Kamskjellsuppen som reddet kvelden

 

 
 

Det er en varm og solfylt ettermiddag i juli, og gjestene på hotellet er begynt å trekke inn fra bassengområdet for å skifte til kveldsantrekk. Vi er på Loews Miami Beach Hotel i Florida, et luksuriøst Art Deco-landemerke midt i hjertet av South Beach. Det gedigne bassenget har direkte tilgang til den vakre stranden, og det beste av shopping, restauranter og uteliv er i umiddelbar nærhet.
 
Fornemmelsen av velstand er overveldende. Det blinker og skinner fra Chanel, Louis Vuitton, Gucci, Rolex og alle de andre luksusmerkene. Folk her er kravstore. Hvorfor ta til takke med det nest beste, når man har råd til det beste?
 
Klokken nærmer seg halv åtte, og baren i foajeen begynner å fylles opp. Muntre, vakre og veldannede mennesker er klare til å gå ut å spise, men først skal det skåles i Champagne.
 
Samtidig pågår en av naturens prosesser utfor hotellet. Det varme formiddagsluften har steget høyt til værs og blitt avkjølt, og nå henger store, mørke skyer tungt over South Beach. En sterk blitz går av, og i samme øyeblikk høres et drønn. Det blir stille i foajeen. Så kommer regnet.
 
Det plasker ned på skikkelig tropisk vis, og når du tror det ikke er mulig å regne kraftigere, er det nettopp det som skjer. Det merkes en oppgitt stemning blant de pene menneskene. Hvordan komme seg inn og ut av taxien uten å bli våt i det velstelte håret? For ikke å snakke om de dyre, høyhælte skoene, de tåler jo ikke vann? Plan etter plan i foajeen kanselleres. Ingen vil ut i det vannvittige været, og snart er det lang kø for å få bord på hotellets beste restaurant. Vi slår følge. Restauranten er full på et øyeblikk, og vi er heldige som får det siste bordet, et lite inneklemt 4-mannsbord rett ved døren til kjøkkenet.
 
Denne fornemme restauranten har nok ord på seg for å ha nydelig mat og utmerket service, men verken betjeningen eller kjøkkenet er klar for slikt uventet storinnrykk. Alle gjestene på restauranten vil bestille samtidig, og det hele går fullstendig i surr for servitørene. Når maten endelig kommer, er det til feil bord, og når maten serveres til riktig bord, er det feil retter. En restaurantsjefs mareritt er i ferd med å bli virkelighet.
 
De pene, vakre menneskene begynner å bli irriterte. De rister oppgitt på hodet. – Det er en skandale, hører vi mannen på nabobordet si høylytt. Han slår ut med hendene. På et annet bord foregår en intens diskusjon. Det er et par i slutten av 50-årene. Smilet hennes er fullstendig borte, og ørepynten rister så vi hører det helt bort til bordet vårt. Til høyre for oss har en dame fått en forrett hun ikke har bestilt. Hun spiser den likevel. Hun orker ikke å vente på at servitøren skal komme tilbake. – Det er det verste jeg har spist, noen gang, utbryter hun og venter på servitøren likevel.
 
Over hele restauranten høres murring fra misfornøyde gjester. Betjeningen fortviler. – Pokkers vær!
 
Min kjære bestiller kamskjellsuppe til forrett. Den blir servert uten kamskjell. Anders begynner å smile.
 
– Hørt om den svenske kokken som hadde prøvesmakt kamskjellsuppen?
 
Vi ser for oss kokken på kjøkkenet som gumler i seg kamskjellene til min kjære og bryter ut i latter.
 
– Nei, nei, historien er ikke ferdig, fortsetter Anders.
 
– Dagen etter møtte han ikke på jobb, og derfor ringte kjøkkensjefen for å høre hva som var galt. Kokken fortalte at han hadde prøvesmakt kamskjellsuppen, og nå hadde han vondt i magen. – Var skjellene dårlige? spurte kjøkkensjefen. – Nej det tror jag inte, svarte svensken. Kjøkkensjefen fortalte da at han pleide å se og lukte om kamskjellene ikke var som de burde når han åpnet dem. Da kom det et hjertesukk fra den svenske kokken: – Öppna dom…?
 
Vi fortsetter å le, selv om det morsomste er å forestille seg kokken på kjøkkenet.
 
– Det gjør ikke noe. Jeg er uansett allergisk mot kamskjell, smiler min kjære ironisk.
 
– Synes ikke vi skal beskylde kokken for å ha spist kamskjellene, følger jeg opp. Det kan jo være at servitøren var sulten, og at de forsvant på veien hit?
 
– Å jeg som trodde det var snus han hadde under leppen, utbryter Anders.
 
Vi knekker sammen av tanken på at servitøren har lukkemuskelen til et kamskjell under overleppen.
 
Stemningen rundt bordet vårt er vidunderlig. Den ene vittige kommentaren avløser den andre, og snart tøyser vi med forskjellige rare episoder vi har opplevd tidligere. Familien er samlet. Vi ler og koser oss. Vi er som en koselig liten øy ute i det store stormfulle restauranthavet. Helt uanfektet av det som skjer rundt oss.
 
Nå er det i stedet folk som ser på oss. – Hva er det med den familien der? – Har de aldri vært på en flott restaurant før? – Denne elendige serveringen er vel ingenting å le av? Noen fortsetter å stirre. Skepsisen begynner å slippe taket, og ansiktene mildnes opp. Noen begynner å smile, først av oss, men snart med oss. Det blir flere og flere smil og se, bortsett fra hun med ørepynten, hun kjefter ennå på mannen sin.
 
Noen ganger går det ikke helt som forventet. Da er det lett å erge seg og finne feil hos andre. Et godt valg i hverdagen er å bruke humor og ikke ta seg selv høytidelig.
Begeistring smitter, som en kollega av meg alltid sier.
 
Lykke til!

 
 

AnnonseHeader1
Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 
 

Godfølelsen

 
Den unge mannen som serverer gjestene har på seg en velbrukt lederhosen som går til knærne. Leggene er bare, og oppe har han kun en tynn t-skjorte. Det ser kaldt ut. Selv om solen er oppe, er det tidlig på dagen, og snøen er fortsatt hard etter nattefrosten. Vi er på vei til Zürs fra Rüfikopf og har en pause på Trittalp, en restaurant rett i skiløypen. Mannen serverer en Heiße Schokolade mit Rum til min kjære. Hun griper tak rundt koppen og varmer seg.
 
– Det virker litt enkelt. Husk det er mer mellom himmel og jord enn det vi forstår, poengterer min kjære.
 
Hun har påskebudskapet i bakhodet. Det er langfredag, dagen da Jesus Kristus døde på korset, og to dager til påsken begynner.
 
– Hvis det er så enkelt, er det jo mulig å ha det godt hele tiden, fortsetter min kjære, men det er det ingen som har.
 
Jeg merker at min argumentasjon faller litt sammen. Tro kan bortforklare all vitenskap.
 
– Men ABC-modellen er ikke noe jeg har funnet på, protesterer jeg. Det er en del av den kognitive terapimodellen til Aaron Beck, en anerkjent psykologisk teori. Du kan vel ikke avlyse modellen ved å trekke inn x-faktorer og overtro?
Jeg vet at hun godt kan ha rett. Det er så mye vi ikke forstår. Men jeg holder på mitt. Jeg fasineres av tanken om konstant godfølelse. Kan det være mulig?
 
ABC-modellen baserer seg på en teori om at det ikke er gitt at en bestemt hendelse automatisk medfører en bestemt følelse. Mellom tidspunktet fra en hendelse oppstår til vi har en følelse om hendelsen, gjennomgår vi en prosess som er helt avgjørende for hva vi føler. Du kan si det finnes en bro mellom hendelsene og følelsene, og denne broen er tankene våre.
 
Ordet «kognitiv» refererer til hva vi oppfatter, tenker og husker om en hendelse. Videre er “kognitiv tilnærming” å bli bevisst negative tanker og å jobbe mot å endre dem. Teorien er at vi ikke føler frykt, hat, glede, sorg eller sinne bare på grunn av hendelser i seg selv, men også ut fra hvilke tanker vi gjør oss om hendelsene. Klarer vi å endre tankene, kan vi også endre følelsene.
 
ABC-modellen består av følgende kronologiske deler:
 
A: Hendelsen
B: Tankene
C: Følelsene
 
Dersom vi har negative følelser (C), kan vi gå tilbake til tankene (B) og re-tenke, altså å finne alternative måter å tenke på. Klarer vi å finne positive tanker om hendelsen, resulterer det i mer glede. Jakten på godfølelsen begynner derfor med tankene, derav uttrykket “Du er det du tenker”.
 
Min kjære tar en slurk fra koppen og ser ut over de snødekte fjellene. Jeg forsetter argumentasjonen.
 
– Ta for eksempel meg da jeg stod på toppen av den røde løypen ned til Trittalp. Det var en konkret hendelse. Jeg tenkte at jeg helt sikkert ville komme til å falle på det isete føret. Jeg tenkte at stålkantene mine ikke var skarpe nok lenger, og at jeg ikke var like god på ski som ungdommene som rant foran meg. Jeg ville garantert falle. Så flaut og ydmykende. Jeg følte meg elendig.
 
– Men, avbryter min kjære, du falt jo ikke?
 
– Nei, nettopp! Før jeg satte utfor, tenkte jeg på nytt. Jeg re-tenkte, utbryter jeg, full av begeistring over mitt eget eksempel. Hvorfor er jeg så sikker på at jeg vil falle? Er det flaut å falle? Jeg kjenner da mange som har falt på ski, og det på mye enklere steder, og jeg synes ikke de er klønete av den grunn. De har bare vært uheldige. Faktisk skal de heller ha ros for å ha prøvd. Det er kjedelig å falle, men så lenge ingen blir skadet, er det ingen krise.
 
– Så etter å ha re-tenkt, hadde du godfølelsen, spør min kjære og smiler?
 
– You bet! For en fantastisk påske vi har her i Østerrike!
 
Dessverre er det slik at vi ofte automatisk tenker negativt. Vi overdriver gjerne konsekvenser, altså katastrofetenker, vi undervurderer egne evner og vi påtar oss unødvendig mye skyld.
Et godt valg i hverdagen er derfor å trene på re-tenking. Lag godfølelsen.
 
Lykke til!
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Gode hensikter?

 
Forestill deg at du føler deg glad og fornøyd. Du snakker åpent og trygt, og du veier ikke ordene før du sier dem. Du kommenterer med glimt i øyet, og spøker ironisk. Forestill deg videre at du snakker til en person som ikke er i samme følelsesmessige tilstand som deg. La oss si at vedkommende er meg, og at jeg føler meg energiløs og nedstemt. Følelsesmessig er vi på 2 forskjellige planeter. Du slenger ut en kommentar. Den er ment som munter og positiv, men for meg er den upassende og negativ. Hva skjer?
 
Den påfølgende situasjonen kan ha forskjellige utfall. La oss gjøre en kjapp refleksjon om feilslåtte kommentarer og hvordan vi håndterer dem.
 
Det enkleste er når ingen av oss oppfatter at kommentaren er upassende. Her kan vi si at “det du ikke vet, har du ikke vondt av”.
 
Dersom det kun er du selv som oppfatter feiltrinnet, er du først og fremst heldig som ikke sårer meg. Samtidig er du også i en læringsposisjon. Hvordan påvirkes du av dine egne feil? Rister du dem bare av deg, eller lar du samvittigheten gnage? Det krever øvelse å være etterpåklok på forhånd.
 
Den mest usympatiske situasjonen oppstår når du er den som ikke skjønner at du har sagt noe upassende. Din mangel på empati og selvinnsikt setter mitt reaksjonsmønster på prøve. Du er avhengig av at kommentaren din håndteres godt, noe som i praksis betyr at jeg ikke tilegner budskapet ditt verdi.
 
I de fleste tilfeller vil en feilslått kommentar oppfattes umiddelbart, gjerne etterfulgt av en ørliten stillhet, der begge gjør en kjapp analyse. Hva skjer nå? Det enkleste er å la følelsene få fritt spillerom. Optimalisere effekten. Bli veldig såret, eller kanskje veldig skuffet, lei seg, sint eller irritert? Kanskje svare igjen?
 
Alternativet er å gjøre en kognitiv tilnærming, bli bevisst negative tanker og jobbe mot å endre dem. Er det mulig å tenke at kommentaren var utilsiktet? At det egentlig var gode hensikter bak? At vi alle er feilbarlige, og nå skjedde en glipp, men det tåler vi? Skal ikke et godt vennskap tåle alt som blir sagt? Det er alltid mulig å balansere det negative med å finne støtte i noe positivt. Selv om kommentaren var negativ, hva godt kom ut av den?
 
Hvis du er normal, vil du garantert oppleve å komme med uheldige kommentarer. Når det skjer, vil du være takknemlig om de håndteres på en god måte.
 
Våre følelser danner bakteppe for hvordan vi tenker og tolker. Det som er feil for noen følelser, er riktig for andre. Slik misforstår vi hverandre. Et godt valg i hverdagen er derfor å tro at mennesker har gode hensikter.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Raus med vilje

 
Balanse er fasinerende. Arbeider du for eksempel med regnskap, er det naturlig å betegne balanse som en oversikt over bokførte verdier. Er du en turner eller en akrobat, driver du med balansekunst. Yoga-øvelser skal hjelpe deg til kroppslig og mental balanse, og sitter du fast i tidsklemma, kan du lese deg opp på “work life balance”. Dersom du hadde vært Isaac Newton, ville du funnet ut at “Til enhver kraft finnes det en like stor og motsatt rettet motkraft”. Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men balanse er noe vi finner overalt.
 
Når avvik oppstår, tenderer situasjonen ofte tilbake mot det normale, mot det gjennomsnittlige. Fysiske eller mentale krefter virker mot ubalansen, og normalsituasjonen forsøkes tilbakeført. Det er et av naturens sterkeste virkemidler, og da er det kanskje ikke rart at rettferdighetsbegrepet vårt også bærer preg av dette?
 
Det heter seg at du må gi for å få. Ingenting kommer gratis. “There ain’t no such thing as a free lunch”. Er du i en situasjon der du får noe, følger det implisitt at noen andre har hatt en intellektuell eller materiell kostnad, og ofte forventes det derfor en form for gevinst på “investeringen”. Med andre ord, du må gi noe tilbake. Det må skapes balanse.
 
Et klassisk eksempel er når en i vennegjengen spanderer en runde med øl. Du har fått, og før eller siden er det din tur til å gi tilbake. Gjør du det du skal, bekrefter du normen, og gruppen er fornøyd. Lar du være, bryter du spillets regler, med fare for å bli utelatt ved neste anledning.
 
Er det riktig at rettferdighet skal basere seg på balanse? Er vår tilsynelatende raushet bare et virkemiddel som trigger forventninger om å få noe tilbake? Gir vi med glede, eller gir vi og tenker -“what´s in it for me?”.
 
Motsetningen blir gjerne at vi tenker at rettferdighet er å dele på godene. La dem som har, gi til dem som ikke har. Vi tar utgangspunkt i ubalansen, i ulikhetene, og vil at folk skal gi etter evne. Det høres på mange måter riktig ut, men det kan fort bli feil det også. -“Jeg har så lite at det er rettferdig at andre gir mer enn meg!” – “Hvorfor skal jeg gi, når jeg har så lite fra før?”
 
Et godt valg i hverdagen er å være raus uten å bokføre det som egenkapital i balansen.
 
Gi med glede, uten å forvente noe tilbake,
og husk at raushet ikke måles i mengde eller evne, men i vilje.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvem ser du i speilet ditt?

 
 
Lyset bølger uavbrutt mot den blanke flaten. Det absorberes ikke, det reflekteres tilbake. I en voldsom fart. Det borer seg gjennom senehinnen og hornhinnen. Irisen leder det videre gjennom pupillen til linsen. Og der, bakerst i øyet, dukker bildene opp på netthinnen. Bildene av deg. Speilbildet ditt. Den du ser.
 
Når barn ser seg i speilet, smiler de gjerne og prøver ut nye, morsomme grimaser. De opplever speilbildet som spennende og nytt, og det vekker glede og begeistring. Dessverre endres magien gradvis med årene. Vi begynner å knytte assosiasjoner til speilbildet. Vi analyserer opplevelsen av oss selv, og hvordan andre opplever oss, og vi tilegner oss egenskaper som ikke vises i speilbildet. Noen inntrykk forsterker vi, andre inntrykk overser vi. Speilbildet viser ikke lenger vårt sanne jeg. Vi erstatter bildet i speilet med vårt indre selvbilde. En smeltedigel av følelser, tanker og inntrykk om oss selv.
 
Normalt har vi en tendens til å glemme det som skjer med oss, særlig det negative, og det gjør at selvbildet vårt må vedlikeholdes. Hvem vi omgir oss med, og hvilke tilbakemeldinger og reaksjoner vi mottar, har derfor viktig påvirkning på selvbildet vårt. Vanligvis foretrekker vi å legge mest merke til reaksjoner hos dem som bekrefter selvbildet vårt, samtidig som vi prøver å unngå reaksjoner hos dem som utfordrer det. Noen mennesker styrker vår selvtillit og selvrespekt, mens andre svekker vår tro på oss selv og vårt menneskeverd. Omgås vi mennesker som gir oss ubegrensede mengder med ros, kjærlighet og trygghet, bygges et robust og godt selvbilde.
 
Som med alt annet, er overdrivelser sjeldent å anbefale, og et overdrevent godt selvbilde er ikke noe unntak. Den som kanskje er mest kjent for sitt overdrevne selvbilde er Narkissos, en ung og pen mann i den greske mytologien. Til tross for sin påfallende arroganse var han beundret for sin skjønnhet, og en dag ble den forheksede jenta Ekho forelsket i ham. Hun kunne bare gjenta siste ord av hva andre sa, og dette irriterte Narkissos så mye at han nektet å gjengjelde hennes følelser. Gudene likte ikke dette og straffet ham til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Slik skulle han selv oppleve å elske noen han aldri kunne få. Narkissos døde da han prøvde å kysse seg selv i speilbildet han så av seg selv i vannet, mens stemmen til Ekho fortsatt kan høres fra skog og fjell. Myten om Narkissos overdrevne selvbilde har også gitt navn til samlebegrepet narsissisme, ofte beskrevet som selvkjærlighet.
 

(Teksten fortsetter under bildet)Michelangelo_Caravaggio_065«Narkissos» av Caravaggio
Galleria Nazionale d’Arte Antica i Roma

 
Noen vil kanskje påstå at det generelt er forskjell på hvordan menn og kvinner opplever selvbildet sitt. Underforstått at noen menn tror de er bedre enn det de faktisk er, og at noen kvinner ikke tror de er så gode som de egentlig er. Farlig påstand selvfølgelig, men dersom det er noe hold i dette, kan det kanskje skyldes at kvinner er flinkere enn menn til å gi ros, kjærlighet og trygghet?
 
Refleksjon er ikke bare lys som speiles fra en blank flate, det kan også være inntrykk og tanker om oss selv, og hvordan vi tror andre oppfatter oss. Felles for begge typer refleksjoner, er at jo mørkere det er, jo mindre refleksjoner blir det.
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over eget speilbilde.
Er du en lyskilde for andre?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Venners aften

 

DSC_4765

 
 
I aften er det nytt treff i gourmetklubben. Første gang var lørdag 27. februar 1999, og siden har vi holdt det gående. Kort fortalt er dette en vennegjeng der mennene møtes og lager maten sammen, mens damene kommer til dekket bord på kvelden. Det er selvlaget og vellaget. Det er vennskap og glede. Et sant høydepunkt i en hektisk hverdag.
 
La meg fortelle litt mer om konseptet, men først aftenens meny:
 

gourmet-klubben-meny-20140208-2

 
Matklubben vår består av 4 par, og hvert par er vertskap for hver sin gourmetaften i løpet av året. I praksis blir det én lørdag i kvartalet.
 
Vi treffes hjemme hos verten en kveld i forkant av gourmetaftenen for å planlegge menyen. Inspirasjon til nye retter bar den første tiden preg av ferdige oppskrifter. Nå har vi såpass erfaring at vi heller fokuserer på at rettene skal begeistre våre sanser, enten det gjelder smak, duft, konsistens eller synsinntrykk. Det må gjerne være eksotisk, men det er ikke et krav. Det viktigste er at alt lages fra bunnen av.
 
Menyen som kun er kjent for kokkene frem til selve serveringen, består alltid av samme antall retter. Vi starter med en aperitiff etterfulgt av 2 forretter. Deretter kommer en sorbet for å klargjøre smakssansene til påfølgende hovedrett. Etter hovedretten kommer en ostetallerken, og det hele avsluttes med en dessert servert med kaffe og avec. Til hver person beregner vi 1 glass vin til hver av forrettene, 2 glass vin til hovedretten, 1 glass vin til osten og 1 glass vin til desserten. Som regel har vi 2 forskjellige viner til hovedretten. Da prøver vi å finne viner som har forskjellige kvaliteter, men som på hver sin måte øker den gastronomiske opplevelsen. Noen ganger drar vi vinen fra osten videre inn til desserten. Litt avhengig av hva slags dessert vi har valgt.
 
Dagen før dagen møtes vi til hovedinnkjøpet. Det pleier å være en munter og avslappet handlerunde hvor vi er innom de faste butikkene. Noen ganger må enkelte ingredienser være forhåndsbestilte. Verten tar så alle matvarene med seg hjem, og i løpet av fredagskvelden starter han på sorbeten som må stå kaldt til dagen etter.
 
Lørdagen møtes vi på stamkaféen klokken elleve og går gjennom dagens utfordringer. Smilet sitter løst, og vi tar oss god tid med kaffen. Så gjenstår siste innkjøp. Turen til Vinmonopolet. Dette er et høydepunkt i seg selv. Kunnskapen og serviceinnstillingen til de ansatte er like imponerende hver gang, og det er tydelig populært når vi kommer med våre utfordringer. Etter besøket på polet, bærer det hjem til dagens vert.
 
Det er viktig med god orden og at alt er rent. Både mat, hender og redskaper. Vi starter med å se over ingrediensene. Når kokkens vin er inntatt, er det for sent å finne ut at noe mangler.
 
Læringsaspekteret er et sentralt poeng med matklubben, og det gjør at vi ofte er samlet om en del av oppgavene. Det er viktig å ikke være redd for å gjøre feil, og alle kilder til veiledning er lov så lenge resultatet kan forbedres. University of YouTube er godt å ha i bakhånd. Ofte har vi kjøpt inn en del ekstra ingredienser, slik at vi har noe å øve på.
 
Aftenens antrekk er kort aftenkjole for damene, og mørk dress og hvit skjorte for mennene. Når våre kjære ledsagere kommer klokken åtte, er kokkeklærene byttet ut med dress og blanke sko. Det serveres normalt champagne før vi setter oss til bordet omlag halv ni. Verten ønsker velkommen.
 
Selv med gode forberedelser, er det alltid en del som må gjøres under måltidet. Rekkefølge og tidspunkter er avgjørende for å få flyt i serveringene. Maten skal se god ut, og da må den presenteres på tallerken på en lekker måte. I tillegg må temperatur og konsistens stemme. Selv om det er høy aktivitet på kjøkkenet mellom rettene, er det viktig at kokkene har tid og ro til å være tilstede med damene rundt bordet. Stress er ikke lov. Siste rett blir som regel servert en liten time etter midnatt. En lang dag nærmer seg slutten.
 
Bakgrunn for gourmetklubben er erkjennelsen av at hverdagen er hektisk og at vennskap må pleies. Med barn som skal følges opp, hjem som skal holdes i orden og jobber som krever sitt, er det lett at vi glemmer å ta oss tid til vennene våre. Tanken var derfor å skape regelmessighet og forutsigbarhet gjennom faste klubbtreff. Det har vist seg å fungere. Nå har vi holdt på i 15 år, og det har blitt til en prosess uten sluttdato. Slik har vi venner for livet.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta vare på sine venner.
Kanskje en matklubb er noe for deg og dere?
 

 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Drømmer

860282_610063099019678_1602869180_o

 
 
Det begynte rolig og søvndyssende, men nå har det tatt seg opp. Hjernen er festens naturlige midtpunkt, og nå pøser den ut den ene vanvittige historien etter den andre. Det høres stemmer og lyder, øynene danser hemningsløst, og bassen dunker fra hjertet. Lyset er av, men nye bilder lyser stadig opp på netthinnen. Det er mye drama, som alltid på disse festene. Samtidig hviler resten av kroppen og aner ingenting.

Festen er over like brått som den begynte. Snart er det stille og mørkt. Historiene er borte, øynene har sluttet å danse, og hjertet har inntatt hvilepuls. Det er trygghet og harmoni. For en stakket stund. Kanskje blir det nye fester og nye historier før klokken får varslet om ny dag? Den som sover får se.

Nattens historier er så levende fortalt. Så uvirkelige, men likevel virkelighetsfølte. De gir oss tro på at drømmer kan oppfylles. At drømmer kan skje i virkeligheten.

Når vi har behov for å lyse opp livene våre, kan vi ta vi med oss virkelighetsflukten som drømmene gir oss. Vi kan dagdrømme om håp og muligheter, og gi oss selv et pusterom i en hektisk hverdag.
Tro på dine drømmer. Tro på hjernens festhistorier.
 
Det kommer alltid en ny fullmåne, og kanskje en gang?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Se min kjole

 

Hun føler seg sliten. Det er mye å være takknemlig for, men de negative tankene slipper ikke tak. Så mange rutiner. Så mye ork. Derfor skjedde det igjen. I går. Kjolen var jo altfor dyr. Spesielt nå, rett før jul. De hadde jo snakket om å spare, men følelsene tok overhånd. “Den får henge innerst i skapet til vi får bedre råd”, tenker hun. “Han finner det aldri ut.” Hun hadde gått innom alle de riktige stedene i byen, men dessverre hadde ingen venninner sett henne med den ekslusive posen. Heldigvis ikke mannen heller. Han forstår ikke dette. Han sier bare at hun er flott som hun er, men det teller ikke. Shopping har blitt virkelighetsflukten som holder henne oppe. Hun kjøper seg noe nytt, og rusen kommer umiddelbart. Det tunge blir litt borte, og for en stakket stund kan hun stråle på nytt.

 

Mennesker har et grunnleggende behov for å føle seg verdsatt og forstått. Uten positive tilbakemeldinger og bekreftelser, kan vi utvikle lavt selvbilde og en følelse av manglende lykke. Derfor kjøper vi gjerne klær for å få ros. Klær gir omgivelsene våre anledning til å se oss, til å beundre oss og til å si noe pent.

 

Et godt valg i hverdagen er å huske å gi nok ros. Neste gang noen smiler til deg, prøv å si – “Så pent smil du har!”.

Du vil garantert få mer smil tilbake. Og du vil smile selv.

 

Nicole And Joel Out On Rodeo

 (Tilfeldig bilde. Tilfeldig varemerke. Ukjent fotograf.)

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Skap spenning, ikke forventninger

For å kamuflere en snikende følelse av hysteri, likegyldighet og fråtsing, ble det innført en regel. Ingen fikk åpne ny gave før den forrige var ferdig utpakket. Og takket for. Det ble en lang julekveld.

Ønskelistene ble stort sett oppfylt. Riktig pris. Riktig farge. Riktig størrelse. Alt riktig, med en gang. God planlegging og kommunikasjon, og vips, så var byttekaoset i romjulen eliminert. Alle fikk det de ønsket seg, pluss, pluss, pluss, og alle barn gledet seg?

Kanskje er det et snev av gjenkjennelseseffekt i denne innledningen? Om ikke annet, så har du kanskje blitt reddet av en ferdig ønskeliste? Ganske så befriende å gå til riktig butikk og kjøpe akkurat den fargen og størrelsen som er ønsket? Kanskje de økonomiske rammene er tydelig avklart også? Muligens enkelt, men er det spennende for den som får gaven? Skaper det glede?

Det er flere grunner til å dele ut ønskelister, men noen grunner er dog bedre enn andre. Unge i etableringsfasen har for eksempel et stort behov for å fylle opp skuffer og skap i sitt nye hjem. Gir du dem ostehøvelen de manglet, kan du være sikker på at gleden er stor. Kanskje tenker de på deg rundt frokostbordet neste gang brunosten skal til pers. Småbarnsforeldre er i samme situasjon. Ønskelistene er i høy grad behovsrettet.

En mindre sympatisk grunn til å lage ønskeliste, kan være frykt for å få noe som ikke gjør seg i vårt vakre hjem. Som ikke matcher eksisterende gjennomførte standard. Eller enda verre, som ikke bygger riktig fasade og personlighet.

Det stunder mot jul, og julehandelen er i gang. Et godt valg i år kan være å droppe ønskelistene.

Det skaper spenning, ikke forventninger.

 

Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Et liv som kronometer?

Et karakteristisk trekk, er at den viser skalaen langs en horisontal linje. Faktisk helt opp til 10 dager. Hundrevis av mekaniske deler, som i fellesskap har en sirkulær legning, gjør bevegelse langs en rett linje meget komplisert. 10 dager horisontal “power reserve” er en av komplikasjonene som gjør Panerai til stor ingeniørkunst. Et kaos av små, feilfrie deler er satt perfekt sammen til et presis og fullendt kronometer, altså til et urverk som er testet og sertifisert til å møte spesifikke presisjonsstandarder. Festet til krokodilleskinn og knyttet rundt håndleddet, kan sterke følelser oppstå for den lidenskapelige klokkesamleren.

 

Når tiden tillater det, og jeg har behov for å hente energi, synker jeg gjerne ned i godstolen med en bok eller et magasin om klokker. En favoritt om dagen, er “Nesten velkledd” av Ivar Hauge Line. En kaffebordbok der jeg kan åpne en vilkårlig side, lese noen minutter og bli inspirert. Min trang til å stadig utvide kunnskapen om modellenes historier, design og komplikasjoner skyldes utelukkende gleden og fasinasjonen jeg opplever.

 

Line er 14 år og ikke interessert i klokker.
 
– “Hva skal jeg med en single purpose device”?
 
Line har en smartphone. Ofte i bruk, og ellers godt synlig i baklommen. Hun elsker den. Som far har jeg inntrykk av at hele hennes liv og åndelig føde får plass i denne ene devicen. Den har Facebook klient, Snapchat, Instagram, Twitter og alt det andre ungdommer trenger for å overleve. Hun nås effektivt via datatrafikk, selv om det i teorien er mulig å ringe henne. Og så viser den tiden.
 
– “Jeg klarer meg godt med Iphonen, far”.
 
– “OK”.
 
Line og meg blir sittende stua. Jeg legger boken i fanget og kikker på henne. Blikket hennes er på mobilen. Det er tydelig noen hun chatter med.
 
– “Bare snakk”, sier hun plutselig. “Alle ungdommer multitasker”.
 
– “OK. Du vet, et sveitsisk kronometer er helt perfekt?”, begynner jeg. “Til forskjell fra mye annet her i livet?”
 
– “OK…?”
 
– “Husker du den matteprøven du hadde i forrige uke?”
 
Hun må tenke litt, men bekrefter.
 
– “Husker du om du hadde alt riktig? Ble du fornøyd eller skuffet?”
 
Line trykker ivrig på mobilen og unnlater å svare.
 
– “Matematikk kan være ganske komplisert noen ganger. Det har du sikkert opplevd? Selv om vi er flinke med leksene og øver mye, så kan det snike seg inn en feil her og der. Er du ikke enig?”
Line ser opp på meg. Tydelig litt urolig for fortsettelsen.
 
– “Jo…”
 
– “Tenk om du alltid måtte få alt riktig på matteprøvene? Tenk om du, eller far, eller læreren din, eller vennene dine, ja alle, skulle forvente at du alltid gjorde alt riktig? At ingen feil snek seg inn her og der? At du nesten var som et sveitsisk kronometer! Hvordan hadde det vært?”
 
Line ser opp på meg. Hun legger bort mobilen.

 

 

DSC_4461

 

 
– “Hvis vi forventer at noe skal være perfekt, blir vi nesten alltid skuffet. Vi mennesker er ikke som klokker. Vi gjør masse feil. Hver dag. Ikke bare på matteprøver, men overalt. Vi sier dumme ting, og vi gjør dumme valg. Skjønner?“
 
– “Ja, og du spiser godteri i ukedagene, selv om du sier at du bare skal spise i helgene!” smiler Line.

 
Det er lett å villedes til å tro at det perfekte er det normale. Vi pepres med det perfekte i alle medier. Det være seg perfekte moteklær, perfekte dingser, perfekte skjønnhetsidealer, perfekte barn og perfekte hjem. Noe av det viktigste en far kan lære sin datter på 14 år, er derfor at det perfekte er det unormale. At alt riktig på matteprøven er veldig bra, men ikke normalt.
 
Når forventninger innfris, er det fordi vi har holdt oss innfor vårt mestringsnivå. Mestringsfølelse er gull verdt. Den bygger trygghet og godt selvbilde. Et godt utgangspunkt for å ville oppnå mer.
 
Vi smiler, begge to. Jeg føler jeg har vunnet noen minutter med kvalitetstid.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Den gang da mor var hjemme

Det var tirsdag, og klokken nærmet seg elleve. I den ene hånden hadde jeg en blokkfløyte, og i den andre hånden holdt mor. Jeg var 4 år og enebarn. Far var på arbeid. Jeg husker mor lot meg hoppe ned alle trinnene i trappa, helt fra 4. etasje. Så ruslet vi over gaten, forbi lekeplassen og bort til det gule huset hvor Anita bodde. Der stod Anita, Geir og moren deres og ventet på oss. Anita og jeg var venner. Hun var 5 år og kunne veien alene, sa hun. Så ruslet alle videre.

 

Anita og jeg gikk i barnehage, og nå var vi på vei til den. Det var en musikkbarnehage, og der var vi 1 time i uken. Tirsdager fra klokken elleve til tolv. Geir var bare 3 år, og egentlig litt for liten til å være med. Han pleide å sitte på fanget til moren sin, mens vi spilte.

 

DSC_4446

 

Bortsett fra å være enebarn, var min barndom temmelig lik mange andres. Vi var hjemme med mor, mens far arbeidet. Å oppdra barn på barnas premisser var en selvfølge. Oppdragelsen skulle bære preg av praktisk læring gjennom lek, noe som ofte krevde tid og tålmodighet. Gjennom å delta i dagligdagse gjøremål, det være seg å lage mat, vaske opp for hånd og å kle på seg selv, skulle barnas ferdigheter stimuleres. Barna skulle oppleve verden i sitt eget tempo.

 

Det tradisjonelle familiemønsteret som fortsatt holdt stand da jeg var liten, var på ingen måte tilrettelagt for kvinners selvrealisering. Mens fedre var blant andre fedre, og fikk utfolde seg sosialt og intellektuelt på arbeidsplassen, ble mødre gående hjemme med et uforløst potensiale. Utvikling av egne evner, minst like gode som mennenes, ble ofret for ha tid nok til å følge opp barna.

 

I likestillingens navn er vi heldigvis forbi dette stadiumet, og i dag har kvinner og menn tilnærmet like muligheter til å realisere sitt potensiale. Malen for en familie har endret seg drastisk, og nå er det normalt at begge de voksne er i arbeidslivet. Som oftest i fulltidsstillinger. Samfunnet er lagt opp til 2 inntekter, både fordi det er kostbart å leve, men også fordi velstand og forbruk har blitt et mål på hvor godt vi har klart å realisere oss selv.

 

Denne situasjonen gjør at vi voksne dras i 2 forskjellige retninger. Vi ønsker oss flinke og veloppdragne barn, samtidig som vi jobber stadig hardere med å lykkes med vår karriere. Løsningen vi tar til, er økt effektivitet over hele linjen. I stedet for ha god tid til noe, har vi liten tid til alt.

 

For at kabalen skal gå opp, må barn i dag gå i barnehage. Noen blir sågar levert før jobb og hentet etterpå. Det er lange dager, også for små barn. Ansvaret for oppdragelsen har vi overlatt til barnehagepersonell, og etter hvert også til lærere, SFO-ansatte, fritidsklubbledere og fotballtrenere. I vårt samfunn er barn et statussymbol som vi ikke har anledning til å følge opp. I stedet for å tilbringe mye tid med dem, duller vi dem inn i designerklær og dyre reiser, og håper at det er tilstrekkelig med litt kvalitetstid inni mellom. Det kan synes som om vi ønsker at barna skal bli voksne så fort som mulig, slik at vi kan bruke mer tid på å realisere oss selv, og bygge vår velferd og posisjon.

 

Endringene i samfunnet de siste 40 årene har utvilsomt åpnet mulighetene for oss voksne. Mulighetene er ikke bare åpnet opp, de er nærmest påtvunget oss. Samtidig har vi muligens gamblet med barna og deres utvikling. Praktisk læring gjennom lek, har i stor grad blitt erstattet med teori og likegyldighet. I stedet for å lære hvor mye arbeid som ligger bak for å oppnå noe, vokser barna opp med voksne som kjøper seg ut av tidsklemma. Der vi tjente penger på å gå med aviser og pante tomflasker, opplever mange ungdommer i dag at en jakke til 8000 kroner er en selvfølge å få av foreldrene.

 

Fallhøyden er stor. Ikke alle barn klarer å tilpasse seg et høyhastighetssamfunn tilpasset voksne. Angsten for ikke å være som andre er nådeløs. Tankene som svirrer i hodet på en ungdom når jakken uteblir, mest sannsynlig fordi kassen til de voksne er tom, kan røyne hardt på selvbildet til en ung mann. Hva har jeg gjort som ikke får en slik jakke, slik som alle andre? Er jeg ikke god nok?

 

Alt var ikke bedre før. Tvert i mot. Vi har aldri hatt så gode levevilkår som nå. Og aldri har begge kjønn vært mer selvrealiserte. Vi kan lett velge å være lykkelige. I hvert fall som voksne. Hvordan våre barn og unge vil få det som voksne i fremtiden, vil bare tiden vise. Kanskje lærer de mer enn vi tror? Kanskje får de andre mål enn våre?

 

Det er usannsynlig at vi noen gang vil gå tilbake til det familiemønsteret som vi hadde før. Det betyr at vi fremover må forvente å bruke tiden godt når vi først er med barna. Vi må akseptere at god tid ikke betyr å ha mye tid, men å ha kvalitetstid. Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på hva kvalitetstid betyr for deg og dine barn.

 
 


AnnonseHeader1

 
 

Livet er en fotballbane

Torsdag denne uken gikk Fashionista 2013 av stabelen i Stavanger. Et årlig show som arrangeres av butikkene Din ZTIL, ZIZZI og KULL. Over 300 trendy og flotte kvinner var samlet til jentekveld. Foredrag, presentasjon av sponsorer og moteoppvisning rullet over catwalken. Blant alle damene kunne vi skimte en og annen mann. Kanskje var det ledsagere som kunne være sjåfører på vei hjem? Det ble nemlig servert champagne på rød løper.

 

Blant høye hæler, paljetter og hot makeup, hadde arrangøren funnet plass til en mannlig blogger med fokus på myke verdier. Da jeg ble spurt om å holde et foredrag på Fashionista, trodde jeg først det var en spøk. Det føles trygt å presentere IT-løsninger for oljeindustrien, men å snakke om bloggen min, ble veldig nært og personlig. Jeg kunne selvsagt sagt jeg var opptatt med noe annet denne kvelden, men hallo, det er ikke hver dag jeg får anledning til å stå på catwalken og prate til 300 flotte kvinner.

 

Bloggen min handler om små gode valg i hverdagen. Ikke om revolusjonerende tanker. Alt er tenkt, skrevet og sagt før, dog i andre former og vendinger. Kveldens publlikum var således av den sympatiske sorten. Kvinner er vant til å tenke, bekymre seg, analysere og føle. Et mykt og ufarlig budskap, om ikke annet i en ny drakt, skapt og fremført av en mann, vakte derfor ingen harme. Det var stilt, interesserte øyne og lyttende smil.

 

Jeg valgte å fortelle om en hendelse fra ungdomstiden. Jeg var 13 år og hadde forelsket meg for første gang, men motet sviktet, og hun fikk aldri vite det. Et godt valg i hverdagen dreier seg om å sette seg selv, og andre, i gode posisjoner. I posisjoner som gjør at vi føler lykke. Jeg endte opp med å ikke gjøre noe som helst. Jeg var som skipperen som så et isfjell foran seg. Han klarte ikke å bestemme seg for om han skulle seile til styrbord eller babord, og endte med å seile rett frem. Altså rett på skjæret. Det å ikke ta et valg, er også et valg.

 

 

Uten navn3

 

 

Jeg ble liggende i sengen å tenke. Internasjonale mål for en fotballbane er 86 meter bred og 105 meter lang. Det betyr at det er i overkant av 700 tusen små firkanter på 10 x 10 cm med grønt gress. Merkelig nok er det slik at et gjennomsnittlig liv, for menn rundt 79 år, og for kvinner litt mer, inneholder i overkant av 700 tusen timer. En time i livet ditt tilsvarer altså en liten kvadratdesimeter med gress på stadion, hvem skulle trodd det?

 

 

Uten navn

 

 

Når vi ser ut på gressmatta, tenker vi kanskje at den er grønn og flott. Men ser vi nøyere etter, er det kanskje noen små brune flekker her og der. Og dykker vi helt ned, ser vi garantert noen humper og slitasje etter spillet. Vi skjønner at gressmatta ikke er perfekt, men vi konsentrerer oss heller om spillet. Slik er det med livet vårt også. Det er nok noen brune flekker her og der. Og dykker vi helt ned, ser vi garantert noen humper og slitasje. Men hvis vi løfter blikket, og ser livet vårt slik vi ser fotballkamper på stadionen, vil livet vårt se grønt og fint ut.

Er ikke livet grønt og fint? Etter vinteren kommer det en ny vår. Bare vent å se.

 

På en optimal dag kan jeg kjøre til jobben min på Forus på 15 minutter. I hvert fall er det det jeg skryter av til dem som bor lenger fra. I realiteten bruker jeg 20-25 minutter. Det er alltid litt kø. Noen ganger går det mye lenger tid. Vi er vant til kollisjoner i “nordgående retning sør for Auglendstunnellen”. Da kan det gjerne ta en hel time før jeg er hjemme. En hel time! Det er lett å bli irritert.

 

 

Uten navn2

 

 

Hvis en liten kvadratdesimeter med grønt gress på stadion tilsvarer én time i livet ditt, hvor mye gress er blitt brunt mens du satt i bilen og var irritert? Bruker jeg 45 minutter til jobb en dag, har jeg i brukt 20 minutter mer enn normalt. Det vil altså si en tredjedel av en time, eller en tredjedel av en kvadratdesimeter med gress. En tredjedels kvadratdesimeter av en hel stadion. Er det noe å bli irritert over? Du ville ikke funnet den brune flekken på stadionen om du hadde lett etter den.

 

Eier og daglig leder for arrangørbutikkene, Wenche Ydstebø, kunne stolt konstatere at Fashionista 2013 ble en minnerik aften for de fremmøtte. Fargerike Mariann Rosa strålte som alltid, denne gang som toastmaster, og energiske Kjetil Hundhammer stilte med lekre lokaler hos Møller Bil, noe som passet perfekt for kvelden. I tillegg bidro en rekke sponsorer til et strålende arrangement.

Som mann fikk jeg et lite innblikk i hvordan en jentekveld kan være. Gud så kjekt de har det!

 

Kanskje husker de også historien om gresset, og at livet er grønt og fint når du husker å løfte blikket.

 

 

Fashionista 3 i bil

 

Frank på Fashionista-2

 

Fashionista 1-2

 

 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min 🙂

Populære norske blogger Blogglisten

Finn din krakk

 

Jeg er så heldig å jobbe i et selskap med sterke verdier. Verdier som de ansatte har kommet frem til gjennom eliminasjon av selvfølgeligheter. Alle skal ha det hyggelig på jobben, tjene gode penger, være faglig dyktige og gi kundene god service. Vi hadde over 200 forskjellige selvfølgeligheter, og vi måtte ned i 3. Det ble en kamp. Alle vet hvor tungt det er å fjerne noe for å beholde noe annet. Det som blir igjen, er i det minste det du virkelig vil ha.

 

img3

 

Hvorfor 3 verdier? Et verdisett fungerer som en krakk med 3 ben. Den står alltid støtt, uansett underlag. Har vi flere ben, vakler vi straks det er humper under oss. Våre verdier er pågangsmot, frihet og balanse. Jeg er stolt av alle 3, men kanskje aller mest av balanse. La meg forklare.

 

Vi tenker at alle våre ansatte deltar på 4 forskjellige områder i løpet av dagen:

  • Privatlivet
  • Familien
  • Jobben
  • Samfunnet

 

Først litt om privatlivet. Tar vi vare på oss selv som individ? Vår fysiske og mentale helse? Det er stor variasjon rundt hva vi føler gjør oss godt. Noen ønsker trygghet og harmoni, mens andre søker spenning og spontanitet. Noen trener for bedre helse, mens andre ligger på sofaen og hviler seg i form. Noen fordyper seg i Knut Hamsun, mens andre ser på Hotel Cæsar. Det er ingen fasit på hva som gjør oss personlig lykkelige. Som individer må vi skaffe oss selvinnsikt. Bare slik blir vi bevisst vår egen livsstil, og i stand til å korrigere denne om nødvendig.

 

Selv om nesten halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse, bedyrer de aller fleste at trygghet, kjærlighet og kontinuitet i familien er avgjørende for egen lykke. Ofte er utfordringen at vi fortsetter å ha mest fokus på oss selv, og at vi glemmer å omstille oss. I stedet for å skape lykke sammen med våre nærmeste, fortsetter vi å dyrke meg-et. Lykke i familien betyr ikke bare å være fornøyd selv, det er også å legge til rette for at alle familiens medlemmer kan føle det samme. Det betyr å vise forståelse, tilgivelse, empati, vennlighet, tilhørighet og raushet, for å nevne noe.

 

På jobben ønsker vi å bli sett, hørt og verdsatt. Det høres umiddelbart ut som om det er noen andre sin oppgave å sørge for dette, men det er det ikke. Det er vi selv som skal se, høre og verdsette dem rundt oss. Det er lett å klage, men er vi like flinke til å rose det som er bra? Lykke på arbeidsplassen dreier seg ikke om teknologi, funksjoner og prosesser. Det handler om å trives sammen med mennesker som vil hverandre vel, som har gode hensikter og som vil skape noe sammen.

 

Forståelse av mekanismene, kraft til å mene og påvirke og engasjement til å skape et bedre samfunn, er noen av drivkreftene som gir anerkjennelse og sosial posisjon. Dessverre måles ofte grad av suksess av noen ganske få faktorer. Klarer du å samle mange meningsfeller for ditt syn? Besitter du en unik kvalifikasjon, eller klarer du å vise til økonomiske resultater? Da er du av mange sikret å bli lagt merke til. Suksess på andre områder burde definitivt gitt samme status, men det gjør det foreløpig ikke.

 

Trekker vi fra 8 timers søvn, gjenstår det 16 timer i døgnet til å fordele på disse feltene. Det finnes ingen fasit over hvordan timene bør fordeles, men i de fleste tilfeller vil bruk av tid og engasjement henge sammen med hva som oppnås. Kanskje er det slik at fornøyde mennesker oftere føler lykke? Dersom ansatte opplever frustrasjon på et eller flere felt, kan det ha en generell negativ innvirkning i livet. Sagt med andre ord, så kan eksempelvis utfordringer hjemme påvirke begeistringen på jobb, og overeksponering av egne behov (typisk trening eller hobby) kan påvirke harmonien i familien.

 

Vi tror at fornøyde mennesker er dem som innehar stor selvinnsikt og medmenneskelighet, og som klarer å balansere tilgjengelig tid og engasjement på hvert felt. Erkjennelsen av dette danner grunnlag for hvordan selskapet vårt blir ledet. Fornøyde mennesker er de beste ansatte, og balanse er en nødvendig grunnverdi for oppnå dette.

 

Jeg håper dette kan inspirere til å tenke over din egen situasjon. Et godt valg er å skrive ned hva som beskriver deg, og det du står for. Du vil garantert finne mange ord og beskrivelser. Fjern dem som er minst viktig, slik at du bare har 3 ord eller beskrivelser igjen.

Dette er dine verdier. Din krakk.

 

StoolOne

Another Country, Stool One (2010)

 
 
Lykke til.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits