Stopp ryktene!

 
Det nærmer seg skolestart, og mange forventningsfulle barn går en spennende tid i møte. Dessverre vet vi at noen av disse barna kommer til å bli plaget av sine medelever. Dette korte innlegget er en liten påminnelse om en enkel sak som du som forelder kan gjøre for å stoppe ditt barn fra å spre rykter om andre.
 
Først en liten presisering. Mobbing defineres som gjentatt plaging over tid. Dette tas alvorlig på skolene, og det kjøres stadig kampanjer for å få fokus på problemet. Våre lærere gjør en fantastisk jobb for å skape et godt læringsmiljø, og det omfatter selvfølgelig trygge omgivelser hvor elevene føler seg sett, hørt og verdsatt.
 
Dog ligger hovedansvaret for barnas oppførsel på foreldrene, altså på deg og alle andre foresatte der ute.
 
Som forelder er du en rollemodell som barna ser opp til. Det du gjør, gjør barna. Den lille historien du nå skal få høre, kan det godt være du har hørt flere ganger tidligere, men det gjør ingen ting.
 
Et godt valg i hverdagen er å lære seg historien, leve etter den selv og ikke minst, fortell den til dine barn.
 

    Det kom en mann til Sokrates og sa:
    «Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner.»
    Sokrates svarte:
    «Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de tre sikter.»
    Mannen kjente ikke til de tre sikter, så Sokrates sa: «Det første er sannhetens sikt.
    Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?»
    «Nei, sikker er jeg ikke», sa mannen, «For jeg har hørt det av andre».
    «Ja, men så har du vel siktet gjennom godhetens sikt?», spurte Sokrates.
    Mannen ristet på hodet.
    «Nå, men det tredje siktet da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noe nytte?»
    Da mannen skamfull bøyde hodet, sluttet Sokrates:
    «Ja, men når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, så behold det for deg selv.»

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hvem er ditt sinte jeg?

 

Sinnataggen. Foto: Ukjent

 

Er du sint i blant? Det er lov. Det er faktisk helt normalt. Sinne er en følelse på lik linje med glede, hat, frykt og sorg. Når du føler sinne, er det fordi du tenker at noe er krenkende eller truende mot det som du tror på. Det som er ditt univers.
 
Hver eneste dag mottar hjernen din et enormt antall inntrykk, og for å unngå å bli gal, blir inntrykkene bevisst eller ubevisst sortert og strukturert fortløpende. Du grupperer inntrykkene slik at de utgjør en kontekst som du forstår og føler deg fortrolig med. For eksempel skiller du på hva du synes er bra eller ikke bra, hva som er riktig eller feil, hva som er rettferdig eller urettferdig, hva som er pent eller stygt og hva som er positivt eller negativt. Summen av alle dine personlige oppfattelser og meninger utgjør ditt univers. Et unikt univers som bare gjelder for deg.
 
Når du føler sinne, er det altså noe som rokker ved sannhetene som du har definert i ditt univers.
 
Når ble du sint sist? Husker du hvilke av dine sannheter som ble utfordret? Var det kanskje noe som du opplevde urettferdig?
 
Ikke vær bekymret om du kjenner at du er sint i blant, sinne er altså en naturlig følelse. Det som er viktigere å reflektere over, er hvordan du oppfører deg når det skjer.
 
Mange mennesker blir aggressive når de føler sinne. På samme måte som en forelskelse kan få blodet til å bruse, kan sinne gjøre det samme, men med helt annet resultat. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om ungdommer som sloss på grunn av sjalusi, eller om bråk på puben fordi noen trosset noens meninger? Aggresjon oppleves for mange som en effektiv måte å ta tilbake kontrollen på, og dersom vi hadde levd slik som ville dyr i naturen, kunne nok det fungert. Men vi lever ikke slik. Vi lever i et sivilisert samfunn, og da er fysisk vold helt uakseptabelt.
 
Mange bruker derfor verbal utskjelling som våpen. Makt kan utvises gjennom høy stemme og stygge ord som sårer. Kanskje kombineres det med å smelle i dører og å kaste gjenstander. Noen bruker en skarp tunge og sprer syrlighet og stikk i siden. Andre velger det helt motsatte, nemlig å inneslutte seg, overse og demonstrere sin likegyldighet. Vonde alternativer alle sammen. Mange påpeker at de ikke er langsinte, men det har sannsynligvis liten betydning for dem som blir berørt.
 
Når noen føler sinne, hvordan skulle du ønske de oppførte seg?
 
Hvordan oppfører du deg?
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over hvordan du vil oppføre deg når du er sint. Det er ikke enkelt å endre et allerede etablert handlingsmønster, men hvis du erkjenner at du har gjort feil frem til nå, er dette en god anledning til å gjøre en positiv endring i livet ditt. Kanskje du kan gjøre opp for de feilene du har gjort?
 
Lykke til!

 
Lese mer? Anbefaler “Blir du misforstått?”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Verdighet?

 
En ung og imøtekommende kontaktlærer hilser hyggelig og tar meg med til klassen sin. Vi er på en videregående skole i Rogaland, og hun presenterer meg som veileder på dagens Global Dignity treff. Hun og elevene har snakket litt om verdighet på forhånd, og om hva som skal skje denne dagen, men det er tydelig at elevene er spente på hva de skal lære.
 
Verdighet er ikke et ord som tenåringer bruker til daglig. For å gi ordet innhold, gjør vi en øvelse. Vi lager et tankekart på tavlen. Hvilke ord assosierer ungdommene med verdighet?

 

VerdighetVåre assosiasjoner med ordet verdighet. Håndskriften tilhører min tavle-assistent.

 

Begrepet begynner å formes i klasserommet, og jeg følger ærlig opp med verdighetshistorier fra min egen ungdomstid. Om utfordringer, tilfeldigheter og om å være god nok. Ungdommene som snart er ferdige med første året på “helse og oppvekst”-linjen lytter interessert. Snart avløses mine historier av elevens egne historier. Noen prater uten filter, mens andre holder litt mer igjen. Noen historier er sterkere enn andre.
 
Når Global Dignity arrangerer treff på skoler, er det vanlig at veiledere og elever møtes først for å skape en forståelse for begrepet og fortelle hverandre verdighetshistorier. Deretter samles alle elever, lærere og veiledere i gymsalen hvor utvalgte historier blir fortalt foran alle til stede.
 
I klasserommet vårt er det særlig en historie som rører oss alle, og i samråd med kontaktlæreren velger vi ut denne eleven til å fortelle sin historie. Som veileder kjenner jeg på mange følelser. Det er en sterk historie hun skal fortelle, så fjernt fra mine egne opplevelser.
 
Like før hun skal opp på scenen, viser hun hendene sine til meg. De skjelver. I tillegg til de rundt 400 elevene, er kronprinsen, ordføreren, fylkesmannen, fylkesvaraordføreren, politimesteren og andre til stede i salen. Det kreves mot og trygghet til å gjøre det hun nå skal gjøre.
 
Det blir hennes tur, og hun går opp på scenen. Hun tar mikronfonen ut av stativet. All frykt er plutselig borte. Med klar og tydelig stemme forteller hun:
 
Jeg kommer fra en familie med utfordringer, og min historie handler om at jeg gruet meg til jul. Jeg var veldig lei meg og prøvde å ikke vise det til andre, men så oppdaget kontaktlæreren min det likevel. Hun spurte meg om hva som var galt, men jeg skammet meg sånn og sa ingenting i begynnelsen. Heldigvis fortalte jeg det til slutt, og da sa hun til meg, “kan du ikke feire jul hos oss?”, og det gjorde jeg. Så i dag vil jeg takke kontaktlæreren min for den verdigheten hun viste meg. Takk for at du var der for meg. Du er veldig grei.
 
Det er ikke bare veilederen hennes som tørker en tåre.
 
En sterk historie, en modig og reflektert tenåring og en kontaktlærer med et stort og varmt hjerte. Vi skjønner at kronprisen har truffet med Global Dignity initiativet.
 
Hun gir meg en klem og stråler. Hun har god grunn til å være stolt. I det hun forsvinner ut av salen, innser jeg at dette er en av mine absolutt mest givende dager på lang tid.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta en kort pause og tenke på verdighet og hva du legger i det. Husker du en situasjon der du viste verdighet for andre, eller at andre viste verdighet overfor deg?

 

God stemning i gymsalen under Global Dignity treffet

 

“Global Dignity er et uavhengig, ideelt og politisk nøytralt initiativ etablert av H.K.H. Kronprins Haakon, Professor Pekka Himanen (Finland) og leder av Operation Hope, John Bryant (USA). Ideen til Global Dignity oppsto i møter om internasjonale utfordringer under World Economic Forum i Davos i 2006. Initiativtakerne så et potensiale i å bruke begrepet verdighet som en kilde til positiv endring og utvikling.
Visjonen til Global Dignity er å virkeliggjøre den universelle retten alle mennesker har til å leve verdige liv. Tanken er at vi alle har mulighet til å styrke andre menneskers verdighet – og derigjennom styrke vår egen – gjennom valgene vi tar og måten vi bruker våre ressurser på. På denne måten kan vi alle bidra til en positiv samfunnsutvikling.” (globaldignity.no/)

 

 

 

Er du en ildsjel?

 

 
 
Dugnad er typisk norsk. I en uhøytidelig avstemming i 2004 ble dette ordet kåret til Norges nasjonalord. Spredt bosetning og århundre med trange kår har gjort noe med oss. Vi har lært at det eneste som går av seg selv er forfall, og skal vi få det bedre, må vi hjelpe hverandre.
 
Selv om lykken snudde da oljen ble funnet på den norske kontinentalsokkelen, står ulønnet frivillighetsarbeid fortsatt ved lag i det norske samfunn. Særlig innen idrett og organisasjoner er dugnad vanlig, men også i nabolag, skoler og barnehager finner vi dette.
 
Sannsynligvis inviteres du jevnlig til å delta på dugnader. Korpset trenger noen til å selge toalettpapir for å skaffe penger til reisekassen. Vinduskarmene i barnehagen trenger et strøk med maling. Rundt klubbhuset er hagen overgrodd, og hekker og busker må klippes. I håndballhallen må noen sitte i sekretæriatet når lagene spiller, og naboen lokker med øl til dem som blir med å bygger ferdig terrassen.
 
Uten dugnad ville mange idrettslag og organisasjoner ikke klart seg. Ofte er det ildsjeler som går i bresjen og får de andre med seg. I mange miljø er det flaut å lure seg unna fellesskapet.
 
Noen ganger inviteres det sågar til pliktig dugnad, hvilket jo er et paradoks. Da hender det at de som sluntrer unna må betale seg ut av arbeidet.
 
For folk flest er nok dugnad et positivt ladet ord. Men er alt positivt med ulønnet frivillighetsarbeid?
 
La oss ta et eksempel. Noen hytteeiere går sammen om å rydde og planere et kort landområde for å kunne kjøre helt frem til til hyttene sine. Det positive er at jobben blir gjort, men for noen er det kanskje litt negativt? Hva med bedrifter som lever av å lage veier? Slike dugnader spiser av levebrødet deres?
 
Det samme kan vi tenke om bedrifter som selger vaktmestertjenester. Er det positivt for dem at foreldrene til barna i barnehagen utfører småreperasjoner og maler litt her og der? Hva med byggmesteren som ikke får oppdraget med å bygge terrassen?
 
Selskaper må betale skatt på sine inntekter, men i følge Skattedirektoratet er det ikke skattepliktig å utføre gratisarbeid for venner. Forutsetningen er at det ikke er forventninger eller avtale om konkret motytelse, altså bytte av tjenester.
 
Når grenser dugnad til svart arbeid? Selskaper lønner ansatte og betaler skatt som kommer hele samfunnet til gode. Er det greit å ta fra dem levebrødet?
 
Uten å gå i dybden på det juridiske rundt dugnad, kan det være greit å reflektere over de etiske sidene.
Hva synes du om dugnad?
 
Norge er et av verdens rikeste land, men heldigvis er dugnad fortsatt typisk norsk.
 
Enten du er en ildsjel eller en som betaler for arbeidet, så er et godt valg i hverdagen å bidra uten å kreve noe i gjengjeld. Du vil uansett få tilbake noe som ikke måles i penger. Folkehøgskolerektoren Mikael Aksnes beskrev det slik:
 
“Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad”
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Styres du av følelser?

 
I følge Carl Jung er det to hovedfaktorer som påvirker hvordan vi tar avgjørelser. I den ene enden av skalaen styres vi av det vi mener er rasjonelle tanker, og i motsatt ende styres vi av våre følelser. Flesteparten foretrekker litt av begge deler, men det er normalt å vektes i den ene eller andre retningen.
 
Vet du hvilken retning du foretrekker? Er du en rasjonell tenker, eller et følelsesmenneske?
 
Ordet prinsipp kommer fra det latinske ordet principium som betyr begynnelse. I dag bruker vi prinsipp i flere betydninger, men i de fleste tilfeller kan vi trekke linjen tilbake til opprinnelsen om den grunnleggende tanke. Eksempelvis er rettsprinsipper i rettvitenskapelig sammenheng en sammenfatning av forskjellige grunnleggende normer og retningslinjer.
 
Et prinsipp er rasjonelle tenkeres beste venn. Når en problemstilling kan brytes ned i elementer som passer inn i et grunnleggende system, kan den prinsippfaste forklare rotårsaken til problemet, og dermed også hva som er eneste løsning. Det som virker komplisert, kan med enkel matematisk logikk forklares.
 
Dette forstår ikke mennesker som er styrt av følelser.
 
Følelsesmennesker liker ikke å høre om prinsipper. De finner heller løsninger gjennom sine grunnverdier som vanligvis er knyttet til arv og miljø, eventuelt trosretning eller annen overbevisning. Der rasjonelle tenkere bruker systemer og hodet når de skal ta en avgjørelse, velger følelsesmennesker å behandle sak for sak med hjertet. Empatien står i fokus. Følelsesmennesker antar at de forstår hva andre føler, og i tråd med egen overbevisning finner de løsninger som reflekterer deres verdisyn.
 
Et prinsipp kan lett knyttes til rettferdighet, derav rettferdighetsprinsipper. Men hva er rettferdig? At alle behandles likt? Eller at alle blir sett, hørt og verdsatt som selvstendige individer?
 
La oss ta et tenkt eksempel. En isklatrer faller og lander på en liten hylle hvor han såvidt klarer å klamre seg fast. Han føler dødsangsten i det han ser ned den stupbratte fjellskrenten. Nå venter han på hjelp.
 
Hva tenker du om denne situasjonen? Vektlegger du redselen han opplever, eller tenker du kanskje at slike folk er egoistiske adrenalinjunkier som utsetter andre for fare? Kanskje du tenker at isklatring burde forbys, fordi redningsarbeidet er altfor kostbart, og klatreren snylter på våre skattepenger? Vi bør ha et system for dette, sånn at alle behandles likt?
 
Antakelig har du en klar oppfatning av hva du mener. Men har du rett?
 
Et annet eksempel. Etter flere år med ulovlig opphold i landet, blir en familie sendt ut og tilbake til sitt hjemland. Barna i familien, som aldri har opplevd hjemlandet til foreldrene, er integrert i samfunnet og har relasjoner til venner, skole og nabolag. Nå venter et nytt land, en ny kultur og kanskje en frykt for hva som vil skje.
 
Hva tenker du nå? Selvfølgelig må vi sende ut dem som på urettmessig vis lurer seg inn i landet? Disse menneskene ødelegger for systemet? Eller kjenner du på hva barna føler? På redselen? Vi må da kunne ha unntak for systemet, dette er jo uskyldige mennesker? Stakkars barn?
 
Antakelig har du en klar oppfatning av hva du mener, her også.
 
Om du finner løsninger i systemer og rasjonelle tanker, eller om du bruker verdisettet ditt til å ta avgjørelser, gjør ikke dette deg til en god eller dårlig person. Vi mennesker vektlegger disse tingene forskjellig. Hva som er riktig, avhenger av hvilke briller du har på.
 
Er en person som omtales som “hel ved” en rasjonell tenker, eller en person styrt av følelser?
 
Det er lett å gå i frustrasjonsfellen når to mennesker i hver sin ende av skalaen skal være løsningsorienterte sammen. For å unngå dette, er et godt valg i hverdagen å respektere hva dine samtalepartnere styres av.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Blir du misforstått?

 

 
 
Er du våken? Da er du allerede i gang. Du er en jeger, og du jakter på inntrykk.
 
Du har sofistikert utstyr tilgjengelig. Du har øyne som ser, og ører som hører. Du har smaksløker i munnen, og en nese for dufter. Ditt største organ, huden, lar deg berøre og kjenne. Du er som et levende og avansert overvåkningssenter. Byttet ditt, inntrykkene, videreformidles lynraskt via det indre bredbåndet ditt og frem til sentralnervesystemet.
 
Hva du har fanget av inntrykk, er det ingen som vet. Knapt nok du selv.
 
Inntrykksdatabasen din minner nemlig om en enorm samling av fotografier. Du knipser ofte og ukritisk, og mange bilder blir nesten like. Noen bilder blir dessuten uskarpe. Du skulle nok ha ryddet, kategorisert og slettet. Det finnes noen blinkskudd også. Kanskje du skulle forstørret noen av dem? Eller laget en fotominnebok?
 
Enten du blar i inntrykksdatabasen eller i bildesamlingen din, skjer det automatisk noe hos deg. Du begynner å tenke. Du begynner en indre dialog med deg selv. Hvis et bilde, eller et inntrykk, viser en vakker, rød rose, hva tenker du da? Tenker du på den første daten mellom deg og din kjære? Eller kanskje på begravelsen du var i? Det er også mulig å ikke tenke så mye, for eksempel å bare tenke at rosen er rød, ikke hvit eller en annen farge.
 
Hva du tenker, er det ingen som vet. Det er dine hemmeligheter.
 
Hemmeligheter er spennende, og samtidig kan de være ganske så risikofylte. Disse hemmelige tankene kan nemlig føre til følelser. Følte du noe da du tenkte på den røde rosen? Hvis du tenkte på daten deres, ble du sikkert glad? Men tenkte du på en begravelse, kjente du kanskje på en tomhet og trist følelse.
 
Gode følelser er fint, men tankene kan også føre til at du føler frykt, hat, sorg eller sinne. Dette er vonde følelser som ikke gjør livet ditt enklere. Når slike følelser begynner å vokse inni deg, kreves det trening i å kunne re-tenke for å skape nye og gode følelser.
 
Noen blir spesialister på å skjule følelsene sine. Andre viser sine følelser uten blygsel. Vet folk hva du føler?
 
Enten følelsene er gode eller vonde, har de en tendens til å påvirke adferden din. Det gjelder både hvordan du oppfører deg mot deg selv, men også hvordan du oppfører deg mot andre. Kroppsspråket og det verbale språket forsterker følelsen din, samtidig som andre erfarer det du gjør, og danner seg sine egne tanker.
 
Med unntak av det du gjør i skjul, er adferden din ingen hemmelighet. Tvert i mot. Av tanker, følelser og adferd, er adferd det absolutt enkleste å oppfatte. Husk derfor at adferden din går rett inn i andres inntrykksdatabaser. Der blir den tenkt på og tolket. Din adferd blir definert som deg og din personlighet.
 
At din adferd definerer deg, er selvfølgelig en utfordring. Noen ganger har du gjerne sagt noe før du fikk tenkt deg om? Du har hatt gode hensikter, men noe kom feil ut? Kanskje er du trist etter en traumatisk hendelse, og tankene om dette får aldri hvile? Når vi ikke skjønner adferden din, kan det skyldes at vi ikke forstår eller tenker over dine forutsetninger. Slik oppstår mange misforståelser.
 
Et godt valg i hverdagen er å være bevisst på hvordan inntrykk, tanker, følelser og adferd påvirker hverandre.
 
Inntrykk skaper tanker. Gode tanker skaper gode følelser. Gode følelser skaper gode handlinger.
 
Dine handlinger er deg.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Løven i rommet

 

 
 
La oss gjøre et lite tankeeksperiment.
 
Du er i et rom når du leser dette. Du føler deg trygg og rolig, men du lurer litt på hva som skal skje. Du ser deg rundt. Er du alene, eller er flere personer i rommet? Se for deg at du er sammen med noen.
 
Så skjer det plutselig… En LØVE kommer snikende inn i rommet!
 
Du rykker til og tror knapt dine egne øyne. Den beveger seg helt lydløst, og du kan se på værehårene at den snuser etter noe. Så svær den er. Du blir helt stiv av skrekk. Du holder pusten, og tenker, hva skjer nå? Du holder øynene festet på det enorme dyret. Er det mulig? En løve? Hva vil den? Den kommer lenger inn i rommet. Manken omringer et sultent blikk. Et bitt med de tennene kan bare bety en ting. Hjertet dunker hardt og hurtig. Kan den høre at du er redd? Det er ingen vei ut. Du er fanget. Fanget i et rom med en lumsk løve. Er dette slutten?
 
Du holder fortsatt pusten. Løven beveger seg rundt i rommet, og du mister den selvfølgelig ikke av syne. Hvilket humør er den i? Du vet ikke. Den går rolig rundt, men du vet at løver er farlige og uforutsigbare. Best å ikke provosere den. Du er helt rolig. Du unngår øyekontakt. Ingen brå bevegelser.
 
Å nei, der kommer den mot deg. Hva nå? Hvorfor akkurat mot deg, og ikke noen andre? Heldigvis har du et stort og saftig kjøttstykke for hånden (husk dette er bare et tankeeksperiment). Du kaster det mot løven som glefser det i seg før den snur seg bort fra deg. Reddet. Foreløpig. Du tenker, neste gang er det ikke sikkert det går like godt. Du må passe bedre på. Ikke bli valgt. Ikke være løvens neste offer.
 
Vi lar fantasien stoppe der. Ut med løven. Men, hva var egentlig poenget med denne lille historien?
 
Noen mennesker er litt som løven i rommet. De er mektige og tar mye plass. De er uforutsigbare og glefser kanskje mot et tilfeldig bytte uten forvarsel. De vet hva de vil, og de får det ofte som de vil også. Omgivelsene tør ikke stå i mot. De unytter andres frykt til sin fordel. Jo større og morskere de er, jo bedre føler de at de lykkes. Og jo mer de lykkes, jo sikrere blir de på at hersketeknikken deres fungerer. Menneskelige løver er akkurat like farlige som vanlige, skumle løver.
 
Det finnes mange arenaer for løver å boltre seg på. Noen er løver hjemme og terroriserer familien sin. Andre er løver på jobben og tyranniserer kollegaene sine. Noen løver er sjefer. De leder ikke, de skremmer andre til å skape resultater. Er du ikke venn med løven, er du løvemat.
 
Kjenner du noen som kan være en løve i rommet? Du er sikkert ikke en selv?
 
Ingen trives med slike mennesker.
Et godt valg i hverdagen er å temme løven i seg.
 
Hvem vil du være når du kommer inn i rommet?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Raus om høsten?

 
Vi foretrekker ofte vaner og tradisjoner fordi det skaper forutsigbarhet. Overraskelser høres spennende ut i blant, men det trygge og kjente holder oss behagelig innenfor komfortsonen. Dette vet alle, også mediene. Like sikkert som at mediene er fulle av oppskrifter på saftig julemat i hele desember, er det sikkert at de samme mediene har fokus på helse og slankekurer i januar. Og vi lar oss rive med. Våre vaner og mediers sammenfallende fokus er nært knyttet gjennom året. Men hvem kom først? Vanene eller medias fokus?
 
Høsten er en vakker årstid. Naturen males i varme farger, og den klare, friske luften erstatter sommerens dvelende varme. Samtidig blir dagene kortere, og kveldene lengre. Vi bruker mer tid innendørs, og kanskje har vi anledning til mer refleksjon og omtanke? Mye tyder i hvert fall på det. Særlig om vi skal tro mediene. Når stearinlysene skinner klart fra hus og hytte, er det tid for bistand.
 
I sterk kontrast til årets TV-aksjon, “Vann forandrer alt”, stod “Ice bucket challenge” som nylig herjet på sosiale medier. Samtidig pågår Rosa sløyfe-aksjonen hvor vi viser solidaritet med dem som er rammet av brystkreft. En annen kampanje setter søkelyset på barneekteskap, og i november lar mange menn barten gro for å skape oppmerksomhet om menns helse og prostatakreft.
 
Hva er motivet vårt for å drive overveldende bistand om høsten, når de samme temaene er like relevante resten av året? Er det en medieskapt tradisjon? Trenger vi den årlige påminnelsen om at verden er urettferdig?
 
I slutten av november begynner den store julehandelen, og vi som har alt skal få enda mer. I tillegg begynner planleggingen av sommerens eksotiske ferier. Høsten har dermed vist seg å være årstiden hvor bistand passer inn i vår livsstil. Er det greit å stille spørsmål om dette? Kjøper vi oss god samvittighet for resten av året?
 
Tradisjoner og kampanjer er viktig for oss, men et godt valg i hverdagen er å bry seg hver eneste dag.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

How are you, egentlig?

 
I baren på det gamle ærverdige hotellet står en sjarmerende og elegant ung mann bak disken og serverer gjestene sine. Han ser ut til å være i midten av 20-årene og er imponerende veltrent i sin hvite skjorte og trange vest. Han slenger lett på luggen i det han beveger seg bort til den litt eldre damen som nettopp har satt seg på en av barkrakkene.
 
“Good evening, ma’am”, sier han selvsikkert og smiler imøtekommende. – “How are you?”
 
“Thank you, just fine”, svarer hun, mens hun ser ned i vesken sin og tydeligvis leter etter noe.
 
“Oh, it´s a pity, just fine?” erter bartenderen med glimt i øyet og forsøker å få øyekontakt med henne.
 
Den allerede oversminkede damen har fortsatt blikket nede i vesken sin når hun fisker opp leppestiften sin for n´te gang denne kvelden. Hun ser sliten ut.
 
“Dry white wine, please”, sier hun lavmælt. – “And a glass of still water”.
 
Bartenderen smiler fortsatt. Han har sett det mange ganger tidligere. Han snur seg og henter en ny flaske Chablis.
 
Jeg sitter i andre enden av baren og hører alt som blir sagt. Svaret hennes blir hengende i luften som en gåte. “Takk, bare bra”? Hvorfor svarer hun det? Det er ikke det at spørsmålet til bartenderen er retorisk som forundrer meg. Det som er rart, er at hun sier “bare bra”. Hun ser da ikke slik ut? Hun ser fortsatt ned, som om hun prøver å skjule ansiktet. Hun er alene. Kommuniserer ikke.
 
Hvorfor svarer hun ikke hvordan hun egentlig har det? Er det standardsvaret hennes når noen spør, kanskje?
 
Hvis hun svarer “takk, ikke så veldig bra”, hva vil skje da? Det er vel tvilsomt at den høflige og imøtekommende bartenderen vil gjøre saken verre? Han vil helt sikkert lytte. Kanskje hun ikke vil belaste ham med sine utfordringer? Har hun ikke krefter nok til å gå gjennom hele historien en gang til? Ikke tid nok?
 
Jeg tenker at hun kanskje prøver å holde på en fasade? Selv om blusen er litt krøllet og håret virker en anelse ustelt, kan jeg se at hun ønsker å være en fornem frue. Hun bærer dyre merkeklær og på disken ligger en eksklusiv designerveske. Er det et nederlag for henne å vise svakhet? Må hun alltid fremstå perfekt? Atmosfæren på dette høyt aktede London-hotellet oser av penger og status, og i barområdet sitter det vakre, vellykkede mennesker flere steder. Er det omgivelsene som påvirker henne? Er det de andre i baren hun spiller skuespill for? En rar følelse brer seg inni meg. Hvis hun holder på en fasade, er jeg faktisk en del av problemet…
 
Jeg nipper til glasset mitt og innser at tankene mine har fritt spillerom. Antakelig er det bare en talemåte. Vi sier “takk, bare bra” og tenker ikke mer over det. Noe må vi jo si, og hva er vel mer overfladisk enn å si at vi har det bra? Da er alt som normalt, og vi kan kommunisere uten videre anstrengelser.
 
Vi mennesker er sårbare skuespillere, og det kreves trening i å kunne stole på at vi er gode nok som vi er.
 
Et godt valg i hverdagen er å godta at livet noen ganger er i ubalanse. Du er fortsatt helt normal.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Hvordan utvikle gode relasjoner?

 

 
Du har antakelig møtt mennesker der “kjemien” stemmer fra første øyeblikk? Praten går uanstrengt frem og tilbake mellom dere, og du har positive følelser som stadig forsterkes under samtalen. Hvorfor er det slik at noen har en veldig positiv effekt på deg? Hvorfor oppnår du sterke relasjoner med noen mennesker og svakere med andre?
 
I 1921 kom den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung med sin teori om psykologiske personlighetstyper. Han påstod at vi alle har en preferert adferd, og at en av disse preferansene er å være innadvendt eller utadvendt. Det er kanskje enklere å komme i dialog med mennesker som åpner opp og byr på seg selv, men har dette noen betydning for relasjonen som bygges?
 
Et viktig element i gode relasjoner mellom mennesker, er at vi kan være trygge på hverandre og ha tillit til at vi blir behandlet på en respektfull måte. Vi vil vite at våre erfaringer, våre følelser og vårt perspektiv blir tatt hensyn til. Samtidig trenger vi å ha innflytelse på vår egen situasjon.
 
Kommunikasjon og kontakt henger nøye sammen. Noen ganger er det vanskelig å oppnå kontakt med dem vi kommuniserer med, men når vi får det til, er det ofte fordi vi kommuniserer godt. Dette er spesielt viktig å huske på i kontakt med barn og unge. Det er vi som voksne som har ansvaret for at relasjonene er gode, og det innebærer at vi først og fremst må fokusere på oss selv og måten vi kommuniserer med barna på.
 
Vi mennesker er sårbare, og vi har konstant behov for bekreftelser. Er jeg god nok? Er jeg godt likt? Kanskje jeg er uinteressant? Når vi oppnår god “kjemi” med andre mennesker, er det fordi vi opplever å bli sett, hørt og verdsatt.
 
Relasjoner handler om å gi hverandre selvtillit, og et godt valg i hverdagen er derfor å fokusere på styrkene til dem du kommuniserer med.
 
Lykke til!
 
 

Dette innlegget er også publisert på Mental Helse:
 
Screen Shot 2017-06-09 at 17.15.34

Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Jenta på venteværelset

 
Bare gå inn og vent i mens, sier den hyggelige, unge damen i resepsjonen, – så kommer legen og henter deg når han er klar. Hun peker på en sofagruppe på andre siden av glassveggen, og smiler som om hun prøver å si “det går nok bra, skal du se”. Jeg tar meg i å tenke at hun ikke er legen min, antakelig er hun assistenten hans, men av en eller annen grunn gjør ansiktet og stemmen hennes at jeg tror henne likevel. Jeg går inn.
 
I det lille venteværelset er alle vegger av glass, unntatt veggen som vender ut mot gaten. Her er det til gjengjeld et stort vindu hvor morgensolen står rett inn. Midt på gulvet er det to sorte skinnsofaer som står mot hverandre. Mellom sofaene er det et lavt salongbord i glass, og i det ene hjørnet av rommet står en automat med vann og kaffe. Jeg fyller et plastbeger med kaldt vann, og går mot sofaen som vender mot vinduet. På bordet foran meg ligger det diverse magasiner. Jeg registrerer raskt at det finnes verken tegneserier, bilblader, klokkeblader eller noe annet som er interesserer meg, kun magasiner om helse, og hvordan vi kan leve med sykdommer. Jeg lar bladene ligge.
 
Rett over meg, i den andre sofaen, sitter en ung, mørkeblond jente og stirrer på mobilen sin. Hun enser meg ikke, og jeg setter meg ned uten at vi hilser på hverandre. Hun trykker raskt på mobilen med den høyre pekefingeren, og jeg kan høre det klikker hver gang neglen treffer glassflaten. Det vakre ansiktet ser alvorlig ut. Munnen er lukket.
 
Hun stopper å skrive, men de brune øynene viker ikke fra telefonen. Det er som om hun ser rett gjennom den. Kan hun ha oppdaget at jeg observerer henne? Jeg flytter blikket lynraskt mot vinduet. Stillheten varer bare et kort øyeblikk, så hører jeg klikkelyden igjen.
 
Jeg fortsetter å se ut av vinduet. Den tidlige solen gir glød og varme til høstfargene, og de lette solstrålene føles vidunderlig mot ansiktet. Jeg lukker øynene, men må lukke de opp igjen. Jeg kan ikke gå glipp av det vakre livet som spilles av utenfor vinduet.
 
Klikkelyden stopper, og i øyekroken kan jeg se henne lese. Hun sveiper teksten sakte. Øynene er konsentrerte, og mimikken i ansiktet er monotont og uten følelser. Hva er det hun leser om? Er hun nervøs for noe? Er hun engstelig for at hun feiler noe alvorlig? Jeg ser på henne igjen, men jeg klarer ikke å lese ansiktsuttrykket hennes.
 
Hun ser ikke opp fra mobilen en eneste gang, og jeg vet ikke om hun Googler sykdommer eller kjeder seg. Hun unngår i hvert fall å møte blikket mitt. Er hun menneskesky?
 
Tankene mine spinner hvileløst videre. Mobiltelefoner er et betent tema i våre dager og er stadig oppe i media. Vi hører om ungdommene som ikke hører når du snakker til dem, men som svarer deg umiddelbart på chat. Vi hører om husregler der alle legger bort mobilen under middagen, og om vennegjenger som avtaler at den første som rører mobilen må ta restaurantregningen.
 
Det har faktisk gått så langt at et norsk teleselskap har lansert en app som “hjelper deg å være til stede i øyeblikket”. På deres nettsider kan vi lese: “Når du trykker på appen, måler den tiden du ikke bruker på noen av telefonens funksjoner, men i stedet nyter din sønns danseforestilling, en god samtale eller en vakker solnedgang. Med en gang du plukker opp mobilen for å svare på et anrop eller sender en sms, slutter appen å telle tiden.”
 
Hva har skjedd med oss, når noen mener vi trenger en app for å være til stede?
 
Mobiltelefonene har rett og slett invadert oss. Teknologien har invadert oss. Den unge jenta på venteværelset har ikke opplevd et liv uten mobil, og nå gjør hun bare som sine jevnaldrende. I stedet for å hilse og kanskje prate med meg, kommuniserer hun heller digitalt med sine venner og holder seg oppdatert på det som skjer. Den menneskelige faktoren lever videre, men i en annen form.
 
Og mer vil det bli. Livet vårt digitaliseres. Snart vil vi se at husholdningsapparater, biler, klær og andre ting vi omgir oss med i hverdagen blir tilkoblet internett og kommuniserer med hverandre. Det kan virke som alt blir mer komplisert, men i bunn og grunn er drivkraften bak teknologiutviklingen å gjøre livet enklere.
 
Et godt valg i hverdagen er å bidra til balanse i vårt digitaliserte liv. Ikke la teknologien ta helt over. Vi trenger fortsatt klemmer, hjelp til å tørke tårer, møte øyne som stråler, føle oss verdsatt og alt det andre som teknologien ikke kan erstatte.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Værmeldingen

 
Det regner, og sommerens farger er borte. Jeg sitter i godstolen med mac-en min på fanget, og på skjermen lyser et eksotisk reisemål. Et lekkert hotell er plassert rett ved den vakre stranden. Havet er turkisblått, og midt på den mørkeblå himmelen henger en stor flott sol. Reisebyrået kaller det drømmereiser. Jeg ser ut på regnet og drømmer. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg se solen.
 
Jeg legger hodet bakover på puten og begynner å tenke.
 
Klokken var litt over halv åtte, og jeg hadde akkurat satt bilen fra meg i parkeringshuset. På vei til kontoret, møtte jeg en en gammel bekjent av meg. Det må ha vært over 20 år siden sist. Han oppdaget meg først.
 
– Hei, Frank, fine været og beine veien!
 
Jeg snudde meg, og der sto min gamle studievenn og smilte.
 
– Hei, så kjekt å se deg, svarte jeg og smilte tilbake. Det var lenge siden.
 
– For et møkkavær, fortsatte han. Nå er det tydeligvis slutt på sommeren, eller hva?
 
– Ja, det ser slik ut, svarte jeg høflig.
 
Han fortsatte å snakke om det dårlige været. Så fulgte han opp med å fortelle om været i sommerferien på Sørlandet, før han plutselig sa:
 
– Du, jeg må løpe, har et møte som begynner snart. Vi snakkes!
 
– Okay, kjekt å se deg, ropte jeg etter ham.
 
Jeg fortsatte videre til kontoret, glad for å ha møtt ham, men også litt oppgitt. Vi hadde ikke sett hverandre på over 20 år, og alt han hadde tid til var å snakke om været. Kunne han ikke heller budt på seg selv? Kanskje sagt “kjekt å se deg også”, eller “hvordan går det med deg?”
 
Møtet med min gamle studievenn og vår overfladiske samtale vil ikke ut av hodet. Jeg setter meg i den røde ørelappstolen i stuen og åpner mac-en. Det er da jeg innser at jeg ikke engang husker hva han heter. Jeg googler “sol” i stedet. Drømmereisen med den vakre stranden og det turkisblå havet byr på seg selv uten å nøle.
 
Jeg har fortsatt hodet på puten, og en historie om min datter dukker opp på netthinnen.
 
Da Line gikk på barneskolen, spurte læreren en dag om barna kunne lage sin egen “værmelding”. De fikk etter hvert rutine på dette, og startet hver morgen med å fortelle hvordan de hadde det gjennom å melde været. Hun kom oftest hjem og fortalte at hun hadde meldt sol. Sol for varme, glede og trygghet. En gang overrasket hun derimot med å ha meldt om lyn og torden. Den rosa favorittgenseren lå i skittentøyskurven, og hun hadde vært både sint og lei seg. Ikke rart det tordnet i henne. Hun fortalte også om medelever som meldte regn. Det kunne være fordi en kanin var død, eller fordi noen foreldre hadde kranglet.
 
I en alder av syv til åtte år gamle, lærte disse barna paradoksalt nok å snakke om følelser gjennom å utrykke sine personlige værmeldinger. Samtidig som læreren antakelig fikk en viss forståelse for hvordan dagen i klasserommet ville bli.
 
Et godt valg i hverdagen er å spørre de rundt oss hvordan de har det, istedet for å snakke om været.
 
 


Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 
 

Gode hensikter?

 
Forestill deg at du føler deg glad og fornøyd. Du snakker åpent og trygt, og du veier ikke ordene før du sier dem. Du kommenterer med glimt i øyet, og spøker ironisk. Forestill deg videre at du snakker til en person som ikke er i samme følelsesmessige tilstand som deg. La oss si at vedkommende er meg, og at jeg føler meg energiløs og nedstemt. Følelsesmessig er vi på 2 forskjellige planeter. Du slenger ut en kommentar. Den er ment som munter og positiv, men for meg er den upassende og negativ. Hva skjer?
 
Den påfølgende situasjonen kan ha forskjellige utfall. La oss gjøre en kjapp refleksjon om feilslåtte kommentarer og hvordan vi håndterer dem.
 
Det enkleste er når ingen av oss oppfatter at kommentaren er upassende. Her kan vi si at “det du ikke vet, har du ikke vondt av”.
 
Dersom det kun er du selv som oppfatter feiltrinnet, er du først og fremst heldig som ikke sårer meg. Samtidig er du også i en læringsposisjon. Hvordan påvirkes du av dine egne feil? Rister du dem bare av deg, eller lar du samvittigheten gnage? Det krever øvelse å være etterpåklok på forhånd.
 
Den mest usympatiske situasjonen oppstår når du er den som ikke skjønner at du har sagt noe upassende. Din mangel på empati og selvinnsikt setter mitt reaksjonsmønster på prøve. Du er avhengig av at kommentaren din håndteres godt, noe som i praksis betyr at jeg ikke tilegner budskapet ditt verdi.
 
I de fleste tilfeller vil en feilslått kommentar oppfattes umiddelbart, gjerne etterfulgt av en ørliten stillhet, der begge gjør en kjapp analyse. Hva skjer nå? Det enkleste er å la følelsene få fritt spillerom. Optimalisere effekten. Bli veldig såret, eller kanskje veldig skuffet, lei seg, sint eller irritert? Kanskje svare igjen?
 
Alternativet er å gjøre en kognitiv tilnærming, bli bevisst negative tanker og jobbe mot å endre dem. Er det mulig å tenke at kommentaren var utilsiktet? At det egentlig var gode hensikter bak? At vi alle er feilbarlige, og nå skjedde en glipp, men det tåler vi? Skal ikke et godt vennskap tåle alt som blir sagt? Det er alltid mulig å balansere det negative med å finne støtte i noe positivt. Selv om kommentaren var negativ, hva godt kom ut av den?
 
Hvis du er normal, vil du garantert oppleve å komme med uheldige kommentarer. Når det skjer, vil du være takknemlig om de håndteres på en god måte.
 
Våre følelser danner bakteppe for hvordan vi tenker og tolker. Det som er feil for noen følelser, er riktig for andre. Slik misforstår vi hverandre. Et godt valg i hverdagen er derfor å tro at mennesker har gode hensikter.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Raus med vilje

 
Balanse er fasinerende. Arbeider du for eksempel med regnskap, er det naturlig å betegne balanse som en oversikt over bokførte verdier. Er du en turner eller en akrobat, driver du med balansekunst. Yoga-øvelser skal hjelpe deg til kroppslig og mental balanse, og sitter du fast i tidsklemma, kan du lese deg opp på “work life balance”. Dersom du hadde vært Isaac Newton, ville du funnet ut at “Til enhver kraft finnes det en like stor og motsatt rettet motkraft”. Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men balanse er noe vi finner overalt.
 
Når avvik oppstår, tenderer situasjonen ofte tilbake mot det normale, mot det gjennomsnittlige. Fysiske eller mentale krefter virker mot ubalansen, og normalsituasjonen forsøkes tilbakeført. Det er et av naturens sterkeste virkemidler, og da er det kanskje ikke rart at rettferdighetsbegrepet vårt også bærer preg av dette?
 
Det heter seg at du må gi for å få. Ingenting kommer gratis. “There ain’t no such thing as a free lunch”. Er du i en situasjon der du får noe, følger det implisitt at noen andre har hatt en intellektuell eller materiell kostnad, og ofte forventes det derfor en form for gevinst på “investeringen”. Med andre ord, du må gi noe tilbake. Det må skapes balanse.
 
Et klassisk eksempel er når en i vennegjengen spanderer en runde med øl. Du har fått, og før eller siden er det din tur til å gi tilbake. Gjør du det du skal, bekrefter du normen, og gruppen er fornøyd. Lar du være, bryter du spillets regler, med fare for å bli utelatt ved neste anledning.
 
Er det riktig at rettferdighet skal basere seg på balanse? Er vår tilsynelatende raushet bare et virkemiddel som trigger forventninger om å få noe tilbake? Gir vi med glede, eller gir vi og tenker -“what´s in it for me?”.
 
Motsetningen blir gjerne at vi tenker at rettferdighet er å dele på godene. La dem som har, gi til dem som ikke har. Vi tar utgangspunkt i ubalansen, i ulikhetene, og vil at folk skal gi etter evne. Det høres på mange måter riktig ut, men det kan fort bli feil det også. -“Jeg har så lite at det er rettferdig at andre gir mer enn meg!” – “Hvorfor skal jeg gi, når jeg har så lite fra før?”
 
Et godt valg i hverdagen er å være raus uten å bokføre det som egenkapital i balansen.
 
Gi med glede, uten å forvente noe tilbake,
og husk at raushet ikke måles i mengde eller evne, men i vilje.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvordan vil vi ha det?

DSC_4848

 
– “Det er så mange som prøver å lure oss, og siden du ikke kan bevise at den var defekt før du mistet den i gulvet, tror vi defekten skyldes fallskaden. Vil du fikse mobilen, må du betale for det. Det går ikke på garantien.”
 
Den unge mannen i butikken har ikke til hensikt å tro på min forklaring. Det er vanskelig å nullstille seg for hver kunde, og mannen er lei av å bli lurt. Han ser på meg og venter på min reaksjon. Jeg har fortalt sannheten, men min integritet slår ikke inn på radaren. I hans øyne er vi alle like. Vi gjør oss lett til kjeltringer for en defekt mobil som trenger reperasjon, men han lar seg ikke lure.
 
Jeg går ut av butikken med den defekte mobilen til datteren min i innerlommen. Utgangspunktet til den unge mannen er at kundene lyver, inntil de har bevist det motsatte.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke først og fremst tro godt om folk?
 
Det er en sen ettermiddag, og jeg kjører hjemover. Europaveien har to felt, og jeg legger meg i feltet til høyre. Jeg velger å legge nålen på speedometeret synkront med fartsgrensen på de runde skiltene. Bak meg tar biler meg stadig igjen. De legger seg i venstre felt, og kort etter at de har passert meg, forsvinner baklyktene deres i det fjerne.
 
Jeg kunne sikkert kjørt raskere. Jeg kunne sikkert mestret forholdene, selv om det regner tett, og det ligger mye vann i veibanen. Men vi velger forskjellig, og jeg har valgt å være lovlydig. Mange suser forbi. De har sine egne fartsgrenser. De er så gode sjåfører at de ikke trenger å forholde seg til fartsgrensene til oss andre.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke respektere reglene?
 
Vel hjemme har min kjære laget middag. Jeg setter meg ved bordet, mens maten blir servert. Hun har gitt beskjed til ungdommene i huset om at maten er klar, men de kommer ikke. Hun gir dem beskjed noen ganger til, og der, endelig, der kommer de. I mens har jeg tatt opp mobilen min. Må sjekke mail og Facebook. Vi begynner å spise, og jeg må bare poste en kommentar før jeg legger bort mobilen.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke være mer takknemlige når vi kommer til dekket bord?
 
Middagen minner mye om møtet på jobben tidligere på dagen. Vi hadde avtalt et møte som skulle begynne klokken ett, men da klokken var slagen, var det bare 3 av 6 møtedeltakere som hadde møtt opp. Kort tid etter kom en av dem som manglet. Han skulle bare hente en kopp kaffe først. Så kom en til. Hun måtte bare skrive ferdig en mail mens hun fortsatt husket det. Med 5 av 6 på plass begynte møtet. Så, noen minutter senere, kom sjette og sistemann. Det vil si meg selv. Diskusjonen måtte starte på nytt. Denne gangen med alle til stede.
 
Du har sikkert gjettet hva jeg tenkte? Er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke ha respekt for hverandres tid og møte presis til møtene?
 
Vi mennesker er stadig i situasjoner der vi må balansere vår egen adferdsfrihet i forhold til hensynet til medmennesker og bestemmelser. Det oppstår situasjoner der vi må tørre å tro at folk snakker sant, selv om det som blir fortalt høres merkelig ut. Det vil være situasjoner der vi føler bestemmelser er meningsløse, men de er der som oftest av en grunn. Har vi tenkt i gjennom alle sider av en sak før vi kritiserer en avgjørelse? Før vi tøyer grensene? Vi vil møte mennesker som støtter oss og stiller opp. Møter vi dem med den respekten de fortjener?
 
Dersom vi ikke er bevisste på dette, har det lett for at vi tillater oss en frihet til å mene og gjøre det vi vil. Kanskje bra for oss selv, men er det like bra for dem rundt oss?
 
Et godt valg i hverdagen er å følge normene som gjelder for samfunnets ulike arenaer.
 
 
“Common sense is not so common.”
– Voltaire (1764)
 
 
AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten