Følelsesrom

I det enkle rekkehuset fra 1960-tallet var det en smal gang med ti dører. Tre av dørene gikk inn til de tre soverommene. To dører gikk til det badet og det lille, separate toalettet. En litt smalere dør gikk til trappen opp til loftet, og en tilsvarende dør gikk til trappen ned til kjelleren. Den åttende døren hadde glassruter og ledet inn til stuen. Den niende døren ledet inn til kjøkkenet, og den siste døren, som også hadde glassruter, gikk inn til vindfanget.

Dette var en helt vanlig planløsning på den tiden. Et hus skulle ha mange rom.

Stuen var det rommet som ble vist frem til besøkende, og derfor burde rommet være så stort som mulig. “Se hvor god plass vi har” var en måte å fortelle hvem vi var. Badet var derimot ikke et oppholdsrom. Dersom det fikk plass til et badekar, samt en person kunne stå foran vasken og speilet, var badet akkurat tilstrekkelig stort.

Forestill deg at du presser masse luft inn på det lille badet. Du lukker døren og fortsetter å presse inn luft. Hva skjer? Når det ikke er plass til mer luft, blir trykket så stort at døren og vinduer blåses ut. Rommet blir som en ballong som til slutt eksploderer, og ting fyker til alle kanter. Hva som skjer om samme mengde luft blir presset inn i stuen? Ingenting. Der har luften god plass til å flyte uhemmet rundt.

På samme måte som et hus har flere rom for det som trengs, har du “følelsesrom” inni deg for alle dine forskjellige følelser. Det være seg frykt, glede, kjærlighet, tristhet og sinne. Noen rom er kanskje store og har plass til masse følelser, gjerne til glede og kjærlighet. Mens andre rom er små. Rommet for sinne er kanskje ikke det rommet du ønsker å vise frem så ofte, så hvor stort rom har du for denne følelsen? Hvor mye sinne kan presses inn i rommet før det eksploderer?

Vi bruker gjerne arkitekter til å hjelpe oss med å utnytte planløsningene, slik at vi kan nyte hver kvadratmeter av huset vårt. Like vanlig er det ikke å få hjelp til å planlegge følelsesrommene. Hvilken planløsning bør du ha for følelsene inni deg? Kan du vise frem rommene? Går det an å oppholde seg der? Er det ryddig og god plass, eller er det inneklemt og overfylt? Når eksploderer det?

Du bestemmer selv hvor store rom du vil ha inni deg for hver følelse. Du trenger dessuten ikke se på deg selv som en liten hytte med små rom, når du kan velge å være et stort palass med mer enn nok plass.

Følelser oppstår ustanselig, og det kan raskt fylles opp. Fordommer, mangel på tålmodighet, forelskelse, hevn og tilgivelse er bare noen områder hvor følelsene kan komme hurtig og ukontrollert.

Et godt valg i hverdagen er å lage store, luftige følelsesrom slik at det er plass til alle følelsene du tar inn. Da eksploderer du ikke, og du rekker å lufte ut i tide. Kanskje tør du å vise hele deg?

Lykke til!

 

 

Ensom eller alene?

Gjennom en liten åpning i den massive muren, siver noen få lysstråler inn i den mørke, fuktige fengselscellen. Størrelsen på cellen får meg til å grøsse, og jeg kjenner umiddelbart et ubehag når fingertuppene berører veggene på begge sider når jeg strekker ut armene. Jeg bøyer meg litt ned for å se ut av åpningen. En iskald trekk pisker mot kinnene, og jeg må myse for å se klart. Rett der, på den andre siden av sjøen, så nære, men akk så fjernt, ligger sivilisasjonen, friheten og lykken.

Jeg reiser meg opp og lukker øynene et lite øyeblikk. Hvordan er det mulig å overleve i en slik isolasjon, tenker jeg, i det guiden på hodetelefonen leder meg videre gjennom blokkene på det som en gang var det beryktede statsfengselet på Alcatraz. Stedet for de verste av de verste forbryterne.

Fanger som blir intervjuet om tiden bak lås og slå ute på fengselsøya, forteller at de små kikkhullene i muren var noe av det verste de opplevde. Det å kjenne lukten, høre lyden og se små glimt av samfunnet gjennom disse hullene, forsterket savnet etter samtaler, berøringer og nærhet.

Etter fysiologiske og trygghetssøkende behov, anses sosial tilhørighet som det mest grunnleggende behovet for oss mennesker. Vi trenger kjærlighet, vennskap og å føle oss sett, hørt og verdsatt. Mangler vi dette, vil det påvirke vår atferd og motivasjon til behovet er dekket. For mange kan angsten for ensomhet være så stor at vi holder fast på nære personer i livet vårt, selv om det er mennesker som ikke gjør oss godt.

Når vi konstant omgis andre mennesker, enten det er fysisk eller virtuelt gjennom sosiale medier, er det fort gjort å glemme noe vesentlig. Behovet for tilhørighet gjelder ikke bare i relasjoner til andre mennesker, det gjelder også i relasjonene vi har til oss selv. Det er vondt å kjenne på ensomhet, men det må ikke forveksles med alenetid. Det å ha tid til å være alene er faktisk et grunnleggende behov som vi ikke må overse.

Har du tenkt over hva som skjer med deg når du er alene? Færre forstyrrelser fra omverdenen, betyr redusert strøm av nye impulser til hjernen. Det som allerede er inni hodet ditt, får dermed fred og spillerom til å struktureres og videreutvikles.

Ved å rydde og sortere tankene i kategorier, blir du for eksempel bedre til å skille mellom hva du synes er viktig eller uviktig, hva som er rett eller galt og hva du synes er positivt eller negativt.

Alenetid gir deg også anledning til å re-tenke og fordype deg i mer sammensatte og kompliserte tankerekker. Det kommer til nytte i samtaler. Alle har vi vel argumentert ut fra det vi tenker der og da, og ubevisst gitt inntrykk av at vi har tenkt nøye gjennom et tema?

Tankene beskriver verden slik du ser den. Når du ikke fordyper deg utover det som faller deg inn, skaper tankene en unyansert oppfattelse av livet rundt deg.

Hvordan du oppfatter verden, sier altså noe om hvordan du tenker. Lærer du å fordype deg og forstå hvordan du tenker, lærer du også å forstå hvorfor du oppfatter verden slik du gjør. Dette er nyttig å vite, for når du forstår hvordan du oppfatter verden, kan du bedre oppfatte og forstå deg selv.

“Hvem er jeg?” kan altså forklares med slik du tenker om det som er rundt deg. Tenker du annerledes, er også du en annen.

Alenetid er derfor gull verdt om du vil finne deg selv, og utvikle deg til den personen du ønsker å være. Husk bare at alenetid ikke handler om ensomhet, men om å praktisere oppmerksomt nærvær til deg selv.

Alenetid vil gjøre at du lærer nye sider om deg selv. Mindre impulser og mer ro og fordypning vil gjøre deg bedre i stand til å sortere bort negative tanker. Du vil bli bedre kjent med dine styrker og svakheter, slik at du kan gjøre mer av det du liker, og håndtere det du ikke liker på en bedre måte. Du vil lære å stå støtt alene, og du vil innse at selv når du er sammen med andre, er du egentlig alene. Du er et unikt, selvstendig individ på vår jord.

Et godt valg i hverdagen er å aldri unnskylde deg for å trenge tid for deg selv.

 

(Foto: Frank Garneng)

 

 

Er du en god venn?

La oss beskrive en god venn. Det trenger ikke være en virkelig person, eller en venn du allerede har. Det holder om du bruker fantasien og ser for deg en drømmevenn. Hvordan ser drømmevennen din ut?

Siden det er jeg som skriver og du som leser, får jeg beskrive vennen din for oss. Det kan være jeg bommer helt, men da kan du tenke inni deg hvordan du vil det skal være. Jeg later som om vennen din er en gutt, men det kan godt være en jente. Det er opp til deg.

Dere har kjent hverandre i mange år, helt siden dere var små barn. Du husker ikke alt dere har gjort sammen, til det er det alt for mye. Det var mye glede, mest glede, men også krangling og uenighet. Heldigvis fant dere alltid tilbake.

Da det stod på som verst i livet ditt, holdt han motivasjonen og humøret ditt oppe. Dine svakheter holdt han for seg selv. Hver gang du engstet deg, ga han deg energi og tro på deg selv.

Når dere lo, lo dere sammen. Noen ganger av hverandre, og det gikk helt fint.

Du tenker at han kommer alltid til å være din beste venn.

Han er god til å lytte, denne vennen din. Han forstår, selv når ingen andre gjør det. Han kjenner deg ut og inn, og du vet han vil deg bare godt. Han er ærlig og aksepterer deg for den du er, selv når du gjør feil og sier ting du ikke burde. Det handler om omtanke, tillit og respekt.

Skjer det noe leit, vet du at han stiller opp for deg. Skjer det noe gøy, er han alltid med. Fremtiden føles trygg. Nå takler du alt. Glasset er halvfullt, livet smiler og lykken blomstrer.

Tanken på en drømmevenn gjør godt. Alle burde ha en god venn, ikke sant? La meg komme til poenget.

Når du leser dette, kan du høre en stemme inni deg som er deg. Denne stemmen, som sier så mye, og som har vært der hele livet ditt, sier den mye fint til deg? Er det en god venn som snakker til deg?

Vil stemmen inni deg ditt beste? Blir du motivert, glad, forstått, akseptert? Får du selvtillit? Tro på at du er god nok som du er?

Eller er du din største kritikker?

Du bestemmer hva stemmen inni deg skal si. Et godt valg i hverdagen er å la din indre stemme være din gode venn. Du vet hva som skal til.

Er du en god venn mot deg selv, er du helt sikkert en god venn for andre også.

Lykke til!

 

 

Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Stopp ryktene!

 
Det nærmer seg skolestart, og mange forventningsfulle barn går en spennende tid i møte. Dessverre vet vi at noen av disse barna kommer til å bli plaget av sine medelever. Dette korte innlegget er en liten påminnelse om en enkel sak som du som forelder kan gjøre for å stoppe ditt barn fra å spre rykter om andre.
 
Først en liten presisering. Mobbing defineres som gjentatt plaging over tid. Dette tas alvorlig på skolene, og det kjøres stadig kampanjer for å få fokus på problemet. Våre lærere gjør en fantastisk jobb for å skape et godt læringsmiljø, og det omfatter selvfølgelig trygge omgivelser hvor elevene føler seg sett, hørt og verdsatt.
 
Dog ligger hovedansvaret for barnas oppførsel på foreldrene, altså på deg og alle andre foresatte der ute.
 
Som forelder er du en rollemodell som barna ser opp til. Det du gjør, gjør barna. Den lille historien du nå skal få høre, kan det godt være du har hørt flere ganger tidligere, men det gjør ingen ting.
 
Et godt valg i hverdagen er å lære seg historien, leve etter den selv og ikke minst, fortell den til dine barn.
 

    Det kom en mann til Sokrates og sa:
    «Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner.»
    Sokrates svarte:
    «Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de tre sikter.»
    Mannen kjente ikke til de tre sikter, så Sokrates sa: «Det første er sannhetens sikt.
    Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?»
    «Nei, sikker er jeg ikke», sa mannen, «For jeg har hørt det av andre».
    «Ja, men så har du vel siktet gjennom godhetens sikt?», spurte Sokrates.
    Mannen ristet på hodet.
    «Nå, men det tredje siktet da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noe nytte?»
    Da mannen skamfull bøyde hodet, sluttet Sokrates:
    «Ja, men når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, så behold det for deg selv.»

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hvem er ditt sinte jeg?

 

Sinnataggen. Foto: Ukjent

 

Er du sint i blant? Det er lov. Det er faktisk helt normalt. Sinne er en følelse på lik linje med glede, hat, frykt og sorg. Når du føler sinne, er det fordi du tenker at noe er krenkende eller truende mot det som du tror på. Det som er ditt univers.
 
Hver eneste dag mottar hjernen din et enormt antall inntrykk, og for å unngå å bli gal, blir inntrykkene bevisst eller ubevisst sortert og strukturert fortløpende. Du grupperer inntrykkene slik at de utgjør en kontekst som du forstår og føler deg fortrolig med. For eksempel skiller du på hva du synes er bra eller ikke bra, hva som er riktig eller feil, hva som er rettferdig eller urettferdig, hva som er pent eller stygt og hva som er positivt eller negativt. Summen av alle dine personlige oppfattelser og meninger utgjør ditt univers. Et unikt univers som bare gjelder for deg.
 
Når du føler sinne, er det altså noe som rokker ved sannhetene som du har definert i ditt univers.
 
Når ble du sint sist? Husker du hvilke av dine sannheter som ble utfordret? Var det kanskje noe som du opplevde urettferdig?
 
Ikke vær bekymret om du kjenner at du er sint i blant, sinne er altså en naturlig følelse. Det som er viktigere å reflektere over, er hvordan du oppfører deg når det skjer.
 
Mange mennesker blir aggressive når de føler sinne. På samme måte som en forelskelse kan få blodet til å bruse, kan sinne gjøre det samme, men med helt annet resultat. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om ungdommer som sloss på grunn av sjalusi, eller om bråk på puben fordi noen trosset noens meninger? Aggresjon oppleves for mange som en effektiv måte å ta tilbake kontrollen på, og dersom vi hadde levd slik som ville dyr i naturen, kunne nok det fungert. Men vi lever ikke slik. Vi lever i et sivilisert samfunn, og da er fysisk vold helt uakseptabelt.
 
Mange bruker derfor verbal utskjelling som våpen. Makt kan utvises gjennom høy stemme og stygge ord som sårer. Kanskje kombineres det med å smelle i dører og å kaste gjenstander. Noen bruker en skarp tunge og sprer syrlighet og stikk i siden. Andre velger det helt motsatte, nemlig å inneslutte seg, overse og demonstrere sin likegyldighet. Vonde alternativer alle sammen. Mange påpeker at de ikke er langsinte, men det har sannsynligvis liten betydning for dem som blir berørt.
 
Når noen føler sinne, hvordan skulle du ønske de oppførte seg?
 
Hvordan oppfører du deg?
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over hvordan du vil oppføre deg når du er sint. Det er ikke enkelt å endre et allerede etablert handlingsmønster, men hvis du erkjenner at du har gjort feil frem til nå, er dette en god anledning til å gjøre en positiv endring i livet ditt. Kanskje du kan gjøre opp for de feilene du har gjort?
 
Lykke til!

 
Lese mer? Anbefaler “Blir du misforstått?”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Verdighet?

 
En ung og imøtekommende kontaktlærer hilser hyggelig og tar meg med til klassen sin. Vi er på en videregående skole i Rogaland, og hun presenterer meg som veileder på dagens Global Dignity treff. Hun og elevene har snakket litt om verdighet på forhånd, og om hva som skal skje denne dagen, men det er tydelig at elevene er spente på hva de skal lære.
 
Verdighet er ikke et ord som tenåringer bruker til daglig. For å gi ordet innhold, gjør vi en øvelse. Vi lager et tankekart på tavlen. Hvilke ord assosierer ungdommene med verdighet?

 

VerdighetVåre assosiasjoner med ordet verdighet. Håndskriften tilhører min tavle-assistent.

 

Begrepet begynner å formes i klasserommet, og jeg følger ærlig opp med verdighetshistorier fra min egen ungdomstid. Om utfordringer, tilfeldigheter og om å være god nok. Ungdommene som snart er ferdige med første året på “helse og oppvekst”-linjen lytter interessert. Snart avløses mine historier av elevens egne historier. Noen prater uten filter, mens andre holder litt mer igjen. Noen historier er sterkere enn andre.
 
Når Global Dignity arrangerer treff på skoler, er det vanlig at veiledere og elever møtes først for å skape en forståelse for begrepet og fortelle hverandre verdighetshistorier. Deretter samles alle elever, lærere og veiledere i gymsalen hvor utvalgte historier blir fortalt foran alle til stede.
 
I klasserommet vårt er det særlig en historie som rører oss alle, og i samråd med kontaktlæreren velger vi ut denne eleven til å fortelle sin historie. Som veileder kjenner jeg på mange følelser. Det er en sterk historie hun skal fortelle, så fjernt fra mine egne opplevelser.
 
Like før hun skal opp på scenen, viser hun hendene sine til meg. De skjelver. I tillegg til de rundt 400 elevene, er kronprinsen, ordføreren, fylkesmannen, fylkesvaraordføreren, politimesteren og andre til stede i salen. Det kreves mot og trygghet til å gjøre det hun nå skal gjøre.
 
Det blir hennes tur, og hun går opp på scenen. Hun tar mikronfonen ut av stativet. All frykt er plutselig borte. Med klar og tydelig stemme forteller hun:
 
Jeg kommer fra en familie med utfordringer, og min historie handler om at jeg gruet meg til jul. Jeg var veldig lei meg og prøvde å ikke vise det til andre, men så oppdaget kontaktlæreren min det likevel. Hun spurte meg om hva som var galt, men jeg skammet meg sånn og sa ingenting i begynnelsen. Heldigvis fortalte jeg det til slutt, og da sa hun til meg, “kan du ikke feire jul hos oss?”, og det gjorde jeg. Så i dag vil jeg takke kontaktlæreren min for den verdigheten hun viste meg. Takk for at du var der for meg. Du er veldig grei.
 
Det er ikke bare veilederen hennes som tørker en tåre.
 
En sterk historie, en modig og reflektert tenåring og en kontaktlærer med et stort og varmt hjerte. Vi skjønner at kronprisen har truffet med Global Dignity initiativet.
 
Hun gir meg en klem og stråler. Hun har god grunn til å være stolt. I det hun forsvinner ut av salen, innser jeg at dette er en av mine absolutt mest givende dager på lang tid.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta en kort pause og tenke på verdighet og hva du legger i det. Husker du en situasjon der du viste verdighet for andre, eller at andre viste verdighet overfor deg?

 

God stemning i gymsalen under Global Dignity treffet

 

“Global Dignity er et uavhengig, ideelt og politisk nøytralt initiativ etablert av H.K.H. Kronprins Haakon, Professor Pekka Himanen (Finland) og leder av Operation Hope, John Bryant (USA). Ideen til Global Dignity oppsto i møter om internasjonale utfordringer under World Economic Forum i Davos i 2006. Initiativtakerne så et potensiale i å bruke begrepet verdighet som en kilde til positiv endring og utvikling.
Visjonen til Global Dignity er å virkeliggjøre den universelle retten alle mennesker har til å leve verdige liv. Tanken er at vi alle har mulighet til å styrke andre menneskers verdighet – og derigjennom styrke vår egen – gjennom valgene vi tar og måten vi bruker våre ressurser på. På denne måten kan vi alle bidra til en positiv samfunnsutvikling.” (globaldignity.no/)

 

 

 

Styres du av følelser?

 
I følge Carl Jung er det to hovedfaktorer som påvirker hvordan vi tar avgjørelser. I den ene enden av skalaen styres vi av det vi mener er rasjonelle tanker, og i motsatt ende styres vi av våre følelser. Flesteparten foretrekker litt av begge deler, men det er normalt å vektes i den ene eller andre retningen.
 
Vet du hvilken retning du foretrekker? Er du en rasjonell tenker, eller et følelsesmenneske?
 
Ordet prinsipp kommer fra det latinske ordet principium som betyr begynnelse. I dag bruker vi prinsipp i flere betydninger, men i de fleste tilfeller kan vi trekke linjen tilbake til opprinnelsen om den grunnleggende tanke. Eksempelvis er rettsprinsipper i rettvitenskapelig sammenheng en sammenfatning av forskjellige grunnleggende normer og retningslinjer.
 
Et prinsipp er rasjonelle tenkeres beste venn. Når en problemstilling kan brytes ned i elementer som passer inn i et grunnleggende system, kan den prinsippfaste forklare rotårsaken til problemet, og dermed også hva som er eneste løsning. Det som virker komplisert, kan med enkel matematisk logikk forklares.
 
Dette forstår ikke mennesker som er styrt av følelser.
 
Følelsesmennesker liker ikke å høre om prinsipper. De finner heller løsninger gjennom sine grunnverdier som vanligvis er knyttet til arv og miljø, eventuelt trosretning eller annen overbevisning. Der rasjonelle tenkere bruker systemer og hodet når de skal ta en avgjørelse, velger følelsesmennesker å behandle sak for sak med hjertet. Empatien står i fokus. Følelsesmennesker antar at de forstår hva andre føler, og i tråd med egen overbevisning finner de løsninger som reflekterer deres verdisyn.
 
Et prinsipp kan lett knyttes til rettferdighet, derav rettferdighetsprinsipper. Men hva er rettferdig? At alle behandles likt? Eller at alle blir sett, hørt og verdsatt som selvstendige individer?
 
La oss ta et tenkt eksempel. En isklatrer faller og lander på en liten hylle hvor han såvidt klarer å klamre seg fast. Han føler dødsangsten i det han ser ned den stupbratte fjellskrenten. Nå venter han på hjelp.
 
Hva tenker du om denne situasjonen? Vektlegger du redselen han opplever, eller tenker du kanskje at slike folk er egoistiske adrenalinjunkier som utsetter andre for fare? Kanskje du tenker at isklatring burde forbys, fordi redningsarbeidet er altfor kostbart, og klatreren snylter på våre skattepenger? Vi bør ha et system for dette, sånn at alle behandles likt?
 
Antakelig har du en klar oppfatning av hva du mener. Men har du rett?
 
Et annet eksempel. Etter flere år med ulovlig opphold i landet, blir en familie sendt ut og tilbake til sitt hjemland. Barna i familien, som aldri har opplevd hjemlandet til foreldrene, er integrert i samfunnet og har relasjoner til venner, skole og nabolag. Nå venter et nytt land, en ny kultur og kanskje en frykt for hva som vil skje.
 
Hva tenker du nå? Selvfølgelig må vi sende ut dem som på urettmessig vis lurer seg inn i landet? Disse menneskene ødelegger for systemet? Eller kjenner du på hva barna føler? På redselen? Vi må da kunne ha unntak for systemet, dette er jo uskyldige mennesker? Stakkars barn?
 
Antakelig har du en klar oppfatning av hva du mener, her også.
 
Om du finner løsninger i systemer og rasjonelle tanker, eller om du bruker verdisettet ditt til å ta avgjørelser, gjør ikke dette deg til en god eller dårlig person. Vi mennesker vektlegger disse tingene forskjellig. Hva som er riktig, avhenger av hvilke briller du har på.
 
Er en person som omtales som “hel ved” en rasjonell tenker, eller en person styrt av følelser?
 
Det er lett å gå i frustrasjonsfellen når to mennesker i hver sin ende av skalaen skal være løsningsorienterte sammen. For å unngå dette, er et godt valg i hverdagen å respektere hva dine samtalepartnere styres av.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hva er ditt fotavtrykk?

 
En god bedriftskultur kan sammenlignes med et frodig og fargerikt blomsterbed. På samme måte som næringsrik jord utvikler blomster til sitt fulle potensiale, avgjør kvaliteten på bedriftskulturen om ansatte klarer å ta ut sitt beste. Det finnes forskjellige typer jord, avhengig av hvilke planter som skal dyrkes, og slik er det med bedriftskulturer også. Hvilken variant som passer for deg og din bedrift, avhenger av hva dere ønsker å drive frem.
 
I vår bedrift (Cegal) står en verdibasert kultur veldig sterkt. Vi sier at “it´s all about the people”, som i praksis betyr at alle våre ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. Trygge medarbeidere skal oppleve selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid sammen med mennesker som har gode hensikter. Med dette i bunn, har vi en kultur for å skape prestasjoner.
 
Et typisk kjennetegn på en bedriftskultur som fungerer godt, er at stolte medarbeidere på eget initiativ iverksetter aktiviteter for å styrke samhørigheten. Som leder er det da kun behov for å definere adferdsrommet, altså hvordan krav og forutsetninger rammer inn friheten til hva som er akseptert å gjøre.
 
Et eksempel på en aktivitet som ble satt i gang hos oss, er “Hva er ditt fotavtrykk?”. Denne aktiviteten ble lansert av en liten gruppe som på egen hånd ønsket å sette fokus på ansattes selvbilde. Hvem er du? Hvem vil du være, nå og i fremtiden? Hvordan vil ditt fotavtrykk se ut i fremtiden?
 
Kampanjen gikk ut til alle ansatte sammen med en kort video, hvor hensikten med kampanjen ble forklart. Etter hvert som kollegaer sendte inn sine “fotavtrykk” (maks 140 tegn), skrev gruppen dem ut og klippet arket slik at det lignet et fotavtrykk. Kort tid etter dukket anonyme papirfotavtrykk opp på pulter, vegger, gulv, trapper og møterom. Det var mange inspirerende selvbilder, og et av dem jeg husker best var: “Jeg skal smile i telefonen!”. Slikt blir det World Class Service av.
 
Denne fotavtrykkampanjen kan du lett ta med deg til din egen organisasjon, og link til inspirasjonsvideoen finner du nederst. I mellomtiden kan du jo tenke over ditt eget fotavtrykk. Hva står det på det?
 
Et godt valg i hverdagen er å beskrive sitt fotavtrykk.
Fortell hvem du er og lev opp til det.
 
 
Link til videoen:
http://youtu.be/liEAaf9bGFw
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hvor aktivt engasjert er du?

 
I følge The Gallup Management Journal (http://gmj.gallup.com) kan ansatte deles inn i tre kategorier: de som er aktivt engasjerte, de som er uengasjerte og de som er aktivt uengasjerte. For å forklare den prinsippielle forskjellen mellom dem, kan vi ta en serviett som eksempel.
 
La oss tenke oss at du kaster en serviett på gulvet, uten å ha planer om å ta den opp igjen. Da er du aktivt uengasjert. Du vet det er galt å forsøple, men du bryr deg ikke. Noen andre tar den sikkert opp?
 
Hvis du ikke har kastet servietten, men ser at den ligger der uten at du gjør noen ting, da er du uengasjert. Du vet det er galt å forsøple, men når det ikke er du som har gjort det, er det heller ikke ditt problem?
 
Den engasjerte tar opp servietten og kaster den. Det eneste riktige.
 
Vanligvis finner vi alle de tre kategoriene av ansatte på arbeidsplassen, og sånn er det kanskje hos deg også? Ofte er de uengasjerte i flertall. De ser at ting ikke er som det skal være, men de gjør ikke noe med det. De ser at kaffekoppene står i vasken, og ikke i vaskemaskinen. De ser at kaffeautomaten trenger rengjøring før ny kopp kaffe kan brygges, og de ser at kopimaskinen har gått tom for papir. De ser det, men velger å overse det. Hvor mange ganger har du kommet til et møterom, og det første du må gjøre er å rydde etter noen?
 
Det er kanskje grunn til å tro at de uengasjerte og aktivt uengasjerte, ikke bare oppfører seg slik som ansatt? Antakelig oppfører mange seg på samme måte ellers i samfunnet også. Du har sikkert møtt dem som ikke setter kassen på plass etter seg i sikkerthetskontrollen på flyplasser? Eller irritert deg over brukte engangsgriller som ligger strødd i naturen? For ikke å snakke om gulvet når du forlater kinosalen? Popcorn, papir, brusflasker… Hvor kommer alle disse aktivt uengasjerte menneskene fra? Tenker alle at “noen andre rydder etter meg”?
 
Et godt valg i hverdagen er å være aktivt engasjert. Gjør det som er riktig. Rydd etter deg, også når det ikke er du som har rotet. Vær en rollemodell.
 
Lykke til.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Løven i rommet

 

 
 
La oss gjøre et lite tankeeksperiment.
 
Du er i et rom når du leser dette. Du føler deg trygg og rolig, men du lurer litt på hva som skal skje. Du ser deg rundt. Er du alene, eller er flere personer i rommet? Se for deg at du er sammen med noen.
 
Så skjer det plutselig… En LØVE kommer snikende inn i rommet!
 
Du rykker til og tror knapt dine egne øyne. Den beveger seg helt lydløst, og du kan se på værehårene at den snuser etter noe. Så svær den er. Du blir helt stiv av skrekk. Du holder pusten, og tenker, hva skjer nå? Du holder øynene festet på det enorme dyret. Er det mulig? En løve? Hva vil den? Den kommer lenger inn i rommet. Manken omringer et sultent blikk. Et bitt med de tennene kan bare bety en ting. Hjertet dunker hardt og hurtig. Kan den høre at du er redd? Det er ingen vei ut. Du er fanget. Fanget i et rom med en lumsk løve. Er dette slutten?
 
Du holder fortsatt pusten. Løven beveger seg rundt i rommet, og du mister den selvfølgelig ikke av syne. Hvilket humør er den i? Du vet ikke. Den går rolig rundt, men du vet at løver er farlige og uforutsigbare. Best å ikke provosere den. Du er helt rolig. Du unngår øyekontakt. Ingen brå bevegelser.
 
Å nei, der kommer den mot deg. Hva nå? Hvorfor akkurat mot deg, og ikke noen andre? Heldigvis har du et stort og saftig kjøttstykke for hånden (husk dette er bare et tankeeksperiment). Du kaster det mot løven som glefser det i seg før den snur seg bort fra deg. Reddet. Foreløpig. Du tenker, neste gang er det ikke sikkert det går like godt. Du må passe bedre på. Ikke bli valgt. Ikke være løvens neste offer.
 
Vi lar fantasien stoppe der. Ut med løven. Men, hva var egentlig poenget med denne lille historien?
 
Noen mennesker er litt som løven i rommet. De er mektige og tar mye plass. De er uforutsigbare og glefser kanskje mot et tilfeldig bytte uten forvarsel. De vet hva de vil, og de får det ofte som de vil også. Omgivelsene tør ikke stå i mot. De unytter andres frykt til sin fordel. Jo større og morskere de er, jo bedre føler de at de lykkes. Og jo mer de lykkes, jo sikrere blir de på at hersketeknikken deres fungerer. Menneskelige løver er akkurat like farlige som vanlige, skumle løver.
 
Det finnes mange arenaer for løver å boltre seg på. Noen er løver hjemme og terroriserer familien sin. Andre er løver på jobben og tyranniserer kollegaene sine. Noen løver er sjefer. De leder ikke, de skremmer andre til å skape resultater. Er du ikke venn med løven, er du løvemat.
 
Kjenner du noen som kan være en løve i rommet? Du er sikkert ikke en selv?
 
Ingen trives med slike mennesker.
Et godt valg i hverdagen er å temme løven i seg.
 
Hvem vil du være når du kommer inn i rommet?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Er det mulig å bygge en prestasjonskultur basert på myke verdier?

 
Når jeg er gammel og ser tilbake på livet mitt, er kanskje opplevelsen i helgen noe som vil glede et gammelt hjerte.
 
Stillheten har senket seg på Viking Stadion. Sesongen er over, og det er på tide å gjøre opp status.
Tabellen viser en 10. plass. Det føles skuffende og sårende. Milevis fra forventningene. Men vi kan bare skylde på oss selv. Skal vi prestere, må alle levere, også 12. mann på laget. Det nytter ikke å mime “samen ska me lyfta fram de mørkeblå”. Det nytter ikke å sitte hjemme og synge heller.
 
Viking Fotballklubb er Stavangers stolthet, og en gang i året, når sesongen er over, inviteres samarbeidspartnerne med på studietur til en storby i Europa. I år gikk turen til verdensmetropolen Berlin, og Cegal var selvfølgelig med. Disse turene bærer alltid preg av å være godt planlagt, og som vanlig fikk vi oppleve en fin blanding av faglig påfyll, relasjonsbygging og latter og glede.
 
For meg var det ekstra hyggelig å få være med i år. I programmet stod det nemlig:
 
 
Er det mulig å bygge en prestasjonskultur på myke verdier?
Cegal har på få år blitt en global aktør innen petrotekniske løsninger. Hva skyldes suksessen? Gründer og toppleder, Frank Garneng, tar oss med bak kulissene og forteller om hverdager styrt av grunnverdier, samt hvordan dette inspirerte til bloggen “Små gode valg i hverdagen”.

 
 
Alle vil prestere, og aller helst vil vi ha kultur for å prestere. Vi vil gjenskape suksess, igjen og igjen. Men hvordan?
Her er et lite utdrag fra fordraget.
 
 

 
 
Jevgenij Trefilov og Marit Breivik er to kjente trenerskikkelser i håndballverdenen. Trefilov var sjef da Russland vant VM-gull i 2001, 2005, 2007 og 2009, og Marit Brevik ledet Norges håndballjenter til VM-gull i 1999. Begge var gode trenere for hver sin prestasjonskultur. Begge satte seg hårete mål og nådde dem.
Begge visste også hva som krevdes for å vinne. Et VM-gull kommer ikke av seg selv. De visste hva som måtte til av riktig trening, rikig mat og riktig hvile. Begge visste også at spillerne måtte komme fokusert og engasjert på trening, at de måtte møte edru, at de måtte ha spist frokost og så videre. I tillegg til konkrete målsetninger og tydelige krav, hadde de på mange måter like forutsetninger. Begge hadde tilgang til riktig utstyr, riktige medisiner og nok penger til treningsleirer og reiser. Den største forskjellen lå kanskje i tilgangen på gode spillere med riktig profil og kompetanse. Russland har tross alt 143,5 millioner innbyggere, mot Norges 5,1 millioner (tall for 2013).
Jevgenij Trefilov og Marit Breivik hadde altså mange fellestrekk da de vant VM-gull, men en ting var veldig forskjellig. Jeg tenker selvfølgelig på adferden.
 
Trefilov er kjent for sin autoritære trenerstil, der fri flyt av sterke følelser preger kommunikasjonen med spillerne han har på laget sitt. Breivik, derimot, er rake motsetningen. Hun er kjent for sin stødige og reflekterte adferd, og kommunikasjonen er preget av lytting og konstruktiv påvirkning.
 
Hva har denne forskjellen i adferd hatt å si for prestasjonskulturen?
 
I Cegal har vi laget en figur som illustrerer sammenhengen mellom resultat, forutsetninger, krav og det vi kaller adferdsrom. Til sammen utgjør disse fire elementene basis for enhver prestasjonskultur.
 
 

Kan benyttes fritt. Hyggelig om du husker å henvise til Cegal.

 
 
Resultat
I Cegal har vi flere resultater å strekke oss etter. På kort sikt drømmer vi om å vinne attraktive kontrakter, og om å oppnå omsetningsmålene, mens vi på lang sikt har noe vi kaller 50-årsperspektivet. Mange tenker at et 50-årsperspektiv er meningsløst. Alt er jo forandret i løpet av så lang tid? De som er ansatt i dag vil ikke jobbe i selskapet om 50 år. Kunder vil forsvinne og nye vil komme. Det samme vil skje med eierne. Og da vi lever av teknologi, kan vi være helt sikre på at dette også vil endre seg i løpet av de neste 50 årene. Hva er da vitsen med å tenke så langt frem? Jo, det er en ting: Omdømmet. I Cegal går vi på jobb om morgenen for å bygge et selskap som vi selv, våre kunder og våre eiere er stolte av. Også om 50 år.
 
Forutsetninger
Målt etter bruttonasjonalprodukt per innbygger, er det kun Luxembourg som er rikere enn Norge av alle land i verden. Når det lille Forus-området mellom Stavanger og Sandnes, hvor Cegal har hovedkontor, alene står for 19% av nasjonal verdiskapning, er det klart at forutsetningene for forretning er optimale. Her har vi kunder som lykkes, og vi følger dem på reisen. At nordmenn generelt er “early adopters” når det gjelder teknologi, legger heller ikke noen demper på omsetningen.
Likevel er det omdømmet som er den viktigste forutsetningen. Omdømme gir lojale kunder og lojale ansatte, som igjen gjør det mulig å tenke langsiktig. Derav 50-årsperspektivet igjen.
Forutsetninger kan ofte ikke påvirkes. De er som de er, og du er nødt til å erkjenne dem. Forutsetninger kan også være uforutsigbare og dermed være med å begrense adferdsrommet.
 
Krav
Alle beslutninger i Cegal må støtte opp rundt 50-årsperspektivet og omdømme-målet. Utover dette er de fleste krav i Cegal styrt av våre grunnverdier. Du kan lese mer om verdiene og hvordan vi kom frem til dem i “Finn din krakk” (se link nederst). I praksis betyr dette at alle ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. For å sikre oss dette, har vi organisert oss etter X-modellen. Slik tar vi høyde for å lykkes med både personforutsetninger og saksforutsetninger. Det er dessuten likeverd mellom en teknisk karriere og en lederkarriere. Vi har flere eksempler på dyktige fagpersoner som har ønsket å bli ledere, men som har gått tilbake til sitt fag fordi dette opplevdes mer riktig.
 
Alle skal også forstå viktigheten av sin egen rolle, og med dette menes at de ansatte kan sammenlignes med bitene i et puslespill. Tar du ut en bit fra puslespillet, ser ikke bildet helt ut, uavhengig av hvilken bit du tok ut. Våre ansatte er hele mennesker, og Cegal skal være der også når det butter i mot. Noen ganger føler vi oss sterke, og da forventes det at vi gir av vår energi. Mens andre ganger føler vi oss svake fordi noe vanskelig skjer i livet. Da er det lov å være en som mottar energi.
 
I Cegal er ansatte Cegalere hele døgnet. Det dreier seg om “living the brand”. Det betyr at vi har forventninger til våre ansatte utover den tiden de oppholder seg på jobben. Et eksempel kan være at en ansatt dummer seg ut etter en fuktig kveld på byen. Det er sånt som kan skje, selv for de beste. Da forventes det at Cegalere som ser dette ikke overværer underholdningen, men i stedet redder kollegaen ut av situasjonen. Vi skal ha en kultur for å hjelpe hverandre. For å gjøre hverandre gode, og skape tillit.
 
Foruten de etiske retningslinjene, er det nødvendig å ha styring på lønnsomheten. Vi bruker historien om “Byens beste boller” for å symbolisere vår tankegang rundt ledelse (se link nederst).
 
Adferdsrommet
Mellom forutsetningene og tydelige krav ligger det vi kaller adferdsrommet. I Cegal er adferdsrommet preget av pågangsmot, frihet og balanse. Pågangsmot, fordi vi må tørre å tro at det er mulig, selv når vi ser at andre har bedre fortutsetninger enn oss. Frihet, til å være oss selv, og ikke minst at alle andre kan være seg selv. Det siste er mye vanskeligere. “Hadde alle bare vært som meg…”. Balanse, fordi jobben er ikke alt er i livet. Vi er hele mennesker, og vi må balanse vår tid og energi. Har du det godt på fritiden, lykkes du antakelig på jobben også.
Når noen nærmer seg gråsonen, enten det er mot forutsetningene eller kravene, er det samvittigheten, og ikke frykten, som trekker dem tilbake inn i adferdsrommet igjen.
I adferdsrommet er vi ute etter skaperglede, serviceglede og ikke minst endringsglede. Vi løfter frem oppgaver, og lar ansatte ta ansvar. Slik utnytter vi styrker, i stedet for å fokusere på svakheter. “Telthistorien” illustrerer hva vi mener (se link nederst).
 
Konklusjon
Selv om vi i Cegal har en kultur som har lykkes godt med å nå sine mål, er det ingen garantier for at oppskriften fungerer for andre. Alle som drømmer om å prestere og oppnå sine mål, må finne sine naturlige måter å gjøre dette på. Det er mange veier til suksess. Ikke glem hvor forskjellige håndballkulturer Trefilov og Breivik representerte.
 
Det er likevel noen fellestrekk som gjenspeiler enhver prestasjonskultur. I Cegal har vi summert disse fellestrekkene i en huskeliste som vist på bildet.
 
 

Kan benyttes fritt. Hyggelig om du husker å henvise til Cegal.

 
 
Prestasjonskultur handler om å oppnå drømmer, og neste år er det kanskje Vikings tur til å lykkes? Spillere og trener vet hva som må til, og vi på tribunen vet også hva vi må gjøre. Vi er sammen om dette. Forutsetningene er som de er. Brann startet sesongen med det nest høyeste budsjettet, men rykket likevel ned. Odd var blant de fem lagene med lavest budsjett, men sikret seg en bronse. Prestasjonskultur handler om å gjøre det beste ut av de forutsetningene vi har. De spillerne vi trodde sterkt på da de ble signert, er stort sett de samme som løper ut på matten neste sesong. Tro på dem fortsatt, enten du er trener eller tilskuer. Prestasjonskultur handler om å skape gode følelser. Vi må tro det er mulig. Følelser avgjør adferd, og adferd skaper resultater.
 
Da jeg takket ja til å holde fordraget på studieturen, var det særlig et spørsmål jeg heftet meg ved.
Er det et paradoks at en toppleder blogger om myke verdier?
 
Jeg forstår spørsmålet. Det er langt fra rosabloggere og “dagens outfit”, til “Små gode valg i hverdagen av Frank Garneng”. Jeg tror at alle mennesker egentlig har en personlig prestasjonskultur. Vi drømmer om et godt liv. Når vi blir gamle, håper vi å kunne se tilbake på livet med glede. Samtidig som vi har drømmer, har vi også fortutsetninger og krav å forholde oss til.
Til slutt dreier livet seg om hvilket adferdsrom vi gir oss selv.
Hvem vil vi være? Hvilke følelser foretrekker vi? Hvordan vil vi oppfattes? Hvordan oppfører jeg meg når jeg er i gråsonen av adferdsrommet? Er jeg styrt av min egen samvittighet? Finn dine egne svar.
 
For meg er det ikke et paradoks å være blogger. Jeg ønsker å bidra til å gjøre en positiv forskjell, og gjennom gode valg gjøre verden til et litt bedre sted.
 
Et godt valg i hverdagen er definere sitt eget adferdsrom, avgrenset av krav og forutsetninger, men med et mål for øyet.
 
Lykke til.
 
 
Relaterte lenker:

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Kan du kunsten å håpe?

 

 
 
I næringslivet handler det om å strekke omsetningsmålene, skape solide bunnlinjer og å spise markedsandeler. Suksessen måles i penger og tid. Hvor mye klarer du å øke pengesekken? Hvor raskt klarer du det? I kampen om heder og ære er det liten anledning til å tenke langsiktig. Suksess krever handling her og nå.
 
Det heter seg at tålmodighet er en dyd, altså en opplært egenskap. Med det kolossale tidspresset som er i næringslivet, er det lite sannsynlig at vi lærer oss tålmodighet der. Så hvor lærer vi det da?
 
Hjemmet er fristedet for folk flest, og stedet hvor vi normalt lever ut våre preferanser. Her lar vi ofte svakheter være svakheter, og vårt sanne jeg blir vist frem. Hjemme trenger vi ikke prestere, imponere eller temme følelser. Vi kan i stedet være late og likegyldige, eller kanskje være sure, masete og egoistiske. Ikke det beste stedet å lære seg tålmodighet, med andre ord.
 
Tålmodighet virker ikke å være et naturlig innslag i livet vårt. Trenger vi egentlig denne dyden?
 
Etablerte, langvarige relasjoner baserer seg ikke på solskinnsdager og godt skjulte svakheter. Her må grå hverdager gi nok næring. Den overøsende oppmerksomheten som gjerne preger relasjonen i starten, erstattes gradvis med rutiner og selvfølgeligheter. I stedet for å kommunisere, lar vi hjemmets likegyldighet og jobbens effektivitetskrav prege våre relasjoner. De grå hverdagene blir bare grå, helt uten næring. For den utålmodige som savner lidenskapen, blir tålmodighet den verste fienden. Jo mer den utålmodige maser om oppmerksomhet, jo mer trekker den tålmodige seg unna. Den tålmodige venter bare på fred nok til å orke å yte, men maset kveler initiativet, lysten og gleden.
 
Antakelig forsøker både foreldre, pedagogiske ledere og lærere, alle med egne personlige preferanser, å lære oss tålmodighet som barn. Men tålmodighet er ikke som matematikk og grammatikk, hvor klare regler sier hva som er rett og galt. Skolen fungerer langt på vei som næringslivet. Alt skal kunne måles.
 
Hva er god tålmodighet? Hvordan måler vi den? Hvordan kan den læres bort?
Det ligger kanskje mer i ordet enn det vi først oppfatter; Tål modighet? Er det dette det handler om?
 
Personlig tror jeg tålmodighet er kunsten å håpe.
 
Et godt valg i hverdagen er å respektere at tålmodighet har en verdi, og at det trengs øvelse for å bli god.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Byens beste boller

 

 
 

Nå tror du kanskje at du har funnet en oppskrift på gode boller? Da må jeg skuffe deg. Dette er en liten historie om ledelse.
En historie som kanskje kan inspirere deg til å tenke over hvorfor du leder, og hvorfor du leder som du gjør.
 


 
Tenk deg at du har lært å bake boller av din mor. Bollene dine er så gode at familie og venner elsker dem. Henrykt over alle gode tilbakemeldinger, begynner en følelse å spire inni deg. En vakker dag velger du å slutte i jobben din for å bake på heltid. Drømmen din er å bake byens beste boller.
 
Du starter opp for deg selv, og du begynner å bake. Du trenger kunder, og du snakker med naboer, onkler og tanter, venner og gamle kollegaer. Alle vil deg vel, og bollene går unna, nært sagt som varmt hvetebrød. Du elsker jobben din, og folk elsker bollene dine. Du står opp hver morgen og gleder deg.
 
– I dag skal jeg gjøre mange glade med bollene mine!
Du er i ferd med å oppnå drømmen. Du er i ferd med å lage byens beste boller.
 
Etter hvert begynner flere å få øynene opp for bollene dine. Bedrifter begynner å ta kontakt. De vil veldig gjerne ha faste leveringer. Et selskap vil ha 100 boller hver fredag, og et annet vil ha 200 boller levert til lunch hver dag. Det blir bare mer og mer, og du baker og baker. Du står opp tidligere og tidligere for å bli ferdig, men du elsker fortsatt jobben din. Det er uaktuelt å slurve for å bli fortere ferdig. Du lager tross alt byens beste boller, og det krever at du passer godt på alt som må gjøres. Dessuten skal bollene leveres rykende ferske når kundene har bedt om det. Det er i grunnen det som tar mest tid.
 
Nå selger du så mange boller at du ikke rekker over det lenger. Du har ikke noe annet valg enn å få hjelp. Så du ansetter 2 medarbeidere. Den ene skal være med å bake, mens den andre skal kjøre ut varene og ellers holde det rent og pent i lokalet. Selv må du jobbe mer med salg og regnskap, i tillegg til bakingen.
 
Bakeriet ditt går så det suser. Du og dine ansatte leverer byens beste boller. Dere er stolte.
 
Men så en dag får du en lite hyggelig tilbakemelding fra en kunde.
– “Bollene dine er ikke like gode som før. Det er som om noe mangler.”
 
Kort tid etter hører du en annen kunde klage.
– “Du, de bollene dine kommer altfor sent. Vi vil jo ha dem til lunch.”
 
Du blir skuffet. Blant alle de fornøyde kundene, kommer det stadig flere kritiske tilbakemeldinger fra misfornøyde kunder. Du kjenner frykten for at omdømmet ditt skal slå sprekker. Du skal jo levere byens beste boller, hva har skjedd?
 
Du snur deg mot dine 2 ansatte. Du hadde ikke tid til å lage alle bollene selv, og nå har du ansatte som skal hjelpe deg. Du vil at de skal lage akkurat like gode boller som det du gjør selv, og de skal levere dem til rett tid, akkurat slik du gjorde da du var alene. De 2 ansatte ser forundret på deg.
 
Du innser at du ikke har forklart tydelig nok hva som forventes av dem. Byens beste boller krever at det er god kontroll på alt som må gjøres. Det er ikke bare å blande sammen noen ingredienser på slump og håpe på det beste. Ingen vet det bedre enn deg. Det må veies og måles, det må heves og trilles. Riktig temperatur for ikke å drepe gjæren, og passe tid i ovnen for å få den riktige fargen. Det må planlegges, sånn at kundene får levert rykende ferske boller til rett tid. Å bake byens beste boller er krevende, og nå klager kundene.
 
Tanken bak ansettelsene, er å få noen som kan hjelpe til med å levere produktet. En forutsetning er selvfølgelig at de som hjelper deg forstår og leverer samme kvalitet som om du skulle gjort det selv, og det gjør de ikke uten din hjelp. Husk at det ikke er hvilke som helst boller, det er byens beste. Du må lære dem å bake, slik du lærte å bake av moren din. Når de ansatte har lært, må du huske å kontrollere. Smaker du på en bolle før resten sendes ut til kunden, vet du om kvaliteten er som den skal være. Er kvaliteten god, må du rose dine ansatte og dele opplevelsen av suksess med dem. Er kvaliteten for dårlig, må du hjelpe dem til å lykkes bedre neste gang. Du må legge til rette og vise dem kunstene. Du må finne metoder som motiverer dem. La være å kjefte. Få mel på hendene og brett opp ermene. Vær en leder som deltar, ikke en sjef som roper.
 
Tenk deg at du fortsatt leverer byens beste boller, og at du søker etter flere nye medarbeidere. Du lykkes som gründer. Du lykkes som leder. Kanskje neste mål er landets beste boller?
 
Et godt valg i hverdagen er å huske at ledelse dreier seg om å få hjelp. Du får bare hjelp hvis du oppfører deg godt og deler suksessen.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Telthistorien

 

DSC_4752Leaflet | DNT, © Kartverket

 
 
Tenk deg at du er en lærer, og at du har en klasse med deg opp på fjellet. Du sier til elevene:
 
– Nå skal vi ha det kjekt denne helgen, men først er det noen ting vi må gjøre. Noen må sette opp telt. Noen må lage mat. Noen må vaske opp, det er kanskje litt kjedelig, men det må gjøres. Er det noen som vil sette opp telt?
 
– Jeg!
 
Flere elever rekker hendene i været umiddelbart. Det er alltid noen som har veldig lyst til å sette opp telt.
 
– OK, da setter dere opp telt. Husk at dere må finne en god plass. Vi vil sove godt, og det bør være vann og brensel i nærheten til de som skal lage mat og ordne andre ting. Husk også at det kan blåse kraftig opp her på fjellet.
 
De finner den beste plassen, og de bardunerer godt.
 
– Dette teltet skal aldri kunne blåse ned, selv om det blir storm, roper en av elevene begeistret.
 
De passer på at det er behagelig å ligge, helst med hodet litt høyere enn beina. I hvert fall ikke omvendt. De bryr seg ikke så mye om de andre som lager mat og gjør andre ting. De andre får holde på med sitt, med mindre de er ferdige med oppgaven.
 
– Vi er ferdige med å sette opp telt, lærer. Er det noe mer vi skal gjøre?
 
– Veldig bra. Ja, kan dere se om noen av de andre gruppene trenger hjelp til noe?
 
Det er ikke bare de kjekke oppgavene som blir gjort. Det er alltid noen som påtar seg de kjedelige tingene også.
 
– Jeg kan godt være med å vaske opp, lærer. Det går helt fint for meg.
 
Hvis du som lærer skal lykkes med å lage en hyggelig helg på fjellet med klassen din, må du sørge for at elevene forstår oppgavene som må utføres. Du må legge til rette for at oppgavene kan gjøres, og at de som gjør oppgavene aller helst gjør dem med glede. Du må gi dem ros når de lykkes, og veilede dem når de behøver hjelp.
 
Mye av det som skal gjøres på en slik fjelltur, går helt av seg selv. Klassen har kanskje gledet seg lenge, og når helgen endelig er kommet, er alle klar til innsats. Det er samhold, sprudlende energi og godt humør i gruppen. Turen er godt planlagt, og alle vet at de må være med å bidra.
 
Det er også mye som ikke går av seg selv. Det er derfor det må være med en lærer. Din viktigste oppgave på turen er å sørge for at det som ikke skjer automatisk, skjer likevel.
 
Du er kanskje ikke lærer i virkeligheten, men kanskje du er leder?
 
På jobben vår snakker vi ofte om teltturen når vi omtaler strategiske mål. Nå er det nok ikke vanlig at lærerne tar elevene med seg på helgeturer lenger, men historien fungerer for oss likevel. Vi liker å legge frem oppgaver, og å invitere kollegaer til engasjement og begeistring. Å pålegge noen oppgaver de ikke synes noe om, fungerer sjelden bra. Våre ledere skal sørge for at reisen blir god, at det er tilrettelagt for alle rammefaktorene, og at vi kommer oss gjennom på best mulig måte. Vi vil ikke ha uhell eller sure miner. Vi vil ha samhold, og vi vil gjøre hverandre gode. Vi vil ha glede og entusiasme, trygghet og tillit, og ikke minst, vi vil prestere. Vi vil komme hjem og si:
 
– Vi gjorde det! Det var utfordrende når det stod på, men nå føles det bare fantastisk. Gleder meg til neste tur!
 
Lærere kan være gode forbilder for oss ledere.
 
Et godt valg i hverdagen er å tilrettelegge for godt samspill.
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten