Hvem ser du i speilet ditt?

 
 
Lyset bølger uavbrutt mot den blanke flaten. Det absorberes ikke, det reflekteres tilbake. I en voldsom fart. Det borer seg gjennom senehinnen og hornhinnen. Irisen leder det videre gjennom pupillen til linsen. Og der, bakerst i øyet, dukker bildene opp på netthinnen. Bildene av deg. Speilbildet ditt. Den du ser.
 
Når barn ser seg i speilet, smiler de gjerne og prøver ut nye, morsomme grimaser. De opplever speilbildet som spennende og nytt, og det vekker glede og begeistring. Dessverre endres magien gradvis med årene. Vi begynner å knytte assosiasjoner til speilbildet. Vi analyserer opplevelsen av oss selv, og hvordan andre opplever oss, og vi tilegner oss egenskaper som ikke vises i speilbildet. Noen inntrykk forsterker vi, andre inntrykk overser vi. Speilbildet viser ikke lenger vårt sanne jeg. Vi erstatter bildet i speilet med vårt indre selvbilde. En smeltedigel av følelser, tanker og inntrykk om oss selv.
 
Normalt har vi en tendens til å glemme det som skjer med oss, særlig det negative, og det gjør at selvbildet vårt må vedlikeholdes. Hvem vi omgir oss med, og hvilke tilbakemeldinger og reaksjoner vi mottar, har derfor viktig påvirkning på selvbildet vårt. Vanligvis foretrekker vi å legge mest merke til reaksjoner hos dem som bekrefter selvbildet vårt, samtidig som vi prøver å unngå reaksjoner hos dem som utfordrer det. Noen mennesker styrker vår selvtillit og selvrespekt, mens andre svekker vår tro på oss selv og vårt menneskeverd. Omgås vi mennesker som gir oss ubegrensede mengder med ros, kjærlighet og trygghet, bygges et robust og godt selvbilde.
 
Som med alt annet, er overdrivelser sjeldent å anbefale, og et overdrevent godt selvbilde er ikke noe unntak. Den som kanskje er mest kjent for sitt overdrevne selvbilde er Narkissos, en ung og pen mann i den greske mytologien. Til tross for sin påfallende arroganse var han beundret for sin skjønnhet, og en dag ble den forheksede jenta Ekho forelsket i ham. Hun kunne bare gjenta siste ord av hva andre sa, og dette irriterte Narkissos så mye at han nektet å gjengjelde hennes følelser. Gudene likte ikke dette og straffet ham til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Slik skulle han selv oppleve å elske noen han aldri kunne få. Narkissos døde da han prøvde å kysse seg selv i speilbildet han så av seg selv i vannet, mens stemmen til Ekho fortsatt kan høres fra skog og fjell. Myten om Narkissos overdrevne selvbilde har også gitt navn til samlebegrepet narsissisme, ofte beskrevet som selvkjærlighet.
 

(Teksten fortsetter under bildet)Michelangelo_Caravaggio_065«Narkissos» av Caravaggio
Galleria Nazionale d’Arte Antica i Roma

 
Noen vil kanskje påstå at det generelt er forskjell på hvordan menn og kvinner opplever selvbildet sitt. Underforstått at noen menn tror de er bedre enn det de faktisk er, og at noen kvinner ikke tror de er så gode som de egentlig er. Farlig påstand selvfølgelig, men dersom det er noe hold i dette, kan det kanskje skyldes at kvinner er flinkere enn menn til å gi ros, kjærlighet og trygghet?
 
Refleksjon er ikke bare lys som speiles fra en blank flate, det kan også være inntrykk og tanker om oss selv, og hvordan vi tror andre oppfatter oss. Felles for begge typer refleksjoner, er at jo mørkere det er, jo mindre refleksjoner blir det.
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over eget speilbilde.
Er du en lyskilde for andre?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Tanten fra Amerika

 
Hun var fra Amerika, tanten til en nær venn av meg. Egentlig var hun norsk, men hun hadde bodd der hele sitt voksne liv. Nå var hun på besøk hos sine slektninger i Stavanger. Det må ha vært i 1982, i min tidlige ungdom.
 
Hun var en meget dannet og godt situert dame. Hun gikk i lang pelskåpe og høye hæler. Smykkene hang fra ører og hals, og de glitret om kapp med de perfekte tennene. Hun snakket pent, med karakteristisk amerikansk slang.
 
Jeg husker at jeg tenkte at Amerika må være flott, da vi stoppet og hilste på hverandre i byen. – “Du er Frank Robert, er du ikke?” Hun så på meg og smilte. Jeg så tilbake, og hun så ut som en “million dollar babe”, bortsett fra at hun ikke var noen babe. I hvert fall ikke nå lenger. Jeg husker ikke hva jeg svarte henne, men jeg husker godt det som utspant seg like etterpå.
 
I det kalde været var hun blitt tørr på leppene. Hun fisket opp leppepomaden fra den eksklusive vesken sin, og smurte leppene sine grundig og lenge. Jeg ble stående uten å si noe. Hun fortsatte å snakke, samtidig som hun smurte rundt og rundt. Før jeg rakk å åpne munnen, hadde vi avsluttet samtalen, og hun var gått.
 
Jeg skyndte meg til bussen, og håpte for all del at jeg ikke møtte henne igjen. Å treffes igjen nå ville vært helt forferdelig med tanke på det som nettopp hadde skjedd. Tanten, som hadde vært tørr på leppene, trodde at hun smurte seg med leppepomade, men det var det ikke. Det var en dyp rød leppestift.
 
 

DSC_4675

 
 
Den eksklusive fruen fra Amerika, med pels, og smykker og hvite tenner, hun trippet nå rundt i Stavangers sentrumsgater med rød leppestift i halve ansiktet.
 
Vennen til nevøen hennes, altså meg, hadde verdens dårligste samvittighet. Jeg kunne avverget denne pinlige situasjonen, men jeg gjorde det ikke. Jeg ble bare stående å se på henne, uten å si noe. I hodet mitt fløy tankene om hva jeg kunne gjøre, og valget ble å ikke gjøre noen ting. Et idiotisk valg.
 
Jeg traff henne igjen noen år etter. Hun så på meg og smilte, akkurat som forrige gang vi møttes. Hun husket godt. Folk hadde smilt til henne, og hun hadde smilt igjen. “Så hyggelige folk det er i denne byen,” hadde hun tenkt. Jeg krympet meg og kom med en spak unnskyldning. Droppet heldigvis alle bortforklaringer. Hun bare fortsatte å smile. – “Jeg så ut som The Joker! Kan du tenke deg? Kan tro vi har ledd av dette mange ganger!”
 
Jeg skjønte plutselig at jeg hadde vært begredelig forutinntatt. Denne spreke damen var ikke en ekstravagant frue som jeg ikke kunne prate til. Hun var akkurat som oss, bare med litt mer kostbar innpakning. Min frykt for å si noe feil, gjorde at jeg ikke torde å si fra.
 
Nå vet jeg bedre.

 
Et godt valg i hverdagen er å si fra når ting ikke stemmer.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Tålmodighetsprøven

Hun holdt håndflatene opp, slik vi gjør for å kjenne om det regner. Øynene tordnet, og hodet ristet tydelig frem og tilbake. Jeg måtte smile litt. Hun var på bristepunktet. Leppene hennes hadde allerede avslørt et voksent ordforråd, men nå kom hun høylytt ut av bilen sin. Hun hadde brukt hornet 3 ganger uten resultat, så nå måtte handling til. Med fast blikk marsjerte hun forbi bilen min, og videre til damen i bilen foran meg. Jeg tok ned vinduet. Dette måtte jeg høre.

I samme øyeblikk som hun kom frem, ville tilfeldighetene at ingen flere skulle krysse gangfeltet akkurat da. Åpningen vi hadde ventet på var endelig der. Veien var tom for gående, så vi kjørte. Først damen foran meg, så jeg. Den frustrerte damen virket fortsatt frustrert der hun strenet tilbake til bilen sin med uforrettet sak. Nesten litt synd at jeg ikke fikk hørt hva hun hadde på hjertet. – “Tenk å ha det sånn”, mumlet jeg til meg selv.

Da jeg vokste opp, hadde vi ikke mobiler. Vi lagde avtaler, og så ventet vi. Kanskje ventet vi på kameraten som spiste middag, eller på toget som var forsinket,  eller på dem som skulle komme til byen med båt. – “De kommer nok snart”, ville kanskje mor beroliget meg med. Vi hadde ingen mulighet til å gi beskjed, så da godtok vi å vente.

I dag er tålmodighet nesten et svakhetstegn. Vi har ikke tid til å vente. Vi vil rekke over alt. Tålmodighet har blitt et tegn på manglende engasjement og effektivitet. Paradoksalt nok gjør vår effektivitet at vi står i kø mer enn noen gang. Det er alltid noen sinker. Det er alltid noen som ikke er like effektive.

Jeg måtte tenke litt over situasjonen da jeg kom hjem i dag. Vi hadde kanskje ventet 20 sekunder før hun tutet første gangen. Så fulgte 2 nye trykk på hornet, pluss en liten marsj frem til hun foran. Det hele kan ikke ha pågått lengre enn kanskje halvannet minutt. Nok til å frembringe et voldsomt, men lite kledelig sinne hos en ellers ulastelig antrukket kvinne i slutten av tredveårene.

Jeg kan bare forestille meg harmonien, eller mangel på sådan, når effektiviteten mangler på hjemmebane.

Det er snart jul, og vi er inne i en hektisk tid. Det blir mye spenning. Mye som skal være klart. Frykten for å ikke komme i havn med alle gavene og gjøremålene, kan lett overskygge julegleden. Vi kommer til å være effektive i flere uker fremover, og vi kommer til å stå i kø. Ofte. Det vil bli nødvendig med tålmodighet.

Har du trent på dette?

Et godt valg i hverdagen er å ta ansvar for egen adferd.
Vær hyggelig og høflig, selv når omgivelsene ikke klarer å være like effektiv som deg.

Jeg heier på deg.

 

 

Finn din krakk

 

Jeg er så heldig å jobbe i et selskap med sterke verdier. Verdier som de ansatte har kommet frem til gjennom eliminasjon av selvfølgeligheter. Alle skal ha det hyggelig på jobben, tjene gode penger, være faglig dyktige og gi kundene god service. Vi hadde over 200 forskjellige selvfølgeligheter, og vi måtte ned i 3. Det ble en kamp. Alle vet hvor tungt det er å fjerne noe for å beholde noe annet. Det som blir igjen, er i det minste det du virkelig vil ha.

 

img3

 

Hvorfor 3 verdier? Et verdisett fungerer som en krakk med 3 ben. Den står alltid støtt, uansett underlag. Har vi flere ben, vakler vi straks det er humper under oss. Våre verdier er pågangsmot, frihet og balanse. Jeg er stolt av alle 3, men kanskje aller mest av balanse. La meg forklare.

 

Vi tenker at alle våre ansatte deltar på 4 forskjellige områder i løpet av dagen:

  • Privatlivet
  • Familien
  • Jobben
  • Samfunnet

 

Først litt om privatlivet. Tar vi vare på oss selv som individ? Vår fysiske og mentale helse? Det er stor variasjon rundt hva vi føler gjør oss godt. Noen ønsker trygghet og harmoni, mens andre søker spenning og spontanitet. Noen trener for bedre helse, mens andre ligger på sofaen og hviler seg i form. Noen fordyper seg i Knut Hamsun, mens andre ser på Hotel Cæsar. Det er ingen fasit på hva som gjør oss personlig lykkelige. Som individer må vi skaffe oss selvinnsikt. Bare slik blir vi bevisst vår egen livsstil, og i stand til å korrigere denne om nødvendig.

 

Selv om nesten halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse, bedyrer de aller fleste at trygghet, kjærlighet og kontinuitet i familien er avgjørende for egen lykke. Ofte er utfordringen at vi fortsetter å ha mest fokus på oss selv, og at vi glemmer å omstille oss. I stedet for å skape lykke sammen med våre nærmeste, fortsetter vi å dyrke meg-et. Lykke i familien betyr ikke bare å være fornøyd selv, det er også å legge til rette for at alle familiens medlemmer kan føle det samme. Det betyr å vise forståelse, tilgivelse, empati, vennlighet, tilhørighet og raushet, for å nevne noe.

 

På jobben ønsker vi å bli sett, hørt og verdsatt. Det høres umiddelbart ut som om det er noen andre sin oppgave å sørge for dette, men det er det ikke. Det er vi selv som skal se, høre og verdsette dem rundt oss. Det er lett å klage, men er vi like flinke til å rose det som er bra? Lykke på arbeidsplassen dreier seg ikke om teknologi, funksjoner og prosesser. Det handler om å trives sammen med mennesker som vil hverandre vel, som har gode hensikter og som vil skape noe sammen.

 

Forståelse av mekanismene, kraft til å mene og påvirke og engasjement til å skape et bedre samfunn, er noen av drivkreftene som gir anerkjennelse og sosial posisjon. Dessverre måles ofte grad av suksess av noen ganske få faktorer. Klarer du å samle mange meningsfeller for ditt syn? Besitter du en unik kvalifikasjon, eller klarer du å vise til økonomiske resultater? Da er du av mange sikret å bli lagt merke til. Suksess på andre områder burde definitivt gitt samme status, men det gjør det foreløpig ikke.

 

Trekker vi fra 8 timers søvn, gjenstår det 16 timer i døgnet til å fordele på disse feltene. Det finnes ingen fasit over hvordan timene bør fordeles, men i de fleste tilfeller vil bruk av tid og engasjement henge sammen med hva som oppnås. Kanskje er det slik at fornøyde mennesker oftere føler lykke? Dersom ansatte opplever frustrasjon på et eller flere felt, kan det ha en generell negativ innvirkning i livet. Sagt med andre ord, så kan eksempelvis utfordringer hjemme påvirke begeistringen på jobb, og overeksponering av egne behov (typisk trening eller hobby) kan påvirke harmonien i familien.

 

Vi tror at fornøyde mennesker er dem som innehar stor selvinnsikt og medmenneskelighet, og som klarer å balansere tilgjengelig tid og engasjement på hvert felt. Erkjennelsen av dette danner grunnlag for hvordan selskapet vårt blir ledet. Fornøyde mennesker er de beste ansatte, og balanse er en nødvendig grunnverdi for oppnå dette.

 

Jeg håper dette kan inspirere til å tenke over din egen situasjon. Et godt valg er å skrive ned hva som beskriver deg, og det du står for. Du vil garantert finne mange ord og beskrivelser. Fjern dem som er minst viktig, slik at du bare har 3 ord eller beskrivelser igjen.

Dette er dine verdier. Din krakk.

 

StoolOne

Another Country, Stool One (2010)

 
 
Lykke til.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Har vi en vei å gå?

”This is a billion dollar country” er en rapport fra september 2012 som ble laget av International Research Institute of Stavanger AS (IRIS) på oppdrag av Greater Stavanger. Rapporten viser at selskapene med hovedkontor på Forus årlig genererer en omsetning i overkant av 1100 milliarder, tilsvarende et norsk statsbudsjett. Eller 19% av nasjonal verdiskapning.

Ca 40 000 personer er sysselsatt i dette relativt lille næringsområdet som ligger mellom kommunene Stavanger, Sandnes og Sola. Selv om det har tatt 40 år å utvikle Forus til det det er i dag, er det først i de senere år at det er satt fokus på infrastrukturen. Dette har resultert i altfor lav veikapasitet, for få parkeringsplasser, manglende kollektivtilbud og svært få gang- og sykkelstier.

Antall arbeidsplasser antas å vokse kraftig i årene fremover, og dette forsterker en allerede opphetet debatt om hvordan samferdselspolitikken på Forus skal føres.

Jeg jobber til daglig i et IT-serviceselskap som heter Cegal. Vi leverer et totalkonsept med garantert kvalitet til olje- og gassindustrien (E&P). Vår spesialisering er rettet mot G&G miljøer. I tillegg til vårt kontor i Oslo, har vi hovedkontor på Forus. Trafikale utfordringer til og fra jobben er således et kjent problem.

Av respekt for fagfolk, politikere, synsere og “forståsegpåere”, har jeg ikke tenkt å komme med en forenklet og revolusjonerende løsning på “Forusproblematikken” her og nå. Det pågår nok debatter og prosesser rundt dette allerede. Det jeg vil rette fokus på, er hva vi kan gjøre som enkeltindivider i hverdagen, samt litt om det vi ikke trenger å gjøre.

 

Først litt om å sykle til jobben. Da vi flyttet inn i nye lokaler for noen måneder siden, var vi opptatt av å legge godt til rette for å bruke sykkelen. Flotte garderober, tørkerom for våte klær og sykkelgarasje med vaskemuligheter og utstyr for enkle reparasjoner var viktig. Samtidig var det viktig å påpeke sikkerheten og ansvaret som syklist. Syklister er som vann, tar minste motstands vei. Mange bilister opplever derfor syklister som uansvarlige trafikanter, der trafikkregler håndteres etter innfallsmetoden. Bilistene på sin side, bruker sin fysiske overmakt for det den er verdt. Som den største bølla i klassen, som vet at han kan skremme hvem som helst uten å risikere noe selv.

Personlig har jeg opplevd å bli presset ut av veien av en forarget vogntogsjåfør. Med hjelm på hodet, hjertet i halsen og familien på netthinnen, endte jeg i grøften og kunne endt mine dager. Om sjåføren gliste bredt, eller svelget tungt over nesten å ha blitt drapsmann, vet jeg ingenting om. Det jeg vet, er at konflikten mellom syklister og bilister skyldes begge parter. Et godt valg i hverdagen er å tenke seg om 2 ganger før vi blir irritert. Kanskje vi klarer å se mer enn bare vår egen side av saken?

 

Svært ofte er det kollisjoner på E39 mellom Auglendstunnelen i nord og Kvadrat i sør. Kjøreretningene er adskilt, så kollisjonene skjer vanligvis ved påkjøring bakfra. Dette medfører køer som forplanter seg til sentrum i Stavanger, til sentrum i Sandnes og til Stavanger Lufthavn på Sola. Et allerede anstrengt veinett eskalerer til et nesten uholdbart trafikkaos.

Når veiene er gode og bilene er teknisk sikre, må vi kunne erkjenne at kollisjonene først og fremst skyldes menneskelig svikt. Uten å ha annet belegg for mine påstander enn mine egne erfaringer, vil jeg si at svært mange av kollisjonene lett kunne vært unngått.

Siden trafikken er så saktegående i periodene når folk skal til og fra jobben, brukes tiden i bilen til alt mulig annet enn kjøring. Det snakkes i mobiler, det tekstes på sosiale medier og mailer leses. Alt mens vi holder luken til bilen foran så liten som mulig, slik at ingen smetter inn foran oss. Vi hater at andre presser seg frem i køen. Vi hater også å slippe biler inn fra akselerasjonsfeltene, eller å la noen i høyre fil få slippe inn i den marginalt hurtigere venstrefilen. Det samme gjelder når du vil tilbake til høyre fil igjen. Da er det payback time. I samme øyeblikk ser vi noen kraftige bremselys foran oss. Dessverre altfor sent.

Et kjøremønster med stadige akselerasjoner og nedbremsinger skaper ergerlige køer. Hadde vi klart å holde litt lenger avstand til bilen foran, hadde vi unngått mange situasjoner og holdt en høyere gjennomsnittsfart. Hjelp til selvhjelp.

Det virker som vi deltar i en konkurranse om å komme raskest mulig frem. Samtidig er vi avhengig av å dele veien med alle andre kjøretøy. Glidelåsprinsippet er den mest effektive måten å skape flyt i trafikken, men den krever at vi forstår at gevinsten ved å hjelpe andre.

På samme måte som nordmenn ikke er kjent for sin veloppdragenhet i trafikken, er amerikanerne kjent for det motsatte. Noe ufortjent vil nok noen si, med tanke på dobbeltmoralen de også er kjent for. For noen år siden diskuterte jeg nettopp dobbeltmoralen med en hyggelig amerikaner. Han hadde god selvinnsikt og ingen problemer med å erkjenne dette. Men som han sa: “Noen ganger er det kanskje bedre med dobbeltmoral enn ingen moral?”

 

Du trenger ikke være rakettforsker eller jobbe i IT-bransjen for å skjønne at det er samferdselsutfordringer knyttet til næringsutviklingen på Forus. Men vi trenger ikke gjøre det verre enn det er ved å oppføre oss dårlig.

Et godt valg i hverdagen er å ta hensyn i trafikken.

 

 Cegal bygg

Sofagruppe mot resepsjon

 
 

 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min 🙂

Populære norske blogger Blogglisten

Pruting i Fisherman´s Village

Vi ruslet gatelangs i Fisherman´s Village en varm midtsommerkveld tidligere i år. Et yrende marked med stolte lokale kjøpmenn dekket fortauet på begge sider. Egentlig hadde vi reist til den idylliske øyen Koh Samui for å nyte late dager, men denne fredagskvelden valgte vi å dra ut å kjenne på alle inntrykkene. Lukter, smaker. Vennlige smil. Mat i alle varianter. Nips og klær.  Og pruting.

Ungdommene i huset fikk noen håndpenger til å forhandle om pris på t-skjorter og andre akutt innbilte nødvendigheter. Motparten solgte allerede billig, og krevde lite. Det billige kunne faktisk bli enda billigere.

Vi fikk en flau smak i munnen. Pruting, selv om det er en del av livet i Thailand, føltes som å ta penger av noen som allerede hadde lite. Vi bestemte oss for å prute prisene oppover. En åpenbart uvanlig forhandling som skapte mye glede.

Fremdeles smiler vi av denne opplevelsen hjemme hos oss.
 
Et godt valg i hverdagen er være raus når du kan. Det trenger ikke koste så mye.
 

DSC_3361-2

 

DSC_3118-2
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Delekultur

 
Mange av oss er glad i kaffe. Det vil si, nå kjøper vi gjerne espresso, cappuccino, macchiato, caffe latte eller noe annet som baristaen i kaffebaren kan trylle frem. Noen sier at kaffe er kultur, og det har de antakelig rett i. Vi er jo blant dem som drikker mest kaffe i hele verden, kun slått av finnene.
 
Her om dagen traff vi en kar som neppe er ofte i kaffebarer, og en cortado stod ikke øverst på ønskelisten hans. Bare min antakelse, riktig nok, siden han etter alt å dømme hadde andre prekære behov å dekke. Han solgte gatemagasinet Asfalt, og min kjære kjøpte like godt 2 eksemplarer.
 
I magasinet kunne jeg lese om et nytt tilskudd til delekulturen som nå brer om seg. Fra før kjenner vi til eksempler om Bonaqua som fronter kampanjen “3 liter rent vann til Afrika” (Hver gang man kjøper en flaske Bonaqua, går 3 liter vann til Røde Kors sitt “Vann for livet”-prosjekt i Afrika. Flasken koster det samme som før.), og om TOMS Shoes som i sin “One for one”-kampanje gir bort et par sko til et barn i nød for hvert par sko de selger.
 
I Asfalt kunne jeg lese om “Smilekaffe”. Et konsept der folk med penger (altså vanlige folk, som deg og meg), kan kjøpe en ekstra kaffe, som noen uten penger kan hente senere. Et enkelt og kjærkommet konsept (som også eksisterer i andre byer enn Stavanger), som inkluderer alle i vår kaffekultur. Også selgere av gatamagasinet Asfalt. Kanskje det stod en kaffe på ønskelisten hans likevel?
 
Jeg tenker at det å kjøpe Asfalt er et lite, men godt valg i hverdagen. Det gir lønn for ærlig arbeid, samtidig som magasinet inneholder nyttig informasjon om livet rundt oss.
 
Det som ga meg inspirasjon til dette innlegget var faktisk ikke Asfalt eller kaffe, men det som skjedde da min kjære ga mannen en klem. Et stort og ektefølt smil brøt frem bak en skitten og rufsete fasade. Den ubeskrivelige gleden han viste over å bli sett, hørt og verdsatt, gjorde sterkt inntrykk. Det blir enkelt å selge Asfalt til vår familie fremover.
 
 

Gatemagasinet Asfalt Stavanger

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten