Følelsesrom

I det enkle rekkehuset fra 1960-tallet var det en smal gang med ti dører. Tre av dørene gikk inn til de tre soverommene. To dører gikk til det badet og det lille, separate toalettet. En litt smalere dør gikk til trappen opp til loftet, og en tilsvarende dør gikk til trappen ned til kjelleren. Den åttende døren hadde glassruter og ledet inn til stuen. Den niende døren ledet inn til kjøkkenet, og den siste døren, som også hadde glassruter, gikk inn til vindfanget.

Dette var en helt vanlig planløsning på den tiden. Et hus skulle ha mange rom.

Stuen var det rommet som ble vist frem til besøkende, og derfor burde rommet være så stort som mulig. “Se hvor god plass vi har” var en måte å fortelle hvem vi var. Badet var derimot ikke et oppholdsrom. Dersom det fikk plass til et badekar, samt en person kunne stå foran vasken og speilet, var badet akkurat tilstrekkelig stort.

Forestill deg at du presser masse luft inn på det lille badet. Du lukker døren og fortsetter å presse inn luft. Hva skjer? Når det ikke er plass til mer luft, blir trykket så stort at døren og vinduer blåses ut. Rommet blir som en ballong som til slutt eksploderer, og ting fyker til alle kanter. Hva som skjer om samme mengde luft blir presset inn i stuen? Ingenting. Der har luften god plass til å flyte uhemmet rundt.

På samme måte som et hus har flere rom for det som trengs, har du “følelsesrom” inni deg for alle dine forskjellige følelser. Det være seg frykt, glede, kjærlighet, tristhet og sinne. Noen rom er kanskje store og har plass til masse følelser, gjerne til glede og kjærlighet. Mens andre rom er små. Rommet for sinne er kanskje ikke det rommet du ønsker å vise frem så ofte, så hvor stort rom har du for denne følelsen? Hvor mye sinne kan presses inn i rommet før det eksploderer?

Vi bruker gjerne arkitekter til å hjelpe oss med å utnytte planløsningene, slik at vi kan nyte hver kvadratmeter av huset vårt. Like vanlig er det ikke å få hjelp til å planlegge følelsesrommene. Hvilken planløsning bør du ha for følelsene inni deg? Kan du vise frem rommene? Går det an å oppholde seg der? Er det ryddig og god plass, eller er det inneklemt og overfylt? Når eksploderer det?

Du bestemmer selv hvor store rom du vil ha inni deg for hver følelse. Du trenger dessuten ikke se på deg selv som en liten hytte med små rom, når du kan velge å være et stort palass med mer enn nok plass.

Følelser oppstår ustanselig, og det kan raskt fylles opp. Fordommer, mangel på tålmodighet, forelskelse, hevn og tilgivelse er bare noen områder hvor følelsene kan komme hurtig og ukontrollert.

Et godt valg i hverdagen er å lage store, luftige følelsesrom slik at det er plass til alle følelsene du tar inn. Da eksploderer du ikke, og du rekker å lufte ut i tide. Kanskje tør du å vise hele deg?

Lykke til!

 

 

Er du en god venn?

La oss beskrive en god venn. Det trenger ikke være en virkelig person, eller en venn du allerede har. Det holder om du bruker fantasien og ser for deg en drømmevenn. Hvordan ser drømmevennen din ut?

Siden det er jeg som skriver og du som leser, får jeg beskrive vennen din for oss. Det kan være jeg bommer helt, men da kan du tenke inni deg hvordan du vil det skal være. Jeg later som om vennen din er en gutt, men det kan godt være en jente. Det er opp til deg.

Dere har kjent hverandre i mange år, helt siden dere var små barn. Du husker ikke alt dere har gjort sammen, til det er det alt for mye. Det var mye glede, mest glede, men også krangling og uenighet. Heldigvis fant dere alltid tilbake.

Da det stod på som verst i livet ditt, holdt han motivasjonen og humøret ditt oppe. Dine svakheter holdt han for seg selv. Hver gang du engstet deg, ga han deg energi og tro på deg selv.

Når dere lo, lo dere sammen. Noen ganger av hverandre, og det gikk helt fint.

Du tenker at han kommer alltid til å være din beste venn.

Han er god til å lytte, denne vennen din. Han forstår, selv når ingen andre gjør det. Han kjenner deg ut og inn, og du vet han vil deg bare godt. Han er ærlig og aksepterer deg for den du er, selv når du gjør feil og sier ting du ikke burde. Det handler om omtanke, tillit og respekt.

Skjer det noe leit, vet du at han stiller opp for deg. Skjer det noe gøy, er han alltid med. Fremtiden føles trygg. Nå takler du alt. Glasset er halvfullt, livet smiler og lykken blomstrer.

Tanken på en drømmevenn gjør godt. Alle burde ha en god venn, ikke sant? La meg komme til poenget.

Når du leser dette, kan du høre en stemme inni deg som er deg. Denne stemmen, som sier så mye, og som har vært der hele livet ditt, sier den mye fint til deg? Er det en god venn som snakker til deg?

Vil stemmen inni deg ditt beste? Blir du motivert, glad, forstått, akseptert? Får du selvtillit? Tro på at du er god nok som du er?

Eller er du din største kritikker?

Du bestemmer hva stemmen inni deg skal si. Et godt valg i hverdagen er å la din indre stemme være din gode venn. Du vet hva som skal til.

Er du en god venn mot deg selv, er du helt sikkert en god venn for andre også.

Lykke til!

 

 

Hva er det kjekkeste du gjør?

 
Her om dagen ble jeg utfordret av min venn Trond Magne Hegglund, autorisert psykolog med spesialisering i organisasjonspsykologi:
 
– “Hva er det kjekkeste du gjør?”
 
Jeg måtte tenke. Det kjekkeste? Det er mye som er hyggelig, men å plukke ut det aller kjekkeste? Er det å være sammen med dem man er glad i? Gjøre noe fint for noen? Glede noen? Kanskje det er å trene? Eller å reise?
 
Jeg fortsatte å gruble. Med ekstrovert 14 på Den Jungianske Type Index, sitter vanligvis ordene løst hos meg, men nå var det helt stille. Så irriterende å ikke vite svaret på et spørsmål som virker å være så enkelt.
 
– “Det kjekkeste jeg gjør?”, gjentok jeg inni meg.
 
Jeg bet meg plutselig fast i en liten, men viktig detalj. Hvorfor sa han det kjekkeste du gjør, og ikke det kjekkeste du vet? Dette var neppe en tilfeldighet fra Hegglund? Det tok heldigvis ikke lang tid før jeg forstod hvor han ville hen med spørsmålet sitt. Det kjekkeste jeg gjør, det kan jeg velge å gjøre. Det er opp til meg selv. Det kjekkeste jeg vet derimot, kan avhenge av ytre faktorer. Jeg vet for eksempel at det er hyggelig å vinne i lotto, men dessverre er ikke dette noe jeg kan velge. Det ligger utenfor min kontroll. Jeg kan derimot velge å spille lotto og håpe på gevinst. Stor forskjell, altså. Hegglund ville vite hva jeg gjør.
 
Det slo meg. Det kjekkeste jeg gjør, er nettopp det, at jeg velger å gjøre. At jeg er i stand til å velge å gjøre det jeg opplever er godt for meg selv og menneskene rundt meg. Dette er det kjekkeste jeg gjør, og det forklarer nok hvorfor jeg skriver om små gode valg i hverdagen.
 
Hegglund sier at mennesker som har et bevisst forhold til hva de liker å gjøre, gjør det oftere og har større glede av det når de gjør det. Et godt valg i hverdagen er derfor å reflektere over hva du bør gjøre mer av.
 
Hva er det kjekkeste DU gjør?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Trenger vi en bucketlist?

 
Sitter du godt? Lukk øynene og forestill deg at du er 80 år.
 
Hva har du opplevd?
 
Det er mange situasjoner, men akkurat nå er det vanskelig å huske dem. Jo, nå demrer det litt. Du husker da barna dine ble født. Det var stas. Og barnebarna. Så kry du var. Barna og barna deres er dine øyenstener. Dere har gjort masse fint sammen. Hva gjorde dere egentlig?
 
Det demrer litt. Du husker da du lærte sønnen din å knytte slipsknute, akkurat sånn som faren din lærte deg det. Du smiler litt. Hvem skulle trodd at det var den første situasjonen du skulle huske? Det slår deg at du og sønnen har besteget Kilimanjaro sammen, og at det er en mye større hendelse. Kilimanjaro må stå på “bucket-listen” vår, det hadde sønnen din sagt.
 
Det stod mer på den “bucket-listen”, men før du rekker å tenke mer på det, dukker minnene om onkelen din opp. Han døde av kreft. Han var den første døde du så. Du har fortsatt øynene igjen, og bilder av den døde onkelen din ruller over netthinnen. Han lå inne på gjesterommet før de hentet ham. Noen hadde tatt på ham en mørk dress. Hvem kan det ha vært?
 
Nå spør jeg deg om jobben din. Har du hatt en jobb som har du har trivdes med? Du svarer ja. Du er stolt over det du har gjort i arbeidslivet. Du har virkelig stått på. Mange lange kvelder, mange rapporter. Skulle du ønske at du hadde jobbet enda mer?
 
Hele livet har du tenkt at du må stå på. Du må prestere. Jobbe. Oppnå resultater. Du har kjent på forventninger. Og du har innfridd, så det holder. Hvorfor det egentlig? Hvem er det som har forventet så mye av deg? Har du levd i 80 år uten å være sjef i eget liv?
 
Du lener deg tilbake i designerstolen din. Du har egentlig aldri likt den, den er ubehagelig å sitte i. Hvorfor du kjøpte den, det husker du ikke lenger. Skulle du imponere noen? Du kan ikke huske at noen har sagt noe om den. Verken den, eller det lekre huset, eller den dyre bilen. Faktisk er det lenge siden du hadde besøk også. Flere av vennene dine er gått bort, og de andre er egentlig borte også. Du savner tiden med dem. Hvorfor forsvant de?
 
Du kjenner deg ensom, men du er vant til å holde ting for deg selv. Sånn har det vært hele livet. Du lærte som barn at vanskelige ting skulle det ikke snakkes om. Nå er du 80 år, og du spør deg selv: Hvorfor? Hvorfor våget jeg ikke å vise svakhet? Hvorfor våget jeg ikke å være mer åpen om hvordan jeg hadde det? Skulle jeg imponere her også? Har livet mitt dreid seg om å imponere andre?
 
Lukk opp øynene. Du er ikke 80 år. Ennå.
 
Det er ikke enkelt å spå hva som er viktig for oss når vi er 80 år og ser tilbake på livet. Er det de store tingene vi gleder oss mest over? Trenger vi en bucket-list?
 
Kanskje tenker vi heller at vi kunne latt oss selv være mer lykkelig? Gjort mer av det vi liker, og mindre av alt det andre? Kanskje vi tenker at vi burde bestemt mer selv? Imponert oss selv mer enn vi har imponert andre? Våget å være hele mennesker, både i gode og dårlige dager? Kanskje tenker vi at det var vennene vi skulle brukt mer tid på?
 
Et godt valg i hverdagen er å gjøre små ting i dag som du blir glad for den dagen du tenker at alt det fine og gode i livet ligger bak deg.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Kjærlighetsspråkene

 
Hun har ventet hele kvelden, og nå er han trøtt. Hun hører et kort “god natt”, i det han reiser seg fra godstolen sin og går inn på badet. “God natt, elskling, kommer snart”, responderer hun og smiler litt anstrengt til ham. Hun har elsket ham lenge, men en rar følelse har begynt å snike seg innpå henne. Hvorfor sier han ikke noe om kveldene? Synes han de har det helt greit?
 
Før var han oppmerksom, men nå ser han ingenting lenger. I dag var hun hos frisøren, og han kunne ha kommentert hennes nye frisyre. Nei, ikke et ord. Det nye profilbildet hennes på Facebook er det mange som liker. Hun går inn og sjekker, slik hun har gjort hele kvelden. Tre nye likes. De liker meg i hvert fall, tenker hun. Han kan bare gå å legge seg, hun venter en stund til.
 
Hjemme holder paret på med å pusse opp loftstuen. Hun har fortalt ham hvordan hun vil ha det, og han gjør som hun sier uten innvendinger. Han er på loftet nesten hver ettermiddag, og hvis hun maser om når det er ferdig, blir han irritert. Han er så flink, tenker hun. Snart kan hun vise loftstuen til venninnene sine.
 
Mens hun sjekker oppdateringer på Facebook, ligger han våken og tenker. Han jobber og jobber om dagene, og hører bare mas om å bli ferdig. Hun kunne kommet inn med noen nystekte vafler til meg, tenker han. Nå tar hun alt for gitt. Ser hun ikke alt arbeidet jeg gjør for å glede henne?
 
Vi avslutter denne lille historien og reflekterer litt.
 
Hvordan viser paret kjærlighet til hverandre? Er kjærligheten i ferd med å visne bort?
 
Dr. Gary Chapman er ekteskapsrådgiver og forfatter av bestselgeren “The Five Love Languages“. I boken hevder han at det finnes fem forskjellige kjærlighetsspråk vi kan benytte når vi kommuniserer kjærlighet.
 
På samme måte som vi lærer oss et morsspråk, lærer vi oss også et primært kjærlighetsspråk. Dette språket faller naturlig for oss og er enkelt å bruke. Vi kan lære oss flere fremmedspråk, men disse krever at vi er mer konsentrerte og bevisste når vi bruker dem. Slik er det med kjærlighetsspråkene også. Alle kan læres, men vi foretrekker alltid det primære kjærlighetsspråket.
 
Når det er fem forskjellige kjærlighetsspråk, er det ikke usannsynlig at vår partner har et annet primær kjærlighetspråk enn oss selv. Dette legger naturlig nok grunnlag for en rekke misforståelser, akkurat slik det gjør når to mennesker med forskjellig morsmål prøver å kommunisere med hverandre. Skal vi forstå hverandre likevel, må vi være konsentrerte og bevisste, og lytte ekstra godt.
 
Dette er de fem kjærlighetsspråkene:
 

    Bekreftelser
    Det er ikke alltid handling er viktigere enn ord. Bekreftelser i form av oppmuntringer, ros og vennlige ord kan styrke mottakerens selvbilde og selvtillit. Er vi særlig sårbare, kan fornærmelser være vanskelige å komme over.
     
    Kvalitetstid
    Oppmerksomhet og mental tilstedeværelse, meningsfulle samtaler og evne til å lytte er typiske kjennetegn på kvalitetstid. Vi ønsker dedikert og skjermet tid til å dele erfaringer og tanker, samt kjenne på empati.
     
    Tjenester
    Om vi har ansvar for mange oppgaver som vi ikke når over eller mestrer, kan det være godt å få hjelp. Aller helst er det fint om støtten kommer uten å be om det.
     
    Gaver
    Å motta gaver har ikke noe med materialisme å gjøre. Det er tanken og gleden bak som teller, ikke selve produktet. Pris har mindre betydning.
     
    Fysisk nærhet
    Mulighet til å berøre partneren gjennom klemmer, holding av hender og å sitte tett sammen, kan styrke tryggheten om at parforholdet har en sterk relasjon. Fysisk tilstedeværelse og tilgjengelighet er dermed helt avgjørende i dette kjærlighetsspråket.

 
Det er tydelig at paret i innledningen misforstår hverandre. Han forsøker å vise henne kjærlighet ved å gjøre alt arbeidet på loftet, men hun er mer opptatt av bekreftelser enn tjenester. Kanskje burde de heller jobbet sammen med å få loftet ferdig, og fått mer tid til å snakke sammen. Når hun spør den flinke mannen sin om hvordan det går med arbeidet, oppfatter han det som mas. Han er ikke opptatt av bekreftelser, men ønsker heller at hun gjør noe tilbake.
 
Når vi er forelsket og inngår et forhold, viser vi ofte kjærlighet på mange måter. Vi går gjerne hånd i hånd, vi sier vakre ord til hverandre og vi gjør hyggelige ting sammen. Når vår kjære trenger hjelp, stiller vi alltid opp, og for å være romantiske kjøper vi gjerne små ting og opplevelser til hverandre. Kommuniserer vi bredt, er det alltid noe som treffer godt hos partneren.
 
Dessverre går forelskelsen over. Vi blir litt sløvere, og vi begynner å kommunisere på vårt primære kjærlighetsspråk igjen. Det som faller oss mest naturlig, og som krever minst innsats. Er vi heldige, snakker vi samme språk, og kjærligheten lever videre av seg selv. Snakker vi ikke samme språk, misforstår vi hverandre, og kanskje føler vi at kjærligheten visner hen. I stedet for å føle oss sett, føler vi oss oversett.
 
Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på ditt og din partners primære kjærlighetsspråk, slik at dere kan trene på å vise kjærlighet på en måte som dere forstår og setter pris på.
 
Lykke til!
 
 
Ekstern lenke: “Discover your love language”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Det er lov å få hjelp

 

Ifølge legenden ville moren gjøre Akilles usårbar ved å dyppe han i elva Styx, men glemte å fukte stedet hun holdt ham etter – hælen.
Dette ble hans eneste sårbare sted på kroppen, og i trojanerkrigen blir han drept av en pil som treffer denne hælen.
(Kilde: no.wikipedia.org, commons.wikimedia.org)
 
* * *

 

Akillessenen er kroppens tykkeste og sterkeste sene. Styrken kommer av en rekke tynne kollagenfibre som er tvinnet sammen, slik naturfibre er tvinnet sammen i et sterkt hampetau.
 
Tross tykkelse og styrke, for noen år siden røk jeg akillessenen i høyre fot. Det var smertefullt der og da, men legene fikk meg på beina igjen. Noen uker i gips, og så var jeg klar igjen. Måtte bare trø litt forsiktig i begynnelsen.
 
Et parforhold kan sammenlignes med en akillessene. Mange små situasjoner er med å knytter båndet og gjør det sterkt. Samtid er akilleshæl også et uttrykk for noe som er sårbart.
 
Med tiden kan kroppen fikse både delvis og komplett ruptur, men når endene er langt fra hverandre, er det gunstig å få medisinsk hjelp. Sånn er det med relasjoner også. Noen ganger er det greit å få hjelp til å møtes på nytt. Hjelp til å la fibrene gro sammen igjen.
 
For mange er det vanskelig å søke hjelp til å fikse et parforhold. I stedet isolerer vi våre personlige oppfatninger om sannhet og rettferdighet. Tankene våre gjør oss til ofre, og vi opplever å føle oss sviktet eller såret.
 
Vi er laget slik at vi finner det vi leter etter. Vil vi finne grunner til å føle oss såret, klarer vi det fint. Men leter vi etter styrker og lim i forholdet, finner vi det også. Om vi søker støtte, velger vi gjerne venner som hjelper oss å finne det vi leter etter.
 
Det er tungt å la sårbarhet vike for tilgivelse, men forsoning handler om å tvinne fibre på nytt.
Et godt valg i hverdagen er å søke nøytral hjelp når du føler at endene ikke vil møtes.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Nyttårsforsettet du klarer å holde

 

DSC_4752

 
 
Det var verken sykkel eller ski under juletreet vårt i år. Derimot var det et par iPad Air 2 på bestillingslisten. Før julekvelden var omme og julepapiret var ryddet bort, var innholdet på den gamle iPad-en synkronisert med den nye.
 
For et utrent øye, er det ingen forskjell på ny og gammel iPad Air. Kanskje ikke så rart, høyde og bredde er dønn lik. Legger vi dem ved siden av hverandre, klarer vi riktig nok å registerere at den nye er bittelitt tynnere enn forgjengeren. Hele 1,6 millimeter. Ungdommene i dag vet at ny A8 prosessor, et oppgradert 8 Megapixel kamera bak og den nye iOS 8.1-versjonen er det som betyr noe. Selvfølgelig må vi ha siste versjon. Den gamle legger vi i en hylle til vi har glemt den, vel vitende om at vi burde gitt den til noen mens den fortsatt fungerer.
 
Jul, eller ikke jul, vi får stadig mer av det vi allerede har. Det begynner å bli trangt i klesskaper, i boder, på barnerommene, i smykkeskrinene og i vinduskarmene.
 
Vi har alt, fordi vi kan. Hvorfor ikke kjøpe, når vi har anledning? Hvorfor ta til takke med den gamle, når den nye er tilgjengelig?
 
Vi vil ha den nye! Nå!
 
Dessuten har den gamle begynt å hangle litt. Den er jo snart et halvt år gammel, og ting er ikke “built to last” lenger. Fikse den gamle? Nei, det koster jo nesten like mye som å kjøpe ny. Dessuten har “alle” den nye. Eller så har de i det minste tenkt å kjøpe, så snart de får den inn på lager igjen.
 
Hvorfor er det slik? Hvorfor dreier en stor del av livet vårt seg om å “etterfylle” med nye produkter? Blir vi lykkeligere? Bedre mennesker? Kjærligere mot hverandre?
 
Betyr det noe at vårt “bruk og kast”-samfunn medfører forurensing og råvaremangel? At produkter må være så billige at de må lages av roboter, fordi mennesker er for dyre?
 
Da jeg var ung og gikk på ungdomsskolen, var det en genser som var veldig moderne. Jeg husker ikke merket lenger, men kanskje det var en “Poco Loco”. Jeg tryglet og ba mine foreldre. Alle hadde slik genser. Hvorfor kunne ikke jeg også?
 
Min mor sa:
 
– “Skjønner godt at du liker den, Frank Robert, men du må vente to måneder. Hvis du fortsatt liker den, skal du få den.”
 
Jeg husker jeg ble både glad og lei meg. Jeg ville jo hatt genseren med gang, men det var tross alt bedre å få den om to måneder, enn å ikke få den i det hele tatt. Da to måneder var gått, var genseren gått helt av moten. Jeg nevnte ikke noe for mor. Det hadde vært flaut å komme på skolen med den genseren nå.
 
Jeg lærte noe av min mor den gangen. Det er greit å kjøpe noe som vi virkelig har lyst på. Men et godt valg i hverdagen er å ikke kjøpe med en gang, selv om du kan og har mulighet. Vent å se om lysten er like stor etter en stund. Kanskje kjenner du at du gleder deg mer og mer. Kanskje glemmer du hva du ønsket deg.
 
Ditt nyttårsforsett?
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Duften av kjærlighet?

 

Vaffeldagen markeres i kantinen til Cegal
Foto: Frank Garneng

 
 
Duften av nystekte vafler er vidunderlig. Jeg lener hodet bakover og lukker øynene. Tanken gir meg vann i munnen, og jeg blir varm og glad. Hjemme hos oss elsker vi vafler. Duften av vafler minner om sene søndagsfrokoster hvor hele familien er samlet før vi drar ut på tur.
 
Jeg rører litt i gryten jeg har på komfyren. I kveld blir det Osso buco. Gryten med kalveskankene har stått på i flere timer, og jeg passer på mens jeg ser en krimserie på TV. Nede hører jeg min kjære komme hjem fra handleturen.
 
– “Å, så fantastisk det lukter”, utbryter hun. Hun henger av seg ytterklærene ute i gangen. “Dette gleder jeg meg til”.
 
Jeg smiler. Selv har jeg vært så lenge på kjøkkenet at jeg ikke kjenner duften lenger. Jeg bøyer hodet over gryten og trekker godt inn med nesen. Nei, det lukter nesten ingen ting, men det ser godt ut.
 
En underlig egenskap med dufter, er at vi både kan knytte følelser og minner til dem, samtidig som vi kan “overse” dufter som omgir oss her og nå.
 
Da du traff drømmemannen eller drømmekvinnen din, kjente du helt sikkert en varm og sterk følelse. Og tenker du tilbake på da dette skjedde, dukker sikkert minnene opp på netthinnen. Akkurat som med duften av vafler, skjer noe med deg når du tenker på det. Du begynner antakelig å smile, og varme følelser gjør deg glad. Kjærlige minner lagres i hjertet, og sammen med hjernen skapes gode følelser.
 
Hvis det er en stund siden du var sammen med din kjære, lengter du sannsynligvis etter kjærligheten dere deler. Er han eller hun derimot hos deg hele tiden, kan det være dere har begynt å ta hverandre for gitt. Dere går i samme eimen dag etter dag, og duften merkes ikke lenger. Kjærligheten er der fortsatt, men dere har nesten glemt den. Følelsene oppleves ikke lenger så varme og sterke, og smilet kommer ikke like naturlig.
 
Kanskje er kjærligheten litt som duften fra grytene? Litt borte? Du vet at den finnes, men du opplever den ikke?
 
Det finnes råd. Gi hverandre rom. Slipp kanarifuglen ut.
Et godt valg i hverdagen er å la kjærligheten bli som duften av nystekte vaffelhjerter.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Er det mulig å bygge en prestasjonskultur basert på myke verdier?

 
Når jeg er gammel og ser tilbake på livet mitt, er kanskje opplevelsen i helgen noe som vil glede et gammelt hjerte.
 
Stillheten har senket seg på Viking Stadion. Sesongen er over, og det er på tide å gjøre opp status.
Tabellen viser en 10. plass. Det føles skuffende og sårende. Milevis fra forventningene. Men vi kan bare skylde på oss selv. Skal vi prestere, må alle levere, også 12. mann på laget. Det nytter ikke å mime “samen ska me lyfta fram de mørkeblå”. Det nytter ikke å sitte hjemme og synge heller.
 
Viking Fotballklubb er Stavangers stolthet, og en gang i året, når sesongen er over, inviteres samarbeidspartnerne med på studietur til en storby i Europa. I år gikk turen til verdensmetropolen Berlin, og Cegal var selvfølgelig med. Disse turene bærer alltid preg av å være godt planlagt, og som vanlig fikk vi oppleve en fin blanding av faglig påfyll, relasjonsbygging og latter og glede.
 
For meg var det ekstra hyggelig å få være med i år. I programmet stod det nemlig:
 
 
Er det mulig å bygge en prestasjonskultur på myke verdier?
Cegal har på få år blitt en global aktør innen petrotekniske løsninger. Hva skyldes suksessen? Gründer og toppleder, Frank Garneng, tar oss med bak kulissene og forteller om hverdager styrt av grunnverdier, samt hvordan dette inspirerte til bloggen “Små gode valg i hverdagen”.

 
 
Alle vil prestere, og aller helst vil vi ha kultur for å prestere. Vi vil gjenskape suksess, igjen og igjen. Men hvordan?
Her er et lite utdrag fra fordraget.
 
 

 
 
Jevgenij Trefilov og Marit Breivik er to kjente trenerskikkelser i håndballverdenen. Trefilov var sjef da Russland vant VM-gull i 2001, 2005, 2007 og 2009, og Marit Brevik ledet Norges håndballjenter til VM-gull i 1999. Begge var gode trenere for hver sin prestasjonskultur. Begge satte seg hårete mål og nådde dem.
Begge visste også hva som krevdes for å vinne. Et VM-gull kommer ikke av seg selv. De visste hva som måtte til av riktig trening, rikig mat og riktig hvile. Begge visste også at spillerne måtte komme fokusert og engasjert på trening, at de måtte møte edru, at de måtte ha spist frokost og så videre. I tillegg til konkrete målsetninger og tydelige krav, hadde de på mange måter like forutsetninger. Begge hadde tilgang til riktig utstyr, riktige medisiner og nok penger til treningsleirer og reiser. Den største forskjellen lå kanskje i tilgangen på gode spillere med riktig profil og kompetanse. Russland har tross alt 143,5 millioner innbyggere, mot Norges 5,1 millioner (tall for 2013).
Jevgenij Trefilov og Marit Breivik hadde altså mange fellestrekk da de vant VM-gull, men en ting var veldig forskjellig. Jeg tenker selvfølgelig på adferden.
 
Trefilov er kjent for sin autoritære trenerstil, der fri flyt av sterke følelser preger kommunikasjonen med spillerne han har på laget sitt. Breivik, derimot, er rake motsetningen. Hun er kjent for sin stødige og reflekterte adferd, og kommunikasjonen er preget av lytting og konstruktiv påvirkning.
 
Hva har denne forskjellen i adferd hatt å si for prestasjonskulturen?
 
I Cegal har vi laget en figur som illustrerer sammenhengen mellom resultat, forutsetninger, krav og det vi kaller adferdsrom. Til sammen utgjør disse fire elementene basis for enhver prestasjonskultur.
 
 

Kan benyttes fritt. Hyggelig om du husker å henvise til Cegal.

 
 
Resultat
I Cegal har vi flere resultater å strekke oss etter. På kort sikt drømmer vi om å vinne attraktive kontrakter, og om å oppnå omsetningsmålene, mens vi på lang sikt har noe vi kaller 50-årsperspektivet. Mange tenker at et 50-årsperspektiv er meningsløst. Alt er jo forandret i løpet av så lang tid? De som er ansatt i dag vil ikke jobbe i selskapet om 50 år. Kunder vil forsvinne og nye vil komme. Det samme vil skje med eierne. Og da vi lever av teknologi, kan vi være helt sikre på at dette også vil endre seg i løpet av de neste 50 årene. Hva er da vitsen med å tenke så langt frem? Jo, det er en ting: Omdømmet. I Cegal går vi på jobb om morgenen for å bygge et selskap som vi selv, våre kunder og våre eiere er stolte av. Også om 50 år.
 
Forutsetninger
Målt etter bruttonasjonalprodukt per innbygger, er det kun Luxembourg som er rikere enn Norge av alle land i verden. Når det lille Forus-området mellom Stavanger og Sandnes, hvor Cegal har hovedkontor, alene står for 19% av nasjonal verdiskapning, er det klart at forutsetningene for forretning er optimale. Her har vi kunder som lykkes, og vi følger dem på reisen. At nordmenn generelt er “early adopters” når det gjelder teknologi, legger heller ikke noen demper på omsetningen.
Likevel er det omdømmet som er den viktigste forutsetningen. Omdømme gir lojale kunder og lojale ansatte, som igjen gjør det mulig å tenke langsiktig. Derav 50-årsperspektivet igjen.
Forutsetninger kan ofte ikke påvirkes. De er som de er, og du er nødt til å erkjenne dem. Forutsetninger kan også være uforutsigbare og dermed være med å begrense adferdsrommet.
 
Krav
Alle beslutninger i Cegal må støtte opp rundt 50-årsperspektivet og omdømme-målet. Utover dette er de fleste krav i Cegal styrt av våre grunnverdier. Du kan lese mer om verdiene og hvordan vi kom frem til dem i “Finn din krakk” (se link nederst). I praksis betyr dette at alle ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. For å sikre oss dette, har vi organisert oss etter X-modellen. Slik tar vi høyde for å lykkes med både personforutsetninger og saksforutsetninger. Det er dessuten likeverd mellom en teknisk karriere og en lederkarriere. Vi har flere eksempler på dyktige fagpersoner som har ønsket å bli ledere, men som har gått tilbake til sitt fag fordi dette opplevdes mer riktig.
 
Alle skal også forstå viktigheten av sin egen rolle, og med dette menes at de ansatte kan sammenlignes med bitene i et puslespill. Tar du ut en bit fra puslespillet, ser ikke bildet helt ut, uavhengig av hvilken bit du tok ut. Våre ansatte er hele mennesker, og Cegal skal være der også når det butter i mot. Noen ganger føler vi oss sterke, og da forventes det at vi gir av vår energi. Mens andre ganger føler vi oss svake fordi noe vanskelig skjer i livet. Da er det lov å være en som mottar energi.
 
I Cegal er ansatte Cegalere hele døgnet. Det dreier seg om “living the brand”. Det betyr at vi har forventninger til våre ansatte utover den tiden de oppholder seg på jobben. Et eksempel kan være at en ansatt dummer seg ut etter en fuktig kveld på byen. Det er sånt som kan skje, selv for de beste. Da forventes det at Cegalere som ser dette ikke overværer underholdningen, men i stedet redder kollegaen ut av situasjonen. Vi skal ha en kultur for å hjelpe hverandre. For å gjøre hverandre gode, og skape tillit.
 
Foruten de etiske retningslinjene, er det nødvendig å ha styring på lønnsomheten. Vi bruker historien om “Byens beste boller” for å symbolisere vår tankegang rundt ledelse (se link nederst).
 
Adferdsrommet
Mellom forutsetningene og tydelige krav ligger det vi kaller adferdsrommet. I Cegal er adferdsrommet preget av pågangsmot, frihet og balanse. Pågangsmot, fordi vi må tørre å tro at det er mulig, selv når vi ser at andre har bedre fortutsetninger enn oss. Frihet, til å være oss selv, og ikke minst at alle andre kan være seg selv. Det siste er mye vanskeligere. “Hadde alle bare vært som meg…”. Balanse, fordi jobben er ikke alt er i livet. Vi er hele mennesker, og vi må balanse vår tid og energi. Har du det godt på fritiden, lykkes du antakelig på jobben også.
Når noen nærmer seg gråsonen, enten det er mot forutsetningene eller kravene, er det samvittigheten, og ikke frykten, som trekker dem tilbake inn i adferdsrommet igjen.
I adferdsrommet er vi ute etter skaperglede, serviceglede og ikke minst endringsglede. Vi løfter frem oppgaver, og lar ansatte ta ansvar. Slik utnytter vi styrker, i stedet for å fokusere på svakheter. “Telthistorien” illustrerer hva vi mener (se link nederst).
 
Konklusjon
Selv om vi i Cegal har en kultur som har lykkes godt med å nå sine mål, er det ingen garantier for at oppskriften fungerer for andre. Alle som drømmer om å prestere og oppnå sine mål, må finne sine naturlige måter å gjøre dette på. Det er mange veier til suksess. Ikke glem hvor forskjellige håndballkulturer Trefilov og Breivik representerte.
 
Det er likevel noen fellestrekk som gjenspeiler enhver prestasjonskultur. I Cegal har vi summert disse fellestrekkene i en huskeliste som vist på bildet.
 
 

Kan benyttes fritt. Hyggelig om du husker å henvise til Cegal.

 
 
Prestasjonskultur handler om å oppnå drømmer, og neste år er det kanskje Vikings tur til å lykkes? Spillere og trener vet hva som må til, og vi på tribunen vet også hva vi må gjøre. Vi er sammen om dette. Forutsetningene er som de er. Brann startet sesongen med det nest høyeste budsjettet, men rykket likevel ned. Odd var blant de fem lagene med lavest budsjett, men sikret seg en bronse. Prestasjonskultur handler om å gjøre det beste ut av de forutsetningene vi har. De spillerne vi trodde sterkt på da de ble signert, er stort sett de samme som løper ut på matten neste sesong. Tro på dem fortsatt, enten du er trener eller tilskuer. Prestasjonskultur handler om å skape gode følelser. Vi må tro det er mulig. Følelser avgjør adferd, og adferd skaper resultater.
 
Da jeg takket ja til å holde fordraget på studieturen, var det særlig et spørsmål jeg heftet meg ved.
Er det et paradoks at en toppleder blogger om myke verdier?
 
Jeg forstår spørsmålet. Det er langt fra rosabloggere og “dagens outfit”, til “Små gode valg i hverdagen av Frank Garneng”. Jeg tror at alle mennesker egentlig har en personlig prestasjonskultur. Vi drømmer om et godt liv. Når vi blir gamle, håper vi å kunne se tilbake på livet med glede. Samtidig som vi har drømmer, har vi også fortutsetninger og krav å forholde oss til.
Til slutt dreier livet seg om hvilket adferdsrom vi gir oss selv.
Hvem vil vi være? Hvilke følelser foretrekker vi? Hvordan vil vi oppfattes? Hvordan oppfører jeg meg når jeg er i gråsonen av adferdsrommet? Er jeg styrt av min egen samvittighet? Finn dine egne svar.
 
For meg er det ikke et paradoks å være blogger. Jeg ønsker å bidra til å gjøre en positiv forskjell, og gjennom gode valg gjøre verden til et litt bedre sted.
 
Et godt valg i hverdagen er definere sitt eget adferdsrom, avgrenset av krav og forutsetninger, men med et mål for øyet.
 
Lykke til.
 
 
Relaterte lenker:

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Kan du kunsten å håpe?

 

 
 
I næringslivet handler det om å strekke omsetningsmålene, skape solide bunnlinjer og å spise markedsandeler. Suksessen måles i penger og tid. Hvor mye klarer du å øke pengesekken? Hvor raskt klarer du det? I kampen om heder og ære er det liten anledning til å tenke langsiktig. Suksess krever handling her og nå.
 
Det heter seg at tålmodighet er en dyd, altså en opplært egenskap. Med det kolossale tidspresset som er i næringslivet, er det lite sannsynlig at vi lærer oss tålmodighet der. Så hvor lærer vi det da?
 
Hjemmet er fristedet for folk flest, og stedet hvor vi normalt lever ut våre preferanser. Her lar vi ofte svakheter være svakheter, og vårt sanne jeg blir vist frem. Hjemme trenger vi ikke prestere, imponere eller temme følelser. Vi kan i stedet være late og likegyldige, eller kanskje være sure, masete og egoistiske. Ikke det beste stedet å lære seg tålmodighet, med andre ord.
 
Tålmodighet virker ikke å være et naturlig innslag i livet vårt. Trenger vi egentlig denne dyden?
 
Etablerte, langvarige relasjoner baserer seg ikke på solskinnsdager og godt skjulte svakheter. Her må grå hverdager gi nok næring. Den overøsende oppmerksomheten som gjerne preger relasjonen i starten, erstattes gradvis med rutiner og selvfølgeligheter. I stedet for å kommunisere, lar vi hjemmets likegyldighet og jobbens effektivitetskrav prege våre relasjoner. De grå hverdagene blir bare grå, helt uten næring. For den utålmodige som savner lidenskapen, blir tålmodighet den verste fienden. Jo mer den utålmodige maser om oppmerksomhet, jo mer trekker den tålmodige seg unna. Den tålmodige venter bare på fred nok til å orke å yte, men maset kveler initiativet, lysten og gleden.
 
Antakelig forsøker både foreldre, pedagogiske ledere og lærere, alle med egne personlige preferanser, å lære oss tålmodighet som barn. Men tålmodighet er ikke som matematikk og grammatikk, hvor klare regler sier hva som er rett og galt. Skolen fungerer langt på vei som næringslivet. Alt skal kunne måles.
 
Hva er god tålmodighet? Hvordan måler vi den? Hvordan kan den læres bort?
Det ligger kanskje mer i ordet enn det vi først oppfatter; Tål modighet? Er det dette det handler om?
 
Personlig tror jeg tålmodighet er kunsten å håpe.
 
Et godt valg i hverdagen er å respektere at tålmodighet har en verdi, og at det trengs øvelse for å bli god.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

How are you, egentlig?

 
I baren på det gamle ærverdige hotellet står en sjarmerende og elegant ung mann bak disken og serverer gjestene sine. Han ser ut til å være i midten av 20-årene og er imponerende veltrent i sin hvite skjorte og trange vest. Han slenger lett på luggen i det han beveger seg bort til den litt eldre damen som nettopp har satt seg på en av barkrakkene.
 
“Good evening, ma’am”, sier han selvsikkert og smiler imøtekommende. – “How are you?”
 
“Thank you, just fine”, svarer hun, mens hun ser ned i vesken sin og tydeligvis leter etter noe.
 
“Oh, it´s a pity, just fine?” erter bartenderen med glimt i øyet og forsøker å få øyekontakt med henne.
 
Den allerede oversminkede damen har fortsatt blikket nede i vesken sin når hun fisker opp leppestiften sin for n´te gang denne kvelden. Hun ser sliten ut.
 
“Dry white wine, please”, sier hun lavmælt. – “And a glass of still water”.
 
Bartenderen smiler fortsatt. Han har sett det mange ganger tidligere. Han snur seg og henter en ny flaske Chablis.
 
Jeg sitter i andre enden av baren og hører alt som blir sagt. Svaret hennes blir hengende i luften som en gåte. “Takk, bare bra”? Hvorfor svarer hun det? Det er ikke det at spørsmålet til bartenderen er retorisk som forundrer meg. Det som er rart, er at hun sier “bare bra”. Hun ser da ikke slik ut? Hun ser fortsatt ned, som om hun prøver å skjule ansiktet. Hun er alene. Kommuniserer ikke.
 
Hvorfor svarer hun ikke hvordan hun egentlig har det? Er det standardsvaret hennes når noen spør, kanskje?
 
Hvis hun svarer “takk, ikke så veldig bra”, hva vil skje da? Det er vel tvilsomt at den høflige og imøtekommende bartenderen vil gjøre saken verre? Han vil helt sikkert lytte. Kanskje hun ikke vil belaste ham med sine utfordringer? Har hun ikke krefter nok til å gå gjennom hele historien en gang til? Ikke tid nok?
 
Jeg tenker at hun kanskje prøver å holde på en fasade? Selv om blusen er litt krøllet og håret virker en anelse ustelt, kan jeg se at hun ønsker å være en fornem frue. Hun bærer dyre merkeklær og på disken ligger en eksklusiv designerveske. Er det et nederlag for henne å vise svakhet? Må hun alltid fremstå perfekt? Atmosfæren på dette høyt aktede London-hotellet oser av penger og status, og i barområdet sitter det vakre, vellykkede mennesker flere steder. Er det omgivelsene som påvirker henne? Er det de andre i baren hun spiller skuespill for? En rar følelse brer seg inni meg. Hvis hun holder på en fasade, er jeg faktisk en del av problemet…
 
Jeg nipper til glasset mitt og innser at tankene mine har fritt spillerom. Antakelig er det bare en talemåte. Vi sier “takk, bare bra” og tenker ikke mer over det. Noe må vi jo si, og hva er vel mer overfladisk enn å si at vi har det bra? Da er alt som normalt, og vi kan kommunisere uten videre anstrengelser.
 
Vi mennesker er sårbare skuespillere, og det kreves trening i å kunne stole på at vi er gode nok som vi er.
 
Et godt valg i hverdagen er å godta at livet noen ganger er i ubalanse. Du er fortsatt helt normal.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Jenta på venteværelset

 
Bare gå inn og vent i mens, sier den hyggelige, unge damen i resepsjonen, – så kommer legen og henter deg når han er klar. Hun peker på en sofagruppe på andre siden av glassveggen, og smiler som om hun prøver å si “det går nok bra, skal du se”. Jeg tar meg i å tenke at hun ikke er legen min, antakelig er hun assistenten hans, men av en eller annen grunn gjør ansiktet og stemmen hennes at jeg tror henne likevel. Jeg går inn.
 
I det lille venteværelset er alle vegger av glass, unntatt veggen som vender ut mot gaten. Her er det til gjengjeld et stort vindu hvor morgensolen står rett inn. Midt på gulvet er det to sorte skinnsofaer som står mot hverandre. Mellom sofaene er det et lavt salongbord i glass, og i det ene hjørnet av rommet står en automat med vann og kaffe. Jeg fyller et plastbeger med kaldt vann, og går mot sofaen som vender mot vinduet. På bordet foran meg ligger det diverse magasiner. Jeg registrerer raskt at det finnes verken tegneserier, bilblader, klokkeblader eller noe annet som er interesserer meg, kun magasiner om helse, og hvordan vi kan leve med sykdommer. Jeg lar bladene ligge.
 
Rett over meg, i den andre sofaen, sitter en ung, mørkeblond jente og stirrer på mobilen sin. Hun enser meg ikke, og jeg setter meg ned uten at vi hilser på hverandre. Hun trykker raskt på mobilen med den høyre pekefingeren, og jeg kan høre det klikker hver gang neglen treffer glassflaten. Det vakre ansiktet ser alvorlig ut. Munnen er lukket.
 
Hun stopper å skrive, men de brune øynene viker ikke fra telefonen. Det er som om hun ser rett gjennom den. Kan hun ha oppdaget at jeg observerer henne? Jeg flytter blikket lynraskt mot vinduet. Stillheten varer bare et kort øyeblikk, så hører jeg klikkelyden igjen.
 
Jeg fortsetter å se ut av vinduet. Den tidlige solen gir glød og varme til høstfargene, og de lette solstrålene føles vidunderlig mot ansiktet. Jeg lukker øynene, men må lukke de opp igjen. Jeg kan ikke gå glipp av det vakre livet som spilles av utenfor vinduet.
 
Klikkelyden stopper, og i øyekroken kan jeg se henne lese. Hun sveiper teksten sakte. Øynene er konsentrerte, og mimikken i ansiktet er monotont og uten følelser. Hva er det hun leser om? Er hun nervøs for noe? Er hun engstelig for at hun feiler noe alvorlig? Jeg ser på henne igjen, men jeg klarer ikke å lese ansiktsuttrykket hennes.
 
Hun ser ikke opp fra mobilen en eneste gang, og jeg vet ikke om hun Googler sykdommer eller kjeder seg. Hun unngår i hvert fall å møte blikket mitt. Er hun menneskesky?
 
Tankene mine spinner hvileløst videre. Mobiltelefoner er et betent tema i våre dager og er stadig oppe i media. Vi hører om ungdommene som ikke hører når du snakker til dem, men som svarer deg umiddelbart på chat. Vi hører om husregler der alle legger bort mobilen under middagen, og om vennegjenger som avtaler at den første som rører mobilen må ta restaurantregningen.
 
Det har faktisk gått så langt at et norsk teleselskap har lansert en app som “hjelper deg å være til stede i øyeblikket”. På deres nettsider kan vi lese: “Når du trykker på appen, måler den tiden du ikke bruker på noen av telefonens funksjoner, men i stedet nyter din sønns danseforestilling, en god samtale eller en vakker solnedgang. Med en gang du plukker opp mobilen for å svare på et anrop eller sender en sms, slutter appen å telle tiden.”
 
Hva har skjedd med oss, når noen mener vi trenger en app for å være til stede?
 
Mobiltelefonene har rett og slett invadert oss. Teknologien har invadert oss. Den unge jenta på venteværelset har ikke opplevd et liv uten mobil, og nå gjør hun bare som sine jevnaldrende. I stedet for å hilse og kanskje prate med meg, kommuniserer hun heller digitalt med sine venner og holder seg oppdatert på det som skjer. Den menneskelige faktoren lever videre, men i en annen form.
 
Og mer vil det bli. Livet vårt digitaliseres. Snart vil vi se at husholdningsapparater, biler, klær og andre ting vi omgir oss med i hverdagen blir tilkoblet internett og kommuniserer med hverandre. Det kan virke som alt blir mer komplisert, men i bunn og grunn er drivkraften bak teknologiutviklingen å gjøre livet enklere.
 
Et godt valg i hverdagen er å bidra til balanse i vårt digitaliserte liv. Ikke la teknologien ta helt over. Vi trenger fortsatt klemmer, hjelp til å tørke tårer, møte øyne som stråler, føle oss verdsatt og alt det andre som teknologien ikke kan erstatte.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Husker du?

 

Frank Robert Garneng, 5 år

 
 
Det var en stor og grønn ligusterhekk på begge sider av smijernsporten som ledet ut på fortauet fra huset vårt. Til høyre for oss bodde Elisabeth med foreldrene sine i et rødt hus med hvite vinduskarmer. Til venstre bodde Ole Morten og lillebroren Helge sammen med moren sin. Faren deres var sjømann og kokk, og han var nesten aldri hjemme. Hvis jeg gikk gjennom porten, og over gaten, og løp gjennom hagen til gamle fru Pedersen, kom jeg til den største lekeplassen. Her var jeg nesten hver dag, bortsett fra når jeg var syk. En gang hadde jeg røde prikker over hele kroppen, og mor kalte dem røde hunder, men det var feil. Jeg hadde fått meslinger, og det kunne ligne litt på røde hunder, hadde doktor Nilsen sagt. Når jeg var frisk, lekte jeg alltid på lekeplassen, sånn som de andre barna. Det var et stort stativ som var laget av jernrør som var sveiset sammen og malt etterpå. Det var mest grønt, men noen plasser var det fortsatt rødt. Når mor var med og passet på oss, fikk jeg lov til å henge opp ned på stativet. Selv om jeg strakk armene helt ut, kunne jeg ikke ta i bakken, så det var ganske høyt. En gang falt jeg ned, og da fikk jeg ikke lov til å henge flere ganger.
 
Det stod også en gammel folkevogn, type 2 på den andre siden av lekeplassen. Det var sikkert noen som ikke hadde behov for den lenger, og nå stod den der uten at noen passet på den. Den var rød og hvit, sånn som huset til Elisabeth. En gang dyttet Ole Morten døren hardt igjen, akkurat da jeg hadde fingrene i dørkarmen. Da begynte Ole Morten å gråte og løp og gjemte seg, mens en stor jente som sikker var snart voksen, trøstet meg og fulgte meg hjem til mor. Jeg husker mor sa til far at han måtte bære meg bort til doktor Nilsen, og selv om jeg var 4 år og kunne gått selv, var det godt å bli båret. Doktor Nilsen sa jeg måtte ha en hvit vott på meg noen dager, og siden jeg var så flink, fikk jeg lov til å velge et lekedyr fra skoesken han hadde på telefonbordet i gangen, ut til venteværelset.
 
Doktor Nilsen var nesten alene om ha innlagt telefon. Far hadde satt seg opp på venteliste, men vi fikk aldri innlagt telefon så lenge vi bodde i det huset. Mor mente det ikke var så viktig med hele telefonen, for det tok jo ikke mer enn 7-8 minutter å gå ned til den røde telefonkiosken utenfor kolonialbutikken. Når jeg var med mor til kiosken for å ringe, pleide jeg alltid sitte oppå stativet der telefonkatalogene hang bortover. Det var en telefonkatalog for hvert fylke, men vi brukte nesten alltid bare den ene som hang helt til venstre. Mor sa vi kjente bare folk som bodde i Rogaland, og det var for dyrt å ringe riks uansett.
 
Over døren til kolonialbutikken hang et skilt hvor det stod Kjøbmand Helge O. Larsen, og noen ganger fikk jeg lov til å gå helt alene til kjøpmann Larsen for å handle for mor. Da hadde jeg en firkantet, blå ryggsekk med hvite reimer og hvite bæreseler på ryggen, og oppi den hadde mor lagt handlelisten til kjøpmann Larsen. Jeg skulle ha én kartong med melk, én servelatpølse i oransje plast og én pakke med fårepølse. Som belønning for at jeg var så flink og hjalp mor, fikk jeg også lov å kjøpe én godteri, eller snop, som vi sa. Valget stod mellom Fox eller Nox, og det ble nesten alltid Fox.
 
En gang jeg gikk hjem fra kjøpmann Larsen, så jeg en gutt som kikket ut fra et vindu. Han var sikkert yngre enn meg, for jeg kunne bare skimte hodet hans over vinduskarmen. Han var helt mørk i ansiktet og hadde sort, krøllet hår. En sånn gutt hadde jeg aldri sett før. Ikke hadde jeg sett mørke mennesker på TV heller, for på den tiden hadde vi ikke fargefjernsyn. Jeg løp hjem.
 
Den neste tirsdagen, da mor og jeg gikk til musikkbarnehagen, kom den lille mørkhudede gutten med moren sin. Han het Chike og var like gammel som meg. Alle mødrene sa at nå skulle vi barna være venner med Chike, og så var vi det. Chike og jeg fikk utdelt hver vår tamburin, mor til Silje satte seg ved pianoet og resten barnehageorkesteret fant frem instrumentene de hadde fått utdelt. Så begynte vi å spille på instrumentene og synge: “Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa. Han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa. Han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av strå. Men Hoa likte buksa godt, for han var en ekte hottentott”. Alle mødrene smilte og klappet, mens vi barna praktiserte innvandrerintegrering på sitt enkle og naturlige vis. Selvfølgelig helt politisk ukorrekt i dag, og helt fjernet fra Torbjørn Egners visebok etter 2006, men på den tiden var den til glede for store og små.
 
Vi flyttet fra huset med ligusterhekken og smijernsporten da jeg var 5 år, men hva som skjedde da er en annen historie.
 

Minnene fra da jeg var barn blir naturligvis svakere og svakere. Det er litt trist, for de gir meg mange gode følelser, og de er på mange måter noe av grunnen til at jeg har blitt til den jeg er i dag. Jeg var heldig og hadde en god og trygg oppvekst, men slik er det ikke for alle. Et godt valg i hverdagen er derfor å ta vare på de beste minnene, og gi dine egne barn en oppvekst som de minnes med glede.
 
 

Merk. Denne historien er ikke en nøyaktig dokumentasjon av fortiden. Den er ment å inspirere til refleksjon. Alle navn er derfor byttet ut.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Et år med små gode valg

 
Jeg har grublet på det en god stund. Bestemmer vi vår egen lykke? Kan vi være lykkelige når vi vil, eller må vi ta til takke med det livet vi har? Jo mer jeg reflekterer over temaet, jo mer overbevist blir jeg. Lykke er ikke flaks, eller en forutbestemt skjebne. Lykke er en følelse vi lager. Ja, vi lager lykke, tenk det. Vi trenger ikke å vinne i lotto for å bli lykkelige. Vi trenger ikke masse penger. Vi trenger ikke dyre klær eller flotte biler. Vi trenger ikke en jobb som folk misunner oss, eller en hytte som er altfor stor. Vi trenger faktisk nesten ingen ting. Det eneste vi trenger er litt trening.
 
Tanken gjør meg begeistret og nysgjerrig. Bare litt trening?
– Det kan jeg klare, tenker jeg. Jeg kan trene litt hver dag! Men… hvordan gjør jeg det? Hvordan trener jeg på å lage lykke, hver dag?
 
Jeg innser at resonnementet mitt krever en god plan om jeg skal lykkes. Jeg må lage meg noen gode rutiner, slik at dette ikke bare blir med tanken. Jeg må på en eller annen måte forplikte meg, overfor meg selv, til å fortsette treningen. Men hvor lenge? Først tenker jeg en uke. Det virker litt lite. Kanskje en måned? For lite, det også. Jeg bestemmer meg. Dette må pågå et år. Oppstart umiddelbart!
 
Du skjønner helt sikkert hva som skjer videre? Jeg etablerer selvfølgelig bloggen “Små gode valg i hverdagen”, bloggen som du leser akkurat nå. Første innlegg skrev jeg onsdag 14. august 2013. I dag er det 14. august 2014. Et år har gått. Det er en spesiell dag.
 
I løpet av dette året har jeg publisert 57 innlegg. 26 761 unike brukere fra 86 forskjellige land har lest det jeg har skrevet. Mange av dem har blitt trofaste lesere.
 
Det har vært mengder av tilbakemeldinger. Det være seg åpne kommentarer på sosiale medier, personlige e-postmeldinger og folk som har stoppet meg på gaten. Alle, ja, med hånden på hjertet, alle tilbakemeldingene har rørt ved noe hos meg. Lite visste jeg da prosjektet mitt begynte, at bloggen skulle bety så mye for så mange. Jeg har til og med holdt foredrag om bloggen for over 300 flotte kvinner på Fashionista. Det gjør inntrykk på en mann som bare begynte å skrive om små gode valg i hverdagen for å trene. Trene på å lage lykke.
 
Jeg vil ydmykt takke hver og en av dere for støtten dere har gitt meg. Dere har gjort bloggen til noe langt mer enn et personlig prosjekt. Bloggen er blitt noe vi er sammen om, og vi kan ikke gi oss nå. La oss fortsette å trene. La oss fortsette med små gode valg i hverdagen.
 

Tusen, tusen takk, alle sammen!

 
 

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.