Ensom eller alene?

Gjennom en liten åpning i den massive muren, siver noen få lysstråler inn i den mørke, fuktige fengselscellen. Størrelsen på cellen får meg til å grøsse, og jeg kjenner umiddelbart et ubehag når fingertuppene berører veggene på begge sider når jeg strekker ut armene. Jeg bøyer meg litt ned for å se ut av åpningen. En iskald trekk pisker mot kinnene, og jeg må myse for å se klart. Rett der, på den andre siden av sjøen, så nære, men akk så fjernt, ligger sivilisasjonen, friheten og lykken.

Jeg reiser meg opp og lukker øynene et lite øyeblikk. Hvordan er det mulig å overleve i en slik isolasjon, tenker jeg, i det guiden på hodetelefonen leder meg videre gjennom blokkene på det som en gang var det beryktede statsfengselet på Alcatraz. Stedet for de verste av de verste forbryterne.

Fanger som blir intervjuet om tiden bak lås og slå ute på fengselsøya, forteller at de små kikkhullene i muren var noe av det verste de opplevde. Det å kjenne lukten, høre lyden og se små glimt av samfunnet gjennom disse hullene, forsterket savnet etter samtaler, berøringer og nærhet.

Etter fysiologiske og trygghetssøkende behov, anses sosial tilhørighet som det mest grunnleggende behovet for oss mennesker. Vi trenger kjærlighet, vennskap og å føle oss sett, hørt og verdsatt. Mangler vi dette, vil det påvirke vår atferd og motivasjon til behovet er dekket. For mange kan angsten for ensomhet være så stor at vi holder fast på nære personer i livet vårt, selv om det er mennesker som ikke gjør oss godt.

Når vi konstant omgis andre mennesker, enten det er fysisk eller virtuelt gjennom sosiale medier, er det fort gjort å glemme noe vesentlig. Behovet for tilhørighet gjelder ikke bare i relasjoner til andre mennesker, det gjelder også i relasjonene vi har til oss selv. Det er vondt å kjenne på ensomhet, men det må ikke forveksles med alenetid. Det å ha tid til å være alene er faktisk et grunnleggende behov som vi ikke må overse.

Har du tenkt over hva som skjer med deg når du er alene? Færre forstyrrelser fra omverdenen, betyr redusert strøm av nye impulser til hjernen. Det som allerede er inni hodet ditt, får dermed fred og spillerom til å struktureres og videreutvikles.

Ved å rydde og sortere tankene i kategorier, blir du for eksempel bedre til å skille mellom hva du synes er viktig eller uviktig, hva som er rett eller galt og hva du synes er positivt eller negativt.

Alenetid gir deg også anledning til å re-tenke og fordype deg i mer sammensatte og kompliserte tankerekker. Det kommer til nytte i samtaler. Alle har vi vel argumentert ut fra det vi tenker der og da, og ubevisst gitt inntrykk av at vi har tenkt nøye gjennom et tema?

Tankene beskriver verden slik du ser den. Når du ikke fordyper deg utover det som faller deg inn, skaper tankene en unyansert oppfattelse av livet rundt deg.

Hvordan du oppfatter verden, sier altså noe om hvordan du tenker. Lærer du å fordype deg og forstå hvordan du tenker, lærer du også å forstå hvorfor du oppfatter verden slik du gjør. Dette er nyttig å vite, for når du forstår hvordan du oppfatter verden, kan du bedre oppfatte og forstå deg selv.

“Hvem er jeg?” kan altså forklares med slik du tenker om det som er rundt deg. Tenker du annerledes, er også du en annen.

Alenetid er derfor gull verdt om du vil finne deg selv, og utvikle deg til den personen du ønsker å være. Husk bare at alenetid ikke handler om ensomhet, men om å praktisere oppmerksomt nærvær til deg selv.

Alenetid vil gjøre at du lærer nye sider om deg selv. Mindre impulser og mer ro og fordypning vil gjøre deg bedre i stand til å sortere bort negative tanker. Du vil bli bedre kjent med dine styrker og svakheter, slik at du kan gjøre mer av det du liker, og håndtere det du ikke liker på en bedre måte. Du vil lære å stå støtt alene, og du vil innse at selv når du er sammen med andre, er du egentlig alene. Du er et unikt, selvstendig individ på vår jord.

Et godt valg i hverdagen er å aldri unnskylde deg for å trenge tid for deg selv.

 

(Foto: Frank Garneng)

 

 

Er du en god venn?

La oss beskrive en god venn. Det trenger ikke være en virkelig person, eller en venn du allerede har. Det holder om du bruker fantasien og ser for deg en drømmevenn. Hvordan ser drømmevennen din ut?

Siden det er jeg som skriver og du som leser, får jeg beskrive vennen din for oss. Det kan være jeg bommer helt, men da kan du tenke inni deg hvordan du vil det skal være. Jeg later som om vennen din er en gutt, men det kan godt være en jente. Det er opp til deg.

Dere har kjent hverandre i mange år, helt siden dere var små barn. Du husker ikke alt dere har gjort sammen, til det er det alt for mye. Det var mye glede, mest glede, men også krangling og uenighet. Heldigvis fant dere alltid tilbake.

Da det stod på som verst i livet ditt, holdt han motivasjonen og humøret ditt oppe. Dine svakheter holdt han for seg selv. Hver gang du engstet deg, ga han deg energi og tro på deg selv.

Når dere lo, lo dere sammen. Noen ganger av hverandre, og det gikk helt fint.

Du tenker at han kommer alltid til å være din beste venn.

Han er god til å lytte, denne vennen din. Han forstår, selv når ingen andre gjør det. Han kjenner deg ut og inn, og du vet han vil deg bare godt. Han er ærlig og aksepterer deg for den du er, selv når du gjør feil og sier ting du ikke burde. Det handler om omtanke, tillit og respekt.

Skjer det noe leit, vet du at han stiller opp for deg. Skjer det noe gøy, er han alltid med. Fremtiden føles trygg. Nå takler du alt. Glasset er halvfullt, livet smiler og lykken blomstrer.

Tanken på en drømmevenn gjør godt. Alle burde ha en god venn, ikke sant? La meg komme til poenget.

Når du leser dette, kan du høre en stemme inni deg som er deg. Denne stemmen, som sier så mye, og som har vært der hele livet ditt, sier den mye fint til deg? Er det en god venn som snakker til deg?

Vil stemmen inni deg ditt beste? Blir du motivert, glad, forstått, akseptert? Får du selvtillit? Tro på at du er god nok som du er?

Eller er du din største kritikker?

Du bestemmer hva stemmen inni deg skal si. Et godt valg i hverdagen er å la din indre stemme være din gode venn. Du vet hva som skal til.

Er du en god venn mot deg selv, er du helt sikkert en god venn for andre også.

Lykke til!

 

 

Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Stopp ryktene!

 
Det nærmer seg skolestart, og mange forventningsfulle barn går en spennende tid i møte. Dessverre vet vi at noen av disse barna kommer til å bli plaget av sine medelever. Dette korte innlegget er en liten påminnelse om en enkel sak som du som forelder kan gjøre for å stoppe ditt barn fra å spre rykter om andre.
 
Først en liten presisering. Mobbing defineres som gjentatt plaging over tid. Dette tas alvorlig på skolene, og det kjøres stadig kampanjer for å få fokus på problemet. Våre lærere gjør en fantastisk jobb for å skape et godt læringsmiljø, og det omfatter selvfølgelig trygge omgivelser hvor elevene føler seg sett, hørt og verdsatt.
 
Dog ligger hovedansvaret for barnas oppførsel på foreldrene, altså på deg og alle andre foresatte der ute.
 
Som forelder er du en rollemodell som barna ser opp til. Det du gjør, gjør barna. Den lille historien du nå skal få høre, kan det godt være du har hørt flere ganger tidligere, men det gjør ingen ting.
 
Et godt valg i hverdagen er å lære seg historien, leve etter den selv og ikke minst, fortell den til dine barn.
 

    Det kom en mann til Sokrates og sa:
    «Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner.»
    Sokrates svarte:
    «Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de tre sikter.»
    Mannen kjente ikke til de tre sikter, så Sokrates sa: «Det første er sannhetens sikt.
    Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?»
    «Nei, sikker er jeg ikke», sa mannen, «For jeg har hørt det av andre».
    «Ja, men så har du vel siktet gjennom godhetens sikt?», spurte Sokrates.
    Mannen ristet på hodet.
    «Nå, men det tredje siktet da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noe nytte?»
    Da mannen skamfull bøyde hodet, sluttet Sokrates:
    «Ja, men når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, så behold det for deg selv.»

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Kjærlighetsspråkene

 
Hun har ventet hele kvelden, og nå er han trøtt. Hun hører et kort “god natt”, i det han reiser seg fra godstolen sin og går inn på badet. “God natt, elskling, kommer snart”, responderer hun og smiler litt anstrengt til ham. Hun har elsket ham lenge, men en rar følelse har begynt å snike seg innpå henne. Hvorfor sier han ikke noe om kveldene? Synes han de har det helt greit?
 
Før var han oppmerksom, men nå ser han ingenting lenger. I dag var hun hos frisøren, og han kunne ha kommentert hennes nye frisyre. Nei, ikke et ord. Det nye profilbildet hennes på Facebook er det mange som liker. Hun går inn og sjekker, slik hun har gjort hele kvelden. Tre nye likes. De liker meg i hvert fall, tenker hun. Han kan bare gå å legge seg, hun venter en stund til.
 
Hjemme holder paret på med å pusse opp loftstuen. Hun har fortalt ham hvordan hun vil ha det, og han gjør som hun sier uten innvendinger. Han er på loftet nesten hver ettermiddag, og hvis hun maser om når det er ferdig, blir han irritert. Han er så flink, tenker hun. Snart kan hun vise loftstuen til venninnene sine.
 
Mens hun sjekker oppdateringer på Facebook, ligger han våken og tenker. Han jobber og jobber om dagene, og hører bare mas om å bli ferdig. Hun kunne kommet inn med noen nystekte vafler til meg, tenker han. Nå tar hun alt for gitt. Ser hun ikke alt arbeidet jeg gjør for å glede henne?
 
Vi avslutter denne lille historien og reflekterer litt.
 
Hvordan viser paret kjærlighet til hverandre? Er kjærligheten i ferd med å visne bort?
 
Dr. Gary Chapman er ekteskapsrådgiver og forfatter av bestselgeren “The Five Love Languages“. I boken hevder han at det finnes fem forskjellige kjærlighetsspråk vi kan benytte når vi kommuniserer kjærlighet.
 
På samme måte som vi lærer oss et morsspråk, lærer vi oss også et primært kjærlighetsspråk. Dette språket faller naturlig for oss og er enkelt å bruke. Vi kan lære oss flere fremmedspråk, men disse krever at vi er mer konsentrerte og bevisste når vi bruker dem. Slik er det med kjærlighetsspråkene også. Alle kan læres, men vi foretrekker alltid det primære kjærlighetsspråket.
 
Når det er fem forskjellige kjærlighetsspråk, er det ikke usannsynlig at vår partner har et annet primær kjærlighetspråk enn oss selv. Dette legger naturlig nok grunnlag for en rekke misforståelser, akkurat slik det gjør når to mennesker med forskjellig morsmål prøver å kommunisere med hverandre. Skal vi forstå hverandre likevel, må vi være konsentrerte og bevisste, og lytte ekstra godt.
 
Dette er de fem kjærlighetsspråkene:
 

    Bekreftelser
    Det er ikke alltid handling er viktigere enn ord. Bekreftelser i form av oppmuntringer, ros og vennlige ord kan styrke mottakerens selvbilde og selvtillit. Er vi særlig sårbare, kan fornærmelser være vanskelige å komme over.
     
    Kvalitetstid
    Oppmerksomhet og mental tilstedeværelse, meningsfulle samtaler og evne til å lytte er typiske kjennetegn på kvalitetstid. Vi ønsker dedikert og skjermet tid til å dele erfaringer og tanker, samt kjenne på empati.
     
    Tjenester
    Om vi har ansvar for mange oppgaver som vi ikke når over eller mestrer, kan det være godt å få hjelp. Aller helst er det fint om støtten kommer uten å be om det.
     
    Gaver
    Å motta gaver har ikke noe med materialisme å gjøre. Det er tanken og gleden bak som teller, ikke selve produktet. Pris har mindre betydning.
     
    Fysisk nærhet
    Mulighet til å berøre partneren gjennom klemmer, holding av hender og å sitte tett sammen, kan styrke tryggheten om at parforholdet har en sterk relasjon. Fysisk tilstedeværelse og tilgjengelighet er dermed helt avgjørende i dette kjærlighetsspråket.

 
Det er tydelig at paret i innledningen misforstår hverandre. Han forsøker å vise henne kjærlighet ved å gjøre alt arbeidet på loftet, men hun er mer opptatt av bekreftelser enn tjenester. Kanskje burde de heller jobbet sammen med å få loftet ferdig, og fått mer tid til å snakke sammen. Når hun spør den flinke mannen sin om hvordan det går med arbeidet, oppfatter han det som mas. Han er ikke opptatt av bekreftelser, men ønsker heller at hun gjør noe tilbake.
 
Når vi er forelsket og inngår et forhold, viser vi ofte kjærlighet på mange måter. Vi går gjerne hånd i hånd, vi sier vakre ord til hverandre og vi gjør hyggelige ting sammen. Når vår kjære trenger hjelp, stiller vi alltid opp, og for å være romantiske kjøper vi gjerne små ting og opplevelser til hverandre. Kommuniserer vi bredt, er det alltid noe som treffer godt hos partneren.
 
Dessverre går forelskelsen over. Vi blir litt sløvere, og vi begynner å kommunisere på vårt primære kjærlighetsspråk igjen. Det som faller oss mest naturlig, og som krever minst innsats. Er vi heldige, snakker vi samme språk, og kjærligheten lever videre av seg selv. Snakker vi ikke samme språk, misforstår vi hverandre, og kanskje føler vi at kjærligheten visner hen. I stedet for å føle oss sett, føler vi oss oversett.
 
Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på ditt og din partners primære kjærlighetsspråk, slik at dere kan trene på å vise kjærlighet på en måte som dere forstår og setter pris på.
 
Lykke til!
 
 
Ekstern lenke: “Discover your love language”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hvem er ditt sinte jeg?

 

Sinnataggen. Foto: Ukjent

 

Er du sint i blant? Det er lov. Det er faktisk helt normalt. Sinne er en følelse på lik linje med glede, hat, frykt og sorg. Når du føler sinne, er det fordi du tenker at noe er krenkende eller truende mot det som du tror på. Det som er ditt univers.
 
Hver eneste dag mottar hjernen din et enormt antall inntrykk, og for å unngå å bli gal, blir inntrykkene bevisst eller ubevisst sortert og strukturert fortløpende. Du grupperer inntrykkene slik at de utgjør en kontekst som du forstår og føler deg fortrolig med. For eksempel skiller du på hva du synes er bra eller ikke bra, hva som er riktig eller feil, hva som er rettferdig eller urettferdig, hva som er pent eller stygt og hva som er positivt eller negativt. Summen av alle dine personlige oppfattelser og meninger utgjør ditt univers. Et unikt univers som bare gjelder for deg.
 
Når du føler sinne, er det altså noe som rokker ved sannhetene som du har definert i ditt univers.
 
Når ble du sint sist? Husker du hvilke av dine sannheter som ble utfordret? Var det kanskje noe som du opplevde urettferdig?
 
Ikke vær bekymret om du kjenner at du er sint i blant, sinne er altså en naturlig følelse. Det som er viktigere å reflektere over, er hvordan du oppfører deg når det skjer.
 
Mange mennesker blir aggressive når de føler sinne. På samme måte som en forelskelse kan få blodet til å bruse, kan sinne gjøre det samme, men med helt annet resultat. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om ungdommer som sloss på grunn av sjalusi, eller om bråk på puben fordi noen trosset noens meninger? Aggresjon oppleves for mange som en effektiv måte å ta tilbake kontrollen på, og dersom vi hadde levd slik som ville dyr i naturen, kunne nok det fungert. Men vi lever ikke slik. Vi lever i et sivilisert samfunn, og da er fysisk vold helt uakseptabelt.
 
Mange bruker derfor verbal utskjelling som våpen. Makt kan utvises gjennom høy stemme og stygge ord som sårer. Kanskje kombineres det med å smelle i dører og å kaste gjenstander. Noen bruker en skarp tunge og sprer syrlighet og stikk i siden. Andre velger det helt motsatte, nemlig å inneslutte seg, overse og demonstrere sin likegyldighet. Vonde alternativer alle sammen. Mange påpeker at de ikke er langsinte, men det har sannsynligvis liten betydning for dem som blir berørt.
 
Når noen føler sinne, hvordan skulle du ønske de oppførte seg?
 
Hvordan oppfører du deg?
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over hvordan du vil oppføre deg når du er sint. Det er ikke enkelt å endre et allerede etablert handlingsmønster, men hvis du erkjenner at du har gjort feil frem til nå, er dette en god anledning til å gjøre en positiv endring i livet ditt. Kanskje du kan gjøre opp for de feilene du har gjort?
 
Lykke til!

 
Lese mer? Anbefaler “Blir du misforstått?”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Er du en ildsjel?

 

 
 
Dugnad er typisk norsk. I en uhøytidelig avstemming i 2004 ble dette ordet kåret til Norges nasjonalord. Spredt bosetning og århundre med trange kår har gjort noe med oss. Vi har lært at det eneste som går av seg selv er forfall, og skal vi få det bedre, må vi hjelpe hverandre.
 
Selv om lykken snudde da oljen ble funnet på den norske kontinentalsokkelen, står ulønnet frivillighetsarbeid fortsatt ved lag i det norske samfunn. Særlig innen idrett og organisasjoner er dugnad vanlig, men også i nabolag, skoler og barnehager finner vi dette.
 
Sannsynligvis inviteres du jevnlig til å delta på dugnader. Korpset trenger noen til å selge toalettpapir for å skaffe penger til reisekassen. Vinduskarmene i barnehagen trenger et strøk med maling. Rundt klubbhuset er hagen overgrodd, og hekker og busker må klippes. I håndballhallen må noen sitte i sekretæriatet når lagene spiller, og naboen lokker med øl til dem som blir med å bygger ferdig terrassen.
 
Uten dugnad ville mange idrettslag og organisasjoner ikke klart seg. Ofte er det ildsjeler som går i bresjen og får de andre med seg. I mange miljø er det flaut å lure seg unna fellesskapet.
 
Noen ganger inviteres det sågar til pliktig dugnad, hvilket jo er et paradoks. Da hender det at de som sluntrer unna må betale seg ut av arbeidet.
 
For folk flest er nok dugnad et positivt ladet ord. Men er alt positivt med ulønnet frivillighetsarbeid?
 
La oss ta et eksempel. Noen hytteeiere går sammen om å rydde og planere et kort landområde for å kunne kjøre helt frem til til hyttene sine. Det positive er at jobben blir gjort, men for noen er det kanskje litt negativt? Hva med bedrifter som lever av å lage veier? Slike dugnader spiser av levebrødet deres?
 
Det samme kan vi tenke om bedrifter som selger vaktmestertjenester. Er det positivt for dem at foreldrene til barna i barnehagen utfører småreperasjoner og maler litt her og der? Hva med byggmesteren som ikke får oppdraget med å bygge terrassen?
 
Selskaper må betale skatt på sine inntekter, men i følge Skattedirektoratet er det ikke skattepliktig å utføre gratisarbeid for venner. Forutsetningen er at det ikke er forventninger eller avtale om konkret motytelse, altså bytte av tjenester.
 
Når grenser dugnad til svart arbeid? Selskaper lønner ansatte og betaler skatt som kommer hele samfunnet til gode. Er det greit å ta fra dem levebrødet?
 
Uten å gå i dybden på det juridiske rundt dugnad, kan det være greit å reflektere over de etiske sidene.
Hva synes du om dugnad?
 
Norge er et av verdens rikeste land, men heldigvis er dugnad fortsatt typisk norsk.
 
Enten du er en ildsjel eller en som betaler for arbeidet, så er et godt valg i hverdagen å bidra uten å kreve noe i gjengjeld. Du vil uansett få tilbake noe som ikke måles i penger. Folkehøgskolerektoren Mikael Aksnes beskrev det slik:
 
“Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad”
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hva er ditt fotavtrykk?

 
En god bedriftskultur kan sammenlignes med et frodig og fargerikt blomsterbed. På samme måte som næringsrik jord utvikler blomster til sitt fulle potensiale, avgjør kvaliteten på bedriftskulturen om ansatte klarer å ta ut sitt beste. Det finnes forskjellige typer jord, avhengig av hvilke planter som skal dyrkes, og slik er det med bedriftskulturer også. Hvilken variant som passer for deg og din bedrift, avhenger av hva dere ønsker å drive frem.
 
I vår bedrift (Cegal) står en verdibasert kultur veldig sterkt. Vi sier at “it´s all about the people”, som i praksis betyr at alle våre ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. Trygge medarbeidere skal oppleve selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid sammen med mennesker som har gode hensikter. Med dette i bunn, har vi en kultur for å skape prestasjoner.
 
Et typisk kjennetegn på en bedriftskultur som fungerer godt, er at stolte medarbeidere på eget initiativ iverksetter aktiviteter for å styrke samhørigheten. Som leder er det da kun behov for å definere adferdsrommet, altså hvordan krav og forutsetninger rammer inn friheten til hva som er akseptert å gjøre.
 
Et eksempel på en aktivitet som ble satt i gang hos oss, er “Hva er ditt fotavtrykk?”. Denne aktiviteten ble lansert av en liten gruppe som på egen hånd ønsket å sette fokus på ansattes selvbilde. Hvem er du? Hvem vil du være, nå og i fremtiden? Hvordan vil ditt fotavtrykk se ut i fremtiden?
 
Kampanjen gikk ut til alle ansatte sammen med en kort video, hvor hensikten med kampanjen ble forklart. Etter hvert som kollegaer sendte inn sine “fotavtrykk” (maks 140 tegn), skrev gruppen dem ut og klippet arket slik at det lignet et fotavtrykk. Kort tid etter dukket anonyme papirfotavtrykk opp på pulter, vegger, gulv, trapper og møterom. Det var mange inspirerende selvbilder, og et av dem jeg husker best var: “Jeg skal smile i telefonen!”. Slikt blir det World Class Service av.
 
Denne fotavtrykkampanjen kan du lett ta med deg til din egen organisasjon, og link til inspirasjonsvideoen finner du nederst. I mellomtiden kan du jo tenke over ditt eget fotavtrykk. Hva står det på det?
 
Et godt valg i hverdagen er å beskrive sitt fotavtrykk.
Fortell hvem du er og lev opp til det.
 
 
Link til videoen:
http://youtu.be/liEAaf9bGFw
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Kan du kunsten å håpe?

 

 
 
I næringslivet handler det om å strekke omsetningsmålene, skape solide bunnlinjer og å spise markedsandeler. Suksessen måles i penger og tid. Hvor mye klarer du å øke pengesekken? Hvor raskt klarer du det? I kampen om heder og ære er det liten anledning til å tenke langsiktig. Suksess krever handling her og nå.
 
Det heter seg at tålmodighet er en dyd, altså en opplært egenskap. Med det kolossale tidspresset som er i næringslivet, er det lite sannsynlig at vi lærer oss tålmodighet der. Så hvor lærer vi det da?
 
Hjemmet er fristedet for folk flest, og stedet hvor vi normalt lever ut våre preferanser. Her lar vi ofte svakheter være svakheter, og vårt sanne jeg blir vist frem. Hjemme trenger vi ikke prestere, imponere eller temme følelser. Vi kan i stedet være late og likegyldige, eller kanskje være sure, masete og egoistiske. Ikke det beste stedet å lære seg tålmodighet, med andre ord.
 
Tålmodighet virker ikke å være et naturlig innslag i livet vårt. Trenger vi egentlig denne dyden?
 
Etablerte, langvarige relasjoner baserer seg ikke på solskinnsdager og godt skjulte svakheter. Her må grå hverdager gi nok næring. Den overøsende oppmerksomheten som gjerne preger relasjonen i starten, erstattes gradvis med rutiner og selvfølgeligheter. I stedet for å kommunisere, lar vi hjemmets likegyldighet og jobbens effektivitetskrav prege våre relasjoner. De grå hverdagene blir bare grå, helt uten næring. For den utålmodige som savner lidenskapen, blir tålmodighet den verste fienden. Jo mer den utålmodige maser om oppmerksomhet, jo mer trekker den tålmodige seg unna. Den tålmodige venter bare på fred nok til å orke å yte, men maset kveler initiativet, lysten og gleden.
 
Antakelig forsøker både foreldre, pedagogiske ledere og lærere, alle med egne personlige preferanser, å lære oss tålmodighet som barn. Men tålmodighet er ikke som matematikk og grammatikk, hvor klare regler sier hva som er rett og galt. Skolen fungerer langt på vei som næringslivet. Alt skal kunne måles.
 
Hva er god tålmodighet? Hvordan måler vi den? Hvordan kan den læres bort?
Det ligger kanskje mer i ordet enn det vi først oppfatter; Tål modighet? Er det dette det handler om?
 
Personlig tror jeg tålmodighet er kunsten å håpe.
 
Et godt valg i hverdagen er å respektere at tålmodighet har en verdi, og at det trengs øvelse for å bli god.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Raus om høsten?

 
Vi foretrekker ofte vaner og tradisjoner fordi det skaper forutsigbarhet. Overraskelser høres spennende ut i blant, men det trygge og kjente holder oss behagelig innenfor komfortsonen. Dette vet alle, også mediene. Like sikkert som at mediene er fulle av oppskrifter på saftig julemat i hele desember, er det sikkert at de samme mediene har fokus på helse og slankekurer i januar. Og vi lar oss rive med. Våre vaner og mediers sammenfallende fokus er nært knyttet gjennom året. Men hvem kom først? Vanene eller medias fokus?
 
Høsten er en vakker årstid. Naturen males i varme farger, og den klare, friske luften erstatter sommerens dvelende varme. Samtidig blir dagene kortere, og kveldene lengre. Vi bruker mer tid innendørs, og kanskje har vi anledning til mer refleksjon og omtanke? Mye tyder i hvert fall på det. Særlig om vi skal tro mediene. Når stearinlysene skinner klart fra hus og hytte, er det tid for bistand.
 
I sterk kontrast til årets TV-aksjon, “Vann forandrer alt”, stod “Ice bucket challenge” som nylig herjet på sosiale medier. Samtidig pågår Rosa sløyfe-aksjonen hvor vi viser solidaritet med dem som er rammet av brystkreft. En annen kampanje setter søkelyset på barneekteskap, og i november lar mange menn barten gro for å skape oppmerksomhet om menns helse og prostatakreft.
 
Hva er motivet vårt for å drive overveldende bistand om høsten, når de samme temaene er like relevante resten av året? Er det en medieskapt tradisjon? Trenger vi den årlige påminnelsen om at verden er urettferdig?
 
I slutten av november begynner den store julehandelen, og vi som har alt skal få enda mer. I tillegg begynner planleggingen av sommerens eksotiske ferier. Høsten har dermed vist seg å være årstiden hvor bistand passer inn i vår livsstil. Er det greit å stille spørsmål om dette? Kjøper vi oss god samvittighet for resten av året?
 
Tradisjoner og kampanjer er viktig for oss, men et godt valg i hverdagen er å bry seg hver eneste dag.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

How are you, egentlig?

 
I baren på det gamle ærverdige hotellet står en sjarmerende og elegant ung mann bak disken og serverer gjestene sine. Han ser ut til å være i midten av 20-årene og er imponerende veltrent i sin hvite skjorte og trange vest. Han slenger lett på luggen i det han beveger seg bort til den litt eldre damen som nettopp har satt seg på en av barkrakkene.
 
“Good evening, ma’am”, sier han selvsikkert og smiler imøtekommende. – “How are you?”
 
“Thank you, just fine”, svarer hun, mens hun ser ned i vesken sin og tydeligvis leter etter noe.
 
“Oh, it´s a pity, just fine?” erter bartenderen med glimt i øyet og forsøker å få øyekontakt med henne.
 
Den allerede oversminkede damen har fortsatt blikket nede i vesken sin når hun fisker opp leppestiften sin for n´te gang denne kvelden. Hun ser sliten ut.
 
“Dry white wine, please”, sier hun lavmælt. – “And a glass of still water”.
 
Bartenderen smiler fortsatt. Han har sett det mange ganger tidligere. Han snur seg og henter en ny flaske Chablis.
 
Jeg sitter i andre enden av baren og hører alt som blir sagt. Svaret hennes blir hengende i luften som en gåte. “Takk, bare bra”? Hvorfor svarer hun det? Det er ikke det at spørsmålet til bartenderen er retorisk som forundrer meg. Det som er rart, er at hun sier “bare bra”. Hun ser da ikke slik ut? Hun ser fortsatt ned, som om hun prøver å skjule ansiktet. Hun er alene. Kommuniserer ikke.
 
Hvorfor svarer hun ikke hvordan hun egentlig har det? Er det standardsvaret hennes når noen spør, kanskje?
 
Hvis hun svarer “takk, ikke så veldig bra”, hva vil skje da? Det er vel tvilsomt at den høflige og imøtekommende bartenderen vil gjøre saken verre? Han vil helt sikkert lytte. Kanskje hun ikke vil belaste ham med sine utfordringer? Har hun ikke krefter nok til å gå gjennom hele historien en gang til? Ikke tid nok?
 
Jeg tenker at hun kanskje prøver å holde på en fasade? Selv om blusen er litt krøllet og håret virker en anelse ustelt, kan jeg se at hun ønsker å være en fornem frue. Hun bærer dyre merkeklær og på disken ligger en eksklusiv designerveske. Er det et nederlag for henne å vise svakhet? Må hun alltid fremstå perfekt? Atmosfæren på dette høyt aktede London-hotellet oser av penger og status, og i barområdet sitter det vakre, vellykkede mennesker flere steder. Er det omgivelsene som påvirker henne? Er det de andre i baren hun spiller skuespill for? En rar følelse brer seg inni meg. Hvis hun holder på en fasade, er jeg faktisk en del av problemet…
 
Jeg nipper til glasset mitt og innser at tankene mine har fritt spillerom. Antakelig er det bare en talemåte. Vi sier “takk, bare bra” og tenker ikke mer over det. Noe må vi jo si, og hva er vel mer overfladisk enn å si at vi har det bra? Da er alt som normalt, og vi kan kommunisere uten videre anstrengelser.
 
Vi mennesker er sårbare skuespillere, og det kreves trening i å kunne stole på at vi er gode nok som vi er.
 
Et godt valg i hverdagen er å godta at livet noen ganger er i ubalanse. Du er fortsatt helt normal.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Jenta på venteværelset

 
Bare gå inn og vent i mens, sier den hyggelige, unge damen i resepsjonen, – så kommer legen og henter deg når han er klar. Hun peker på en sofagruppe på andre siden av glassveggen, og smiler som om hun prøver å si “det går nok bra, skal du se”. Jeg tar meg i å tenke at hun ikke er legen min, antakelig er hun assistenten hans, men av en eller annen grunn gjør ansiktet og stemmen hennes at jeg tror henne likevel. Jeg går inn.
 
I det lille venteværelset er alle vegger av glass, unntatt veggen som vender ut mot gaten. Her er det til gjengjeld et stort vindu hvor morgensolen står rett inn. Midt på gulvet er det to sorte skinnsofaer som står mot hverandre. Mellom sofaene er det et lavt salongbord i glass, og i det ene hjørnet av rommet står en automat med vann og kaffe. Jeg fyller et plastbeger med kaldt vann, og går mot sofaen som vender mot vinduet. På bordet foran meg ligger det diverse magasiner. Jeg registrerer raskt at det finnes verken tegneserier, bilblader, klokkeblader eller noe annet som er interesserer meg, kun magasiner om helse, og hvordan vi kan leve med sykdommer. Jeg lar bladene ligge.
 
Rett over meg, i den andre sofaen, sitter en ung, mørkeblond jente og stirrer på mobilen sin. Hun enser meg ikke, og jeg setter meg ned uten at vi hilser på hverandre. Hun trykker raskt på mobilen med den høyre pekefingeren, og jeg kan høre det klikker hver gang neglen treffer glassflaten. Det vakre ansiktet ser alvorlig ut. Munnen er lukket.
 
Hun stopper å skrive, men de brune øynene viker ikke fra telefonen. Det er som om hun ser rett gjennom den. Kan hun ha oppdaget at jeg observerer henne? Jeg flytter blikket lynraskt mot vinduet. Stillheten varer bare et kort øyeblikk, så hører jeg klikkelyden igjen.
 
Jeg fortsetter å se ut av vinduet. Den tidlige solen gir glød og varme til høstfargene, og de lette solstrålene føles vidunderlig mot ansiktet. Jeg lukker øynene, men må lukke de opp igjen. Jeg kan ikke gå glipp av det vakre livet som spilles av utenfor vinduet.
 
Klikkelyden stopper, og i øyekroken kan jeg se henne lese. Hun sveiper teksten sakte. Øynene er konsentrerte, og mimikken i ansiktet er monotont og uten følelser. Hva er det hun leser om? Er hun nervøs for noe? Er hun engstelig for at hun feiler noe alvorlig? Jeg ser på henne igjen, men jeg klarer ikke å lese ansiktsuttrykket hennes.
 
Hun ser ikke opp fra mobilen en eneste gang, og jeg vet ikke om hun Googler sykdommer eller kjeder seg. Hun unngår i hvert fall å møte blikket mitt. Er hun menneskesky?
 
Tankene mine spinner hvileløst videre. Mobiltelefoner er et betent tema i våre dager og er stadig oppe i media. Vi hører om ungdommene som ikke hører når du snakker til dem, men som svarer deg umiddelbart på chat. Vi hører om husregler der alle legger bort mobilen under middagen, og om vennegjenger som avtaler at den første som rører mobilen må ta restaurantregningen.
 
Det har faktisk gått så langt at et norsk teleselskap har lansert en app som “hjelper deg å være til stede i øyeblikket”. På deres nettsider kan vi lese: “Når du trykker på appen, måler den tiden du ikke bruker på noen av telefonens funksjoner, men i stedet nyter din sønns danseforestilling, en god samtale eller en vakker solnedgang. Med en gang du plukker opp mobilen for å svare på et anrop eller sender en sms, slutter appen å telle tiden.”
 
Hva har skjedd med oss, når noen mener vi trenger en app for å være til stede?
 
Mobiltelefonene har rett og slett invadert oss. Teknologien har invadert oss. Den unge jenta på venteværelset har ikke opplevd et liv uten mobil, og nå gjør hun bare som sine jevnaldrende. I stedet for å hilse og kanskje prate med meg, kommuniserer hun heller digitalt med sine venner og holder seg oppdatert på det som skjer. Den menneskelige faktoren lever videre, men i en annen form.
 
Og mer vil det bli. Livet vårt digitaliseres. Snart vil vi se at husholdningsapparater, biler, klær og andre ting vi omgir oss med i hverdagen blir tilkoblet internett og kommuniserer med hverandre. Det kan virke som alt blir mer komplisert, men i bunn og grunn er drivkraften bak teknologiutviklingen å gjøre livet enklere.
 
Et godt valg i hverdagen er å bidra til balanse i vårt digitaliserte liv. Ikke la teknologien ta helt over. Vi trenger fortsatt klemmer, hjelp til å tørke tårer, møte øyne som stråler, føle oss verdsatt og alt det andre som teknologien ikke kan erstatte.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Mynten i nøkkelskapet

Det er en overskyet tirsdag ettermiddag i Stavanger. Jeg har min faste svømmetrening og er sliten etter noen harde intervaller. Det merkes at kroppen ikke er like sprek lenger, men jeg er fornøyd med egen innsats. Jeg har ingen planer om å vinne noe. Premien min er et fullt timeglass i badstuen når treningen er unnagjort.

Svetten renner fra pannen. En mental omstart avsluttes med en iskald dusj for å kjøle meg ned.

Inne i garderoben er det kommet noen gutter i 14-15 årsalderen. De jobber iherdig med å markere sine posisjoner. Språket er direkte og tidvis vulgært. Alle vil være leder av flokken, men det er lett å se hvem som er øverst. Han leder an, og alt han sier forsterkes straks av de andre. Det finnes et hieraki inne i garderoben.

Den ene tenåringen har med seg en yngre bror. Lillebroren er kanskje 11-12 år og nederst i hierakiet. Gutten tror de ler med ham, men han er bare en leke for dem.

Jeg tar mynten ut av låsen i nøkkelskapet mitt. Samtidig ser jeg lillebroren går fra skap til skap og leter etter gjenglemte mynter. Han nærmer seg mitt skap. Kommentarene hagler fra de eldre guttene. De synes åpenbart det er flaut å mangle penger, men det er enda flauere å lete etter penger i skaplåsene. Han finner ingen mynter.

I det han skal passere meg, møter jeg blikket hans. Store, brune øyne. Vant til å bli mobbet. Vant til å ha lave forventninger. Jeg har fortsatt mynten i hånden min, og uten å tenke, legger jeg den tilbake i returhullet i låsen. Øynene hans følger etter mynten. Så ser han opp på meg igjen. Alle hans bevegelser fryser for et kort øyeblikk, mens hodet hans bearbeider en ny opplevelse. Så smiler han forsiktig. Han skjønner at det er hans mynt som ligger der. Uten et ord, napper han mynten ut av låsen, og løper bort til guttene for å vise resultatet av skattejakten, men de ser ham ikke.

Det er ikke enkelt å være ungdom. Alle har behov for å bli sett, hørt og verdsatt, men mange unge føler at de havner i skyggen av sine jevnaldrende. Et godt valg i hverdagen er å forsøke å være en god og voksen rollemodell som viser at du bryr deg, uavhengig av posisjoner og hierakier.

 

AnnonseHeader1

 

Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 

Et fritt og demokratisk land

 
Blomster i alle valører fornemmer en ny dag og strekker seg villig mot lyset. Klare som landingsbaser for humler og bier. Gresset er fortsatt duggvått og mørkegrønt. Det er søndag morgen, 18. mai, og det er helt stille.
 
Godt nede i kurvstolen, omringet av myke puter og pledd, kjenner jeg solstrålene sakte varmer opp kroppen. En flau vind stryker forsiktig over kinnet og håret. På føttene har jeg ullsokker som min mor har strikket. De er lyseblå, av alle tenkelige farger. Jeg har med meg en kanne med fyldig kaffe, og på fanget ligger mac-en med fulladet batteri, klar til en ny dag. Jeg smiler litt. Det ble sent i går. Burde ladet meg selv også, men jeg har visst lakenskrekk. Resten av familien sover ennå.
 

Teksten fortsetter under bildet
9068269

 
Mens jeg sitter på terrassen og lar tankene fare, dukker bilder av gårsdagen opp på netthinnen. I går var det 17. mai, dagen da hele folket feirer Norges nasjonaldag. Dagen da barna går i barnetog, avgangselevene på videregående skole går i russetog, og resten av folket kan gå i folketog. Dagen da vi bruker våre fineste klær, aller helst håndbroderte bunader, og vi vifter med flagg og synger nasjonalsangen av full hals. Dagen da barna får så mye is og pølser de orker, og korpsmusikk høres over hele landet. Norges nasjonaldag er den store festdagen, fordi den symboliserer frihet, og at alle skal bli sett, hørt og verdsatt i et selvstendig Norge.
 
For å forstå gleden og engasjementet i feiringen, hjelper det å kjenne litt til historien som ligger bak.
 
Etter at makteliten og det meste av det norske folket forsvant under Svartedauden på 1300-tallet, kunne ikke Norge lenger opprettholde den norske suvereniteten. Norge inngikk derfor union med Danmark, og ble etter hvert underlagt dansk styre.
 
Ved inngangen til 1814 stod den dansk-norske staten foran et sammenbrudd. Danmark-Norge hadde lenge forsøkt å holde seg nøytral i Napoleonskrigene, men etter at britene gikk til angrep på København, ble Danmark-Norge tvunget til å velge fransk side. Napoleon gikk på store tap mot Russland i 1812 og svekkelsen medførte Napoleon fall. Som en påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som erstatning for Finland, som ble tapt til Russland, bestemte Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen at Danmark som tapende part i krigen måtte avgi Norge til Sverige. Denne avtalen, kalt Kieltraktaten, utløste et stort selvstendighetsopprør i Norge. I 400 år var vi lojale undersåtter for den danske kongen, og plutselig skulle vi gis bort til Sverige. Som et resultat av opprøret, oppstod et brennende engasjement som endte med at medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll ble enige om landets grunnlov.
 
Selv om vi hadde fått våre egne grunnlover, godtok vi å gå i union med Sverige. Våre grunnlover var langt mer radikale og demokratiske enn lovene i Sverige, og det var en klar medvirkende årsak til at Sverige aldri klarte å samle unionen til samlet stat, slik som Danmark-Norge. I 1905 ble unionen med Sverige oppløst, og Norge var endelig en fri og selvstendig stat.
 
Norges nasjonaldag er altså dagen da det ble enighet om våre grunnlover. Selve signeringen skjedde dagen etter, 18. mai 1814. Friheten fikk vi først nesten 100 år senere. Vi har mange å takke for at det gikk som det gikk, og at vi i dag bor i et fritt og selvstendig land.
 
Det naturlige er lett å ta for gitt. Nå har vi det godt og fritt her i landet, og da fokuserer vi heller på mindre utfordringer. En tilbakevendende diskusjon de siste årene, er om utenlandske flagg skal tillates i 17. mai-togene eller ei. Et annet eksempel er at i år fikk elevene ved Harestad skole i Rogaland forbud mot å bruke fløyter og horn i barnetoget. Det høres rart ut at dette trenger å være på dagsordenen, men antakelig er det et tegn på at det er godt å bo i Norge. Vi bekymrer oss over de små ting, fordi de store er håndtert.
 
Et godt valg i hverdagen er å være takknemlig for at Norge er et fritt og demokratisk land
der alle, alle, som bor der skal bli sett, hørt og verdsatt.
 
 

9068269Oscar Wergelands bilde av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
Maleriet henger bak Stortingets talerstol.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Gode hensikter?

 
Forestill deg at du føler deg glad og fornøyd. Du snakker åpent og trygt, og du veier ikke ordene før du sier dem. Du kommenterer med glimt i øyet, og spøker ironisk. Forestill deg videre at du snakker til en person som ikke er i samme følelsesmessige tilstand som deg. La oss si at vedkommende er meg, og at jeg føler meg energiløs og nedstemt. Følelsesmessig er vi på 2 forskjellige planeter. Du slenger ut en kommentar. Den er ment som munter og positiv, men for meg er den upassende og negativ. Hva skjer?
 
Den påfølgende situasjonen kan ha forskjellige utfall. La oss gjøre en kjapp refleksjon om feilslåtte kommentarer og hvordan vi håndterer dem.
 
Det enkleste er når ingen av oss oppfatter at kommentaren er upassende. Her kan vi si at “det du ikke vet, har du ikke vondt av”.
 
Dersom det kun er du selv som oppfatter feiltrinnet, er du først og fremst heldig som ikke sårer meg. Samtidig er du også i en læringsposisjon. Hvordan påvirkes du av dine egne feil? Rister du dem bare av deg, eller lar du samvittigheten gnage? Det krever øvelse å være etterpåklok på forhånd.
 
Den mest usympatiske situasjonen oppstår når du er den som ikke skjønner at du har sagt noe upassende. Din mangel på empati og selvinnsikt setter mitt reaksjonsmønster på prøve. Du er avhengig av at kommentaren din håndteres godt, noe som i praksis betyr at jeg ikke tilegner budskapet ditt verdi.
 
I de fleste tilfeller vil en feilslått kommentar oppfattes umiddelbart, gjerne etterfulgt av en ørliten stillhet, der begge gjør en kjapp analyse. Hva skjer nå? Det enkleste er å la følelsene få fritt spillerom. Optimalisere effekten. Bli veldig såret, eller kanskje veldig skuffet, lei seg, sint eller irritert? Kanskje svare igjen?
 
Alternativet er å gjøre en kognitiv tilnærming, bli bevisst negative tanker og jobbe mot å endre dem. Er det mulig å tenke at kommentaren var utilsiktet? At det egentlig var gode hensikter bak? At vi alle er feilbarlige, og nå skjedde en glipp, men det tåler vi? Skal ikke et godt vennskap tåle alt som blir sagt? Det er alltid mulig å balansere det negative med å finne støtte i noe positivt. Selv om kommentaren var negativ, hva godt kom ut av den?
 
Hvis du er normal, vil du garantert oppleve å komme med uheldige kommentarer. Når det skjer, vil du være takknemlig om de håndteres på en god måte.
 
Våre følelser danner bakteppe for hvordan vi tenker og tolker. Det som er feil for noen følelser, er riktig for andre. Slik misforstår vi hverandre. Et godt valg i hverdagen er derfor å tro at mennesker har gode hensikter.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten