Hvor aktivt engasjert er du?

 
I følge The Gallup Management Journal (http://gmj.gallup.com) kan ansatte deles inn i tre kategorier: de som er aktivt engasjerte, de som er uengasjerte og de som er aktivt uengasjerte. For å forklare den prinsippielle forskjellen mellom dem, kan vi ta en serviett som eksempel.
 
La oss tenke oss at du kaster en serviett på gulvet, uten å ha planer om å ta den opp igjen. Da er du aktivt uengasjert. Du vet det er galt å forsøple, men du bryr deg ikke. Noen andre tar den sikkert opp?
 
Hvis du ikke har kastet servietten, men ser at den ligger der uten at du gjør noen ting, da er du uengasjert. Du vet det er galt å forsøple, men når det ikke er du som har gjort det, er det heller ikke ditt problem?
 
Den engasjerte tar opp servietten og kaster den. Det eneste riktige.
 
Vanligvis finner vi alle de tre kategoriene av ansatte på arbeidsplassen, og sånn er det kanskje hos deg også? Ofte er de uengasjerte i flertall. De ser at ting ikke er som det skal være, men de gjør ikke noe med det. De ser at kaffekoppene står i vasken, og ikke i vaskemaskinen. De ser at kaffeautomaten trenger rengjøring før ny kopp kaffe kan brygges, og de ser at kopimaskinen har gått tom for papir. De ser det, men velger å overse det. Hvor mange ganger har du kommet til et møterom, og det første du må gjøre er å rydde etter noen?
 
Det er kanskje grunn til å tro at de uengasjerte og aktivt uengasjerte, ikke bare oppfører seg slik som ansatt? Antakelig oppfører mange seg på samme måte ellers i samfunnet også. Du har sikkert møtt dem som ikke setter kassen på plass etter seg i sikkerthetskontrollen på flyplasser? Eller irritert deg over brukte engangsgriller som ligger strødd i naturen? For ikke å snakke om gulvet når du forlater kinosalen? Popcorn, papir, brusflasker… Hvor kommer alle disse aktivt uengasjerte menneskene fra? Tenker alle at “noen andre rydder etter meg”?
 
Et godt valg i hverdagen er å være aktivt engasjert. Gjør det som er riktig. Rydd etter deg, også når det ikke er du som har rotet. Vær en rollemodell.
 
Lykke til.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Nyttårsforsettet du klarer å holde

 

DSC_4752

 
 
Det var verken sykkel eller ski under juletreet vårt i år. Derimot var det et par iPad Air 2 på bestillingslisten. Før julekvelden var omme og julepapiret var ryddet bort, var innholdet på den gamle iPad-en synkronisert med den nye.
 
For et utrent øye, er det ingen forskjell på ny og gammel iPad Air. Kanskje ikke så rart, høyde og bredde er dønn lik. Legger vi dem ved siden av hverandre, klarer vi riktig nok å registerere at den nye er bittelitt tynnere enn forgjengeren. Hele 1,6 millimeter. Ungdommene i dag vet at ny A8 prosessor, et oppgradert 8 Megapixel kamera bak og den nye iOS 8.1-versjonen er det som betyr noe. Selvfølgelig må vi ha siste versjon. Den gamle legger vi i en hylle til vi har glemt den, vel vitende om at vi burde gitt den til noen mens den fortsatt fungerer.
 
Jul, eller ikke jul, vi får stadig mer av det vi allerede har. Det begynner å bli trangt i klesskaper, i boder, på barnerommene, i smykkeskrinene og i vinduskarmene.
 
Vi har alt, fordi vi kan. Hvorfor ikke kjøpe, når vi har anledning? Hvorfor ta til takke med den gamle, når den nye er tilgjengelig?
 
Vi vil ha den nye! Nå!
 
Dessuten har den gamle begynt å hangle litt. Den er jo snart et halvt år gammel, og ting er ikke “built to last” lenger. Fikse den gamle? Nei, det koster jo nesten like mye som å kjøpe ny. Dessuten har “alle” den nye. Eller så har de i det minste tenkt å kjøpe, så snart de får den inn på lager igjen.
 
Hvorfor er det slik? Hvorfor dreier en stor del av livet vårt seg om å “etterfylle” med nye produkter? Blir vi lykkeligere? Bedre mennesker? Kjærligere mot hverandre?
 
Betyr det noe at vårt “bruk og kast”-samfunn medfører forurensing og råvaremangel? At produkter må være så billige at de må lages av roboter, fordi mennesker er for dyre?
 
Da jeg var ung og gikk på ungdomsskolen, var det en genser som var veldig moderne. Jeg husker ikke merket lenger, men kanskje det var en “Poco Loco”. Jeg tryglet og ba mine foreldre. Alle hadde slik genser. Hvorfor kunne ikke jeg også?
 
Min mor sa:
 
– “Skjønner godt at du liker den, Frank Robert, men du må vente to måneder. Hvis du fortsatt liker den, skal du få den.”
 
Jeg husker jeg ble både glad og lei meg. Jeg ville jo hatt genseren med gang, men det var tross alt bedre å få den om to måneder, enn å ikke få den i det hele tatt. Da to måneder var gått, var genseren gått helt av moten. Jeg nevnte ikke noe for mor. Det hadde vært flaut å komme på skolen med den genseren nå.
 
Jeg lærte noe av min mor den gangen. Det er greit å kjøpe noe som vi virkelig har lyst på. Men et godt valg i hverdagen er å ikke kjøpe med en gang, selv om du kan og har mulighet. Vent å se om lysten er like stor etter en stund. Kanskje kjenner du at du gleder deg mer og mer. Kanskje glemmer du hva du ønsket deg.
 
Ditt nyttårsforsett?
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Duften av kjærlighet?

 

Vaffeldagen markeres i kantinen til Cegal
Foto: Frank Garneng

 
 
Duften av nystekte vafler er vidunderlig. Jeg lener hodet bakover og lukker øynene. Tanken gir meg vann i munnen, og jeg blir varm og glad. Hjemme hos oss elsker vi vafler. Duften av vafler minner om sene søndagsfrokoster hvor hele familien er samlet før vi drar ut på tur.
 
Jeg rører litt i gryten jeg har på komfyren. I kveld blir det Osso buco. Gryten med kalveskankene har stått på i flere timer, og jeg passer på mens jeg ser en krimserie på TV. Nede hører jeg min kjære komme hjem fra handleturen.
 
– “Å, så fantastisk det lukter”, utbryter hun. Hun henger av seg ytterklærene ute i gangen. “Dette gleder jeg meg til”.
 
Jeg smiler. Selv har jeg vært så lenge på kjøkkenet at jeg ikke kjenner duften lenger. Jeg bøyer hodet over gryten og trekker godt inn med nesen. Nei, det lukter nesten ingen ting, men det ser godt ut.
 
En underlig egenskap med dufter, er at vi både kan knytte følelser og minner til dem, samtidig som vi kan “overse” dufter som omgir oss her og nå.
 
Da du traff drømmemannen eller drømmekvinnen din, kjente du helt sikkert en varm og sterk følelse. Og tenker du tilbake på da dette skjedde, dukker sikkert minnene opp på netthinnen. Akkurat som med duften av vafler, skjer noe med deg når du tenker på det. Du begynner antakelig å smile, og varme følelser gjør deg glad. Kjærlige minner lagres i hjertet, og sammen med hjernen skapes gode følelser.
 
Hvis det er en stund siden du var sammen med din kjære, lengter du sannsynligvis etter kjærligheten dere deler. Er han eller hun derimot hos deg hele tiden, kan det være dere har begynt å ta hverandre for gitt. Dere går i samme eimen dag etter dag, og duften merkes ikke lenger. Kjærligheten er der fortsatt, men dere har nesten glemt den. Følelsene oppleves ikke lenger så varme og sterke, og smilet kommer ikke like naturlig.
 
Kanskje er kjærligheten litt som duften fra grytene? Litt borte? Du vet at den finnes, men du opplever den ikke?
 
Det finnes råd. Gi hverandre rom. Slipp kanarifuglen ut.
Et godt valg i hverdagen er å la kjærligheten bli som duften av nystekte vaffelhjerter.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Løven i rommet

 

 
 
La oss gjøre et lite tankeeksperiment.
 
Du er i et rom når du leser dette. Du føler deg trygg og rolig, men du lurer litt på hva som skal skje. Du ser deg rundt. Er du alene, eller er flere personer i rommet? Se for deg at du er sammen med noen.
 
Så skjer det plutselig… En LØVE kommer snikende inn i rommet!
 
Du rykker til og tror knapt dine egne øyne. Den beveger seg helt lydløst, og du kan se på værehårene at den snuser etter noe. Så svær den er. Du blir helt stiv av skrekk. Du holder pusten, og tenker, hva skjer nå? Du holder øynene festet på det enorme dyret. Er det mulig? En løve? Hva vil den? Den kommer lenger inn i rommet. Manken omringer et sultent blikk. Et bitt med de tennene kan bare bety en ting. Hjertet dunker hardt og hurtig. Kan den høre at du er redd? Det er ingen vei ut. Du er fanget. Fanget i et rom med en lumsk løve. Er dette slutten?
 
Du holder fortsatt pusten. Løven beveger seg rundt i rommet, og du mister den selvfølgelig ikke av syne. Hvilket humør er den i? Du vet ikke. Den går rolig rundt, men du vet at løver er farlige og uforutsigbare. Best å ikke provosere den. Du er helt rolig. Du unngår øyekontakt. Ingen brå bevegelser.
 
Å nei, der kommer den mot deg. Hva nå? Hvorfor akkurat mot deg, og ikke noen andre? Heldigvis har du et stort og saftig kjøttstykke for hånden (husk dette er bare et tankeeksperiment). Du kaster det mot løven som glefser det i seg før den snur seg bort fra deg. Reddet. Foreløpig. Du tenker, neste gang er det ikke sikkert det går like godt. Du må passe bedre på. Ikke bli valgt. Ikke være løvens neste offer.
 
Vi lar fantasien stoppe der. Ut med løven. Men, hva var egentlig poenget med denne lille historien?
 
Noen mennesker er litt som løven i rommet. De er mektige og tar mye plass. De er uforutsigbare og glefser kanskje mot et tilfeldig bytte uten forvarsel. De vet hva de vil, og de får det ofte som de vil også. Omgivelsene tør ikke stå i mot. De unytter andres frykt til sin fordel. Jo større og morskere de er, jo bedre føler de at de lykkes. Og jo mer de lykkes, jo sikrere blir de på at hersketeknikken deres fungerer. Menneskelige løver er akkurat like farlige som vanlige, skumle løver.
 
Det finnes mange arenaer for løver å boltre seg på. Noen er løver hjemme og terroriserer familien sin. Andre er løver på jobben og tyranniserer kollegaene sine. Noen løver er sjefer. De leder ikke, de skremmer andre til å skape resultater. Er du ikke venn med løven, er du løvemat.
 
Kjenner du noen som kan være en løve i rommet? Du er sikkert ikke en selv?
 
Ingen trives med slike mennesker.
Et godt valg i hverdagen er å temme løven i seg.
 
Hvem vil du være når du kommer inn i rommet?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Er det mulig å bygge en prestasjonskultur basert på myke verdier?

 
Når jeg er gammel og ser tilbake på livet mitt, er kanskje opplevelsen i helgen noe som vil glede et gammelt hjerte.
 
Stillheten har senket seg på Viking Stadion. Sesongen er over, og det er på tide å gjøre opp status.
Tabellen viser en 10. plass. Det føles skuffende og sårende. Milevis fra forventningene. Men vi kan bare skylde på oss selv. Skal vi prestere, må alle levere, også 12. mann på laget. Det nytter ikke å mime “samen ska me lyfta fram de mørkeblå”. Det nytter ikke å sitte hjemme og synge heller.
 
Viking Fotballklubb er Stavangers stolthet, og en gang i året, når sesongen er over, inviteres samarbeidspartnerne med på studietur til en storby i Europa. I år gikk turen til verdensmetropolen Berlin, og Cegal var selvfølgelig med. Disse turene bærer alltid preg av å være godt planlagt, og som vanlig fikk vi oppleve en fin blanding av faglig påfyll, relasjonsbygging og latter og glede.
 
For meg var det ekstra hyggelig å få være med i år. I programmet stod det nemlig:
 
 
Er det mulig å bygge en prestasjonskultur på myke verdier?
Cegal har på få år blitt en global aktør innen petrotekniske løsninger. Hva skyldes suksessen? Gründer og toppleder, Frank Garneng, tar oss med bak kulissene og forteller om hverdager styrt av grunnverdier, samt hvordan dette inspirerte til bloggen “Små gode valg i hverdagen”.

 
 
Alle vil prestere, og aller helst vil vi ha kultur for å prestere. Vi vil gjenskape suksess, igjen og igjen. Men hvordan?
Her er et lite utdrag fra fordraget.
 
 

 
 
Jevgenij Trefilov og Marit Breivik er to kjente trenerskikkelser i håndballverdenen. Trefilov var sjef da Russland vant VM-gull i 2001, 2005, 2007 og 2009, og Marit Brevik ledet Norges håndballjenter til VM-gull i 1999. Begge var gode trenere for hver sin prestasjonskultur. Begge satte seg hårete mål og nådde dem.
Begge visste også hva som krevdes for å vinne. Et VM-gull kommer ikke av seg selv. De visste hva som måtte til av riktig trening, rikig mat og riktig hvile. Begge visste også at spillerne måtte komme fokusert og engasjert på trening, at de måtte møte edru, at de måtte ha spist frokost og så videre. I tillegg til konkrete målsetninger og tydelige krav, hadde de på mange måter like forutsetninger. Begge hadde tilgang til riktig utstyr, riktige medisiner og nok penger til treningsleirer og reiser. Den største forskjellen lå kanskje i tilgangen på gode spillere med riktig profil og kompetanse. Russland har tross alt 143,5 millioner innbyggere, mot Norges 5,1 millioner (tall for 2013).
Jevgenij Trefilov og Marit Breivik hadde altså mange fellestrekk da de vant VM-gull, men en ting var veldig forskjellig. Jeg tenker selvfølgelig på adferden.
 
Trefilov er kjent for sin autoritære trenerstil, der fri flyt av sterke følelser preger kommunikasjonen med spillerne han har på laget sitt. Breivik, derimot, er rake motsetningen. Hun er kjent for sin stødige og reflekterte adferd, og kommunikasjonen er preget av lytting og konstruktiv påvirkning.
 
Hva har denne forskjellen i adferd hatt å si for prestasjonskulturen?
 
I Cegal har vi laget en figur som illustrerer sammenhengen mellom resultat, forutsetninger, krav og det vi kaller adferdsrom. Til sammen utgjør disse fire elementene basis for enhver prestasjonskultur.
 
 

Kan benyttes fritt. Hyggelig om du husker å henvise til Cegal.

 
 
Resultat
I Cegal har vi flere resultater å strekke oss etter. På kort sikt drømmer vi om å vinne attraktive kontrakter, og om å oppnå omsetningsmålene, mens vi på lang sikt har noe vi kaller 50-årsperspektivet. Mange tenker at et 50-årsperspektiv er meningsløst. Alt er jo forandret i løpet av så lang tid? De som er ansatt i dag vil ikke jobbe i selskapet om 50 år. Kunder vil forsvinne og nye vil komme. Det samme vil skje med eierne. Og da vi lever av teknologi, kan vi være helt sikre på at dette også vil endre seg i løpet av de neste 50 årene. Hva er da vitsen med å tenke så langt frem? Jo, det er en ting: Omdømmet. I Cegal går vi på jobb om morgenen for å bygge et selskap som vi selv, våre kunder og våre eiere er stolte av. Også om 50 år.
 
Forutsetninger
Målt etter bruttonasjonalprodukt per innbygger, er det kun Luxembourg som er rikere enn Norge av alle land i verden. Når det lille Forus-området mellom Stavanger og Sandnes, hvor Cegal har hovedkontor, alene står for 19% av nasjonal verdiskapning, er det klart at forutsetningene for forretning er optimale. Her har vi kunder som lykkes, og vi følger dem på reisen. At nordmenn generelt er “early adopters” når det gjelder teknologi, legger heller ikke noen demper på omsetningen.
Likevel er det omdømmet som er den viktigste forutsetningen. Omdømme gir lojale kunder og lojale ansatte, som igjen gjør det mulig å tenke langsiktig. Derav 50-årsperspektivet igjen.
Forutsetninger kan ofte ikke påvirkes. De er som de er, og du er nødt til å erkjenne dem. Forutsetninger kan også være uforutsigbare og dermed være med å begrense adferdsrommet.
 
Krav
Alle beslutninger i Cegal må støtte opp rundt 50-årsperspektivet og omdømme-målet. Utover dette er de fleste krav i Cegal styrt av våre grunnverdier. Du kan lese mer om verdiene og hvordan vi kom frem til dem i “Finn din krakk” (se link nederst). I praksis betyr dette at alle ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. For å sikre oss dette, har vi organisert oss etter X-modellen. Slik tar vi høyde for å lykkes med både personforutsetninger og saksforutsetninger. Det er dessuten likeverd mellom en teknisk karriere og en lederkarriere. Vi har flere eksempler på dyktige fagpersoner som har ønsket å bli ledere, men som har gått tilbake til sitt fag fordi dette opplevdes mer riktig.
 
Alle skal også forstå viktigheten av sin egen rolle, og med dette menes at de ansatte kan sammenlignes med bitene i et puslespill. Tar du ut en bit fra puslespillet, ser ikke bildet helt ut, uavhengig av hvilken bit du tok ut. Våre ansatte er hele mennesker, og Cegal skal være der også når det butter i mot. Noen ganger føler vi oss sterke, og da forventes det at vi gir av vår energi. Mens andre ganger føler vi oss svake fordi noe vanskelig skjer i livet. Da er det lov å være en som mottar energi.
 
I Cegal er ansatte Cegalere hele døgnet. Det dreier seg om “living the brand”. Det betyr at vi har forventninger til våre ansatte utover den tiden de oppholder seg på jobben. Et eksempel kan være at en ansatt dummer seg ut etter en fuktig kveld på byen. Det er sånt som kan skje, selv for de beste. Da forventes det at Cegalere som ser dette ikke overværer underholdningen, men i stedet redder kollegaen ut av situasjonen. Vi skal ha en kultur for å hjelpe hverandre. For å gjøre hverandre gode, og skape tillit.
 
Foruten de etiske retningslinjene, er det nødvendig å ha styring på lønnsomheten. Vi bruker historien om “Byens beste boller” for å symbolisere vår tankegang rundt ledelse (se link nederst).
 
Adferdsrommet
Mellom forutsetningene og tydelige krav ligger det vi kaller adferdsrommet. I Cegal er adferdsrommet preget av pågangsmot, frihet og balanse. Pågangsmot, fordi vi må tørre å tro at det er mulig, selv når vi ser at andre har bedre fortutsetninger enn oss. Frihet, til å være oss selv, og ikke minst at alle andre kan være seg selv. Det siste er mye vanskeligere. “Hadde alle bare vært som meg…”. Balanse, fordi jobben er ikke alt er i livet. Vi er hele mennesker, og vi må balanse vår tid og energi. Har du det godt på fritiden, lykkes du antakelig på jobben også.
Når noen nærmer seg gråsonen, enten det er mot forutsetningene eller kravene, er det samvittigheten, og ikke frykten, som trekker dem tilbake inn i adferdsrommet igjen.
I adferdsrommet er vi ute etter skaperglede, serviceglede og ikke minst endringsglede. Vi løfter frem oppgaver, og lar ansatte ta ansvar. Slik utnytter vi styrker, i stedet for å fokusere på svakheter. “Telthistorien” illustrerer hva vi mener (se link nederst).
 
Konklusjon
Selv om vi i Cegal har en kultur som har lykkes godt med å nå sine mål, er det ingen garantier for at oppskriften fungerer for andre. Alle som drømmer om å prestere og oppnå sine mål, må finne sine naturlige måter å gjøre dette på. Det er mange veier til suksess. Ikke glem hvor forskjellige håndballkulturer Trefilov og Breivik representerte.
 
Det er likevel noen fellestrekk som gjenspeiler enhver prestasjonskultur. I Cegal har vi summert disse fellestrekkene i en huskeliste som vist på bildet.
 
 

Kan benyttes fritt. Hyggelig om du husker å henvise til Cegal.

 
 
Prestasjonskultur handler om å oppnå drømmer, og neste år er det kanskje Vikings tur til å lykkes? Spillere og trener vet hva som må til, og vi på tribunen vet også hva vi må gjøre. Vi er sammen om dette. Forutsetningene er som de er. Brann startet sesongen med det nest høyeste budsjettet, men rykket likevel ned. Odd var blant de fem lagene med lavest budsjett, men sikret seg en bronse. Prestasjonskultur handler om å gjøre det beste ut av de forutsetningene vi har. De spillerne vi trodde sterkt på da de ble signert, er stort sett de samme som løper ut på matten neste sesong. Tro på dem fortsatt, enten du er trener eller tilskuer. Prestasjonskultur handler om å skape gode følelser. Vi må tro det er mulig. Følelser avgjør adferd, og adferd skaper resultater.
 
Da jeg takket ja til å holde fordraget på studieturen, var det særlig et spørsmål jeg heftet meg ved.
Er det et paradoks at en toppleder blogger om myke verdier?
 
Jeg forstår spørsmålet. Det er langt fra rosabloggere og “dagens outfit”, til “Små gode valg i hverdagen av Frank Garneng”. Jeg tror at alle mennesker egentlig har en personlig prestasjonskultur. Vi drømmer om et godt liv. Når vi blir gamle, håper vi å kunne se tilbake på livet med glede. Samtidig som vi har drømmer, har vi også fortutsetninger og krav å forholde oss til.
Til slutt dreier livet seg om hvilket adferdsrom vi gir oss selv.
Hvem vil vi være? Hvilke følelser foretrekker vi? Hvordan vil vi oppfattes? Hvordan oppfører jeg meg når jeg er i gråsonen av adferdsrommet? Er jeg styrt av min egen samvittighet? Finn dine egne svar.
 
For meg er det ikke et paradoks å være blogger. Jeg ønsker å bidra til å gjøre en positiv forskjell, og gjennom gode valg gjøre verden til et litt bedre sted.
 
Et godt valg i hverdagen er definere sitt eget adferdsrom, avgrenset av krav og forutsetninger, men med et mål for øyet.
 
Lykke til.
 
 
Relaterte lenker:

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Kan du kunsten å håpe?

 

 
 
I næringslivet handler det om å strekke omsetningsmålene, skape solide bunnlinjer og å spise markedsandeler. Suksessen måles i penger og tid. Hvor mye klarer du å øke pengesekken? Hvor raskt klarer du det? I kampen om heder og ære er det liten anledning til å tenke langsiktig. Suksess krever handling her og nå.
 
Det heter seg at tålmodighet er en dyd, altså en opplært egenskap. Med det kolossale tidspresset som er i næringslivet, er det lite sannsynlig at vi lærer oss tålmodighet der. Så hvor lærer vi det da?
 
Hjemmet er fristedet for folk flest, og stedet hvor vi normalt lever ut våre preferanser. Her lar vi ofte svakheter være svakheter, og vårt sanne jeg blir vist frem. Hjemme trenger vi ikke prestere, imponere eller temme følelser. Vi kan i stedet være late og likegyldige, eller kanskje være sure, masete og egoistiske. Ikke det beste stedet å lære seg tålmodighet, med andre ord.
 
Tålmodighet virker ikke å være et naturlig innslag i livet vårt. Trenger vi egentlig denne dyden?
 
Etablerte, langvarige relasjoner baserer seg ikke på solskinnsdager og godt skjulte svakheter. Her må grå hverdager gi nok næring. Den overøsende oppmerksomheten som gjerne preger relasjonen i starten, erstattes gradvis med rutiner og selvfølgeligheter. I stedet for å kommunisere, lar vi hjemmets likegyldighet og jobbens effektivitetskrav prege våre relasjoner. De grå hverdagene blir bare grå, helt uten næring. For den utålmodige som savner lidenskapen, blir tålmodighet den verste fienden. Jo mer den utålmodige maser om oppmerksomhet, jo mer trekker den tålmodige seg unna. Den tålmodige venter bare på fred nok til å orke å yte, men maset kveler initiativet, lysten og gleden.
 
Antakelig forsøker både foreldre, pedagogiske ledere og lærere, alle med egne personlige preferanser, å lære oss tålmodighet som barn. Men tålmodighet er ikke som matematikk og grammatikk, hvor klare regler sier hva som er rett og galt. Skolen fungerer langt på vei som næringslivet. Alt skal kunne måles.
 
Hva er god tålmodighet? Hvordan måler vi den? Hvordan kan den læres bort?
Det ligger kanskje mer i ordet enn det vi først oppfatter; Tål modighet? Er det dette det handler om?
 
Personlig tror jeg tålmodighet er kunsten å håpe.
 
Et godt valg i hverdagen er å respektere at tålmodighet har en verdi, og at det trengs øvelse for å bli god.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Raus om høsten?

 
Vi foretrekker ofte vaner og tradisjoner fordi det skaper forutsigbarhet. Overraskelser høres spennende ut i blant, men det trygge og kjente holder oss behagelig innenfor komfortsonen. Dette vet alle, også mediene. Like sikkert som at mediene er fulle av oppskrifter på saftig julemat i hele desember, er det sikkert at de samme mediene har fokus på helse og slankekurer i januar. Og vi lar oss rive med. Våre vaner og mediers sammenfallende fokus er nært knyttet gjennom året. Men hvem kom først? Vanene eller medias fokus?
 
Høsten er en vakker årstid. Naturen males i varme farger, og den klare, friske luften erstatter sommerens dvelende varme. Samtidig blir dagene kortere, og kveldene lengre. Vi bruker mer tid innendørs, og kanskje har vi anledning til mer refleksjon og omtanke? Mye tyder i hvert fall på det. Særlig om vi skal tro mediene. Når stearinlysene skinner klart fra hus og hytte, er det tid for bistand.
 
I sterk kontrast til årets TV-aksjon, “Vann forandrer alt”, stod “Ice bucket challenge” som nylig herjet på sosiale medier. Samtidig pågår Rosa sløyfe-aksjonen hvor vi viser solidaritet med dem som er rammet av brystkreft. En annen kampanje setter søkelyset på barneekteskap, og i november lar mange menn barten gro for å skape oppmerksomhet om menns helse og prostatakreft.
 
Hva er motivet vårt for å drive overveldende bistand om høsten, når de samme temaene er like relevante resten av året? Er det en medieskapt tradisjon? Trenger vi den årlige påminnelsen om at verden er urettferdig?
 
I slutten av november begynner den store julehandelen, og vi som har alt skal få enda mer. I tillegg begynner planleggingen av sommerens eksotiske ferier. Høsten har dermed vist seg å være årstiden hvor bistand passer inn i vår livsstil. Er det greit å stille spørsmål om dette? Kjøper vi oss god samvittighet for resten av året?
 
Tradisjoner og kampanjer er viktig for oss, men et godt valg i hverdagen er å bry seg hver eneste dag.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

How are you, egentlig?

 
I baren på det gamle ærverdige hotellet står en sjarmerende og elegant ung mann bak disken og serverer gjestene sine. Han ser ut til å være i midten av 20-årene og er imponerende veltrent i sin hvite skjorte og trange vest. Han slenger lett på luggen i det han beveger seg bort til den litt eldre damen som nettopp har satt seg på en av barkrakkene.
 
“Good evening, ma’am”, sier han selvsikkert og smiler imøtekommende. – “How are you?”
 
“Thank you, just fine”, svarer hun, mens hun ser ned i vesken sin og tydeligvis leter etter noe.
 
“Oh, it´s a pity, just fine?” erter bartenderen med glimt i øyet og forsøker å få øyekontakt med henne.
 
Den allerede oversminkede damen har fortsatt blikket nede i vesken sin når hun fisker opp leppestiften sin for n´te gang denne kvelden. Hun ser sliten ut.
 
“Dry white wine, please”, sier hun lavmælt. – “And a glass of still water”.
 
Bartenderen smiler fortsatt. Han har sett det mange ganger tidligere. Han snur seg og henter en ny flaske Chablis.
 
Jeg sitter i andre enden av baren og hører alt som blir sagt. Svaret hennes blir hengende i luften som en gåte. “Takk, bare bra”? Hvorfor svarer hun det? Det er ikke det at spørsmålet til bartenderen er retorisk som forundrer meg. Det som er rart, er at hun sier “bare bra”. Hun ser da ikke slik ut? Hun ser fortsatt ned, som om hun prøver å skjule ansiktet. Hun er alene. Kommuniserer ikke.
 
Hvorfor svarer hun ikke hvordan hun egentlig har det? Er det standardsvaret hennes når noen spør, kanskje?
 
Hvis hun svarer “takk, ikke så veldig bra”, hva vil skje da? Det er vel tvilsomt at den høflige og imøtekommende bartenderen vil gjøre saken verre? Han vil helt sikkert lytte. Kanskje hun ikke vil belaste ham med sine utfordringer? Har hun ikke krefter nok til å gå gjennom hele historien en gang til? Ikke tid nok?
 
Jeg tenker at hun kanskje prøver å holde på en fasade? Selv om blusen er litt krøllet og håret virker en anelse ustelt, kan jeg se at hun ønsker å være en fornem frue. Hun bærer dyre merkeklær og på disken ligger en eksklusiv designerveske. Er det et nederlag for henne å vise svakhet? Må hun alltid fremstå perfekt? Atmosfæren på dette høyt aktede London-hotellet oser av penger og status, og i barområdet sitter det vakre, vellykkede mennesker flere steder. Er det omgivelsene som påvirker henne? Er det de andre i baren hun spiller skuespill for? En rar følelse brer seg inni meg. Hvis hun holder på en fasade, er jeg faktisk en del av problemet…
 
Jeg nipper til glasset mitt og innser at tankene mine har fritt spillerom. Antakelig er det bare en talemåte. Vi sier “takk, bare bra” og tenker ikke mer over det. Noe må vi jo si, og hva er vel mer overfladisk enn å si at vi har det bra? Da er alt som normalt, og vi kan kommunisere uten videre anstrengelser.
 
Vi mennesker er sårbare skuespillere, og det kreves trening i å kunne stole på at vi er gode nok som vi er.
 
Et godt valg i hverdagen er å godta at livet noen ganger er i ubalanse. Du er fortsatt helt normal.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Hvordan utvikle gode relasjoner?

 

 
Du har antakelig møtt mennesker der “kjemien” stemmer fra første øyeblikk? Praten går uanstrengt frem og tilbake mellom dere, og du har positive følelser som stadig forsterkes under samtalen. Hvorfor er det slik at noen har en veldig positiv effekt på deg? Hvorfor oppnår du sterke relasjoner med noen mennesker og svakere med andre?
 
I 1921 kom den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung med sin teori om psykologiske personlighetstyper. Han påstod at vi alle har en preferert adferd, og at en av disse preferansene er å være innadvendt eller utadvendt. Det er kanskje enklere å komme i dialog med mennesker som åpner opp og byr på seg selv, men har dette noen betydning for relasjonen som bygges?
 
Et viktig element i gode relasjoner mellom mennesker, er at vi kan være trygge på hverandre og ha tillit til at vi blir behandlet på en respektfull måte. Vi vil vite at våre erfaringer, våre følelser og vårt perspektiv blir tatt hensyn til. Samtidig trenger vi å ha innflytelse på vår egen situasjon.
 
Kommunikasjon og kontakt henger nøye sammen. Noen ganger er det vanskelig å oppnå kontakt med dem vi kommuniserer med, men når vi får det til, er det ofte fordi vi kommuniserer godt. Dette er spesielt viktig å huske på i kontakt med barn og unge. Det er vi som voksne som har ansvaret for at relasjonene er gode, og det innebærer at vi først og fremst må fokusere på oss selv og måten vi kommuniserer med barna på.
 
Vi mennesker er sårbare, og vi har konstant behov for bekreftelser. Er jeg god nok? Er jeg godt likt? Kanskje jeg er uinteressant? Når vi oppnår god “kjemi” med andre mennesker, er det fordi vi opplever å bli sett, hørt og verdsatt.
 
Relasjoner handler om å gi hverandre selvtillit, og et godt valg i hverdagen er derfor å fokusere på styrkene til dem du kommuniserer med.
 
Lykke til!
 
 

Dette innlegget er også publisert på Mental Helse:
 
Screen Shot 2017-06-09 at 17.15.34

Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Jenta på venteværelset

 
Bare gå inn og vent i mens, sier den hyggelige, unge damen i resepsjonen, – så kommer legen og henter deg når han er klar. Hun peker på en sofagruppe på andre siden av glassveggen, og smiler som om hun prøver å si “det går nok bra, skal du se”. Jeg tar meg i å tenke at hun ikke er legen min, antakelig er hun assistenten hans, men av en eller annen grunn gjør ansiktet og stemmen hennes at jeg tror henne likevel. Jeg går inn.
 
I det lille venteværelset er alle vegger av glass, unntatt veggen som vender ut mot gaten. Her er det til gjengjeld et stort vindu hvor morgensolen står rett inn. Midt på gulvet er det to sorte skinnsofaer som står mot hverandre. Mellom sofaene er det et lavt salongbord i glass, og i det ene hjørnet av rommet står en automat med vann og kaffe. Jeg fyller et plastbeger med kaldt vann, og går mot sofaen som vender mot vinduet. På bordet foran meg ligger det diverse magasiner. Jeg registrerer raskt at det finnes verken tegneserier, bilblader, klokkeblader eller noe annet som er interesserer meg, kun magasiner om helse, og hvordan vi kan leve med sykdommer. Jeg lar bladene ligge.
 
Rett over meg, i den andre sofaen, sitter en ung, mørkeblond jente og stirrer på mobilen sin. Hun enser meg ikke, og jeg setter meg ned uten at vi hilser på hverandre. Hun trykker raskt på mobilen med den høyre pekefingeren, og jeg kan høre det klikker hver gang neglen treffer glassflaten. Det vakre ansiktet ser alvorlig ut. Munnen er lukket.
 
Hun stopper å skrive, men de brune øynene viker ikke fra telefonen. Det er som om hun ser rett gjennom den. Kan hun ha oppdaget at jeg observerer henne? Jeg flytter blikket lynraskt mot vinduet. Stillheten varer bare et kort øyeblikk, så hører jeg klikkelyden igjen.
 
Jeg fortsetter å se ut av vinduet. Den tidlige solen gir glød og varme til høstfargene, og de lette solstrålene føles vidunderlig mot ansiktet. Jeg lukker øynene, men må lukke de opp igjen. Jeg kan ikke gå glipp av det vakre livet som spilles av utenfor vinduet.
 
Klikkelyden stopper, og i øyekroken kan jeg se henne lese. Hun sveiper teksten sakte. Øynene er konsentrerte, og mimikken i ansiktet er monotont og uten følelser. Hva er det hun leser om? Er hun nervøs for noe? Er hun engstelig for at hun feiler noe alvorlig? Jeg ser på henne igjen, men jeg klarer ikke å lese ansiktsuttrykket hennes.
 
Hun ser ikke opp fra mobilen en eneste gang, og jeg vet ikke om hun Googler sykdommer eller kjeder seg. Hun unngår i hvert fall å møte blikket mitt. Er hun menneskesky?
 
Tankene mine spinner hvileløst videre. Mobiltelefoner er et betent tema i våre dager og er stadig oppe i media. Vi hører om ungdommene som ikke hører når du snakker til dem, men som svarer deg umiddelbart på chat. Vi hører om husregler der alle legger bort mobilen under middagen, og om vennegjenger som avtaler at den første som rører mobilen må ta restaurantregningen.
 
Det har faktisk gått så langt at et norsk teleselskap har lansert en app som “hjelper deg å være til stede i øyeblikket”. På deres nettsider kan vi lese: “Når du trykker på appen, måler den tiden du ikke bruker på noen av telefonens funksjoner, men i stedet nyter din sønns danseforestilling, en god samtale eller en vakker solnedgang. Med en gang du plukker opp mobilen for å svare på et anrop eller sender en sms, slutter appen å telle tiden.”
 
Hva har skjedd med oss, når noen mener vi trenger en app for å være til stede?
 
Mobiltelefonene har rett og slett invadert oss. Teknologien har invadert oss. Den unge jenta på venteværelset har ikke opplevd et liv uten mobil, og nå gjør hun bare som sine jevnaldrende. I stedet for å hilse og kanskje prate med meg, kommuniserer hun heller digitalt med sine venner og holder seg oppdatert på det som skjer. Den menneskelige faktoren lever videre, men i en annen form.
 
Og mer vil det bli. Livet vårt digitaliseres. Snart vil vi se at husholdningsapparater, biler, klær og andre ting vi omgir oss med i hverdagen blir tilkoblet internett og kommuniserer med hverandre. Det kan virke som alt blir mer komplisert, men i bunn og grunn er drivkraften bak teknologiutviklingen å gjøre livet enklere.
 
Et godt valg i hverdagen er å bidra til balanse i vårt digitaliserte liv. Ikke la teknologien ta helt over. Vi trenger fortsatt klemmer, hjelp til å tørke tårer, møte øyne som stråler, føle oss verdsatt og alt det andre som teknologien ikke kan erstatte.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Husker du?

 

Frank Robert Garneng, 5 år

 
 
Det var en stor og grønn ligusterhekk på begge sider av smijernsporten som ledet ut på fortauet fra huset vårt. Til høyre for oss bodde Elisabeth med foreldrene sine i et rødt hus med hvite vinduskarmer. Til venstre bodde Ole Morten og lillebroren Helge sammen med moren sin. Faren deres var sjømann og kokk, og han var nesten aldri hjemme. Hvis jeg gikk gjennom porten, og over gaten, og løp gjennom hagen til gamle fru Pedersen, kom jeg til den største lekeplassen. Her var jeg nesten hver dag, bortsett fra når jeg var syk. En gang hadde jeg røde prikker over hele kroppen, og mor kalte dem røde hunder, men det var feil. Jeg hadde fått meslinger, og det kunne ligne litt på røde hunder, hadde doktor Nilsen sagt. Når jeg var frisk, lekte jeg alltid på lekeplassen, sånn som de andre barna. Det var et stort stativ som var laget av jernrør som var sveiset sammen og malt etterpå. Det var mest grønt, men noen plasser var det fortsatt rødt. Når mor var med og passet på oss, fikk jeg lov til å henge opp ned på stativet. Selv om jeg strakk armene helt ut, kunne jeg ikke ta i bakken, så det var ganske høyt. En gang falt jeg ned, og da fikk jeg ikke lov til å henge flere ganger.
 
Det stod også en gammel folkevogn, type 2 på den andre siden av lekeplassen. Det var sikkert noen som ikke hadde behov for den lenger, og nå stod den der uten at noen passet på den. Den var rød og hvit, sånn som huset til Elisabeth. En gang dyttet Ole Morten døren hardt igjen, akkurat da jeg hadde fingrene i dørkarmen. Da begynte Ole Morten å gråte og løp og gjemte seg, mens en stor jente som sikker var snart voksen, trøstet meg og fulgte meg hjem til mor. Jeg husker mor sa til far at han måtte bære meg bort til doktor Nilsen, og selv om jeg var 4 år og kunne gått selv, var det godt å bli båret. Doktor Nilsen sa jeg måtte ha en hvit vott på meg noen dager, og siden jeg var så flink, fikk jeg lov til å velge et lekedyr fra skoesken han hadde på telefonbordet i gangen, ut til venteværelset.
 
Doktor Nilsen var nesten alene om ha innlagt telefon. Far hadde satt seg opp på venteliste, men vi fikk aldri innlagt telefon så lenge vi bodde i det huset. Mor mente det ikke var så viktig med hele telefonen, for det tok jo ikke mer enn 7-8 minutter å gå ned til den røde telefonkiosken utenfor kolonialbutikken. Når jeg var med mor til kiosken for å ringe, pleide jeg alltid sitte oppå stativet der telefonkatalogene hang bortover. Det var en telefonkatalog for hvert fylke, men vi brukte nesten alltid bare den ene som hang helt til venstre. Mor sa vi kjente bare folk som bodde i Rogaland, og det var for dyrt å ringe riks uansett.
 
Over døren til kolonialbutikken hang et skilt hvor det stod Kjøbmand Helge O. Larsen, og noen ganger fikk jeg lov til å gå helt alene til kjøpmann Larsen for å handle for mor. Da hadde jeg en firkantet, blå ryggsekk med hvite reimer og hvite bæreseler på ryggen, og oppi den hadde mor lagt handlelisten til kjøpmann Larsen. Jeg skulle ha én kartong med melk, én servelatpølse i oransje plast og én pakke med fårepølse. Som belønning for at jeg var så flink og hjalp mor, fikk jeg også lov å kjøpe én godteri, eller snop, som vi sa. Valget stod mellom Fox eller Nox, og det ble nesten alltid Fox.
 
En gang jeg gikk hjem fra kjøpmann Larsen, så jeg en gutt som kikket ut fra et vindu. Han var sikkert yngre enn meg, for jeg kunne bare skimte hodet hans over vinduskarmen. Han var helt mørk i ansiktet og hadde sort, krøllet hår. En sånn gutt hadde jeg aldri sett før. Ikke hadde jeg sett mørke mennesker på TV heller, for på den tiden hadde vi ikke fargefjernsyn. Jeg løp hjem.
 
Den neste tirsdagen, da mor og jeg gikk til musikkbarnehagen, kom den lille mørkhudede gutten med moren sin. Han het Chike og var like gammel som meg. Alle mødrene sa at nå skulle vi barna være venner med Chike, og så var vi det. Chike og jeg fikk utdelt hver vår tamburin, mor til Silje satte seg ved pianoet og resten barnehageorkesteret fant frem instrumentene de hadde fått utdelt. Så begynte vi å spille på instrumentene og synge: “Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa. Han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa. Han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av strå. Men Hoa likte buksa godt, for han var en ekte hottentott”. Alle mødrene smilte og klappet, mens vi barna praktiserte innvandrerintegrering på sitt enkle og naturlige vis. Selvfølgelig helt politisk ukorrekt i dag, og helt fjernet fra Torbjørn Egners visebok etter 2006, men på den tiden var den til glede for store og små.
 
Vi flyttet fra huset med ligusterhekken og smijernsporten da jeg var 5 år, men hva som skjedde da er en annen historie.
 

Minnene fra da jeg var barn blir naturligvis svakere og svakere. Det er litt trist, for de gir meg mange gode følelser, og de er på mange måter noe av grunnen til at jeg har blitt til den jeg er i dag. Jeg var heldig og hadde en god og trygg oppvekst, men slik er det ikke for alle. Et godt valg i hverdagen er derfor å ta vare på de beste minnene, og gi dine egne barn en oppvekst som de minnes med glede.
 
 

Merk. Denne historien er ikke en nøyaktig dokumentasjon av fortiden. Den er ment å inspirere til refleksjon. Alle navn er derfor byttet ut.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Værmeldingen

 
Det regner, og sommerens farger er borte. Jeg sitter i godstolen med mac-en min på fanget, og på skjermen lyser et eksotisk reisemål. Et lekkert hotell er plassert rett ved den vakre stranden. Havet er turkisblått, og midt på den mørkeblå himmelen henger en stor flott sol. Reisebyrået kaller det drømmereiser. Jeg ser ut på regnet og drømmer. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg se solen.
 
Jeg legger hodet bakover på puten og begynner å tenke.
 
Klokken var litt over halv åtte, og jeg hadde akkurat satt bilen fra meg i parkeringshuset. På vei til kontoret, møtte jeg en en gammel bekjent av meg. Det må ha vært over 20 år siden sist. Han oppdaget meg først.
 
– Hei, Frank, fine været og beine veien!
 
Jeg snudde meg, og der sto min gamle studievenn og smilte.
 
– Hei, så kjekt å se deg, svarte jeg og smilte tilbake. Det var lenge siden.
 
– For et møkkavær, fortsatte han. Nå er det tydeligvis slutt på sommeren, eller hva?
 
– Ja, det ser slik ut, svarte jeg høflig.
 
Han fortsatte å snakke om det dårlige været. Så fulgte han opp med å fortelle om været i sommerferien på Sørlandet, før han plutselig sa:
 
– Du, jeg må løpe, har et møte som begynner snart. Vi snakkes!
 
– Okay, kjekt å se deg, ropte jeg etter ham.
 
Jeg fortsatte videre til kontoret, glad for å ha møtt ham, men også litt oppgitt. Vi hadde ikke sett hverandre på over 20 år, og alt han hadde tid til var å snakke om været. Kunne han ikke heller budt på seg selv? Kanskje sagt “kjekt å se deg også”, eller “hvordan går det med deg?”
 
Møtet med min gamle studievenn og vår overfladiske samtale vil ikke ut av hodet. Jeg setter meg i den røde ørelappstolen i stuen og åpner mac-en. Det er da jeg innser at jeg ikke engang husker hva han heter. Jeg googler “sol” i stedet. Drømmereisen med den vakre stranden og det turkisblå havet byr på seg selv uten å nøle.
 
Jeg har fortsatt hodet på puten, og en historie om min datter dukker opp på netthinnen.
 
Da Line gikk på barneskolen, spurte læreren en dag om barna kunne lage sin egen “værmelding”. De fikk etter hvert rutine på dette, og startet hver morgen med å fortelle hvordan de hadde det gjennom å melde været. Hun kom oftest hjem og fortalte at hun hadde meldt sol. Sol for varme, glede og trygghet. En gang overrasket hun derimot med å ha meldt om lyn og torden. Den rosa favorittgenseren lå i skittentøyskurven, og hun hadde vært både sint og lei seg. Ikke rart det tordnet i henne. Hun fortalte også om medelever som meldte regn. Det kunne være fordi en kanin var død, eller fordi noen foreldre hadde kranglet.
 
I en alder av syv til åtte år gamle, lærte disse barna paradoksalt nok å snakke om følelser gjennom å utrykke sine personlige værmeldinger. Samtidig som læreren antakelig fikk en viss forståelse for hvordan dagen i klasserommet ville bli.
 
Et godt valg i hverdagen er å spørre de rundt oss hvordan de har det, istedet for å snakke om været.
 
 


Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 
 

Kamskjellsuppen som reddet kvelden

 

 
 

Det er en varm og solfylt ettermiddag i juli, og gjestene på hotellet er begynt å trekke inn fra bassengområdet for å skifte til kveldsantrekk. Vi er på Loews Miami Beach Hotel i Florida, et luksuriøst Art Deco-landemerke midt i hjertet av South Beach. Det gedigne bassenget har direkte tilgang til den vakre stranden, og det beste av shopping, restauranter og uteliv er i umiddelbar nærhet.
 
Fornemmelsen av velstand er overveldende. Det blinker og skinner fra Chanel, Louis Vuitton, Gucci, Rolex og alle de andre luksusmerkene. Folk her er kravstore. Hvorfor ta til takke med det nest beste, når man har råd til det beste?
 
Klokken nærmer seg halv åtte, og baren i foajeen begynner å fylles opp. Muntre, vakre og veldannede mennesker er klare til å gå ut å spise, men først skal det skåles i Champagne.
 
Samtidig pågår en av naturens prosesser utfor hotellet. Det varme formiddagsluften har steget høyt til værs og blitt avkjølt, og nå henger store, mørke skyer tungt over South Beach. En sterk blitz går av, og i samme øyeblikk høres et drønn. Det blir stille i foajeen. Så kommer regnet.
 
Det plasker ned på skikkelig tropisk vis, og når du tror det ikke er mulig å regne kraftigere, er det nettopp det som skjer. Det merkes en oppgitt stemning blant de pene menneskene. Hvordan komme seg inn og ut av taxien uten å bli våt i det velstelte håret? For ikke å snakke om de dyre, høyhælte skoene, de tåler jo ikke vann? Plan etter plan i foajeen kanselleres. Ingen vil ut i det vannvittige været, og snart er det lang kø for å få bord på hotellets beste restaurant. Vi slår følge. Restauranten er full på et øyeblikk, og vi er heldige som får det siste bordet, et lite inneklemt 4-mannsbord rett ved døren til kjøkkenet.
 
Denne fornemme restauranten har nok ord på seg for å ha nydelig mat og utmerket service, men verken betjeningen eller kjøkkenet er klar for slikt uventet storinnrykk. Alle gjestene på restauranten vil bestille samtidig, og det hele går fullstendig i surr for servitørene. Når maten endelig kommer, er det til feil bord, og når maten serveres til riktig bord, er det feil retter. En restaurantsjefs mareritt er i ferd med å bli virkelighet.
 
De pene, vakre menneskene begynner å bli irriterte. De rister oppgitt på hodet. – Det er en skandale, hører vi mannen på nabobordet si høylytt. Han slår ut med hendene. På et annet bord foregår en intens diskusjon. Det er et par i slutten av 50-årene. Smilet hennes er fullstendig borte, og ørepynten rister så vi hører det helt bort til bordet vårt. Til høyre for oss har en dame fått en forrett hun ikke har bestilt. Hun spiser den likevel. Hun orker ikke å vente på at servitøren skal komme tilbake. – Det er det verste jeg har spist, noen gang, utbryter hun og venter på servitøren likevel.
 
Over hele restauranten høres murring fra misfornøyde gjester. Betjeningen fortviler. – Pokkers vær!
 
Min kjære bestiller kamskjellsuppe til forrett. Den blir servert uten kamskjell. Anders begynner å smile.
 
– Hørt om den svenske kokken som hadde prøvesmakt kamskjellsuppen?
 
Vi ser for oss kokken på kjøkkenet som gumler i seg kamskjellene til min kjære og bryter ut i latter.
 
– Nei, nei, historien er ikke ferdig, fortsetter Anders.
 
– Dagen etter møtte han ikke på jobb, og derfor ringte kjøkkensjefen for å høre hva som var galt. Kokken fortalte at han hadde prøvesmakt kamskjellsuppen, og nå hadde han vondt i magen. – Var skjellene dårlige? spurte kjøkkensjefen. – Nej det tror jag inte, svarte svensken. Kjøkkensjefen fortalte da at han pleide å se og lukte om kamskjellene ikke var som de burde når han åpnet dem. Da kom det et hjertesukk fra den svenske kokken: – Öppna dom…?
 
Vi fortsetter å le, selv om det morsomste er å forestille seg kokken på kjøkkenet.
 
– Det gjør ikke noe. Jeg er uansett allergisk mot kamskjell, smiler min kjære ironisk.
 
– Synes ikke vi skal beskylde kokken for å ha spist kamskjellene, følger jeg opp. Det kan jo være at servitøren var sulten, og at de forsvant på veien hit?
 
– Å jeg som trodde det var snus han hadde under leppen, utbryter Anders.
 
Vi knekker sammen av tanken på at servitøren har lukkemuskelen til et kamskjell under overleppen.
 
Stemningen rundt bordet vårt er vidunderlig. Den ene vittige kommentaren avløser den andre, og snart tøyser vi med forskjellige rare episoder vi har opplevd tidligere. Familien er samlet. Vi ler og koser oss. Vi er som en koselig liten øy ute i det store stormfulle restauranthavet. Helt uanfektet av det som skjer rundt oss.
 
Nå er det i stedet folk som ser på oss. – Hva er det med den familien der? – Har de aldri vært på en flott restaurant før? – Denne elendige serveringen er vel ingenting å le av? Noen fortsetter å stirre. Skepsisen begynner å slippe taket, og ansiktene mildnes opp. Noen begynner å smile, først av oss, men snart med oss. Det blir flere og flere smil og se, bortsett fra hun med ørepynten, hun kjefter ennå på mannen sin.
 
Noen ganger går det ikke helt som forventet. Da er det lett å erge seg og finne feil hos andre. Et godt valg i hverdagen er å bruke humor og ikke ta seg selv høytidelig.
Begeistring smitter, som en kollega av meg alltid sier.
 
Lykke til!

 
 

AnnonseHeader1
Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 
 

Mynten i nøkkelskapet

Det er en overskyet tirsdag ettermiddag i Stavanger. Jeg har min faste svømmetrening og er sliten etter noen harde intervaller. Det merkes at kroppen ikke er like sprek lenger, men jeg er fornøyd med egen innsats. Jeg har ingen planer om å vinne noe. Premien min er et fullt timeglass i badstuen når treningen er unnagjort.

Svetten renner fra pannen. En mental omstart avsluttes med en iskald dusj for å kjøle meg ned.

Inne i garderoben er det kommet noen gutter i 14-15 årsalderen. De jobber iherdig med å markere sine posisjoner. Språket er direkte og tidvis vulgært. Alle vil være leder av flokken, men det er lett å se hvem som er øverst. Han leder an, og alt han sier forsterkes straks av de andre. Det finnes et hieraki inne i garderoben.

Den ene tenåringen har med seg en yngre bror. Lillebroren er kanskje 11-12 år og nederst i hierakiet. Gutten tror de ler med ham, men han er bare en leke for dem.

Jeg tar mynten ut av låsen i nøkkelskapet mitt. Samtidig ser jeg lillebroren går fra skap til skap og leter etter gjenglemte mynter. Han nærmer seg mitt skap. Kommentarene hagler fra de eldre guttene. De synes åpenbart det er flaut å mangle penger, men det er enda flauere å lete etter penger i skaplåsene. Han finner ingen mynter.

I det han skal passere meg, møter jeg blikket hans. Store, brune øyne. Vant til å bli mobbet. Vant til å ha lave forventninger. Jeg har fortsatt mynten i hånden min, og uten å tenke, legger jeg den tilbake i returhullet i låsen. Øynene hans følger etter mynten. Så ser han opp på meg igjen. Alle hans bevegelser fryser for et kort øyeblikk, mens hodet hans bearbeider en ny opplevelse. Så smiler han forsiktig. Han skjønner at det er hans mynt som ligger der. Uten et ord, napper han mynten ut av låsen, og løper bort til guttene for å vise resultatet av skattejakten, men de ser ham ikke.

Det er ikke enkelt å være ungdom. Alle har behov for å bli sett, hørt og verdsatt, men mange unge føler at de havner i skyggen av sine jevnaldrende. Et godt valg i hverdagen er å forsøke å være en god og voksen rollemodell som viser at du bryr deg, uavhengig av posisjoner og hierakier.

 

AnnonseHeader1

 

Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 

Husker du læreren din?

Det er snart 40 år siden jeg begynte på barneskolen, og jeg husker henne ennå, den første læreren min. Det vil si, på den tiden kalte vi henne for frøken. Frøken Eide. Vi var den beste klassen hun hadde hatt, sa hun, og vi trodde på det. Alle sammen.
 
Etter så mange år, er det fortsatt noe av frøken Eide igjen hos meg. Det er nifst å tenke på. Frøken Eide hadde en enorm innflytelse og makt. Ikke bare på oss elever. Våre foreldre lyttet også lydig.
“Frøken Eide har sagt…”, kunne foreldrene våre si, og da ble det slik. Enten det gjaldt leksearbeid eller hva vi skulle hjelpe til med hjemme. Hun var rosende og støttende, og brukte ikke hersketeknikker, naturligvis. Alt for å få det beste ut av oss barn, uavhengig av hvor eller hvem vi kom fra.
 
Jeg husker frøken Eide som snill og forståelsesfull og trygg. Hun kunne se på oss om noe ikke var som det skulle, og da pratet vi om det, og hun trøstet oss. Kanskje hjalp hun oss med å knytte skoene, eller gav oss ideér til hva vi skulle skrive om når vi skulle skrive fortellinger. Hun plastret og trøstet oss om vi hadde slått oss, og irettesatte oss om vi sa eller gjorde noe som ikke passet seg. Vi visste at hun snakket med de hjemme, og at hun kjente våre brødre og søstre.
 
Hadde du spurt meg hva sommerferie var den gangen, hadde jeg svart “skolefri”. Likevel, fri fra skolen eller ikke, frøken Eide tenkte alltid på oss elever. I sommerferiene sendte hun oss personlige postkort, og vi sendte svar tilbake. Jeg husker ennå postkortet vi kjøpte til henne i Legoland. Jeg var så kry.
 
Frøken Eide har lært meg å vente på tur, å lese, skrive og regne. Hun lærte meg å svømme, spille blokkfløyte, strikke og sy, i tillegg til de første engelske ordene. Hun lærte meg å ha mot til å tørre å stå på en scene og snakke for en forsamling.
 
Læreren er en trygg og viktig rolle i et barns liv.
Et godt valg i hverdagen er å vise takknemlighet for alt du og barna dine har lært.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.