Ensom eller alene?

Gjennom en liten åpning i den massive muren, siver noen få lysstråler inn i den mørke, fuktige fengselscellen. Størrelsen på cellen får meg til å grøsse, og jeg kjenner umiddelbart et ubehag når fingertuppene berører veggene på begge sider når jeg strekker ut armene. Jeg bøyer meg litt ned for å se ut av åpningen. En iskald trekk pisker mot kinnene, og jeg må myse for å se klart. Rett der, på den andre siden av sjøen, så nære, men akk så fjernt, ligger sivilisasjonen, friheten og lykken.

Jeg reiser meg opp og lukker øynene et lite øyeblikk. Hvordan er det mulig å overleve i en slik isolasjon, tenker jeg, i det guiden på hodetelefonen leder meg videre gjennom blokkene på det som en gang var det beryktede statsfengselet på Alcatraz. Stedet for de verste av de verste forbryterne.

Fanger som blir intervjuet om tiden bak lås og slå ute på fengselsøya, forteller at de små kikkhullene i muren var noe av det verste de opplevde. Det å kjenne lukten, høre lyden og se små glimt av samfunnet gjennom disse hullene, forsterket savnet etter samtaler, berøringer og nærhet.

Etter fysiologiske og trygghetssøkende behov, anses sosial tilhørighet som det mest grunnleggende behovet for oss mennesker. Vi trenger kjærlighet, vennskap og å føle oss sett, hørt og verdsatt. Mangler vi dette, vil det påvirke vår atferd og motivasjon til behovet er dekket. For mange kan angsten for ensomhet være så stor at vi holder fast på nære personer i livet vårt, selv om det er mennesker som ikke gjør oss godt.

Når vi konstant omgis andre mennesker, enten det er fysisk eller virtuelt gjennom sosiale medier, er det fort gjort å glemme noe vesentlig. Behovet for tilhørighet gjelder ikke bare i relasjoner til andre mennesker, det gjelder også i relasjonene vi har til oss selv. Det er vondt å kjenne på ensomhet, men det må ikke forveksles med alenetid. Det å ha tid til å være alene er faktisk et grunnleggende behov som vi ikke må overse.

Har du tenkt over hva som skjer med deg når du er alene? Færre forstyrrelser fra omverdenen, betyr redusert strøm av nye impulser til hjernen. Det som allerede er inni hodet ditt, får dermed fred og spillerom til å struktureres og videreutvikles.

Ved å rydde og sortere tankene i kategorier, blir du for eksempel bedre til å skille mellom hva du synes er viktig eller uviktig, hva som er rett eller galt og hva du synes er positivt eller negativt.

Alenetid gir deg også anledning til å re-tenke og fordype deg i mer sammensatte og kompliserte tankerekker. Det kommer til nytte i samtaler. Alle har vi vel argumentert ut fra det vi tenker der og da, og ubevisst gitt inntrykk av at vi har tenkt nøye gjennom et tema?

Tankene beskriver verden slik du ser den. Når du ikke fordyper deg utover det som faller deg inn, skaper tankene en unyansert oppfattelse av livet rundt deg.

Hvordan du oppfatter verden, sier altså noe om hvordan du tenker. Lærer du å fordype deg og forstå hvordan du tenker, lærer du også å forstå hvorfor du oppfatter verden slik du gjør. Dette er nyttig å vite, for når du forstår hvordan du oppfatter verden, kan du bedre oppfatte og forstå deg selv.

“Hvem er jeg?” kan altså forklares med slik du tenker om det som er rundt deg. Tenker du annerledes, er også du en annen.

Alenetid er derfor gull verdt om du vil finne deg selv, og utvikle deg til den personen du ønsker å være. Husk bare at alenetid ikke handler om ensomhet, men om å praktisere oppmerksomt nærvær til deg selv.

Alenetid vil gjøre at du lærer nye sider om deg selv. Mindre impulser og mer ro og fordypning vil gjøre deg bedre i stand til å sortere bort negative tanker. Du vil bli bedre kjent med dine styrker og svakheter, slik at du kan gjøre mer av det du liker, og håndtere det du ikke liker på en bedre måte. Du vil lære å stå støtt alene, og du vil innse at selv når du er sammen med andre, er du egentlig alene. Du er et unikt, selvstendig individ på vår jord.

Et godt valg i hverdagen er å aldri unnskylde deg for å trenge tid for deg selv.

 

(Foto: Frank Garneng)

 

 

Vår egen sannhet

 

Bilderettigheter: Ukjent

 
– “Hvis det er en slags vegg der ute et sted, hvor tykk er den da? Og hva er bak den?”
 
Min datter Line spør meg med stor iver og vet at jeg ikke kan svare. Vi reflekterer over universet. Hvor stort er det egentlig? Er det en slutt et sted? Finnes en slags vegg ytterst i verdensrommet? Så irriterende å ikke vite.
 
I det siste har store filosofiske spørsmål vært tema rundt kjøkkenbordet hjemme. Inspirert av skribenter som Bill Bryson, Erich von Däniken, Snorre Sturlason og ikke minst Jostein Gaarder, har tradisjonelle tanker blitt utfordret.
 
Hvor gammel er kloden vår? Hvorfor er vi er her? Har vi hatt besøk av utenomjordiske vesener?
 
– “Rart at det er så mye vi ikke vet helt sikkert”, fortsetter Line litt oppgitt og googler definisjonen på vitenskap.
 
– “Vitenskap er en metode for fremskaffelse av objektiv kunnskap”, leser hun høyt. “For at kunnskap skal regnes som vitenskap, er det et krav at den er etterprøvbar.”
 
Da er det kanskje ikke så rart likevel? Vanskelig å be noen utenjordiske vesener om å komme tilbake? For ikke å snakke om Big Bang? Så mye rart vi tror om planeten vår og universet som omgir oss. Hva er egentlig riktig? Hvem har den beste teorien? Det er nesten til å bli gal av.
 
For å unngå å gå fra vettet, har vi gjennom alle tider laget vår egen sannhet om det vi ikke begriper. Mytologien er et eksempel på det. Naturlige hendelser kunne da forklares med forskjellige gudeaktiviteter.
 
Senere tok filosofer og andre lærde til ordet for de eksistensielle spørsmålene. Allerede før vår tidsregning, påstod for eksempel Pythagoras og Aristoteles at jorda var kuleformet, men det forhindret ikke folk i å tvile på deres teori da Christofer Columbus ville seile vestover for å finne sjøveien til India. I 1492 trodde nemlig folk at jorda var flat, og de fryktet Columbus ville seile over kanten og ned i avgrunnen.
 
Selv om veldig mye av det vi omgir oss med i dag er vitenskapelig “håndtert”, er det altså mye mellom himmel og jord som vi ikke forstår. Religion, livssyn og alternativ medisin er eksempler der vitenskapen ikke strekker til, men som likevel gir mange mennesker en overbevisning om en sannhet. En sannhet som gir mer grunnleggende trygghet.
 
Vi trenger generelt å forstå. Ikke bare de store filosofiske spørsmålene, men også dagligdagse situasjoner. Hva mente han med det? Hvorfor sa hun det? Hva tenker folk om meg? Vi tenker og tolker. Vi klekker ut teorier og lager vår egen sannhet.
 
Ofte kjennetegnes oppdiktede sannheter ved at de er overdrevne. Vi lager katastrofetanker. Vi går ut i fra at verste utfall er mest sannsynlig, noe som sjelden stemmer. Slik skaper vi unødvendige bekymringer.
 
Et godt valg i hverdagen er å trene på å skille mellom virkelighet og sannheter du lager selv.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Mentalvitamin

 
Hvis jeg tar med alle dager jeg har levd, har jeg visst passert 40 år. En petimeter vil endog si med god margin. Heldigvis er jeg ung til sinns, og jeg er sprek når jeg spenner muskler foran speilet. Huden er ganske stram, når jeg løfter den litt, og når jeg har dusjet, er jeg høy og mørk.
 
Jeg synes det høres ut som en drømmemann, men jeg er jo inhabil. Frisøren min derimot, hun er habil nok så det holder. Her om dagen viste hun sin ærlige side også:
 
– Det begynner å bli ganske grått nå, Frank. Bruker du en god sjampo?
 
– Aner ikke, svarer jeg. Jeg bruker bare det jeg finner i dusjen.
 
– Du hadde nok ikke vært så tørr i hodebunnen hvis du hadde brukt en skikkelig sjampo, fortsetter hun.
 
Det blir stille. Hun fortsetter å klippe. Helt ubevisst begynner jeg å tenke på sjampo-reklamen som går på TV for tiden. Var det ikke noe med pro-vitamin eller noe sånt?
 
Vitaminer er i vinden som aldri før. Vi bombarderes med inntrykk gjennom all mulig produktreklame, men også gjennom debatter og meninger i media og andre steder. Det er på ingen måte nødvendig å være lege, kjemiker, forsker eller ha en annen vitenskaplig bakgrunn for å ytre bastante synspunkt. Alle virker å ha en mening om disse organiske molekylene som kroppen vår trenger for å opprettholde normale funksjoner.
 
Utgangspunktet for vitaminene er mangelsykdommene som tok livet av store folkemengder opp gjennom historien. Det anslås for eksempel at to millioner sjøfolk døde av skjørbuk i årene 1500 til 1850. Man trodde at folk ble syke av noe de hadde spist, mens de i realiteten ble syke av det de ikke hadde spist. Erkjennelsen av at et mangelfullt kosthold var årsaken til skjørbuk og en rekke andre sykdommer tok lang tid. Først i 1912 kom selve gjennombruddet for vitaminene. Den polske biokjemikeren Casimir Funk, greide å isolere tiamin, eller vitamin B1 som det er mest kjent som, og fastslå at vitaminet tilhørte en nitrogenholdige molekylfamilie. Han satte sammen ordene “vital” og “aminer” og dannet det nye ordet vitaminer. I ettertid vet vi at bare noen av vitaminene er aminer, altså nitrogenholdige.
 
Det karakteriske ved vitaminer er det store misforholdet mellom dosering og effekt. Vi har stort behov for vitaminer, men det er ikke stort vi har behov for. Hvor mye vi har behov for, er det i tillegg stor uenighet om. Det er kanskje ikke så rart, for det er uansett svært små mengder det er snakk om. Noen titalls gram er kanskje alt vi trenger gjennom et helt liv. Dette gjelder for eksempel for C-vitamin og vitamin B1. De nordiske næringsstoffanbefalingene er nylig blitt revidert, og her er anbefalt daglig inntak av vitamin D økt med 33 % fra de forrige nordiske anbefalingene, dvs. fra 7,5 μg/dag til 10 μg/dag. Vitamin D, som egentlig er et hormon, er et av de viktigste stoffene for kroppen vår. Dette får vi delvis gjennom maten vi spiser, men i størst grad gjennom solens virkning på huden.
 
Vitaminer er i utgangspunktet organiske, det vil si de stammer fra levende organismer som planter og bakterier. I de senere år har det kommet syntetiske vitaminer som tilsies å ha samme effekt som organiske, men dette er et betent tema med mange meninger.
 
Forskjellen på vitaminer og mineraler, er at mineraler er de kjemiske stoffene i det periodiske system. 92 grunnstoffer forekommer naturlig her på jorden, og de fleste av dem passerer gjennom kroppen vår en eller flere ganger i løpet av livet.
 
Det besynderlige med vitaminer og oss mennesker, er at vi ikke kan produsere dem selv når vi er så avhengige av dem. I dyreriket er det faktisk bare marsvin og mennesker som ikke klarer å fremstille C-vitamin i egen kropp. En potet fikser det greit.
 
Et vagt definert doseringsbehov, kombinert med drømmer om god helse og et vakkert ytre, gjør at vi stadig blir eksponert for produkter med vitaminer som en del av salgs-pitch’en. I Norge er Lilleborg en betydelig produsent og markedsfører av produkter til personlig pleie, og et av deres produkter er Vitamin Explosion Shampoo. Dette produktet markedsføres slik på deres nettsider:
 
“Drømmer du om et sunt, vakkert og velduftende hår? Nyheten Vitamin Explosion fra Sunsilk Minerals inneholder Pro vitamin B og vitamin C og E som gjør håret sunt fra rot til spiss.”
 

 
 
Min første tanke er at det må være meget vanskelig for produsenten å bevise dette, men så leser jeg videre på nettsidene deres:
 
“Innovasjon, basert på god forbrukerforståelse, er mye av forklaringen på den sterke posisjonen Lilleborg og de mange, kjente merkene har i dag.”
 
Lilleborg opplever altså at folk flest, altså jeg, har god forbrukerforståelse, og at jeg derfor lett skjønner hvilken effekt Pro vitamin B og vitamin C og E har på håret.
Dessverre, Lilleborg, dette skjønner jeg lite av. Er det opplagt at jeg mangler disse vitaminene? Kan vitaminer virkelig trenge inn i hodebunnnen eller håret? Jeg har lært at vitaminer kun kan tas oralt for å oppnå virkning, og å drikke sjampoen anser jeg som helt uaktuelt.
 
Om det er utseende eller helse vi er opptatt av, så handler det om å ha det godt inni seg.
Har du noengang tenkt på hva som er de beste vitaminene for deg?
 
Et godt valg kan være å gjøre minst en ting daglig som du vet gir deg en god vitamininnsprøytning.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Et fritt og demokratisk land

 
Blomster i alle valører fornemmer en ny dag og strekker seg villig mot lyset. Klare som landingsbaser for humler og bier. Gresset er fortsatt duggvått og mørkegrønt. Det er søndag morgen, 18. mai, og det er helt stille.
 
Godt nede i kurvstolen, omringet av myke puter og pledd, kjenner jeg solstrålene sakte varmer opp kroppen. En flau vind stryker forsiktig over kinnet og håret. På føttene har jeg ullsokker som min mor har strikket. De er lyseblå, av alle tenkelige farger. Jeg har med meg en kanne med fyldig kaffe, og på fanget ligger mac-en med fulladet batteri, klar til en ny dag. Jeg smiler litt. Det ble sent i går. Burde ladet meg selv også, men jeg har visst lakenskrekk. Resten av familien sover ennå.
 

Teksten fortsetter under bildet
9068269

 
Mens jeg sitter på terrassen og lar tankene fare, dukker bilder av gårsdagen opp på netthinnen. I går var det 17. mai, dagen da hele folket feirer Norges nasjonaldag. Dagen da barna går i barnetog, avgangselevene på videregående skole går i russetog, og resten av folket kan gå i folketog. Dagen da vi bruker våre fineste klær, aller helst håndbroderte bunader, og vi vifter med flagg og synger nasjonalsangen av full hals. Dagen da barna får så mye is og pølser de orker, og korpsmusikk høres over hele landet. Norges nasjonaldag er den store festdagen, fordi den symboliserer frihet, og at alle skal bli sett, hørt og verdsatt i et selvstendig Norge.
 
For å forstå gleden og engasjementet i feiringen, hjelper det å kjenne litt til historien som ligger bak.
 
Etter at makteliten og det meste av det norske folket forsvant under Svartedauden på 1300-tallet, kunne ikke Norge lenger opprettholde den norske suvereniteten. Norge inngikk derfor union med Danmark, og ble etter hvert underlagt dansk styre.
 
Ved inngangen til 1814 stod den dansk-norske staten foran et sammenbrudd. Danmark-Norge hadde lenge forsøkt å holde seg nøytral i Napoleonskrigene, men etter at britene gikk til angrep på København, ble Danmark-Norge tvunget til å velge fransk side. Napoleon gikk på store tap mot Russland i 1812 og svekkelsen medførte Napoleon fall. Som en påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som erstatning for Finland, som ble tapt til Russland, bestemte Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen at Danmark som tapende part i krigen måtte avgi Norge til Sverige. Denne avtalen, kalt Kieltraktaten, utløste et stort selvstendighetsopprør i Norge. I 400 år var vi lojale undersåtter for den danske kongen, og plutselig skulle vi gis bort til Sverige. Som et resultat av opprøret, oppstod et brennende engasjement som endte med at medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll ble enige om landets grunnlov.
 
Selv om vi hadde fått våre egne grunnlover, godtok vi å gå i union med Sverige. Våre grunnlover var langt mer radikale og demokratiske enn lovene i Sverige, og det var en klar medvirkende årsak til at Sverige aldri klarte å samle unionen til samlet stat, slik som Danmark-Norge. I 1905 ble unionen med Sverige oppløst, og Norge var endelig en fri og selvstendig stat.
 
Norges nasjonaldag er altså dagen da det ble enighet om våre grunnlover. Selve signeringen skjedde dagen etter, 18. mai 1814. Friheten fikk vi først nesten 100 år senere. Vi har mange å takke for at det gikk som det gikk, og at vi i dag bor i et fritt og selvstendig land.
 
Det naturlige er lett å ta for gitt. Nå har vi det godt og fritt her i landet, og da fokuserer vi heller på mindre utfordringer. En tilbakevendende diskusjon de siste årene, er om utenlandske flagg skal tillates i 17. mai-togene eller ei. Et annet eksempel er at i år fikk elevene ved Harestad skole i Rogaland forbud mot å bruke fløyter og horn i barnetoget. Det høres rart ut at dette trenger å være på dagsordenen, men antakelig er det et tegn på at det er godt å bo i Norge. Vi bekymrer oss over de små ting, fordi de store er håndtert.
 
Et godt valg i hverdagen er å være takknemlig for at Norge er et fritt og demokratisk land
der alle, alle, som bor der skal bli sett, hørt og verdsatt.
 
 

9068269Oscar Wergelands bilde av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
Maleriet henger bak Stortingets talerstol.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvem ser du i speilet ditt?

 
 
Lyset bølger uavbrutt mot den blanke flaten. Det absorberes ikke, det reflekteres tilbake. I en voldsom fart. Det borer seg gjennom senehinnen og hornhinnen. Irisen leder det videre gjennom pupillen til linsen. Og der, bakerst i øyet, dukker bildene opp på netthinnen. Bildene av deg. Speilbildet ditt. Den du ser.
 
Når barn ser seg i speilet, smiler de gjerne og prøver ut nye, morsomme grimaser. De opplever speilbildet som spennende og nytt, og det vekker glede og begeistring. Dessverre endres magien gradvis med årene. Vi begynner å knytte assosiasjoner til speilbildet. Vi analyserer opplevelsen av oss selv, og hvordan andre opplever oss, og vi tilegner oss egenskaper som ikke vises i speilbildet. Noen inntrykk forsterker vi, andre inntrykk overser vi. Speilbildet viser ikke lenger vårt sanne jeg. Vi erstatter bildet i speilet med vårt indre selvbilde. En smeltedigel av følelser, tanker og inntrykk om oss selv.
 
Normalt har vi en tendens til å glemme det som skjer med oss, særlig det negative, og det gjør at selvbildet vårt må vedlikeholdes. Hvem vi omgir oss med, og hvilke tilbakemeldinger og reaksjoner vi mottar, har derfor viktig påvirkning på selvbildet vårt. Vanligvis foretrekker vi å legge mest merke til reaksjoner hos dem som bekrefter selvbildet vårt, samtidig som vi prøver å unngå reaksjoner hos dem som utfordrer det. Noen mennesker styrker vår selvtillit og selvrespekt, mens andre svekker vår tro på oss selv og vårt menneskeverd. Omgås vi mennesker som gir oss ubegrensede mengder med ros, kjærlighet og trygghet, bygges et robust og godt selvbilde.
 
Som med alt annet, er overdrivelser sjeldent å anbefale, og et overdrevent godt selvbilde er ikke noe unntak. Den som kanskje er mest kjent for sitt overdrevne selvbilde er Narkissos, en ung og pen mann i den greske mytologien. Til tross for sin påfallende arroganse var han beundret for sin skjønnhet, og en dag ble den forheksede jenta Ekho forelsket i ham. Hun kunne bare gjenta siste ord av hva andre sa, og dette irriterte Narkissos så mye at han nektet å gjengjelde hennes følelser. Gudene likte ikke dette og straffet ham til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Slik skulle han selv oppleve å elske noen han aldri kunne få. Narkissos døde da han prøvde å kysse seg selv i speilbildet han så av seg selv i vannet, mens stemmen til Ekho fortsatt kan høres fra skog og fjell. Myten om Narkissos overdrevne selvbilde har også gitt navn til samlebegrepet narsissisme, ofte beskrevet som selvkjærlighet.
 

(Teksten fortsetter under bildet)Michelangelo_Caravaggio_065«Narkissos» av Caravaggio
Galleria Nazionale d’Arte Antica i Roma

 
Noen vil kanskje påstå at det generelt er forskjell på hvordan menn og kvinner opplever selvbildet sitt. Underforstått at noen menn tror de er bedre enn det de faktisk er, og at noen kvinner ikke tror de er så gode som de egentlig er. Farlig påstand selvfølgelig, men dersom det er noe hold i dette, kan det kanskje skyldes at kvinner er flinkere enn menn til å gi ros, kjærlighet og trygghet?
 
Refleksjon er ikke bare lys som speiles fra en blank flate, det kan også være inntrykk og tanker om oss selv, og hvordan vi tror andre oppfatter oss. Felles for begge typer refleksjoner, er at jo mørkere det er, jo mindre refleksjoner blir det.
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over eget speilbilde.
Er du en lyskilde for andre?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Den indre samtalen

Forstår du deg selv? Forstår du din adferd? Vet du hvorfor du oppfatter, sanser, tenker, resonnerer, velger, husker, tolker, lærer og kommuniserer som du gjør?

Vanskelige spørsmål, selvfølgelig. Psykologi er studiet av atferd, og disse kognitive temaene er kompliserte nok for psykologer. La oss likevel dykke ned i materien å prøve og få et lite innblikk.

Tidlig på 1900-tallet vokste det frem en læringsteori i psykologien kalt behaviorisme. Utgangspunktet for teorien var at all adferd kunne forklares med sammenhengen mellom synlig påvirkning og synlig reaksjon. Man antok at mennesker søker etter fordeler og unngår ulemper, og derfor styres av belønning og straff. Behaviorismens forklaring på hvorfor du gjør som du gjør, kan derfor relateres til din ytre motivasjon om å berike deg selv, eventuelt å unngå ubehag.

I mellomkrigstiden ble behaviorismens tanker videreutviklet. Russiske Lev Vygotskij introduserte det sosiokulturelle læringssyn, der betydningen av sosiale rammer ble sidestilt med stimulus og respons. Dermed gikk man fra å se på mennesket som et primitivt individ, til å være et kulturelt vesen. Vygotskij mente at læringen skjer i et sosialt samspill, og at menneskets levekår påvirker hvordan det tenker. Gjennom bruk av fysiske og intellektuelle verktøy, såkalte medierende artefakter, lærer mennesket å absorbere virkeligheten og forbedre levekårene.

Et eksempel på et fysisk artefakt er internettet, der barn og unge øver seg på en avansert mediekultur. Andre eksempler er leker, spill, klær, sminke, mobiltelefon og kropp. Intellektuelle artefakter kan for eksempel være læreplaner,symboler og språket.
I det sosiokulturelle læringssynet er språket det viktigste verktøyet, der evnen til å integrere kultur og tilegne seg kunnskap øker i takt med språkforståelsen. I følge Vygotskij starter språkutviklingen allerede som spedbarn. Gjennom øyekontakt og mimikk oppnås sosialt samspill, dog på et enkelt nivå. Etter hvert utvikler barna noe som kalles egosentrisk tale, eller “sandkassespråk”, hvor barna prater med seg selv om det de gjør. Samtalene med seg selv utvikles videre og blir etter hvert til indre samtaler. Disse indre samtalene danner grunnlaget for menneskets tanker og mentale adferd, det være seg selvrefleksjon og bevissthet.

Tilbake til spørsmålene i innledningen. Forstår du deg selv? Forstår du din adferd?
Dersom vi skal tro på det sosiokulturelle læringssynet, er du langt på vei et produkt av din omliggende kultur og din evne til å integrere den. Du oppfatter, sanser, tenker, resonnerer, velger, husker, tolker, lærer og kommuniserer slik du gjør, fordi du har og bruker kulturelle verktøy. Eksempelvis språket ditt.

Den psykologiske tilnærmingen til vår adferd er selvsagt mer komplisert enn det som fremkommer her. Likevel kan disse knaggene av kunnskap inspirere til økt bevissthet rundt hvem vi er, og ikke minst hvem vi omgås. Kulturen vi er del av.

Et godt valg i hverdagen er å lytte til din indre samtale. Er du den du vil være?

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Gullskjemaet

olympic_rings_920194411

 
13.30,55
 
For entusiaster er dette et tall som frembringer minner og begeistring. For oss andre, kan jeg røpe at vi snakker om de 17. olympiske vinterleker som ble arrangert på Lillehammer i 1994, og om skøyteløperen Johann Olav Koss som vant OL-gull med ny verdensrekord på 10000 meter i Vikingskipet.
 
“The Flash”, som han ble omtalt på forsiden av det amerikanske ukemagasinet Time, stormet gjennom de 25 rundene på 13 minutter, 30 sekunder og 55 hundredeler, og forbedret dermed sin egen verdensrekord med temmelig nøyaktig 13 sekunder.
 
Gullet denne dagen, 20. februar 1994, var for Koss hans tredje gullmedalje i mesterskapet. 4 dager tidligere ble det gull på 1500 meter, og 3 dager før det igjen ble det gull på 5000 meter. Begge gangene med verdensrekord på distansen, henholdsvis med tidene 1.59,29 og 6.34,96. “The Flash” bar navnet med rette.
 
For Johann Olav Koss var nok OL-gullene en drøm som gikk i oppfyllelse. Det vil si, man blir jo ikke mester av å dagdrømme. Det må trenes mye og riktig, både fysisk og mentalt. I tillegg må det spises riktig, konkurreres riktig og ikke minst gjelder det å prikke inn toppformen. Det hjelper ikke å være best før jul, når OL går i februar. Johann Olav Koss gjorde alt riktig og traff toppen av formkurven når han skulle.
 
Det er selvfølgelig få forunt å oppnå lignende prestasjoner som det Koss oppnådde under Vinter-OL i 1994. Slike prestasjoner er ekstreme og har høy historisk interesse. Men vi kan ha drømmer som er tilpasset vårt eget nivå. Drømmer som kan oppfylles hvis vi jobber hardt og holder motivasjonen oppe tilstrekkelig lenge.
 
Kanskje drømmer du om å løpe halvmaraton eller sykle Birken? Kanskje er du student og håper å bestå eksamen? De fleste har noe å strekke seg etter, og de fleste har noe å lære av 10000 meteren til Johann Olav Koss. La meg forklare nærmere.
 
En mil på skøyter består altså av 25 runder, hver på 400 meter. Med stor iver og glødende pågangsmot, er det fort gjort å brenne alt kruttet de første rundene, og gå seg stiv på slutten av løpet. For å unngå dette, er det lurt å ha en god plan på hvordan løpet skal gjennomføres. Et skjema, som en slik plan kalles på skøytespråket, forteller enkelt og greit hvilke rundetider man må gå på for å komme i mål på en gitt sluttid. Målet, best mulig sluttid, er brutt ned i mindre delmål, rundetider. Klarer man å holde rundetidene i henhold til skjemaet, kommer ønsket sluttid av seg selv.
 
La oss ta et allment eksempel. Forestill deg at du ønsker å gå ned 10 kg i vekt.
 
Du starter med begeistring og innsatsvilje, og de gode resultatene kommer raskt. Du er så motivert at du kutter elegant ut søtsaker, alkohol og karbohydrater. Du begynner å trene, nesten hver dag, og salat blir plutselig helt greit. De første 2 ukene går slankekuren fantastisk. Kanskje går du ned 4-5 kg!
 
Men så begynner du å kjenne det. Du er trøtt, sliten og lei. Lei av å alltid være sulten. Du har lyst til å droppe hele slankekuren. Du begynner å kjenne at 4-5 kg egentlig er godt nok. Du avlyser resten av slankekuren og feirer med sjokolade og rødvin. Snart er alt som før, også vekten.
 
Målet om 10 kg vektreduksjon gikk ikke denne gangen, men det hadde det kanskje gjort om du hadde hatt et skjema med “rundetider” og sluttid. La oss ta eksempelet på nytt.
 
Du forestiller deg altså at du ønsker å gå ned 10 kg i vekt. Først definerer du når du skal være i mål. Det er lenge til bikinisesongen, så du tenker at et halvt år er greit. For å gjøre det enklere å regne, sier vi 20 uker. For å gå ned 10 kg på 20 uker, må du i gjennomsnitt gå ned 0,5 kg hver uke. Et halvt kilo, nesten ingenting. I hvert fall lite i forhold til å gå ned 4-5 kg på de 2 første ukene, slik det var uten skjema. Når du bare skal gå ned 0,5 kg i uken, trenger du ikke innføre de store endringene i hverdagen. Du trenger ikke kutte ut alt som er godt eller trene hver dag. Små justeringer er nok. Har du “bare” gått ned 400 g en uke, kan du enkelt justere dette med å gå ned 600 g den påfølgende uken. Og visa versa.
 
Denne metoden, å tenke som en skøyteløper som går 10000 meter, som har et skjema med rundetider og sluttid, er en enkel og veldig effektiv måte å nå sine mål. Del opp utfordringen og gjør litt hver dag, da får du det til.
 
Da Johann Olav Koss konkurrerte i 10000 meter hurtigløp på skøyter under Vinter-OL, lå alle rundetidene mellom 32 og 33 sekunder, bortsett fra den første runden hvor det var stående start. Det gjorde at han fikk den beste sluttiden av dem alle. 13.30,55
 
 
Et godt valg i hverdagen er å ha mål som er målbare.
“What gets measured gets done”
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Trenger vi kampanjer mot mobbing?

 
I 1998 varslet Bondeviks første regjeringen i sin tiltredelseserklæring at den:

 

“vil oppnevne en bredt sammensatt kommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk. Slik kan grunnlaget også legges for at det enkelte menneske tar større ansvar for seg selv og andre. Regjeringen bygger på tillit til enkeltmennesket og satser på delegering og desentralisering. På denne måten kan det skapes en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra.”

 

Familiens rolle i “de formende år”, og skolens rolle som “påbygger”, var 2 hovedfelter for Verdikommisjonens arbeid. Målet var å styrke disse feltene som primærkilder for barnas utvikling av evne og vilje til å ta vare på seg selv og andre. Dette kraftige nasjonale fokuset hadde en signifikant forbedrende effekt rundt det å skape større bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger. For eksempel kunne vi for første gang på flere år registrere en nedgang i mobbing rundt om i landet.

 

Etter 3 år sørget demokratiet for å avvikle kommisjonen. Formell sluttrapport i tre bind ble overrakt vår nye statsminister Jens Stoltenberg 28. mars 2001. Samtidig dalte fokuset på mobbing, og etter et par år begynte antall mobbeoffer i landet å stige igjen. Når man begynner på noe nytt, er det lett å glemme det som er gjort.

 

Verdikommisjonens hadde som mål å skape en kontinuerlig prosess mot mobbing, men det endte opp som en kampanje. En holdningsskapende kampanje som gjorde sin misjon da den pågikk, men som ble glemt kort tid etter at den ble avsluttet. Kanskje er dette kampanjenes største utfordring? De er prosjekter med sluttdatoer, ikke kontinuerlig prosesser. Når kampanjen er over, faller også interessen. I stedet for kontinuerlige aktiviteter mot mobbing, har vi kontinuerlig kampanjer mot mobbing.

 

Personlig mener jeg at utfordringene rundt mobbing i all hovedsak henger på skuldrene til mødre og fedre. Ikke på kampanjer av ymse slag. Det er lett å glemme at vi som foreldre er barnas viktigste forbilder. Vi er alle i mot mobbing, men hva lærer vi barna når vi snakker ned om den plagsomme naboen eller den irriterende kollegaen ved middagsbordet? Kampanjer fokuserer på å endre holdninger (det vi tenker og mener), men i virkeligheten er det atferden som må endres om vi skal bli kvitt mobbing. Barna gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

 

Et godt valg i hverdagen er å være et godt forbilde for sine barn. Vis dem gjennom egne handlinger at du behandler alle mennesker med høflighet og respekt.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Vi kan ha rett, eller vi kan ha det godt

strand-2

 

 

Når vi har to ører, kan vi lettere lokalisere hvor lyder kommer fra. Kombinasjonen av den lille tidsforskjellen det tar for lyden å nå begge ører, samt forskjellen i lydnivå og tonehøyde, gjør at vi klarer å kalkulere posisjonen til lydkilden i et tredimensjonalt rom.

I praksis gjør dette oss i stand til å lytte til en bestemt samtale i et rom med mange personer og forskjellige lydkilder.

Denne naturvitenskapelige funksjonen, også kalt Cocktail Party effekten, er en fantastisk egenskap vi er utstyrt med. Dessverre er vi ikke alltid like opptatt av å bruke den. Hvem har ikke opplevd å tale for døve ører?

Svenskene har på sin side et ordtak som gir en ikke-akademisk forklaring om ørene: “Naturen har gitt oss to ører og en munn, hvilket forteller oss at vi skal lytte mye og tale mindre”.

Den vittige reporteren fra Philadelphia, Franklin P. Jones, var nasjonal kjendis på 1940 og 50-tallet for sin spalte “Put it this Way” i Saturday Evening Post. Med sin skarpe penn og glimt i øyet, tok han mange saker på kornet. Utfordringen rundt folk som ikke lytter kommenterte han tørt slik: “One advantage of talking to yourself is that you know at least somebody’s listening”.

 

I vårt samfunn forventes det at vi vet mye, og at vi har mening om nær sagt alt. Derfor deltar vi i alle slags diskusjoner. Vi snakker tydelig og overbevisende om det meste, enten vi har tenkt over saken i lang tid, eller det bare dukker opp noen tanker i hodet der og da.

I stedet for å lytte, lære og forstå, vil vi ofte heller snakke selv. Når andre prater, gir det oss tid til å tenke på hva vi skal si når vi får ordet igjen. Vårt eget budskap må frem. I frykt for å glemme viktige poenger, kan det godt være at andre må avbrytes.

 

Jeg tror det er lurt å være engasjert. Vi trenger folk som selger sine idéer. Som brenner for noe. Men det kan også være lurt å velge ut sine kamper. Hvilke diskusjoner vil vi vinne, og når kan vi gi oss? Noen ganger kan det være greit å lytte mer. Vi har ikke alltid monopol på sannheten.

 

Vi kan ha rett, eller vi kan ha det godt. 

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Lokale sykehus, samferdsel og en fjellmann

 
Kanskje er det den tilkomne faren som er mest engstelig, der han kjører bak ambulansen, på den svingete veien til fødeavdelingen i Haugesund. De drøye 11 milene fra Sauda tar en evighet. Selv om det kjøres hardt. De hadde snakket om det på forhånd, og han hadde prøvd å berolige henne. Men nå var det alvor. Og seks uker for tidlig.

 
Sauda er Rogalands nordligste kommune, og i 1998 gjorde kommunen et vedtak om å gi Sauda bystatus. Med fornyet selvtillit kunne saudabuen igjen tro på et fullverdig helsetilbud. Men med i underkant av 5000 innbyggere, er det i praksis vanskelig å opprettholde alle funksjoner. Det mangler personell og økonomiske rammer.
 
I vårt langstrakte land er det mange steder som Sauda, og folk i Ytre Namdal, Nordfjordeid og Tynset vil helt sikkert nikke gjenkjennende til historien i innledningen. Krav om effektivisering gjør at pasientbehandling flyttes ut av distriktsnorge. Ved å fjerne akuttberedskapen og fødeavdelingene i lokalsykehusene, skal vi spare utgifter og redusere ventekøer.

 

Samtidig med sentralisering av helsetilbudet, pågår diskusjonen rundt samferdsel. Vi ser til Sverige og hører media fortelle “I fjor bygget de åtte ganger så mye firefelts motorvei enn oss”. Vi hører om manglende kollektivtilbud. Om manglende sikring mot rasfare. Om manglende midtdelere. Om ferjefritt vestland. Om bybaner, busway og sykkelstier.

 

Mens den tilkomne faren på vei til Haugesund foretar noen hazardiøse forbikjøringer i Vikedal, ligger hovedpersonen, barnets mor, i ambulansen foran. Riene kommer fortere nå. Kanskje må hun føde i bilen? Hun orker ikke å tenke på det nå.

 

I Norge har vi ikke råd til å bygge ordentlig infrastruktur, og vi har ikke råd til et lokalt helsetilbud. Samtidig ønsker vi et rikt og mangfoldig Norge, der folk fortsatt kan bo og livnære seg langs den langstrakte kysten vår. Der Ole Brumm ville takket ja til begge deler, ser vi ut til å gå for et kompromiss. Klassisk nok gir dette oss litt av alt, men ingenting helt slik vi ønsker.
 
I følge Maslows grunnbehov, er trygghet og sikkerhet det viktigste for oss mennesker. Effektiviseringen gjør kanskje at vi sparer penger og tid, men for noen betyr dette mindre trygghet. Det å komme raskt til hjelp er avgjørende for hvor trygge vi føler oss.
 

En mann som er kjent for sine gode hensikter, og som både var opptatt av helsetilbud og veinett, er inderen Dashrath Manjhi. Også kjent som “Mountain Man”. Mannens kone døde som følge av manglende medisinsk hjelp, da nærmeste by med doktor var 70 km unna. Denne avstanden kunne vært mye kortere hadde det ikke vært for et fjell mellom landsbyen han bodde i, og byen hvor doktoren holdt til. Manjhi ville ikke at noen andre skulle lide samme skjebne som hans kone, så derfor laget han en vei gjennom fjellet. Skjæringen var 110 meter lang, 7,6 meter dyp og 9,1 meter bred. Han jobbet dag og natt i 22 år, fra 1960 til 1982, og resultatet var at avstanden mellom stedene ble redusert til 1 km. Manjhi hadde meget god hukommelse. Han husket hele tiden hvorfor han måtte lage veien gjennom fjellet, og lot seg ikke affisere av alle hindringer på veien.
 

manjhi

 
Heldigvis slipper vi å lage veiene selv her i Norge, men kanskje vi har noe å lære av Manjhi likevel? Hva er hensikten med effektivisering? En økonomisk effekt, eller et bedre samfunn å leve i?

 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Stortingsvalg 2013 – Bør du ha bestemt deg?

Det er snart stortingsvalg, og i demokratiets ånd blir vi oppfordret til å bruke stemmeretten vår. I praksis blir vi utfordret til å mappe vår personlighet og våre preferanser til politikkens rikholdige utvalg av partier.

Jeg kommer til å stemme på samme parti som jeg alltid har gjort. Dette er jeg ikke alene om. Statistikker viser at kontinuitet rundt partiet vi føler vi “tilhører” er ganske vanlig. Vi vokser opp og blir sosialister, borgerlige, radikale, konservative, høyrevridde, venstrevridde, ekstreme eller kanskje noe annet.

Vi lever i et demokrati, og vi kan mene og ytre det vi vil.

Fra vi er 18 år ønsker samfunnet at vi har en formening om hvordan det store bildet bør se ut. Vi skal ha klare meninger om alt fra skole, eldreomsorg og klimapolitikk, til invandrerintegrering, skattelette og veipolitikk. Vi skal skjønne hva som er riktig bruk av oljepengene, slik at vi sikrer langsiktig, bærekraftig vekst i vårt kjære moderland.

Norge er et av verdens riktigste land. Det skal også være et av de beste landene å bo i, enten du er ung eller gammel, syk eller i arbeid, rik eller fattig. Det er derfor ikke nødvendig å bruke mange kalorier på å skjønne at “mye er på plass” i det store bildet. Vi har et solid nivå på alle våre politiske fanesaker allerede, i hvert fall sammenlignet med resten av verden.

Likevel ropes det på endringer. “Nå må noe gjøres”.

Selv om jeg med min personlighet og mine referanser har funnet et parti som støtter mitt syn, i hvert fall noe av det, er det en tvil som gnager meg litt. Blir det så mye bedre om jeg får det slik jeg vil? Hva om jeg ikke har skjønt det store bildet? Bærer min forståelse preg av at jeg ser kompleksiteten gjennom et lite kikkehull?

Hvis jeg får det slik jeg vil, må det nødvendigvis gå ut over noe annet. Jeg tviler dessverre på at jeg helt og full ut ser konsekvensene av mine ønsker, og hadde jeg visst bedre, hadde jeg kanskje stemt helt annerledes.

Vi forstår og tolker verden og livet rundt oss på forskjellige måter. Vi vokser opp, gjør oss erfaringer, påvirkes av miljø og arv og ender opp med et tankesett. Det er ingen fasit. Vi tenker forskjellig, og vi kan alle ha rett.

Trøsten må være at de fleste har det godt i Norge, og uavhengig av hvem som vinner valget, blir ikke endringene større enn at Norge antakelig vil være et av verdens beste land å bo i fremover også.

Godt valg.

 

556856_481763191849670_842168979_n-2