Ensom eller alene?

Gjennom en liten åpning i den massive muren, siver noen få lysstråler inn i den mørke, fuktige fengselscellen. Størrelsen på cellen får meg til å grøsse, og jeg kjenner umiddelbart et ubehag når fingertuppene berører veggene på begge sider når jeg strekker ut armene. Jeg bøyer meg litt ned for å se ut av åpningen. En iskald trekk pisker mot kinnene, og jeg må myse for å se klart. Rett der, på den andre siden av sjøen, så nære, men akk så fjernt, ligger sivilisasjonen, friheten og lykken.

Jeg reiser meg opp og lukker øynene et lite øyeblikk. Hvordan er det mulig å overleve i en slik isolasjon, tenker jeg, i det guiden på hodetelefonen leder meg videre gjennom blokkene på det som en gang var det beryktede statsfengselet på Alcatraz. Stedet for de verste av de verste forbryterne.

Fanger som blir intervjuet om tiden bak lås og slå ute på fengselsøya, forteller at de små kikkhullene i muren var noe av det verste de opplevde. Det å kjenne lukten, høre lyden og se små glimt av samfunnet gjennom disse hullene, forsterket savnet etter samtaler, berøringer og nærhet.

Etter fysiologiske og trygghetssøkende behov, anses sosial tilhørighet som det mest grunnleggende behovet for oss mennesker. Vi trenger kjærlighet, vennskap og å føle oss sett, hørt og verdsatt. Mangler vi dette, vil det påvirke vår atferd og motivasjon til behovet er dekket. For mange kan angsten for ensomhet være så stor at vi holder fast på nære personer i livet vårt, selv om det er mennesker som ikke gjør oss godt.

Når vi konstant omgis andre mennesker, enten det er fysisk eller virtuelt gjennom sosiale medier, er det fort gjort å glemme noe vesentlig. Behovet for tilhørighet gjelder ikke bare i relasjoner til andre mennesker, det gjelder også i relasjonene vi har til oss selv. Det er vondt å kjenne på ensomhet, men det må ikke forveksles med alenetid. Det å ha tid til å være alene er faktisk et grunnleggende behov som vi ikke må overse.

Har du tenkt over hva som skjer med deg når du er alene? Færre forstyrrelser fra omverdenen, betyr redusert strøm av nye impulser til hjernen. Det som allerede er inni hodet ditt, får dermed fred og spillerom til å struktureres og videreutvikles.

Ved å rydde og sortere tankene i kategorier, blir du for eksempel bedre til å skille mellom hva du synes er viktig eller uviktig, hva som er rett eller galt og hva du synes er positivt eller negativt.

Alenetid gir deg også anledning til å re-tenke og fordype deg i mer sammensatte og kompliserte tankerekker. Det kommer til nytte i samtaler. Alle har vi vel argumentert ut fra det vi tenker der og da, og ubevisst gitt inntrykk av at vi har tenkt nøye gjennom et tema?

Tankene beskriver verden slik du ser den. Når du ikke fordyper deg utover det som faller deg inn, skaper tankene en unyansert oppfattelse av livet rundt deg.

Hvordan du oppfatter verden, sier altså noe om hvordan du tenker. Lærer du å fordype deg og forstå hvordan du tenker, lærer du også å forstå hvorfor du oppfatter verden slik du gjør. Dette er nyttig å vite, for når du forstår hvordan du oppfatter verden, kan du bedre oppfatte og forstå deg selv.

“Hvem er jeg?” kan altså forklares med slik du tenker om det som er rundt deg. Tenker du annerledes, er også du en annen.

Alenetid er derfor gull verdt om du vil finne deg selv, og utvikle deg til den personen du ønsker å være. Husk bare at alenetid ikke handler om ensomhet, men om å praktisere oppmerksomt nærvær til deg selv.

Alenetid vil gjøre at du lærer nye sider om deg selv. Mindre impulser og mer ro og fordypning vil gjøre deg bedre i stand til å sortere bort negative tanker. Du vil bli bedre kjent med dine styrker og svakheter, slik at du kan gjøre mer av det du liker, og håndtere det du ikke liker på en bedre måte. Du vil lære å stå støtt alene, og du vil innse at selv når du er sammen med andre, er du egentlig alene. Du er et unikt, selvstendig individ på vår jord.

Et godt valg i hverdagen er å aldri unnskylde deg for å trenge tid for deg selv.

 

(Foto: Frank Garneng)

 

 

Trenger vi en bucketlist?

 
Sitter du godt? Lukk øynene og forestill deg at du er 80 år.
 
Hva har du opplevd?
 
Det er mange situasjoner, men akkurat nå er det vanskelig å huske dem. Jo, nå demrer det litt. Du husker da barna dine ble født. Det var stas. Og barnebarna. Så kry du var. Barna og barna deres er dine øyenstener. Dere har gjort masse fint sammen. Hva gjorde dere egentlig?
 
Det demrer litt. Du husker da du lærte sønnen din å knytte slipsknute, akkurat sånn som faren din lærte deg det. Du smiler litt. Hvem skulle trodd at det var den første situasjonen du skulle huske? Det slår deg at du og sønnen har besteget Kilimanjaro sammen, og at det er en mye større hendelse. Kilimanjaro må stå på “bucket-listen” vår, det hadde sønnen din sagt.
 
Det stod mer på den “bucket-listen”, men før du rekker å tenke mer på det, dukker minnene om onkelen din opp. Han døde av kreft. Han var den første døde du så. Du har fortsatt øynene igjen, og bilder av den døde onkelen din ruller over netthinnen. Han lå inne på gjesterommet før de hentet ham. Noen hadde tatt på ham en mørk dress. Hvem kan det ha vært?
 
Nå spør jeg deg om jobben din. Har du hatt en jobb som har du har trivdes med? Du svarer ja. Du er stolt over det du har gjort i arbeidslivet. Du har virkelig stått på. Mange lange kvelder, mange rapporter. Skulle du ønske at du hadde jobbet enda mer?
 
Hele livet har du tenkt at du må stå på. Du må prestere. Jobbe. Oppnå resultater. Du har kjent på forventninger. Og du har innfridd, så det holder. Hvorfor det egentlig? Hvem er det som har forventet så mye av deg? Har du levd i 80 år uten å være sjef i eget liv?
 
Du lener deg tilbake i designerstolen din. Du har egentlig aldri likt den, den er ubehagelig å sitte i. Hvorfor du kjøpte den, det husker du ikke lenger. Skulle du imponere noen? Du kan ikke huske at noen har sagt noe om den. Verken den, eller det lekre huset, eller den dyre bilen. Faktisk er det lenge siden du hadde besøk også. Flere av vennene dine er gått bort, og de andre er egentlig borte også. Du savner tiden med dem. Hvorfor forsvant de?
 
Du kjenner deg ensom, men du er vant til å holde ting for deg selv. Sånn har det vært hele livet. Du lærte som barn at vanskelige ting skulle det ikke snakkes om. Nå er du 80 år, og du spør deg selv: Hvorfor? Hvorfor våget jeg ikke å vise svakhet? Hvorfor våget jeg ikke å være mer åpen om hvordan jeg hadde det? Skulle jeg imponere her også? Har livet mitt dreid seg om å imponere andre?
 
Lukk opp øynene. Du er ikke 80 år. Ennå.
 
Det er ikke enkelt å spå hva som er viktig for oss når vi er 80 år og ser tilbake på livet. Er det de store tingene vi gleder oss mest over? Trenger vi en bucket-list?
 
Kanskje tenker vi heller at vi kunne latt oss selv være mer lykkelig? Gjort mer av det vi liker, og mindre av alt det andre? Kanskje vi tenker at vi burde bestemt mer selv? Imponert oss selv mer enn vi har imponert andre? Våget å være hele mennesker, både i gode og dårlige dager? Kanskje tenker vi at det var vennene vi skulle brukt mer tid på?
 
Et godt valg i hverdagen er å gjøre små ting i dag som du blir glad for den dagen du tenker at alt det fine og gode i livet ligger bak deg.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits