Vår egen sannhet

 

Bilderettigheter: Ukjent

 
– “Hvis det er en slags vegg der ute et sted, hvor tykk er den da? Og hva er bak den?”
 
Min datter Line spør meg med stor iver og vet at jeg ikke kan svare. Vi reflekterer over universet. Hvor stort er det egentlig? Er det en slutt et sted? Finnes en slags vegg ytterst i verdensrommet? Så irriterende å ikke vite.
 
I det siste har store filosofiske spørsmål vært tema rundt kjøkkenbordet hjemme. Inspirert av skribenter som Bill Bryson, Erich von Däniken, Snorre Sturlason og ikke minst Jostein Gaarder, har tradisjonelle tanker blitt utfordret.
 
Hvor gammel er kloden vår? Hvorfor er vi er her? Har vi hatt besøk av utenomjordiske vesener?
 
– “Rart at det er så mye vi ikke vet helt sikkert”, fortsetter Line litt oppgitt og googler definisjonen på vitenskap.
 
– “Vitenskap er en metode for fremskaffelse av objektiv kunnskap”, leser hun høyt. “For at kunnskap skal regnes som vitenskap, er det et krav at den er etterprøvbar.”
 
Da er det kanskje ikke så rart likevel? Vanskelig å be noen utenjordiske vesener om å komme tilbake? For ikke å snakke om Big Bang? Så mye rart vi tror om planeten vår og universet som omgir oss. Hva er egentlig riktig? Hvem har den beste teorien? Det er nesten til å bli gal av.
 
For å unngå å gå fra vettet, har vi gjennom alle tider laget vår egen sannhet om det vi ikke begriper. Mytologien er et eksempel på det. Naturlige hendelser kunne da forklares med forskjellige gudeaktiviteter.
 
Senere tok filosofer og andre lærde til ordet for de eksistensielle spørsmålene. Allerede før vår tidsregning, påstod for eksempel Pythagoras og Aristoteles at jorda var kuleformet, men det forhindret ikke folk i å tvile på deres teori da Christofer Columbus ville seile vestover for å finne sjøveien til India. I 1492 trodde nemlig folk at jorda var flat, og de fryktet Columbus ville seile over kanten og ned i avgrunnen.
 
Selv om veldig mye av det vi omgir oss med i dag er vitenskapelig “håndtert”, er det altså mye mellom himmel og jord som vi ikke forstår. Religion, livssyn og alternativ medisin er eksempler der vitenskapen ikke strekker til, men som likevel gir mange mennesker en overbevisning om en sannhet. En sannhet som gir mer grunnleggende trygghet.
 
Vi trenger generelt å forstå. Ikke bare de store filosofiske spørsmålene, men også dagligdagse situasjoner. Hva mente han med det? Hvorfor sa hun det? Hva tenker folk om meg? Vi tenker og tolker. Vi klekker ut teorier og lager vår egen sannhet.
 
Ofte kjennetegnes oppdiktede sannheter ved at de er overdrevne. Vi lager katastrofetanker. Vi går ut i fra at verste utfall er mest sannsynlig, noe som sjelden stemmer. Slik skaper vi unødvendige bekymringer.
 
Et godt valg i hverdagen er å trene på å skille mellom virkelighet og sannheter du lager selv.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Husker du?

 

Frank Robert Garneng, 5 år

 
 
Det var en stor og grønn ligusterhekk på begge sider av smijernsporten som ledet ut på fortauet fra huset vårt. Til høyre for oss bodde Elisabeth med foreldrene sine i et rødt hus med hvite vinduskarmer. Til venstre bodde Ole Morten og lillebroren Helge sammen med moren sin. Faren deres var sjømann og kokk, og han var nesten aldri hjemme. Hvis jeg gikk gjennom porten, og over gaten, og løp gjennom hagen til gamle fru Pedersen, kom jeg til den største lekeplassen. Her var jeg nesten hver dag, bortsett fra når jeg var syk. En gang hadde jeg røde prikker over hele kroppen, og mor kalte dem røde hunder, men det var feil. Jeg hadde fått meslinger, og det kunne ligne litt på røde hunder, hadde doktor Nilsen sagt. Når jeg var frisk, lekte jeg alltid på lekeplassen, sånn som de andre barna. Det var et stort stativ som var laget av jernrør som var sveiset sammen og malt etterpå. Det var mest grønt, men noen plasser var det fortsatt rødt. Når mor var med og passet på oss, fikk jeg lov til å henge opp ned på stativet. Selv om jeg strakk armene helt ut, kunne jeg ikke ta i bakken, så det var ganske høyt. En gang falt jeg ned, og da fikk jeg ikke lov til å henge flere ganger.
 
Det stod også en gammel folkevogn, type 2 på den andre siden av lekeplassen. Det var sikkert noen som ikke hadde behov for den lenger, og nå stod den der uten at noen passet på den. Den var rød og hvit, sånn som huset til Elisabeth. En gang dyttet Ole Morten døren hardt igjen, akkurat da jeg hadde fingrene i dørkarmen. Da begynte Ole Morten å gråte og løp og gjemte seg, mens en stor jente som sikker var snart voksen, trøstet meg og fulgte meg hjem til mor. Jeg husker mor sa til far at han måtte bære meg bort til doktor Nilsen, og selv om jeg var 4 år og kunne gått selv, var det godt å bli båret. Doktor Nilsen sa jeg måtte ha en hvit vott på meg noen dager, og siden jeg var så flink, fikk jeg lov til å velge et lekedyr fra skoesken han hadde på telefonbordet i gangen, ut til venteværelset.
 
Doktor Nilsen var nesten alene om ha innlagt telefon. Far hadde satt seg opp på venteliste, men vi fikk aldri innlagt telefon så lenge vi bodde i det huset. Mor mente det ikke var så viktig med hele telefonen, for det tok jo ikke mer enn 7-8 minutter å gå ned til den røde telefonkiosken utenfor kolonialbutikken. Når jeg var med mor til kiosken for å ringe, pleide jeg alltid sitte oppå stativet der telefonkatalogene hang bortover. Det var en telefonkatalog for hvert fylke, men vi brukte nesten alltid bare den ene som hang helt til venstre. Mor sa vi kjente bare folk som bodde i Rogaland, og det var for dyrt å ringe riks uansett.
 
Over døren til kolonialbutikken hang et skilt hvor det stod Kjøbmand Helge O. Larsen, og noen ganger fikk jeg lov til å gå helt alene til kjøpmann Larsen for å handle for mor. Da hadde jeg en firkantet, blå ryggsekk med hvite reimer og hvite bæreseler på ryggen, og oppi den hadde mor lagt handlelisten til kjøpmann Larsen. Jeg skulle ha én kartong med melk, én servelatpølse i oransje plast og én pakke med fårepølse. Som belønning for at jeg var så flink og hjalp mor, fikk jeg også lov å kjøpe én godteri, eller snop, som vi sa. Valget stod mellom Fox eller Nox, og det ble nesten alltid Fox.
 
En gang jeg gikk hjem fra kjøpmann Larsen, så jeg en gutt som kikket ut fra et vindu. Han var sikkert yngre enn meg, for jeg kunne bare skimte hodet hans over vinduskarmen. Han var helt mørk i ansiktet og hadde sort, krøllet hår. En sånn gutt hadde jeg aldri sett før. Ikke hadde jeg sett mørke mennesker på TV heller, for på den tiden hadde vi ikke fargefjernsyn. Jeg løp hjem.
 
Den neste tirsdagen, da mor og jeg gikk til musikkbarnehagen, kom den lille mørkhudede gutten med moren sin. Han het Chike og var like gammel som meg. Alle mødrene sa at nå skulle vi barna være venner med Chike, og så var vi det. Chike og jeg fikk utdelt hver vår tamburin, mor til Silje satte seg ved pianoet og resten barnehageorkesteret fant frem instrumentene de hadde fått utdelt. Så begynte vi å spille på instrumentene og synge: “Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa. Han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa. Han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av strå. Men Hoa likte buksa godt, for han var en ekte hottentott”. Alle mødrene smilte og klappet, mens vi barna praktiserte innvandrerintegrering på sitt enkle og naturlige vis. Selvfølgelig helt politisk ukorrekt i dag, og helt fjernet fra Torbjørn Egners visebok etter 2006, men på den tiden var den til glede for store og små.
 
Vi flyttet fra huset med ligusterhekken og smijernsporten da jeg var 5 år, men hva som skjedde da er en annen historie.
 

Minnene fra da jeg var barn blir naturligvis svakere og svakere. Det er litt trist, for de gir meg mange gode følelser, og de er på mange måter noe av grunnen til at jeg har blitt til den jeg er i dag. Jeg var heldig og hadde en god og trygg oppvekst, men slik er det ikke for alle. Et godt valg i hverdagen er derfor å ta vare på de beste minnene, og gi dine egne barn en oppvekst som de minnes med glede.
 
 

Merk. Denne historien er ikke en nøyaktig dokumentasjon av fortiden. Den er ment å inspirere til refleksjon. Alle navn er derfor byttet ut.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Mentalvitamin

 
Hvis jeg tar med alle dager jeg har levd, har jeg visst passert 40 år. En petimeter vil endog si med god margin. Heldigvis er jeg ung til sinns, og jeg er sprek når jeg spenner muskler foran speilet. Huden er ganske stram, når jeg løfter den litt, og når jeg har dusjet, er jeg høy og mørk.
 
Jeg synes det høres ut som en drømmemann, men jeg er jo inhabil. Frisøren min derimot, hun er habil nok så det holder. Her om dagen viste hun sin ærlige side også:
 
– Det begynner å bli ganske grått nå, Frank. Bruker du en god sjampo?
 
– Aner ikke, svarer jeg. Jeg bruker bare det jeg finner i dusjen.
 
– Du hadde nok ikke vært så tørr i hodebunnen hvis du hadde brukt en skikkelig sjampo, fortsetter hun.
 
Det blir stille. Hun fortsetter å klippe. Helt ubevisst begynner jeg å tenke på sjampo-reklamen som går på TV for tiden. Var det ikke noe med pro-vitamin eller noe sånt?
 
Vitaminer er i vinden som aldri før. Vi bombarderes med inntrykk gjennom all mulig produktreklame, men også gjennom debatter og meninger i media og andre steder. Det er på ingen måte nødvendig å være lege, kjemiker, forsker eller ha en annen vitenskaplig bakgrunn for å ytre bastante synspunkt. Alle virker å ha en mening om disse organiske molekylene som kroppen vår trenger for å opprettholde normale funksjoner.
 
Utgangspunktet for vitaminene er mangelsykdommene som tok livet av store folkemengder opp gjennom historien. Det anslås for eksempel at to millioner sjøfolk døde av skjørbuk i årene 1500 til 1850. Man trodde at folk ble syke av noe de hadde spist, mens de i realiteten ble syke av det de ikke hadde spist. Erkjennelsen av at et mangelfullt kosthold var årsaken til skjørbuk og en rekke andre sykdommer tok lang tid. Først i 1912 kom selve gjennombruddet for vitaminene. Den polske biokjemikeren Casimir Funk, greide å isolere tiamin, eller vitamin B1 som det er mest kjent som, og fastslå at vitaminet tilhørte en nitrogenholdige molekylfamilie. Han satte sammen ordene “vital” og “aminer” og dannet det nye ordet vitaminer. I ettertid vet vi at bare noen av vitaminene er aminer, altså nitrogenholdige.
 
Det karakteriske ved vitaminer er det store misforholdet mellom dosering og effekt. Vi har stort behov for vitaminer, men det er ikke stort vi har behov for. Hvor mye vi har behov for, er det i tillegg stor uenighet om. Det er kanskje ikke så rart, for det er uansett svært små mengder det er snakk om. Noen titalls gram er kanskje alt vi trenger gjennom et helt liv. Dette gjelder for eksempel for C-vitamin og vitamin B1. De nordiske næringsstoffanbefalingene er nylig blitt revidert, og her er anbefalt daglig inntak av vitamin D økt med 33 % fra de forrige nordiske anbefalingene, dvs. fra 7,5 μg/dag til 10 μg/dag. Vitamin D, som egentlig er et hormon, er et av de viktigste stoffene for kroppen vår. Dette får vi delvis gjennom maten vi spiser, men i størst grad gjennom solens virkning på huden.
 
Vitaminer er i utgangspunktet organiske, det vil si de stammer fra levende organismer som planter og bakterier. I de senere år har det kommet syntetiske vitaminer som tilsies å ha samme effekt som organiske, men dette er et betent tema med mange meninger.
 
Forskjellen på vitaminer og mineraler, er at mineraler er de kjemiske stoffene i det periodiske system. 92 grunnstoffer forekommer naturlig her på jorden, og de fleste av dem passerer gjennom kroppen vår en eller flere ganger i løpet av livet.
 
Det besynderlige med vitaminer og oss mennesker, er at vi ikke kan produsere dem selv når vi er så avhengige av dem. I dyreriket er det faktisk bare marsvin og mennesker som ikke klarer å fremstille C-vitamin i egen kropp. En potet fikser det greit.
 
Et vagt definert doseringsbehov, kombinert med drømmer om god helse og et vakkert ytre, gjør at vi stadig blir eksponert for produkter med vitaminer som en del av salgs-pitch’en. I Norge er Lilleborg en betydelig produsent og markedsfører av produkter til personlig pleie, og et av deres produkter er Vitamin Explosion Shampoo. Dette produktet markedsføres slik på deres nettsider:
 
“Drømmer du om et sunt, vakkert og velduftende hår? Nyheten Vitamin Explosion fra Sunsilk Minerals inneholder Pro vitamin B og vitamin C og E som gjør håret sunt fra rot til spiss.”
 

 
 
Min første tanke er at det må være meget vanskelig for produsenten å bevise dette, men så leser jeg videre på nettsidene deres:
 
“Innovasjon, basert på god forbrukerforståelse, er mye av forklaringen på den sterke posisjonen Lilleborg og de mange, kjente merkene har i dag.”
 
Lilleborg opplever altså at folk flest, altså jeg, har god forbrukerforståelse, og at jeg derfor lett skjønner hvilken effekt Pro vitamin B og vitamin C og E har på håret.
Dessverre, Lilleborg, dette skjønner jeg lite av. Er det opplagt at jeg mangler disse vitaminene? Kan vitaminer virkelig trenge inn i hodebunnnen eller håret? Jeg har lært at vitaminer kun kan tas oralt for å oppnå virkning, og å drikke sjampoen anser jeg som helt uaktuelt.
 
Om det er utseende eller helse vi er opptatt av, så handler det om å ha det godt inni seg.
Har du noengang tenkt på hva som er de beste vitaminene for deg?
 
Et godt valg kan være å gjøre minst en ting daglig som du vet gir deg en god vitamininnsprøytning.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Et fritt og demokratisk land

 
Blomster i alle valører fornemmer en ny dag og strekker seg villig mot lyset. Klare som landingsbaser for humler og bier. Gresset er fortsatt duggvått og mørkegrønt. Det er søndag morgen, 18. mai, og det er helt stille.
 
Godt nede i kurvstolen, omringet av myke puter og pledd, kjenner jeg solstrålene sakte varmer opp kroppen. En flau vind stryker forsiktig over kinnet og håret. På føttene har jeg ullsokker som min mor har strikket. De er lyseblå, av alle tenkelige farger. Jeg har med meg en kanne med fyldig kaffe, og på fanget ligger mac-en med fulladet batteri, klar til en ny dag. Jeg smiler litt. Det ble sent i går. Burde ladet meg selv også, men jeg har visst lakenskrekk. Resten av familien sover ennå.
 

Teksten fortsetter under bildet
9068269

 
Mens jeg sitter på terrassen og lar tankene fare, dukker bilder av gårsdagen opp på netthinnen. I går var det 17. mai, dagen da hele folket feirer Norges nasjonaldag. Dagen da barna går i barnetog, avgangselevene på videregående skole går i russetog, og resten av folket kan gå i folketog. Dagen da vi bruker våre fineste klær, aller helst håndbroderte bunader, og vi vifter med flagg og synger nasjonalsangen av full hals. Dagen da barna får så mye is og pølser de orker, og korpsmusikk høres over hele landet. Norges nasjonaldag er den store festdagen, fordi den symboliserer frihet, og at alle skal bli sett, hørt og verdsatt i et selvstendig Norge.
 
For å forstå gleden og engasjementet i feiringen, hjelper det å kjenne litt til historien som ligger bak.
 
Etter at makteliten og det meste av det norske folket forsvant under Svartedauden på 1300-tallet, kunne ikke Norge lenger opprettholde den norske suvereniteten. Norge inngikk derfor union med Danmark, og ble etter hvert underlagt dansk styre.
 
Ved inngangen til 1814 stod den dansk-norske staten foran et sammenbrudd. Danmark-Norge hadde lenge forsøkt å holde seg nøytral i Napoleonskrigene, men etter at britene gikk til angrep på København, ble Danmark-Norge tvunget til å velge fransk side. Napoleon gikk på store tap mot Russland i 1812 og svekkelsen medførte Napoleon fall. Som en påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som erstatning for Finland, som ble tapt til Russland, bestemte Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen at Danmark som tapende part i krigen måtte avgi Norge til Sverige. Denne avtalen, kalt Kieltraktaten, utløste et stort selvstendighetsopprør i Norge. I 400 år var vi lojale undersåtter for den danske kongen, og plutselig skulle vi gis bort til Sverige. Som et resultat av opprøret, oppstod et brennende engasjement som endte med at medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll ble enige om landets grunnlov.
 
Selv om vi hadde fått våre egne grunnlover, godtok vi å gå i union med Sverige. Våre grunnlover var langt mer radikale og demokratiske enn lovene i Sverige, og det var en klar medvirkende årsak til at Sverige aldri klarte å samle unionen til samlet stat, slik som Danmark-Norge. I 1905 ble unionen med Sverige oppløst, og Norge var endelig en fri og selvstendig stat.
 
Norges nasjonaldag er altså dagen da det ble enighet om våre grunnlover. Selve signeringen skjedde dagen etter, 18. mai 1814. Friheten fikk vi først nesten 100 år senere. Vi har mange å takke for at det gikk som det gikk, og at vi i dag bor i et fritt og selvstendig land.
 
Det naturlige er lett å ta for gitt. Nå har vi det godt og fritt her i landet, og da fokuserer vi heller på mindre utfordringer. En tilbakevendende diskusjon de siste årene, er om utenlandske flagg skal tillates i 17. mai-togene eller ei. Et annet eksempel er at i år fikk elevene ved Harestad skole i Rogaland forbud mot å bruke fløyter og horn i barnetoget. Det høres rart ut at dette trenger å være på dagsordenen, men antakelig er det et tegn på at det er godt å bo i Norge. Vi bekymrer oss over de små ting, fordi de store er håndtert.
 
Et godt valg i hverdagen er å være takknemlig for at Norge er et fritt og demokratisk land
der alle, alle, som bor der skal bli sett, hørt og verdsatt.
 
 

9068269Oscar Wergelands bilde av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
Maleriet henger bak Stortingets talerstol.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

You’ll Never Walk Alone

Liverpool

 

Det er rett før avspark. Supporterne har reist seg på Anfield og synger sin faste hymne “You’ll Never Walk Alone”. Det handler om å tro, om å håpe og om å aldri gi opp. Stemningen gir deg gåsehud. Det er klart for kamp.

Det er lett å tenke seg at denne fotballhymnen ble skrevet av Liverpools egne supportere som en hyllest til laget sitt. Men slik er det ikke. Historien bak er sammensatt og har lite med fotball å gjøre.

 

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, ble det utkjempet en krig om råderetten til de store gull- og diamantforekomstene i Sør-Afrika. På den ene siden stod boerne, det vil si sør-afrikanerne (derav navnet “Boerkrigen”), og på den andre siden stod britene. Et av de mest kjente slagene, var slaget ved Spion Kop. Boerne hadde etablert seg på en høyde et stykke utfor byen Ladysmith, og brukte dette stedet til å forsvare seg mot britenes fremmarsj. Selv om britene var overlegne i antall soldater, var boerne dyktige til å forsvare seg gjennom geriljataktikk og kjennskap til terrenget. Boerne tapte slaget på Spion Kop, og britene vant til slutt hele krigen. Det ble en kostbar seier. 22 000 briter falt i de fire årene krigen varte.

 

Noen få år etter boerkrigen, da Liverpool FC tok sitt andre seriemesterskap sesongen 1906, bestemte klubben seg for å bygge en ny tribune for å demonstrere sin økende selvtillit og tro på fremtiden. Denne tribunedelen ble bygget som ett stort felt, uten noen form for etasjeskiller, noe som var, og fortsatt er, ganske uvanlig. Tribunen ble øremerket klubbens mest trofaste og vokale supportere, og kort tid etter ble den døpt “Spion Kop” av den britiske nevrologen og psykoanalytikeren Ernest Jones, til minne om de mange falne britene i boerkrigen.

 

I 1945, nesten 40 år etter at “Spion Kop” ble bygget på Anfield, var det premiere på Carousel på Broadway, en musikal med musikk av Richard Rodgers og libretto av Oscar Hammerstein II. Til tross for at handlingen foregikk 70 år tilbake i tid, var det noe annet i Carousel som gjorde den dagsaktuell. “You’ll Never Walk Alone”, fremført av Christine Johnson, ble et symbol på tiden de nettopp hadde vært i gjennom. 2. verdenskrig var over, og sangen ble et symbol på at det nyttet å tro, at det nyttet å håpe, og om å aldri gi opp. Populariteten til “You’ll Never Walk Alone” ville ingen ende ta, og stadig nye artister laget sine versjoner. Både Frank Sinatra, Elvis Presley og Barbara Streisand, for å nevne noen få, var med og udødeliggjorde sangen.

 

Tilbake på Anfield, var heiarop i ferd med å bli byttet ut med allsang. Foran hver hjemmekamp ble de 10 mest populære sangene på hitlistene spilt fra bunn til topp, og supporterne sang ivrig med. Det lokale bandet “The Silver Beetles”, som skiftet navn til “The Beetles”, og videre til “The Beatles” i 1960, var svært populære og nesten alltid øverst på listen. Helt til oktober 1963. Da ga en annen Liverpool-gruppe, Gerry & the Pacemakers, ut sangen “You’ll Never Walk Alone” som umiddelbart gikk til topps på hitlistene i England. Liverpools supportere, og da spesielt de 30 000 supporterne på “Spion Kop”, startet alltid hjemmekampene med en allsang som nå var blitt mer massiv og stoltere enn noen gang. Selv om supportere for Celtic, Manchester United og andre topplag forsøkte å gjøre sangen til sin, var det ingen som kunne matche allsangen på Anfield. Fra da av ble “You’ll Never Walk Alone” Liverpools fotballhymne, og sangen synges fortsatt av supporterne før og etter hver hjemmekamp.

 

 

You’ll Never Walk Alone

(R. Rogers/O. Hammerstein II)

 

When you walk through a storm
Hold your head up high
And don’t be afraid of the dark

At the end of the storm
Is a golden sky
And the sweet silver song of the lark

Walk on through the wind
Walk on through the rain
Though your dreams be tossed and blown

Walk on walk on with hope in your heart
And you’ll never walk alone
You’ll never walk alone

When you walk through a storm
Hold your head up high
And don’t be afraid of the dark

At the end of the storm
Is a golden sky
And the sweet silver song of the lark

Walk on through the wind
Walk on through the rain
Though your dreams be tossed and blown

Walk on walk on with hope in your heart
And you’ll never walk alone
You’ll never walk

You’ll never walk
You’ll never walk alone.

 
 
Om Liverpool FC ikke er ditt favorittlag, er det likevel lov å ta sangen til sitt hjerte.

Husk at den har motivert mennesker over hele kloden i nesten 70 år, fra 2. verdenskrig og frem til i dag.

Et godt valg i hverdagen er å tro på håpet og aldri gi opp.

Det er dessuten aldri for sent å bli Liverpool-supporter.
 
 


AnnonseHeader1