Værmeldingen

 
Det regner, og sommerens farger er borte. Jeg sitter i godstolen med mac-en min på fanget, og på skjermen lyser et eksotisk reisemål. Et lekkert hotell er plassert rett ved den vakre stranden. Havet er turkisblått, og midt på den mørkeblå himmelen henger en stor flott sol. Reisebyrået kaller det drømmereiser. Jeg ser ut på regnet og drømmer. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg se solen.
 
Jeg legger hodet bakover på puten og begynner å tenke.
 
Klokken var litt over halv åtte, og jeg hadde akkurat satt bilen fra meg i parkeringshuset. På vei til kontoret, møtte jeg en en gammel bekjent av meg. Det må ha vært over 20 år siden sist. Han oppdaget meg først.
 
– Hei, Frank, fine været og beine veien!
 
Jeg snudde meg, og der sto min gamle studievenn og smilte.
 
– Hei, så kjekt å se deg, svarte jeg og smilte tilbake. Det var lenge siden.
 
– For et møkkavær, fortsatte han. Nå er det tydeligvis slutt på sommeren, eller hva?
 
– Ja, det ser slik ut, svarte jeg høflig.
 
Han fortsatte å snakke om det dårlige været. Så fulgte han opp med å fortelle om været i sommerferien på Sørlandet, før han plutselig sa:
 
– Du, jeg må løpe, har et møte som begynner snart. Vi snakkes!
 
– Okay, kjekt å se deg, ropte jeg etter ham.
 
Jeg fortsatte videre til kontoret, glad for å ha møtt ham, men også litt oppgitt. Vi hadde ikke sett hverandre på over 20 år, og alt han hadde tid til var å snakke om været. Kunne han ikke heller budt på seg selv? Kanskje sagt “kjekt å se deg også”, eller “hvordan går det med deg?”
 
Møtet med min gamle studievenn og vår overfladiske samtale vil ikke ut av hodet. Jeg setter meg i den røde ørelappstolen i stuen og åpner mac-en. Det er da jeg innser at jeg ikke engang husker hva han heter. Jeg googler “sol” i stedet. Drømmereisen med den vakre stranden og det turkisblå havet byr på seg selv uten å nøle.
 
Jeg har fortsatt hodet på puten, og en historie om min datter dukker opp på netthinnen.
 
Da Line gikk på barneskolen, spurte læreren en dag om barna kunne lage sin egen “værmelding”. De fikk etter hvert rutine på dette, og startet hver morgen med å fortelle hvordan de hadde det gjennom å melde været. Hun kom oftest hjem og fortalte at hun hadde meldt sol. Sol for varme, glede og trygghet. En gang overrasket hun derimot med å ha meldt om lyn og torden. Den rosa favorittgenseren lå i skittentøyskurven, og hun hadde vært både sint og lei seg. Ikke rart det tordnet i henne. Hun fortalte også om medelever som meldte regn. Det kunne være fordi en kanin var død, eller fordi noen foreldre hadde kranglet.
 
I en alder av syv til åtte år gamle, lærte disse barna paradoksalt nok å snakke om følelser gjennom å utrykke sine personlige værmeldinger. Samtidig som læreren antakelig fikk en viss forståelse for hvordan dagen i klasserommet ville bli.
 
Et godt valg i hverdagen er å spørre de rundt oss hvordan de har det, istedet for å snakke om været.
 
 


Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.