort om du hadde hatt et skjema med “rundetider” og sluttid. La oss ta eksempelet på nytt.
 
Du forestiller deg altså at du ønsker å gå ned 10 kg i vekt. Først definerer du når du skal være i mål. Det er lenge til bikinisesongen, så du tenker at et halvt år er greit. For å gjøre det enklere å regne, sier vi 20 uker. For å gå ned 10 kg på 20 uker, må du i gjennomsnitt gå ned 0,5 kg hver uke. Et halvt kilo, nesten ingenting. I hvert fall lite i forhold til å gå ned 4-5 kg på de 2 første ukene, slik det var uten skjema. Når du bare skal gå ned 0,5 kg i uken, trenger du ikke innføre de store endringene i hverdagen. Du trenger ikke kutte ut alt som er godt eller trene hver dag. Små justeringer er nok. Har du “bare” gått ned 400 g en uke, kan du enkelt justere dette med å gå ned 600 g den påfølgende uken. Og visa versa.
 
Denne metoden, å tenke som en skøyteløper som går 10000 meter, som har et skjema med rundetider og sluttid, er en enkel og veldig effektiv måte å nå sine mål. Del opp utfordringen og gjør litt hver dag, da får du det til.
 
Da Johann Olav Koss konkurrerte i 10000 meter hurtigløp på skøyter under Vinter-OL, lå alle rundetidene mellom 32 og 33 sekunder, bortsett fra den første runden hvor det var stående start. Det gjorde at han fikk den beste sluttiden av dem alle. 13.30,55
 
 
Et godt valg i hverdagen er å ha mål som er målbare.
“What gets measured gets done”
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten