Følelsesrom

I det enkle rekkehuset fra 1960-tallet var det en smal gang med ti dører. Tre av dørene gikk inn til de tre soverommene. To dører gikk til det badet og det lille, separate toalettet. En litt smalere dør gikk til trappen opp til loftet, og en tilsvarende dør gikk til trappen ned til kjelleren. Den åttende døren hadde glassruter og ledet inn til stuen. Den niende døren ledet inn til kjøkkenet, og den siste døren, som også hadde glassruter, gikk inn til vindfanget.

Dette var en helt vanlig planløsning på den tiden. Et hus skulle ha mange rom.

Stuen var det rommet som ble vist frem til besøkende, og derfor burde rommet være så stort som mulig. “Se hvor god plass vi har” var en måte å fortelle hvem vi var. Badet var derimot ikke et oppholdsrom. Dersom det fikk plass til et badekar, samt en person kunne stå foran vasken og speilet, var badet akkurat tilstrekkelig stort.

Forestill deg at du presser masse luft inn på det lille badet. Du lukker døren og fortsetter å presse inn luft. Hva skjer? Når det ikke er plass til mer luft, blir trykket så stort at døren og vinduer blåses ut. Rommet blir som en ballong som til slutt eksploderer, og ting fyker til alle kanter. Hva som skjer om samme mengde luft blir presset inn i stuen? Ingenting. Der har luften god plass til å flyte uhemmet rundt.

På samme måte som et hus har flere rom for det som trengs, har du “følelsesrom” inni deg for alle dine forskjellige følelser. Det være seg frykt, glede, kjærlighet, tristhet og sinne. Noen rom er kanskje store og har plass til masse følelser, gjerne til glede og kjærlighet. Mens andre rom er små. Rommet for sinne er kanskje ikke det rommet du ønsker å vise frem så ofte, så hvor stort rom har du for denne følelsen? Hvor mye sinne kan presses inn i rommet før det eksploderer?

Vi bruker gjerne arkitekter til å hjelpe oss med å utnytte planløsningene, slik at vi kan nyte hver kvadratmeter av huset vårt. Like vanlig er det ikke å få hjelp til å planlegge følelsesrommene. Hvilken planløsning bør du ha for følelsene inni deg? Kan du vise frem rommene? Går det an å oppholde seg der? Er det ryddig og god plass, eller er det inneklemt og overfylt? Når eksploderer det?

Du bestemmer selv hvor store rom du vil ha inni deg for hver følelse. Du trenger dessuten ikke se på deg selv som en liten hytte med små rom, når du kan velge å være et stort palass med mer enn nok plass.

Følelser oppstår ustanselig, og det kan raskt fylles opp. Fordommer, mangel på tålmodighet, forelskelse, hevn og tilgivelse er bare noen områder hvor følelsene kan komme hurtig og ukontrollert.

Et godt valg i hverdagen er å lage store, luftige følelsesrom slik at det er plass til alle følelsene du tar inn. Da eksploderer du ikke, og du rekker å lufte ut i tide. Kanskje tør du å vise hele deg?

Lykke til!

 

 

Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Hvem er ditt sinte jeg?

 

Sinnataggen. Foto: Ukjent

 

Er du sint i blant? Det er lov. Det er faktisk helt normalt. Sinne er en følelse på lik linje med glede, hat, frykt og sorg. Når du føler sinne, er det fordi du tenker at noe er krenkende eller truende mot det som du tror på. Det som er ditt univers.
 
Hver eneste dag mottar hjernen din et enormt antall inntrykk, og for å unngå å bli gal, blir inntrykkene bevisst eller ubevisst sortert og strukturert fortløpende. Du grupperer inntrykkene slik at de utgjør en kontekst som du forstår og føler deg fortrolig med. For eksempel skiller du på hva du synes er bra eller ikke bra, hva som er riktig eller feil, hva som er rettferdig eller urettferdig, hva som er pent eller stygt og hva som er positivt eller negativt. Summen av alle dine personlige oppfattelser og meninger utgjør ditt univers. Et unikt univers som bare gjelder for deg.
 
Når du føler sinne, er det altså noe som rokker ved sannhetene som du har definert i ditt univers.
 
Når ble du sint sist? Husker du hvilke av dine sannheter som ble utfordret? Var det kanskje noe som du opplevde urettferdig?
 
Ikke vær bekymret om du kjenner at du er sint i blant, sinne er altså en naturlig følelse. Det som er viktigere å reflektere over, er hvordan du oppfører deg når det skjer.
 
Mange mennesker blir aggressive når de føler sinne. På samme måte som en forelskelse kan få blodet til å bruse, kan sinne gjøre det samme, men med helt annet resultat. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om ungdommer som sloss på grunn av sjalusi, eller om bråk på puben fordi noen trosset noens meninger? Aggresjon oppleves for mange som en effektiv måte å ta tilbake kontrollen på, og dersom vi hadde levd slik som ville dyr i naturen, kunne nok det fungert. Men vi lever ikke slik. Vi lever i et sivilisert samfunn, og da er fysisk vold helt uakseptabelt.
 
Mange bruker derfor verbal utskjelling som våpen. Makt kan utvises gjennom høy stemme og stygge ord som sårer. Kanskje kombineres det med å smelle i dører og å kaste gjenstander. Noen bruker en skarp tunge og sprer syrlighet og stikk i siden. Andre velger det helt motsatte, nemlig å inneslutte seg, overse og demonstrere sin likegyldighet. Vonde alternativer alle sammen. Mange påpeker at de ikke er langsinte, men det har sannsynligvis liten betydning for dem som blir berørt.
 
Når noen føler sinne, hvordan skulle du ønske de oppførte seg?
 
Hvordan oppfører du deg?
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over hvordan du vil oppføre deg når du er sint. Det er ikke enkelt å endre et allerede etablert handlingsmønster, men hvis du erkjenner at du har gjort feil frem til nå, er dette en god anledning til å gjøre en positiv endring i livet ditt. Kanskje du kan gjøre opp for de feilene du har gjort?
 
Lykke til!

 
Lese mer? Anbefaler “Blir du misforstått?”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Et liv som kronometer?

Et karakteristisk trekk, er at den viser skalaen langs en horisontal linje. Faktisk helt opp til 10 dager. Hundrevis av mekaniske deler, som i fellesskap har en sirkulær legning, gjør bevegelse langs en rett linje meget komplisert. 10 dager horisontal “power reserve” er en av komplikasjonene som gjør Panerai til stor ingeniørkunst. Et kaos av små, feilfrie deler er satt perfekt sammen til et presis og fullendt kronometer, altså til et urverk som er testet og sertifisert til å møte spesifikke presisjonsstandarder. Festet til krokodilleskinn og knyttet rundt håndleddet, kan sterke følelser oppstå for den lidenskapelige klokkesamleren.

 

Når tiden tillater det, og jeg har behov for å hente energi, synker jeg gjerne ned i godstolen med en bok eller et magasin om klokker. En favoritt om dagen, er “Nesten velkledd” av Ivar Hauge Line. En kaffebordbok der jeg kan åpne en vilkårlig side, lese noen minutter og bli inspirert. Min trang til å stadig utvide kunnskapen om modellenes historier, design og komplikasjoner skyldes utelukkende gleden og fasinasjonen jeg opplever.

 

Line er 14 år og ikke interessert i klokker.
 
– “Hva skal jeg med en single purpose device”?
 
Line har en smartphone. Ofte i bruk, og ellers godt synlig i baklommen. Hun elsker den. Som far har jeg inntrykk av at hele hennes liv og åndelig føde får plass i denne ene devicen. Den har Facebook klient, Snapchat, Instagram, Twitter og alt det andre ungdommer trenger for å overleve. Hun nås effektivt via datatrafikk, selv om det i teorien er mulig å ringe henne. Og så viser den tiden.
 
– “Jeg klarer meg godt med Iphonen, far”.
 
– “OK”.
 
Line og meg blir sittende stua. Jeg legger boken i fanget og kikker på henne. Blikket hennes er på mobilen. Det er tydelig noen hun chatter med.
 
– “Bare snakk”, sier hun plutselig. “Alle ungdommer multitasker”.
 
– “OK. Du vet, et sveitsisk kronometer er helt perfekt?”, begynner jeg. “Til forskjell fra mye annet her i livet?”
 
– “OK…?”
 
– “Husker du den matteprøven du hadde i forrige uke?”
 
Hun må tenke litt, men bekrefter.
 
– “Husker du om du hadde alt riktig? Ble du fornøyd eller skuffet?”
 
Line trykker ivrig på mobilen og unnlater å svare.
 
– “Matematikk kan være ganske komplisert noen ganger. Det har du sikkert opplevd? Selv om vi er flinke med leksene og øver mye, så kan det snike seg inn en feil her og der. Er du ikke enig?”
Line ser opp på meg. Tydelig litt urolig for fortsettelsen.
 
– “Jo…”
 
– “Tenk om du alltid måtte få alt riktig på matteprøvene? Tenk om du, eller far, eller læreren din, eller vennene dine, ja alle, skulle forvente at du alltid gjorde alt riktig? At ingen feil snek seg inn her og der? At du nesten var som et sveitsisk kronometer! Hvordan hadde det vært?”
 
Line ser opp på meg. Hun legger bort mobilen.

 

 

DSC_4461

 

 
– “Hvis vi forventer at noe skal være perfekt, blir vi nesten alltid skuffet. Vi mennesker er ikke som klokker. Vi gjør masse feil. Hver dag. Ikke bare på matteprøver, men overalt. Vi sier dumme ting, og vi gjør dumme valg. Skjønner?“
 
– “Ja, og du spiser godteri i ukedagene, selv om du sier at du bare skal spise i helgene!” smiler Line.

 
Det er lett å villedes til å tro at det perfekte er det normale. Vi pepres med det perfekte i alle medier. Det være seg perfekte moteklær, perfekte dingser, perfekte skjønnhetsidealer, perfekte barn og perfekte hjem. Noe av det viktigste en far kan lære sin datter på 14 år, er derfor at det perfekte er det unormale. At alt riktig på matteprøven er veldig bra, men ikke normalt.
 
Når forventninger innfris, er det fordi vi har holdt oss innfor vårt mestringsnivå. Mestringsfølelse er gull verdt. Den bygger trygghet og godt selvbilde. Et godt utgangspunkt for å ville oppnå mer.
 
Vi smiler, begge to. Jeg føler jeg har vunnet noen minutter med kvalitetstid.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Den gang da mor var hjemme

Det var tirsdag, og klokken nærmet seg elleve. I den ene hånden hadde jeg en blokkfløyte, og i den andre hånden holdt mor. Jeg var 4 år og enebarn. Far var på arbeid. Jeg husker mor lot meg hoppe ned alle trinnene i trappa, helt fra 4. etasje. Så ruslet vi over gaten, forbi lekeplassen og bort til det gule huset hvor Anita bodde. Der stod Anita, Geir og moren deres og ventet på oss. Anita og jeg var venner. Hun var 5 år og kunne veien alene, sa hun. Så ruslet alle videre.

 

Anita og jeg gikk i barnehage, og nå var vi på vei til den. Det var en musikkbarnehage, og der var vi 1 time i uken. Tirsdager fra klokken elleve til tolv. Geir var bare 3 år, og egentlig litt for liten til å være med. Han pleide å sitte på fanget til moren sin, mens vi spilte.

 

DSC_4446

 

Bortsett fra å være enebarn, var min barndom temmelig lik mange andres. Vi var hjemme med mor, mens far arbeidet. Å oppdra barn på barnas premisser var en selvfølge. Oppdragelsen skulle bære preg av praktisk læring gjennom lek, noe som ofte krevde tid og tålmodighet. Gjennom å delta i dagligdagse gjøremål, det være seg å lage mat, vaske opp for hånd og å kle på seg selv, skulle barnas ferdigheter stimuleres. Barna skulle oppleve verden i sitt eget tempo.

 

Det tradisjonelle familiemønsteret som fortsatt holdt stand da jeg var liten, var på ingen måte tilrettelagt for kvinners selvrealisering. Mens fedre var blant andre fedre, og fikk utfolde seg sosialt og intellektuelt på arbeidsplassen, ble mødre gående hjemme med et uforløst potensiale. Utvikling av egne evner, minst like gode som mennenes, ble ofret for ha tid nok til å følge opp barna.

 

I likestillingens navn er vi heldigvis forbi dette stadiumet, og i dag har kvinner og menn tilnærmet like muligheter til å realisere sitt potensiale. Malen for en familie har endret seg drastisk, og nå er det normalt at begge de voksne er i arbeidslivet. Som oftest i fulltidsstillinger. Samfunnet er lagt opp til 2 inntekter, både fordi det er kostbart å leve, men også fordi velstand og forbruk har blitt et mål på hvor godt vi har klart å realisere oss selv.

 

Denne situasjonen gjør at vi voksne dras i 2 forskjellige retninger. Vi ønsker oss flinke og veloppdragne barn, samtidig som vi jobber stadig hardere med å lykkes med vår karriere. Løsningen vi tar til, er økt effektivitet over hele linjen. I stedet for ha god tid til noe, har vi liten tid til alt.

 

For at kabalen skal gå opp, må barn i dag gå i barnehage. Noen blir sågar levert før jobb og hentet etterpå. Det er lange dager, også for små barn. Ansvaret for oppdragelsen har vi overlatt til barnehagepersonell, og etter hvert også til lærere, SFO-ansatte, fritidsklubbledere og fotballtrenere. I vårt samfunn er barn et statussymbol som vi ikke har anledning til å følge opp. I stedet for å tilbringe mye tid med dem, duller vi dem inn i designerklær og dyre reiser, og håper at det er tilstrekkelig med litt kvalitetstid inni mellom. Det kan synes som om vi ønsker at barna skal bli voksne så fort som mulig, slik at vi kan bruke mer tid på å realisere oss selv, og bygge vår velferd og posisjon.

 

Endringene i samfunnet de siste 40 årene har utvilsomt åpnet mulighetene for oss voksne. Mulighetene er ikke bare åpnet opp, de er nærmest påtvunget oss. Samtidig har vi muligens gamblet med barna og deres utvikling. Praktisk læring gjennom lek, har i stor grad blitt erstattet med teori og likegyldighet. I stedet for å lære hvor mye arbeid som ligger bak for å oppnå noe, vokser barna opp med voksne som kjøper seg ut av tidsklemma. Der vi tjente penger på å gå med aviser og pante tomflasker, opplever mange ungdommer i dag at en jakke til 8000 kroner er en selvfølge å få av foreldrene.

 

Fallhøyden er stor. Ikke alle barn klarer å tilpasse seg et høyhastighetssamfunn tilpasset voksne. Angsten for ikke å være som andre er nådeløs. Tankene som svirrer i hodet på en ungdom når jakken uteblir, mest sannsynlig fordi kassen til de voksne er tom, kan røyne hardt på selvbildet til en ung mann. Hva har jeg gjort som ikke får en slik jakke, slik som alle andre? Er jeg ikke god nok?

 

Alt var ikke bedre før. Tvert i mot. Vi har aldri hatt så gode levevilkår som nå. Og aldri har begge kjønn vært mer selvrealiserte. Vi kan lett velge å være lykkelige. I hvert fall som voksne. Hvordan våre barn og unge vil få det som voksne i fremtiden, vil bare tiden vise. Kanskje lærer de mer enn vi tror? Kanskje får de andre mål enn våre?

 

Det er usannsynlig at vi noen gang vil gå tilbake til det familiemønsteret som vi hadde før. Det betyr at vi fremover må forvente å bruke tiden godt når vi først er med barna. Vi må akseptere at god tid ikke betyr å ha mye tid, men å ha kvalitetstid. Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på hva kvalitetstid betyr for deg og dine barn.

 
 


AnnonseHeader1

 
 

Trenger vi kampanjer mot mobbing?

 
I 1998 varslet Bondeviks første regjeringen i sin tiltredelseserklæring at den:

 

“vil oppnevne en bredt sammensatt kommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk. Slik kan grunnlaget også legges for at det enkelte menneske tar større ansvar for seg selv og andre. Regjeringen bygger på tillit til enkeltmennesket og satser på delegering og desentralisering. På denne måten kan det skapes en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra.”

 

Familiens rolle i “de formende år”, og skolens rolle som “påbygger”, var 2 hovedfelter for Verdikommisjonens arbeid. Målet var å styrke disse feltene som primærkilder for barnas utvikling av evne og vilje til å ta vare på seg selv og andre. Dette kraftige nasjonale fokuset hadde en signifikant forbedrende effekt rundt det å skape større bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger. For eksempel kunne vi for første gang på flere år registrere en nedgang i mobbing rundt om i landet.

 

Etter 3 år sørget demokratiet for å avvikle kommisjonen. Formell sluttrapport i tre bind ble overrakt vår nye statsminister Jens Stoltenberg 28. mars 2001. Samtidig dalte fokuset på mobbing, og etter et par år begynte antall mobbeoffer i landet å stige igjen. Når man begynner på noe nytt, er det lett å glemme det som er gjort.

 

Verdikommisjonens hadde som mål å skape en kontinuerlig prosess mot mobbing, men det endte opp som en kampanje. En holdningsskapende kampanje som gjorde sin misjon da den pågikk, men som ble glemt kort tid etter at den ble avsluttet. Kanskje er dette kampanjenes største utfordring? De er prosjekter med sluttdatoer, ikke kontinuerlig prosesser. Når kampanjen er over, faller også interessen. I stedet for kontinuerlige aktiviteter mot mobbing, har vi kontinuerlig kampanjer mot mobbing.

 

Personlig mener jeg at utfordringene rundt mobbing i all hovedsak henger på skuldrene til mødre og fedre. Ikke på kampanjer av ymse slag. Det er lett å glemme at vi som foreldre er barnas viktigste forbilder. Vi er alle i mot mobbing, men hva lærer vi barna når vi snakker ned om den plagsomme naboen eller den irriterende kollegaen ved middagsbordet? Kampanjer fokuserer på å endre holdninger (det vi tenker og mener), men i virkeligheten er det atferden som må endres om vi skal bli kvitt mobbing. Barna gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

 

Et godt valg i hverdagen er å være et godt forbilde for sine barn. Vis dem gjennom egne handlinger at du behandler alle mennesker med høflighet og respekt.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Finn din krakk

 

Jeg er så heldig å jobbe i et selskap med sterke verdier. Verdier som de ansatte har kommet frem til gjennom eliminasjon av selvfølgeligheter. Alle skal ha det hyggelig på jobben, tjene gode penger, være faglig dyktige og gi kundene god service. Vi hadde over 200 forskjellige selvfølgeligheter, og vi måtte ned i 3. Det ble en kamp. Alle vet hvor tungt det er å fjerne noe for å beholde noe annet. Det som blir igjen, er i det minste det du virkelig vil ha.

 

img3

 

Hvorfor 3 verdier? Et verdisett fungerer som en krakk med 3 ben. Den står alltid støtt, uansett underlag. Har vi flere ben, vakler vi straks det er humper under oss. Våre verdier er pågangsmot, frihet og balanse. Jeg er stolt av alle 3, men kanskje aller mest av balanse. La meg forklare.

 

Vi tenker at alle våre ansatte deltar på 4 forskjellige områder i løpet av dagen:

  • Privatlivet
  • Familien
  • Jobben
  • Samfunnet

 

Først litt om privatlivet. Tar vi vare på oss selv som individ? Vår fysiske og mentale helse? Det er stor variasjon rundt hva vi føler gjør oss godt. Noen ønsker trygghet og harmoni, mens andre søker spenning og spontanitet. Noen trener for bedre helse, mens andre ligger på sofaen og hviler seg i form. Noen fordyper seg i Knut Hamsun, mens andre ser på Hotel Cæsar. Det er ingen fasit på hva som gjør oss personlig lykkelige. Som individer må vi skaffe oss selvinnsikt. Bare slik blir vi bevisst vår egen livsstil, og i stand til å korrigere denne om nødvendig.

 

Selv om nesten halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse, bedyrer de aller fleste at trygghet, kjærlighet og kontinuitet i familien er avgjørende for egen lykke. Ofte er utfordringen at vi fortsetter å ha mest fokus på oss selv, og at vi glemmer å omstille oss. I stedet for å skape lykke sammen med våre nærmeste, fortsetter vi å dyrke meg-et. Lykke i familien betyr ikke bare å være fornøyd selv, det er også å legge til rette for at alle familiens medlemmer kan føle det samme. Det betyr å vise forståelse, tilgivelse, empati, vennlighet, tilhørighet og raushet, for å nevne noe.

 

På jobben ønsker vi å bli sett, hørt og verdsatt. Det høres umiddelbart ut som om det er noen andre sin oppgave å sørge for dette, men det er det ikke. Det er vi selv som skal se, høre og verdsette dem rundt oss. Det er lett å klage, men er vi like flinke til å rose det som er bra? Lykke på arbeidsplassen dreier seg ikke om teknologi, funksjoner og prosesser. Det handler om å trives sammen med mennesker som vil hverandre vel, som har gode hensikter og som vil skape noe sammen.

 

Forståelse av mekanismene, kraft til å mene og påvirke og engasjement til å skape et bedre samfunn, er noen av drivkreftene som gir anerkjennelse og sosial posisjon. Dessverre måles ofte grad av suksess av noen ganske få faktorer. Klarer du å samle mange meningsfeller for ditt syn? Besitter du en unik kvalifikasjon, eller klarer du å vise til økonomiske resultater? Da er du av mange sikret å bli lagt merke til. Suksess på andre områder burde definitivt gitt samme status, men det gjør det foreløpig ikke.

 

Trekker vi fra 8 timers søvn, gjenstår det 16 timer i døgnet til å fordele på disse feltene. Det finnes ingen fasit over hvordan timene bør fordeles, men i de fleste tilfeller vil bruk av tid og engasjement henge sammen med hva som oppnås. Kanskje er det slik at fornøyde mennesker oftere føler lykke? Dersom ansatte opplever frustrasjon på et eller flere felt, kan det ha en generell negativ innvirkning i livet. Sagt med andre ord, så kan eksempelvis utfordringer hjemme påvirke begeistringen på jobb, og overeksponering av egne behov (typisk trening eller hobby) kan påvirke harmonien i familien.

 

Vi tror at fornøyde mennesker er dem som innehar stor selvinnsikt og medmenneskelighet, og som klarer å balansere tilgjengelig tid og engasjement på hvert felt. Erkjennelsen av dette danner grunnlag for hvordan selskapet vårt blir ledet. Fornøyde mennesker er de beste ansatte, og balanse er en nødvendig grunnverdi for oppnå dette.

 

Jeg håper dette kan inspirere til å tenke over din egen situasjon. Et godt valg er å skrive ned hva som beskriver deg, og det du står for. Du vil garantert finne mange ord og beskrivelser. Fjern dem som er minst viktig, slik at du bare har 3 ord eller beskrivelser igjen.

Dette er dine verdier. Din krakk.

 

StoolOne

Another Country, Stool One (2010)

 
 
Lykke til.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

En god start på natten

Hjemme hos familien Dukenfield var det lite harmoni og kjærlighet. Den manglende støtten i barndommen kulminerte i at William Claude Dukenfield hadde en opprivende slåsskamp med sin far før han rømte hjemmefra som 11-åring. Selv om W. C. Fields, som han senere ble kjent som, gjorde suksess som skuespiller og sjonglør på Broadway, levde han det meste av livet som alkoholisert vagabond. “Begynn dagen med et smil og bli ferdig med det”, er et av hans kjente sitater. Bitterheten skyldte han på familien og den tøffe starten på livet.

 

W-C-Fields

William Claude Dukenfield

Med bare noen få unntak, har Norge siden 2001 blitt kåret til verdens beste land å bo i. Vi troner øverst på FNs rankingliste med god margin til Australia som står oppført som nummer to. Denne internasjonale levekårsindeksen har 4 kategorier, og Norge står oppført med “svært høy menneskelig utvikling”. Vår generelle velstand og godt utbygde velferdssystem legger mye til rette for en trygg og harmonisk oppvekst i de tusen hjem, og heldigvis er det få av våre barn som vokser opp slik W. C. Field gjorde.

Selv om samfunnet gjør mye for våre barns utvikling og oppdragelse, er det først og fremst vi foreldre som må ta ansvar for at barna får et godt fundament til voksenlivet. Noen lærere vil kanskje mene at foreldre tar litt lett på dette, men jeg tror de aller fleste foreldre er sitt ansvar bevisst.

Som far for 2 barn, som nå er ungdommer på 14 og 16 år, har jeg gjort meg mange erfaringer rundt barnas oppvekst. En av erfaringene som har som har vært mest betydningsfull og utelukkende positiv, både for barna og ikke minst meg selv, har jeg lyst til å dele med deg nå.

Torkjell Berulfsen sa en gang at “det er aldri for sent å få en god start på dagen”, og her er han inne på noe av det. I løpet av døgnets 24 timer, bør barna tilbringe ca en tredjedel av tiden i dyp søvn. Om det er engler eller den gode fe som passer på er ikke så nøye, men kvaliteten på søvnen betyr mye for hvor uthvilte barna er når de våkner til en ny dag. Min tanke har derfor vært at en god start på dagen begynner kvelden før, med en god start på natten.

De fleste foreldre har noen ting de gjør når barna legger seg. Det være seg å lese for dem, eller å be aftenbønn sammen med dem. Hjemme hos oss avsluttet vi dagen med følgende spørsmål fra far: “Hva er det kjekkeste du har gjort i dag?”. De første årene var det en stor utfordring for barna å i det hele tatt huske hva som var skjedd tidligere på dagen, men etter hvert som de ble vant til spørsmålet som kom hver kveld, ble de også mer vant til å tenke gjennom opplevelsene de hadde vært gjennom i løpet av dagen. Spørsmålet fikk dem til å tenke gode tanker. Gode tanker som skapte ro og glede i et barnesinn, og med en god og bekymringsløs natt som resultat. Selv om det var dager hvor de var triste og lei seg, var det alltid noen gode ting å fortelle om likevel. De små tingene tok bare litt lenger tid å finne. Typisk kunne jeg få høre at “Jeg har tenkt i hele dag at dette må jeg huske å fortelle når du spør hva som har vært det kjekkeste i dag!”. Noen få ganger glemte vi spørsmålet, men da ble det behørig tatt opp under frokosten dagen etter.

I ettertid har jeg funnet ut at tipset om en god start på natten støttes i visdomsdiktning nedskrevet på Island på 1200-tallet. Håvamål forteller om menneskelig livsvisdom, og verdier som settes høyt:

Om kvelden skal du dagen rose. 

* * *

Min datter og meg ♥

 

DSC_3627-2

 

 

Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

Family Management

 
– “Ikke helt,” svarer Anders ved frokostbordet i dag. Det er en våt søndag i september, og i mangel av andre planer denne formiddagen, blir vi sittende ekstra lenge. – “Er det ikke nesten det samme?” fortsetter Anders.
 

1237831_567692193268390_904260321_n-2Anders B. Garneng (foto: fovea)

 
Vi har akkurat snakket om 30-sekundersregelen. Når noe som må gjøres før eller siden, og dette tar inntil 30 sekunder å utføre, er det en god leveregel å ikke utsette jobben, men heller gjøre det der og da. Ofte vurder vi arbeidet som mer tidkrevende enn det det faktisk er, og vi utsetter det gjerne i håp om at problemet går over av seg selv (i praksis at det heller gjøres av noen andre). Hvem kjenner ikke igjen “skal bare” og “ja, bare vent litt”? Bevisst bruk av 30-sekundersregelen gir en effektiv metode for å holde “ordning och reda” og er like relevant hjemme som på jobben.
 
Så tilbake til spørsmålet som ble reist over frokostbordet  – “Er det noen som vet forskjellen på en sjef og en leder?”
 
En tenåring har liten erfaring med slike filosofiske spørsmål, og hans usikkerhet var helt naturlig. Tar vi verbet tilknyttet sjef og leder, blir det litt enklere. En sjef sjefer og en leder leder, hva foretrekker vi?
 
Spør vi tilfeldige studenter ved BI om de ønsker å bli ledere, eller om de ønsker å bli ledet, svarer svært mange (en uoffisiell og helt upålitelig undersøkelse sier 95% av alle studenter) at de vil bli ledere. Manglende erfaring med næringslivets virkelighet, gjør at studentene blander lederrollen med sjefsrollen. Det føles bedre å kunne sjefe, enn å bli sjefet over. Men virkeligheten er at de skal lede, noe som er langt mer krevende.
 
Når vi har påtatt oss en stor oppgave som vi ikke klarer å løse alene, må vi få noen med oss til å hjelpe. De som er med skal gjøre jobben like godt som om vi skulle gjort den selv. For å få det til, må vi gå foran og vise dem hvordan det skal gjøres. Vi må lede dem, og vi må gjøre det så trivelig, meningsfullt og innbringende at de faktisk blir motivert for oppgaven. Som leder må du gå foran som et godt eksempel. Du må gjøre det du sier (walk the talk), og de reglene du vil skal gjelde for andre, må også gjelde for deg selv. I ett og alt må du være ærlig og rettferdig. Egentlig ganske slitsomt.
 
Tilbake til kjøkkenbordet.
 
Engasjerte ord om 30-sekundersregelen vekker ikke den store begeistringen. Tenåringene vil helst chatte på Facebook, tweete på Twitter eller sende bilder på SnapChat. Det er heller ikke genialt å kombinere 30-sekundersregelen med å forklare forskjellen på sjef og leder. Jeg setter meg selv sjakkmatt. Den som må rydde av bordet og sette inn i oppvaskmaskinen er far. Hadde jeg bedt tenåringene om å gjøre det, ville jeg vært sjef. Det vil jeg ikke.
 
Jobben tar mindre enn 30 sekunder.
 
Et godt valg i hverdagen er å innføre 30-sekundersregelen.
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Aspargessuppen som imponerer alle

Det heter seg at det er mye god mat i et gammelt slips. En mann vil dog neppe kunne imponere sin kjære med dette. Skal du gjøre inntrykk på din bedre halvdel, må du investere tid og kjærlighet i å tilberede ekte mat, basert på gode råvarer, servert i romantiske omgivelser.

Det er nå mange av oss mannfolk kaster inn håndkledet.

Heldigvis finnes det noen triks som gjør selv den mest innbitte ungkar til en mesterkokk.

Selv om du ikke inngår i noen av kategoriene, og verken er gourmand eller grandiosa-elsker, er aspargessuppen som jeg nå vil fortelle om, noe som garantert vil imponere. Enten du serverer din kjære, noen venner, barna (ungdommene her i huset elsker den) eller rett og slett vil feire deg selv. Dette er aspargessuppen som passer til alle. Hverdag eller fest.

 

Her er det du trenger:

  • 1 bunt fersk asparges
  • 1 tress kremfløte (1/3 liter)
  • Kyllingfond (Bong)
  • Parmesan
  • Skinke

 

DSC_3906

 

Slik du lager du suppen:

  • Brekk av nederste del av aspargesen
  • Ha aspargesen i en gryte og hell fløten over
  • Kok lett til aspargesen er myk
  • Legg aspargesen i en blender og hell fløten fra gryten over
  • Blend asparges og fløte til en fin konsistens
  • Hell suppen over i en ren gryte
  • Tilsett kyllingkraft (ca 1/3 flaske, men smak deg frem)
  • Tilsett nykvernet pepper. Det er ikke nødvendig med salt.

 

Slik serverer du den:

  • Varm suppen opp (Du kan godt lage suppen i god tid, og varme den opp rett før servering)
  • Stek skinken raskt i varm panne (maks 1 minutt)
  • Hell suppen i passende suppetallerkner, legg oppi litt skinke (klipp den i passende biter) og rasp litt parmesan over

 

DSC_3907

 
 

DSC_3908

 

Lykke til 🙂
 
 
Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Ølhøne på grillen

 
Å grille med en gassgrill er ikke grilling. Grillingen skal ta lang tid og planlegges i god tid. Deilig lukt av brent kull og tennvæske skal fremheve den riktige smaken i råvarene, og selve grillingen bør selvfølgelig gjøres av et ordentlig mannfolk. Helst et øldrikkende et.
 
Hos oss har vi bare gassgrill. Det blir som å ha en komfyr i hagen, jeg vet. Til gjengjeld bruker vi den ofte. Faktisk hele året, og gjerne aller helst om vinteren. Med det er ikke poenget nå.
 
For oss er matlaging, der i blant “grilling”, en stor og felles interesse. Vi varierer fra å lage det helt enkle, til retter av det mer avanserte slaget. Det viktigste er å ha ferske, rene ingredienser, og lage maten fra bunnen av . Å lage maten ute, tilfører en ekstra dimensjon til opplevelsen. Derav gassgrillen.
 
Nettet er fullt av inspirerende oppskrifter, og fristende bilder av de lekreste retter gjør sitt for å inspirere. Med vår interesse for matlaging, kunne det selvfølgelig vært naturlig å skrive om dette. Men noe forsøk på å være en matblogg har ikke vært aktuelt. Likevel, i jakten på små gode valg i hverdagen , kommer vi ikke utenom mat.
 
Noe som alltid slår godt an hjemme hos oss, er roasted beer chicken, eller “ølhøne”, som vi kaller det. Dette er veldig enkelt å lage. Kyllingen blir veldig saftig, og det smaker himmelsk.
 
Leser du videre, lærer du hvor enkelt det gjøres.

 
Du starter med en boks øl (som var så sentralt innledningsvis i dette innlegget). Når den er halvfull, tar du en kniv og skjærer av toppen på boksen. Du skal ikke gjøre dette mange ganger før kniven er blitt ganske sløv, så bruk en kniv det ikke er så nøye med.
 
Ha et par fedd hvitløk og noe frisk timian oppi boksen.
 
Før kyllingen monteres på boksen, gnir du den inn med ønsket krydder.
 
Vi kan justere varmen nokså nøyaktig på vår grill, og vi pleier å ligge rundt 220 grader. Da tar stekingen ca 1 time. Kyllingen er ferdig stekt når du kjenner at låret løsner når du trekker i det.
 
Hvis du liker sprøtt skinn når den er ferdig, har du på litt godt smør og griller noen få minutter til på sterk varme. Vær obs på at smøret vil smelte under stekningen, og da kan det være greit med sølvpapir under for å unngå flammer fra grillen.
 
 

DSC_3805
DSC_3806

 

DSC_3807

 

Mens kyllingen står på grillen, er det anledning til å lage noe tilbehør. Her er en oppskrift på potetsalat som vi liker godt:

Ingredienser:

– Småpoteter 

– Vårløk

– Reddiker

– Små tomater

– Fetaost med urter på glass

– Pepper

– Ruccula

 

Slik gjør du det:

– Kok opp noen små poteter med skallet på. Avkjøl etterpå.

– Kutt opp poteter, vårløk, reddiker og tomater, og ha alt i en bolle.

– Hell over glasset med fetaost

– Ha på pepper og bland alt forsiktig

– Rett før servering har du oppi ruccula

 

DSC_3815
Mens vi venter er det lov å kose seg.

 

DSC_3808

Ferdig resultat.

DSC_3816

 

Bon appetit!

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hybelkaniner

I barnehagen lærer vi ordensregler, og karakterer er på vei inn i barneskolen. Selv om det kanskje er pianotimer og fotballtrening 4 dager i uken, forventes det gode karakterer på ungdomsskolen. Det er heller ikke uvanlig med en interressant deltidsjobb ved siden av videregående skole eller høyere studier. Før vi skal ut i arbeidslivet, er vi programmert likt, og nøye tilpasset det siviliserte samfunn. Det handler om å klare seg. Og det helst godt. Vi lever i en prestasjonskultur. Det skal være “ordning och reda”.

Hjemme hos oss er vi så heldige å ha vaskehjelp.

I en travel hverdag, ubevisst på jakt etter det perfekte, er vaskehjelpen blitt (nesten) like viktig som strøm i stikkontakten og vann i kranen. Hun (ja, vaskehjelpen er hunkjønn, men det får bli en annen historie) er det den amerikanske psykologen Frederick Irving Herzberg ville kalt for hygienefaktor. Herzbergs tofaktors teori dreier seg om motivasjonsfaktorer og hygienefaktorer. Motivasjonsfaktorer utgjør de vesentligste grunnene til at mennesker er tilfredse, mens hygienefaktorer avspeiler årsakene til manglende tilfredshet. Sagt med andre ord, så motiverer ikke vaskehjelpen noe særlig, men når hun er borte blir det misnøye.

Nå er vår vaskehjelp på ferie, og samtidig med dette har noen hårete kaniner flyttet inn hos oss. I motsetning til min kjære, som elsker alle slags skapninger (meg inkludert), så er jeg ikke så glad i husdyr. Disse hårete støvdottene får bo et annet sted.

I løpet av livet lærer vi om regler. Vi lærer om å forstå, om å vite, og om å gjøre rett. Selvsagt må huset vaskes, selv om vaskehjelpen er borte.  Det er i tråd med livets lærdom. Vårt samfunn lærer oss å se. Det lærer oss ikke å overse.

 

DSC_3764