Raus med vilje

 
Balanse er fasinerende. Arbeider du for eksempel med regnskap, er det naturlig å betegne balanse som en oversikt over bokførte verdier. Er du en turner eller en akrobat, driver du med balansekunst. Yoga-øvelser skal hjelpe deg til kroppslig og mental balanse, og sitter du fast i tidsklemma, kan du lese deg opp på “work life balance”. Dersom du hadde vært Isaac Newton, ville du funnet ut at “Til enhver kraft finnes det en like stor og motsatt rettet motkraft”. Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men balanse er noe vi finner overalt.
 
Når avvik oppstår, tenderer situasjonen ofte tilbake mot det normale, mot det gjennomsnittlige. Fysiske eller mentale krefter virker mot ubalansen, og normalsituasjonen forsøkes tilbakeført. Det er et av naturens sterkeste virkemidler, og da er det kanskje ikke rart at rettferdighetsbegrepet vårt også bærer preg av dette?
 
Det heter seg at du må gi for å få. Ingenting kommer gratis. “There ain’t no such thing as a free lunch”. Er du i en situasjon der du får noe, følger det implisitt at noen andre har hatt en intellektuell eller materiell kostnad, og ofte forventes det derfor en form for gevinst på “investeringen”. Med andre ord, du må gi noe tilbake. Det må skapes balanse.
 
Et klassisk eksempel er når en i vennegjengen spanderer en runde med øl. Du har fått, og før eller siden er det din tur til å gi tilbake. Gjør du det du skal, bekrefter du normen, og gruppen er fornøyd. Lar du være, bryter du spillets regler, med fare for å bli utelatt ved neste anledning.
 
Er det riktig at rettferdighet skal basere seg på balanse? Er vår tilsynelatende raushet bare et virkemiddel som trigger forventninger om å få noe tilbake? Gir vi med glede, eller gir vi og tenker -“what´s in it for me?”.
 
Motsetningen blir gjerne at vi tenker at rettferdighet er å dele på godene. La dem som har, gi til dem som ikke har. Vi tar utgangspunkt i ubalansen, i ulikhetene, og vil at folk skal gi etter evne. Det høres på mange måter riktig ut, men det kan fort bli feil det også. -“Jeg har så lite at det er rettferdig at andre gir mer enn meg!” – “Hvorfor skal jeg gi, når jeg har så lite fra før?”
 
Et godt valg i hverdagen er å være raus uten å bokføre det som egenkapital i balansen.
 
Gi med glede, uten å forvente noe tilbake,
og husk at raushet ikke måles i mengde eller evne, men i vilje.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvordan vil vi ha det?

DSC_4848

 
– “Det er så mange som prøver å lure oss, og siden du ikke kan bevise at den var defekt før du mistet den i gulvet, tror vi defekten skyldes fallskaden. Vil du fikse mobilen, må du betale for det. Det går ikke på garantien.”
 
Den unge mannen i butikken har ikke til hensikt å tro på min forklaring. Det er vanskelig å nullstille seg for hver kunde, og mannen er lei av å bli lurt. Han ser på meg og venter på min reaksjon. Jeg har fortalt sannheten, men min integritet slår ikke inn på radaren. I hans øyne er vi alle like. Vi gjør oss lett til kjeltringer for en defekt mobil som trenger reperasjon, men han lar seg ikke lure.
 
Jeg går ut av butikken med den defekte mobilen til datteren min i innerlommen. Utgangspunktet til den unge mannen er at kundene lyver, inntil de har bevist det motsatte.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke først og fremst tro godt om folk?
 
Det er en sen ettermiddag, og jeg kjører hjemover. Europaveien har to felt, og jeg legger meg i feltet til høyre. Jeg velger å legge nålen på speedometeret synkront med fartsgrensen på de runde skiltene. Bak meg tar biler meg stadig igjen. De legger seg i venstre felt, og kort etter at de har passert meg, forsvinner baklyktene deres i det fjerne.
 
Jeg kunne sikkert kjørt raskere. Jeg kunne sikkert mestret forholdene, selv om det regner tett, og det ligger mye vann i veibanen. Men vi velger forskjellig, og jeg har valgt å være lovlydig. Mange suser forbi. De har sine egne fartsgrenser. De er så gode sjåfører at de ikke trenger å forholde seg til fartsgrensene til oss andre.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke respektere reglene?
 
Vel hjemme har min kjære laget middag. Jeg setter meg ved bordet, mens maten blir servert. Hun har gitt beskjed til ungdommene i huset om at maten er klar, men de kommer ikke. Hun gir dem beskjed noen ganger til, og der, endelig, der kommer de. I mens har jeg tatt opp mobilen min. Må sjekke mail og Facebook. Vi begynner å spise, og jeg må bare poste en kommentar før jeg legger bort mobilen.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke være mer takknemlige når vi kommer til dekket bord?
 
Middagen minner mye om møtet på jobben tidligere på dagen. Vi hadde avtalt et møte som skulle begynne klokken ett, men da klokken var slagen, var det bare 3 av 6 møtedeltakere som hadde møtt opp. Kort tid etter kom en av dem som manglet. Han skulle bare hente en kopp kaffe først. Så kom en til. Hun måtte bare skrive ferdig en mail mens hun fortsatt husket det. Med 5 av 6 på plass begynte møtet. Så, noen minutter senere, kom sjette og sistemann. Det vil si meg selv. Diskusjonen måtte starte på nytt. Denne gangen med alle til stede.
 
Du har sikkert gjettet hva jeg tenkte? Er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke ha respekt for hverandres tid og møte presis til møtene?
 
Vi mennesker er stadig i situasjoner der vi må balansere vår egen adferdsfrihet i forhold til hensynet til medmennesker og bestemmelser. Det oppstår situasjoner der vi må tørre å tro at folk snakker sant, selv om det som blir fortalt høres merkelig ut. Det vil være situasjoner der vi føler bestemmelser er meningsløse, men de er der som oftest av en grunn. Har vi tenkt i gjennom alle sider av en sak før vi kritiserer en avgjørelse? Før vi tøyer grensene? Vi vil møte mennesker som støtter oss og stiller opp. Møter vi dem med den respekten de fortjener?
 
Dersom vi ikke er bevisste på dette, har det lett for at vi tillater oss en frihet til å mene og gjøre det vi vil. Kanskje bra for oss selv, men er det like bra for dem rundt oss?
 
Et godt valg i hverdagen er å følge normene som gjelder for samfunnets ulike arenaer.
 
 
“Common sense is not so common.”
– Voltaire (1764)
 
 
AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvem ser du i speilet ditt?

 
 
Lyset bølger uavbrutt mot den blanke flaten. Det absorberes ikke, det reflekteres tilbake. I en voldsom fart. Det borer seg gjennom senehinnen og hornhinnen. Irisen leder det videre gjennom pupillen til linsen. Og der, bakerst i øyet, dukker bildene opp på netthinnen. Bildene av deg. Speilbildet ditt. Den du ser.
 
Når barn ser seg i speilet, smiler de gjerne og prøver ut nye, morsomme grimaser. De opplever speilbildet som spennende og nytt, og det vekker glede og begeistring. Dessverre endres magien gradvis med årene. Vi begynner å knytte assosiasjoner til speilbildet. Vi analyserer opplevelsen av oss selv, og hvordan andre opplever oss, og vi tilegner oss egenskaper som ikke vises i speilbildet. Noen inntrykk forsterker vi, andre inntrykk overser vi. Speilbildet viser ikke lenger vårt sanne jeg. Vi erstatter bildet i speilet med vårt indre selvbilde. En smeltedigel av følelser, tanker og inntrykk om oss selv.
 
Normalt har vi en tendens til å glemme det som skjer med oss, særlig det negative, og det gjør at selvbildet vårt må vedlikeholdes. Hvem vi omgir oss med, og hvilke tilbakemeldinger og reaksjoner vi mottar, har derfor viktig påvirkning på selvbildet vårt. Vanligvis foretrekker vi å legge mest merke til reaksjoner hos dem som bekrefter selvbildet vårt, samtidig som vi prøver å unngå reaksjoner hos dem som utfordrer det. Noen mennesker styrker vår selvtillit og selvrespekt, mens andre svekker vår tro på oss selv og vårt menneskeverd. Omgås vi mennesker som gir oss ubegrensede mengder med ros, kjærlighet og trygghet, bygges et robust og godt selvbilde.
 
Som med alt annet, er overdrivelser sjeldent å anbefale, og et overdrevent godt selvbilde er ikke noe unntak. Den som kanskje er mest kjent for sitt overdrevne selvbilde er Narkissos, en ung og pen mann i den greske mytologien. Til tross for sin påfallende arroganse var han beundret for sin skjønnhet, og en dag ble den forheksede jenta Ekho forelsket i ham. Hun kunne bare gjenta siste ord av hva andre sa, og dette irriterte Narkissos så mye at han nektet å gjengjelde hennes følelser. Gudene likte ikke dette og straffet ham til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Slik skulle han selv oppleve å elske noen han aldri kunne få. Narkissos døde da han prøvde å kysse seg selv i speilbildet han så av seg selv i vannet, mens stemmen til Ekho fortsatt kan høres fra skog og fjell. Myten om Narkissos overdrevne selvbilde har også gitt navn til samlebegrepet narsissisme, ofte beskrevet som selvkjærlighet.
 

(Teksten fortsetter under bildet)Michelangelo_Caravaggio_065«Narkissos» av Caravaggio
Galleria Nazionale d’Arte Antica i Roma

 
Noen vil kanskje påstå at det generelt er forskjell på hvordan menn og kvinner opplever selvbildet sitt. Underforstått at noen menn tror de er bedre enn det de faktisk er, og at noen kvinner ikke tror de er så gode som de egentlig er. Farlig påstand selvfølgelig, men dersom det er noe hold i dette, kan det kanskje skyldes at kvinner er flinkere enn menn til å gi ros, kjærlighet og trygghet?
 
Refleksjon er ikke bare lys som speiles fra en blank flate, det kan også være inntrykk og tanker om oss selv, og hvordan vi tror andre oppfatter oss. Felles for begge typer refleksjoner, er at jo mørkere det er, jo mindre refleksjoner blir det.
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over eget speilbilde.
Er du en lyskilde for andre?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 


hits

Tanten fra Amerika

 
Hun var fra Amerika, tanten til en nær venn av meg. Egentlig var hun norsk, men hun hadde bodd der hele sitt voksne liv. Nå var hun på besøk hos sine slektninger i Stavanger. Det må ha vært i 1982, i min tidlige ungdom.
 
Hun var en meget dannet og godt situert dame. Hun gikk i lang pelskåpe og høye hæler. Smykkene hang fra ører og hals, og de glitret om kapp med de perfekte tennene. Hun snakket pent, med karakteristisk amerikansk slang.
 
Jeg husker at jeg tenkte at Amerika må være flott, da vi stoppet og hilste på hverandre i byen. – “Du er Frank Robert, er du ikke?” Hun så på meg og smilte. Jeg så tilbake, og hun så ut som en “million dollar babe”, bortsett fra at hun ikke var noen babe. I hvert fall ikke nå lenger. Jeg husker ikke hva jeg svarte henne, men jeg husker godt det som utspant seg like etterpå.
 
I det kalde været var hun blitt tørr på leppene. Hun fisket opp leppepomaden fra den eksklusive vesken sin, og smurte leppene sine grundig og lenge. Jeg ble stående uten å si noe. Hun fortsatte å snakke, samtidig som hun smurte rundt og rundt. Før jeg rakk å åpne munnen, hadde vi avsluttet samtalen, og hun var gått.
 
Jeg skyndte meg til bussen, og håpte for all del at jeg ikke møtte henne igjen. Å treffes igjen nå ville vært helt forferdelig med tanke på det som nettopp hadde skjedd. Tanten, som hadde vært tørr på leppene, trodde at hun smurte seg med leppepomade, men det var det ikke. Det var en dyp rød leppestift.
 
 

DSC_4675

 
 
Den eksklusive fruen fra Amerika, med pels, og smykker og hvite tenner, hun trippet nå rundt i Stavangers sentrumsgater med rød leppestift i halve ansiktet.
 
Vennen til nevøen hennes, altså meg, hadde verdens dårligste samvittighet. Jeg kunne avverget denne pinlige situasjonen, men jeg gjorde det ikke. Jeg ble bare stående å se på henne, uten å si noe. I hodet mitt fløy tankene om hva jeg kunne gjøre, og valget ble å ikke gjøre noen ting. Et idiotisk valg.
 
Jeg traff henne igjen noen år etter. Hun så på meg og smilte, akkurat som forrige gang vi møttes. Hun husket godt. Folk hadde smilt til henne, og hun hadde smilt igjen. “Så hyggelige folk det er i denne byen,” hadde hun tenkt. Jeg krympet meg og kom med en spak unnskyldning. Droppet heldigvis alle bortforklaringer. Hun bare fortsatte å smile. – “Jeg så ut som The Joker! Kan du tenke deg? Kan tro vi har ledd av dette mange ganger!”
 
Jeg skjønte plutselig at jeg hadde vært begredelig forutinntatt. Denne spreke damen var ikke en ekstravagant frue som jeg ikke kunne prate til. Hun var akkurat som oss, bare med litt mer kostbar innpakning. Min frykt for å si noe feil, gjorde at jeg ikke torde å si fra.
 
Nå vet jeg bedre.

 
Et godt valg i hverdagen er å si fra når ting ikke stemmer.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Tålmodighetsprøven

Hun holdt håndflatene opp, slik vi gjør for å kjenne om det regner. Øynene tordnet, og hodet ristet tydelig frem og tilbake. Jeg måtte smile litt. Hun var på bristepunktet. Leppene hennes hadde allerede avslørt et voksent ordforråd, men nå kom hun høylytt ut av bilen sin. Hun hadde brukt hornet 3 ganger uten resultat, så nå måtte handling til. Med fast blikk marsjerte hun forbi bilen min, og videre til damen i bilen foran meg. Jeg tok ned vinduet. Dette måtte jeg høre.

I samme øyeblikk som hun kom frem, ville tilfeldighetene at ingen flere skulle krysse gangfeltet akkurat da. Åpningen vi hadde ventet på var endelig der. Veien var tom for gående, så vi kjørte. Først damen foran meg, så jeg. Den frustrerte damen virket fortsatt frustrert der hun strenet tilbake til bilen sin med uforrettet sak. Nesten litt synd at jeg ikke fikk hørt hva hun hadde på hjertet. – “Tenk å ha det sånn”, mumlet jeg til meg selv.

Da jeg vokste opp, hadde vi ikke mobiler. Vi lagde avtaler, og så ventet vi. Kanskje ventet vi på kameraten som spiste middag, eller på toget som var forsinket,  eller på dem som skulle komme til byen med båt. – “De kommer nok snart”, ville kanskje mor beroliget meg med. Vi hadde ingen mulighet til å gi beskjed, så da godtok vi å vente.

I dag er tålmodighet nesten et svakhetstegn. Vi har ikke tid til å vente. Vi vil rekke over alt. Tålmodighet har blitt et tegn på manglende engasjement og effektivitet. Paradoksalt nok gjør vår effektivitet at vi står i kø mer enn noen gang. Det er alltid noen sinker. Det er alltid noen som ikke er like effektive.

Jeg måtte tenke litt over situasjonen da jeg kom hjem i dag. Vi hadde kanskje ventet 20 sekunder før hun tutet første gangen. Så fulgte 2 nye trykk på hornet, pluss en liten marsj frem til hun foran. Det hele kan ikke ha pågått lengre enn kanskje halvannet minutt. Nok til å frembringe et voldsomt, men lite kledelig sinne hos en ellers ulastelig antrukket kvinne i slutten av tredveårene.

Jeg kan bare forestille meg harmonien, eller mangel på sådan, når effektiviteten mangler på hjemmebane.

Det er snart jul, og vi er inne i en hektisk tid. Det blir mye spenning. Mye som skal være klart. Frykten for å ikke komme i havn med alle gavene og gjøremålene, kan lett overskygge julegleden. Vi kommer til å være effektive i flere uker fremover, og vi kommer til å stå i kø. Ofte. Det vil bli nødvendig med tålmodighet.

Har du trent på dette?

Et godt valg i hverdagen er å ta ansvar for egen adferd.
Vær hyggelig og høflig, selv når omgivelsene ikke klarer å være like effektiv som deg.

Jeg heier på deg.

 

 

Skap spenning, ikke forventninger

For å kamuflere en snikende følelse av hysteri, likegyldighet og fråtsing, ble det innført en regel. Ingen fikk åpne ny gave før den forrige var ferdig utpakket. Og takket for. Det ble en lang julekveld.

Ønskelistene ble stort sett oppfylt. Riktig pris. Riktig farge. Riktig størrelse. Alt riktig, med en gang. God planlegging og kommunikasjon, og vips, så var byttekaoset i romjulen eliminert. Alle fikk det de ønsket seg, pluss, pluss, pluss, og alle barn gledet seg?

Kanskje er det et snev av gjenkjennelseseffekt i denne innledningen? Om ikke annet, så har du kanskje blitt reddet av en ferdig ønskeliste? Ganske så befriende å gå til riktig butikk og kjøpe akkurat den fargen og størrelsen som er ønsket? Kanskje de økonomiske rammene er tydelig avklart også? Muligens enkelt, men er det spennende for den som får gaven? Skaper det glede?

Det er flere grunner til å dele ut ønskelister, men noen grunner er dog bedre enn andre. Unge i etableringsfasen har for eksempel et stort behov for å fylle opp skuffer og skap i sitt nye hjem. Gir du dem ostehøvelen de manglet, kan du være sikker på at gleden er stor. Kanskje tenker de på deg rundt frokostbordet neste gang brunosten skal til pers. Småbarnsforeldre er i samme situasjon. Ønskelistene er i høy grad behovsrettet.

En mindre sympatisk grunn til å lage ønskeliste, kan være frykt for å få noe som ikke gjør seg i vårt vakre hjem. Som ikke matcher eksisterende gjennomførte standard. Eller enda verre, som ikke bygger riktig fasade og personlighet.

Det stunder mot jul, og julehandelen er i gang. Et godt valg i år kan være å droppe ønskelistene.

Det skaper spenning, ikke forventninger.

 

Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Har vi en vei å gå?

”This is a billion dollar country” er en rapport fra september 2012 som ble laget av International Research Institute of Stavanger AS (IRIS) på oppdrag av Greater Stavanger. Rapporten viser at selskapene med hovedkontor på Forus årlig genererer en omsetning i overkant av 1100 milliarder, tilsvarende et norsk statsbudsjett. Eller 19% av nasjonal verdiskapning.

Ca 40 000 personer er sysselsatt i dette relativt lille næringsområdet som ligger mellom kommunene Stavanger, Sandnes og Sola. Selv om det har tatt 40 år å utvikle Forus til det det er i dag, er det først i de senere år at det er satt fokus på infrastrukturen. Dette har resultert i altfor lav veikapasitet, for få parkeringsplasser, manglende kollektivtilbud og svært få gang- og sykkelstier.

Antall arbeidsplasser antas å vokse kraftig i årene fremover, og dette forsterker en allerede opphetet debatt om hvordan samferdselspolitikken på Forus skal føres.

Jeg jobber til daglig i et IT-serviceselskap som heter Cegal. Vi leverer et totalkonsept med garantert kvalitet til olje- og gassindustrien (E&P). Vår spesialisering er rettet mot G&G miljøer. I tillegg til vårt kontor i Oslo, har vi hovedkontor på Forus. Trafikale utfordringer til og fra jobben er således et kjent problem.

Av respekt for fagfolk, politikere, synsere og “forståsegpåere”, har jeg ikke tenkt å komme med en forenklet og revolusjonerende løsning på “Forusproblematikken” her og nå. Det pågår nok debatter og prosesser rundt dette allerede. Det jeg vil rette fokus på, er hva vi kan gjøre som enkeltindivider i hverdagen, samt litt om det vi ikke trenger å gjøre.

 

Først litt om å sykle til jobben. Da vi flyttet inn i nye lokaler for noen måneder siden, var vi opptatt av å legge godt til rette for å bruke sykkelen. Flotte garderober, tørkerom for våte klær og sykkelgarasje med vaskemuligheter og utstyr for enkle reparasjoner var viktig. Samtidig var det viktig å påpeke sikkerheten og ansvaret som syklist. Syklister er som vann, tar minste motstands vei. Mange bilister opplever derfor syklister som uansvarlige trafikanter, der trafikkregler håndteres etter innfallsmetoden. Bilistene på sin side, bruker sin fysiske overmakt for det den er verdt. Som den største bølla i klassen, som vet at han kan skremme hvem som helst uten å risikere noe selv.

Personlig har jeg opplevd å bli presset ut av veien av en forarget vogntogsjåfør. Med hjelm på hodet, hjertet i halsen og familien på netthinnen, endte jeg i grøften og kunne endt mine dager. Om sjåføren gliste bredt, eller svelget tungt over nesten å ha blitt drapsmann, vet jeg ingenting om. Det jeg vet, er at konflikten mellom syklister og bilister skyldes begge parter. Et godt valg i hverdagen er å tenke seg om 2 ganger før vi blir irritert. Kanskje vi klarer å se mer enn bare vår egen side av saken?

 

Svært ofte er det kollisjoner på E39 mellom Auglendstunnelen i nord og Kvadrat i sør. Kjøreretningene er adskilt, så kollisjonene skjer vanligvis ved påkjøring bakfra. Dette medfører køer som forplanter seg til sentrum i Stavanger, til sentrum i Sandnes og til Stavanger Lufthavn på Sola. Et allerede anstrengt veinett eskalerer til et nesten uholdbart trafikkaos.

Når veiene er gode og bilene er teknisk sikre, må vi kunne erkjenne at kollisjonene først og fremst skyldes menneskelig svikt. Uten å ha annet belegg for mine påstander enn mine egne erfaringer, vil jeg si at svært mange av kollisjonene lett kunne vært unngått.

Siden trafikken er så saktegående i periodene når folk skal til og fra jobben, brukes tiden i bilen til alt mulig annet enn kjøring. Det snakkes i mobiler, det tekstes på sosiale medier og mailer leses. Alt mens vi holder luken til bilen foran så liten som mulig, slik at ingen smetter inn foran oss. Vi hater at andre presser seg frem i køen. Vi hater også å slippe biler inn fra akselerasjonsfeltene, eller å la noen i høyre fil få slippe inn i den marginalt hurtigere venstrefilen. Det samme gjelder når du vil tilbake til høyre fil igjen. Da er det payback time. I samme øyeblikk ser vi noen kraftige bremselys foran oss. Dessverre altfor sent.

Et kjøremønster med stadige akselerasjoner og nedbremsinger skaper ergerlige køer. Hadde vi klart å holde litt lenger avstand til bilen foran, hadde vi unngått mange situasjoner og holdt en høyere gjennomsnittsfart. Hjelp til selvhjelp.

Det virker som vi deltar i en konkurranse om å komme raskest mulig frem. Samtidig er vi avhengig av å dele veien med alle andre kjøretøy. Glidelåsprinsippet er den mest effektive måten å skape flyt i trafikken, men den krever at vi forstår at gevinsten ved å hjelpe andre.

På samme måte som nordmenn ikke er kjent for sin veloppdragenhet i trafikken, er amerikanerne kjent for det motsatte. Noe ufortjent vil nok noen si, med tanke på dobbeltmoralen de også er kjent for. For noen år siden diskuterte jeg nettopp dobbeltmoralen med en hyggelig amerikaner. Han hadde god selvinnsikt og ingen problemer med å erkjenne dette. Men som han sa: “Noen ganger er det kanskje bedre med dobbeltmoral enn ingen moral?”

 

Du trenger ikke være rakettforsker eller jobbe i IT-bransjen for å skjønne at det er samferdselsutfordringer knyttet til næringsutviklingen på Forus. Men vi trenger ikke gjøre det verre enn det er ved å oppføre oss dårlig.

Et godt valg i hverdagen er å ta hensyn i trafikken.

 

 Cegal bygg

Sofagruppe mot resepsjon

 
 

 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min 🙂

Populære norske blogger Blogglisten

Vi kan ha rett, eller vi kan ha det godt

strand-2

 

 

Når vi har to ører, kan vi lettere lokalisere hvor lyder kommer fra. Kombinasjonen av den lille tidsforskjellen det tar for lyden å nå begge ører, samt forskjellen i lydnivå og tonehøyde, gjør at vi klarer å kalkulere posisjonen til lydkilden i et tredimensjonalt rom.

I praksis gjør dette oss i stand til å lytte til en bestemt samtale i et rom med mange personer og forskjellige lydkilder.

Denne naturvitenskapelige funksjonen, også kalt Cocktail Party effekten, er en fantastisk egenskap vi er utstyrt med. Dessverre er vi ikke alltid like opptatt av å bruke den. Hvem har ikke opplevd å tale for døve ører?

Svenskene har på sin side et ordtak som gir en ikke-akademisk forklaring om ørene: “Naturen har gitt oss to ører og en munn, hvilket forteller oss at vi skal lytte mye og tale mindre”.

Den vittige reporteren fra Philadelphia, Franklin P. Jones, var nasjonal kjendis på 1940 og 50-tallet for sin spalte “Put it this Way” i Saturday Evening Post. Med sin skarpe penn og glimt i øyet, tok han mange saker på kornet. Utfordringen rundt folk som ikke lytter kommenterte han tørt slik: “One advantage of talking to yourself is that you know at least somebody’s listening”.

 

I vårt samfunn forventes det at vi vet mye, og at vi har mening om nær sagt alt. Derfor deltar vi i alle slags diskusjoner. Vi snakker tydelig og overbevisende om det meste, enten vi har tenkt over saken i lang tid, eller det bare dukker opp noen tanker i hodet der og da.

I stedet for å lytte, lære og forstå, vil vi ofte heller snakke selv. Når andre prater, gir det oss tid til å tenke på hva vi skal si når vi får ordet igjen. Vårt eget budskap må frem. I frykt for å glemme viktige poenger, kan det godt være at andre må avbrytes.

 

Jeg tror det er lurt å være engasjert. Vi trenger folk som selger sine idéer. Som brenner for noe. Men det kan også være lurt å velge ut sine kamper. Hvilke diskusjoner vil vi vinne, og når kan vi gi oss? Noen ganger kan det være greit å lytte mer. Vi har ikke alltid monopol på sannheten.

 

Vi kan ha rett, eller vi kan ha det godt. 

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Lokale sykehus, samferdsel og en fjellmann

 
Kanskje er det den tilkomne faren som er mest engstelig, der han kjører bak ambulansen, på den svingete veien til fødeavdelingen i Haugesund. De drøye 11 milene fra Sauda tar en evighet. Selv om det kjøres hardt. De hadde snakket om det på forhånd, og han hadde prøvd å berolige henne. Men nå var det alvor. Og seks uker for tidlig.

 
Sauda er Rogalands nordligste kommune, og i 1998 gjorde kommunen et vedtak om å gi Sauda bystatus. Med fornyet selvtillit kunne saudabuen igjen tro på et fullverdig helsetilbud. Men med i underkant av 5000 innbyggere, er det i praksis vanskelig å opprettholde alle funksjoner. Det mangler personell og økonomiske rammer.
 
I vårt langstrakte land er det mange steder som Sauda, og folk i Ytre Namdal, Nordfjordeid og Tynset vil helt sikkert nikke gjenkjennende til historien i innledningen. Krav om effektivisering gjør at pasientbehandling flyttes ut av distriktsnorge. Ved å fjerne akuttberedskapen og fødeavdelingene i lokalsykehusene, skal vi spare utgifter og redusere ventekøer.

 

Samtidig med sentralisering av helsetilbudet, pågår diskusjonen rundt samferdsel. Vi ser til Sverige og hører media fortelle “I fjor bygget de åtte ganger så mye firefelts motorvei enn oss”. Vi hører om manglende kollektivtilbud. Om manglende sikring mot rasfare. Om manglende midtdelere. Om ferjefritt vestland. Om bybaner, busway og sykkelstier.

 

Mens den tilkomne faren på vei til Haugesund foretar noen hazardiøse forbikjøringer i Vikedal, ligger hovedpersonen, barnets mor, i ambulansen foran. Riene kommer fortere nå. Kanskje må hun føde i bilen? Hun orker ikke å tenke på det nå.

 

I Norge har vi ikke råd til å bygge ordentlig infrastruktur, og vi har ikke råd til et lokalt helsetilbud. Samtidig ønsker vi et rikt og mangfoldig Norge, der folk fortsatt kan bo og livnære seg langs den langstrakte kysten vår. Der Ole Brumm ville takket ja til begge deler, ser vi ut til å gå for et kompromiss. Klassisk nok gir dette oss litt av alt, men ingenting helt slik vi ønsker.
 
I følge Maslows grunnbehov, er trygghet og sikkerhet det viktigste for oss mennesker. Effektiviseringen gjør kanskje at vi sparer penger og tid, men for noen betyr dette mindre trygghet. Det å komme raskt til hjelp er avgjørende for hvor trygge vi føler oss.
 

En mann som er kjent for sine gode hensikter, og som både var opptatt av helsetilbud og veinett, er inderen Dashrath Manjhi. Også kjent som “Mountain Man”. Mannens kone døde som følge av manglende medisinsk hjelp, da nærmeste by med doktor var 70 km unna. Denne avstanden kunne vært mye kortere hadde det ikke vært for et fjell mellom landsbyen han bodde i, og byen hvor doktoren holdt til. Manjhi ville ikke at noen andre skulle lide samme skjebne som hans kone, så derfor laget han en vei gjennom fjellet. Skjæringen var 110 meter lang, 7,6 meter dyp og 9,1 meter bred. Han jobbet dag og natt i 22 år, fra 1960 til 1982, og resultatet var at avstanden mellom stedene ble redusert til 1 km. Manjhi hadde meget god hukommelse. Han husket hele tiden hvorfor han måtte lage veien gjennom fjellet, og lot seg ikke affisere av alle hindringer på veien.
 

manjhi

 
Heldigvis slipper vi å lage veiene selv her i Norge, men kanskje vi har noe å lære av Manjhi likevel? Hva er hensikten med effektivisering? En økonomisk effekt, eller et bedre samfunn å leve i?

 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Pruting i Fisherman´s Village

DSC_3410_1-2

 

Vi ruslet gatelangs i Fisherman´s Village en varm midtsommerkveld tidligere i år. Et yrende marked med stolte lokale kjøpmenn dekket fortauet på begge sider. Egentlig hadde vi reist til den idylliske øyen Koh Samui for å nyte late dager, men denne fredagskvelden valgte vi å dra ut å kjenne på alle inntrykkene. Lukter, smaker. Vennlige smil. Mat i alle varianter. Nips og klær.  Og pruting.

Ungdommene i huset fikk noen håndpenger til å forhandle om pris på t-skjorter og andre akutt innbilte nødvendigheter. Motparten solgte allerede billig, og krevde lite. Det billige kunne faktisk bli enda billigere.

Vi fikk en flau smak i munnen. Pruting, selv om det er en del av livet i Thailand, føltes som å ta penger av noen som allerede hadde lite. Vi bestemte oss for å prute prisene oppover. En åpenbart uvanlig forhandling som skapte mye glede.

Fremdeles smiler vi av denne opplevelsen hjemme hos oss.
 
Et godt valg i hverdagen er være raus når du kan. Det trenger ikke koste så mye.
 

DSC_3361-2

 

DSC_3118-2
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Delekultur

 
Mange av oss er glad i kaffe. Det vil si, nå kjøper vi gjerne espresso, cappuccino, macchiato, caffe latte eller noe annet som baristaen i kaffebaren kan trylle frem. Noen sier at kaffe er kultur, og det har de antakelig rett i. Vi er jo blant dem som drikker mest kaffe i hele verden, kun slått av finnene.
 
Her om dagen traff vi en kar som neppe er ofte i kaffebarer, og en cortado stod ikke øverst på ønskelisten hans. Bare min antakelse, riktig nok, siden han etter alt å dømme hadde andre prekære behov å dekke. Han solgte gatemagasinet Asfalt, og min kjære kjøpte like godt 2 eksemplarer.
 
I magasinet kunne jeg lese om et nytt tilskudd til delekulturen som nå brer om seg. Fra før kjenner vi til eksempler om Bonaqua som fronter kampanjen “3 liter rent vann til Afrika” (Hver gang man kjøper en flaske Bonaqua, går 3 liter vann til Røde Kors sitt “Vann for livet”-prosjekt i Afrika. Flasken koster det samme som før.), og om TOMS Shoes som i sin “One for one”-kampanje gir bort et par sko til et barn i nød for hvert par sko de selger.
 
I Asfalt kunne jeg lese om “Smilekaffe”. Et konsept der folk med penger (altså vanlige folk, som deg og meg), kan kjøpe en ekstra kaffe, som noen uten penger kan hente senere. Et enkelt og kjærkommet konsept (som også eksisterer i andre byer enn Stavanger), som inkluderer alle i vår kaffekultur. Også selgere av gatamagasinet Asfalt. Kanskje det stod en kaffe på ønskelisten hans likevel?
 
Jeg tenker at det å kjøpe Asfalt er et lite, men godt valg i hverdagen. Det gir lønn for ærlig arbeid, samtidig som magasinet inneholder nyttig informasjon om livet rundt oss.
 
Det som ga meg inspirasjon til dette innlegget var faktisk ikke Asfalt eller kaffe, men det som skjedde da min kjære ga mannen en klem. Et stort og ektefølt smil brøt frem bak en skitten og rufsete fasade. Den ubeskrivelige gleden han viste over å bli sett, hørt og verdsatt, gjorde sterkt inntrykk. Det blir enkelt å selge Asfalt til vår familie fremover.
 
 

Gatemagasinet Asfalt Stavanger

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Egen blogg?

Bloggen skal fokusere på “små gode valg i hverdagen”, og for meg var det å etablere denne bloggen et slikt valg. Frykten for å ikke tilføre noe nytt, og fremstå som “just another blogg”, holdt nesten på å overgå gleden med å gå i gang. Men nå er valget tatt. Overbevisningen om at bloggen vil gjøre meg godt, samt håpet om at du og andre lesere vil ha glede av den, gjør at jeg ser frem til veien videre.

Målet mitt er å belyse dagligdagse situasjoner og påpeke valg som tas, bevisst eller ubevisst.

Jeg har ikke fasit over hva som er gode og dårlige valg, men kanskje jeg kan bidra med spørsmål som fører til ettertanke, diskusjon og bevisstgjørelse. Noe vil forhåpentligvis oppleves oppløftende og berikende, men jeg er ydmyk for innvendinger og forberedt på kritiske bemerkninger. Uansett vil jeg presisere at alt jeg skriver på denne bloggen vil bli publisert med gode hensikter.