Kamskjellsuppen som reddet kvelden

 

 
 

Det er en varm og solfylt ettermiddag i juli, og gjestene på hotellet er begynt å trekke inn fra bassengområdet for å skifte til kveldsantrekk. Vi er på Loews Miami Beach Hotel i Florida, et luksuriøst Art Deco-landemerke midt i hjertet av South Beach. Det gedigne bassenget har direkte tilgang til den vakre stranden, og det beste av shopping, restauranter og uteliv er i umiddelbar nærhet.
 
Fornemmelsen av velstand er overveldende. Det blinker og skinner fra Chanel, Louis Vuitton, Gucci, Rolex og alle de andre luksusmerkene. Folk her er kravstore. Hvorfor ta til takke med det nest beste, når man har råd til det beste?
 
Klokken nærmer seg halv åtte, og baren i foajeen begynner å fylles opp. Muntre, vakre og veldannede mennesker er klare til å gå ut å spise, men først skal det skåles i Champagne.
 
Samtidig pågår en av naturens prosesser utfor hotellet. Det varme formiddagsluften har steget høyt til værs og blitt avkjølt, og nå henger store, mørke skyer tungt over South Beach. En sterk blitz går av, og i samme øyeblikk høres et drønn. Det blir stille i foajeen. Så kommer regnet.
 
Det plasker ned på skikkelig tropisk vis, og når du tror det ikke er mulig å regne kraftigere, er det nettopp det som skjer. Det merkes en oppgitt stemning blant de pene menneskene. Hvordan komme seg inn og ut av taxien uten å bli våt i det velstelte håret? For ikke å snakke om de dyre, høyhælte skoene, de tåler jo ikke vann? Plan etter plan i foajeen kanselleres. Ingen vil ut i det vannvittige været, og snart er det lang kø for å få bord på hotellets beste restaurant. Vi slår følge. Restauranten er full på et øyeblikk, og vi er heldige som får det siste bordet, et lite inneklemt 4-mannsbord rett ved døren til kjøkkenet.
 
Denne fornemme restauranten har nok ord på seg for å ha nydelig mat og utmerket service, men verken betjeningen eller kjøkkenet er klar for slikt uventet storinnrykk. Alle gjestene på restauranten vil bestille samtidig, og det hele går fullstendig i surr for servitørene. Når maten endelig kommer, er det til feil bord, og når maten serveres til riktig bord, er det feil retter. En restaurantsjefs mareritt er i ferd med å bli virkelighet.
 
De pene, vakre menneskene begynner å bli irriterte. De rister oppgitt på hodet. – Det er en skandale, hører vi mannen på nabobordet si høylytt. Han slår ut med hendene. På et annet bord foregår en intens diskusjon. Det er et par i slutten av 50-årene. Smilet hennes er fullstendig borte, og ørepynten rister så vi hører det helt bort til bordet vårt. Til høyre for oss har en dame fått en forrett hun ikke har bestilt. Hun spiser den likevel. Hun orker ikke å vente på at servitøren skal komme tilbake. – Det er det verste jeg har spist, noen gang, utbryter hun og venter på servitøren likevel.
 
Over hele restauranten høres murring fra misfornøyde gjester. Betjeningen fortviler. – Pokkers vær!
 
Min kjære bestiller kamskjellsuppe til forrett. Den blir servert uten kamskjell. Anders begynner å smile.
 
– Hørt om den svenske kokken som hadde prøvesmakt kamskjellsuppen?
 
Vi ser for oss kokken på kjøkkenet som gumler i seg kamskjellene til min kjære og bryter ut i latter.
 
– Nei, nei, historien er ikke ferdig, fortsetter Anders.
 
– Dagen etter møtte han ikke på jobb, og derfor ringte kjøkkensjefen for å høre hva som var galt. Kokken fortalte at han hadde prøvesmakt kamskjellsuppen, og nå hadde han vondt i magen. – Var skjellene dårlige? spurte kjøkkensjefen. – Nej det tror jag inte, svarte svensken. Kjøkkensjefen fortalte da at han pleide å se og lukte om kamskjellene ikke var som de burde når han åpnet dem. Da kom det et hjertesukk fra den svenske kokken: – Öppna dom…?
 
Vi fortsetter å le, selv om det morsomste er å forestille seg kokken på kjøkkenet.
 
– Det gjør ikke noe. Jeg er uansett allergisk mot kamskjell, smiler min kjære ironisk.
 
– Synes ikke vi skal beskylde kokken for å ha spist kamskjellene, følger jeg opp. Det kan jo være at servitøren var sulten, og at de forsvant på veien hit?
 
– Å jeg som trodde det var snus han hadde under leppen, utbryter Anders.
 
Vi knekker sammen av tanken på at servitøren har lukkemuskelen til et kamskjell under overleppen.
 
Stemningen rundt bordet vårt er vidunderlig. Den ene vittige kommentaren avløser den andre, og snart tøyser vi med forskjellige rare episoder vi har opplevd tidligere. Familien er samlet. Vi ler og koser oss. Vi er som en koselig liten øy ute i det store stormfulle restauranthavet. Helt uanfektet av det som skjer rundt oss.
 
Nå er det i stedet folk som ser på oss. – Hva er det med den familien der? – Har de aldri vært på en flott restaurant før? – Denne elendige serveringen er vel ingenting å le av? Noen fortsetter å stirre. Skepsisen begynner å slippe taket, og ansiktene mildnes opp. Noen begynner å smile, først av oss, men snart med oss. Det blir flere og flere smil og se, bortsett fra hun med ørepynten, hun kjefter ennå på mannen sin.
 
Noen ganger går det ikke helt som forventet. Da er det lett å erge seg og finne feil hos andre. Et godt valg i hverdagen er å bruke humor og ikke ta seg selv høytidelig.
Begeistring smitter, som en kollega av meg alltid sier.
 
Lykke til!

 
 

AnnonseHeader1
Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 
 

Venners aften

 

DSC_4765

 
 
I aften er det nytt treff i gourmetklubben. Første gang var lørdag 27. februar 1999, og siden har vi holdt det gående. Kort fortalt er dette en vennegjeng der mennene møtes og lager maten sammen, mens damene kommer til dekket bord på kvelden. Det er selvlaget og vellaget. Det er vennskap og glede. Et sant høydepunkt i en hektisk hverdag.
 
La meg fortelle litt mer om konseptet, men først aftenens meny:
 

gourmet-klubben-meny-20140208-2

 
Matklubben vår består av 4 par, og hvert par er vertskap for hver sin gourmetaften i løpet av året. I praksis blir det én lørdag i kvartalet.
 
Vi treffes hjemme hos verten en kveld i forkant av gourmetaftenen for å planlegge menyen. Inspirasjon til nye retter bar den første tiden preg av ferdige oppskrifter. Nå har vi såpass erfaring at vi heller fokuserer på at rettene skal begeistre våre sanser, enten det gjelder smak, duft, konsistens eller synsinntrykk. Det må gjerne være eksotisk, men det er ikke et krav. Det viktigste er at alt lages fra bunnen av.
 
Menyen som kun er kjent for kokkene frem til selve serveringen, består alltid av samme antall retter. Vi starter med en aperitiff etterfulgt av 2 forretter. Deretter kommer en sorbet for å klargjøre smakssansene til påfølgende hovedrett. Etter hovedretten kommer en ostetallerken, og det hele avsluttes med en dessert servert med kaffe og avec. Til hver person beregner vi 1 glass vin til hver av forrettene, 2 glass vin til hovedretten, 1 glass vin til osten og 1 glass vin til desserten. Som regel har vi 2 forskjellige viner til hovedretten. Da prøver vi å finne viner som har forskjellige kvaliteter, men som på hver sin måte øker den gastronomiske opplevelsen. Noen ganger drar vi vinen fra osten videre inn til desserten. Litt avhengig av hva slags dessert vi har valgt.
 
Dagen før dagen møtes vi til hovedinnkjøpet. Det pleier å være en munter og avslappet handlerunde hvor vi er innom de faste butikkene. Noen ganger må enkelte ingredienser være forhåndsbestilte. Verten tar så alle matvarene med seg hjem, og i løpet av fredagskvelden starter han på sorbeten som må stå kaldt til dagen etter.
 
Lørdagen møtes vi på stamkaféen klokken elleve og går gjennom dagens utfordringer. Smilet sitter løst, og vi tar oss god tid med kaffen. Så gjenstår siste innkjøp. Turen til Vinmonopolet. Dette er et høydepunkt i seg selv. Kunnskapen og serviceinnstillingen til de ansatte er like imponerende hver gang, og det er tydelig populært når vi kommer med våre utfordringer. Etter besøket på polet, bærer det hjem til dagens vert.
 
Det er viktig med god orden og at alt er rent. Både mat, hender og redskaper. Vi starter med å se over ingrediensene. Når kokkens vin er inntatt, er det for sent å finne ut at noe mangler.
 
Læringsaspekteret er et sentralt poeng med matklubben, og det gjør at vi ofte er samlet om en del av oppgavene. Det er viktig å ikke være redd for å gjøre feil, og alle kilder til veiledning er lov så lenge resultatet kan forbedres. University of YouTube er godt å ha i bakhånd. Ofte har vi kjøpt inn en del ekstra ingredienser, slik at vi har noe å øve på.
 
Aftenens antrekk er kort aftenkjole for damene, og mørk dress og hvit skjorte for mennene. Når våre kjære ledsagere kommer klokken åtte, er kokkeklærene byttet ut med dress og blanke sko. Det serveres normalt champagne før vi setter oss til bordet omlag halv ni. Verten ønsker velkommen.
 
Selv med gode forberedelser, er det alltid en del som må gjøres under måltidet. Rekkefølge og tidspunkter er avgjørende for å få flyt i serveringene. Maten skal se god ut, og da må den presenteres på tallerken på en lekker måte. I tillegg må temperatur og konsistens stemme. Selv om det er høy aktivitet på kjøkkenet mellom rettene, er det viktig at kokkene har tid og ro til å være tilstede med damene rundt bordet. Stress er ikke lov. Siste rett blir som regel servert en liten time etter midnatt. En lang dag nærmer seg slutten.
 
Bakgrunn for gourmetklubben er erkjennelsen av at hverdagen er hektisk og at vennskap må pleies. Med barn som skal følges opp, hjem som skal holdes i orden og jobber som krever sitt, er det lett at vi glemmer å ta oss tid til vennene våre. Tanken var derfor å skape regelmessighet og forutsigbarhet gjennom faste klubbtreff. Det har vist seg å fungere. Nå har vi holdt på i 15 år, og det har blitt til en prosess uten sluttdato. Slik har vi venner for livet.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta vare på sine venner.
Kanskje en matklubb er noe for deg og dere?
 

 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir publisert. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Den gang da mor var hjemme

Det var tirsdag, og klokken nærmet seg elleve. I den ene hånden hadde jeg en blokkfløyte, og i den andre hånden holdt mor. Jeg var 4 år og enebarn. Far var på arbeid. Jeg husker mor lot meg hoppe ned alle trinnene i trappa, helt fra 4. etasje. Så ruslet vi over gaten, forbi lekeplassen og bort til det gule huset hvor Anita bodde. Der stod Anita, Geir og moren deres og ventet på oss. Anita og jeg var venner. Hun var 5 år og kunne veien alene, sa hun. Så ruslet alle videre.

 

Anita og jeg gikk i barnehage, og nå var vi på vei til den. Det var en musikkbarnehage, og der var vi 1 time i uken. Tirsdager fra klokken elleve til tolv. Geir var bare 3 år, og egentlig litt for liten til å være med. Han pleide å sitte på fanget til moren sin, mens vi spilte.

 

DSC_4446

 

Bortsett fra å være enebarn, var min barndom temmelig lik mange andres. Vi var hjemme med mor, mens far arbeidet. Å oppdra barn på barnas premisser var en selvfølge. Oppdragelsen skulle bære preg av praktisk læring gjennom lek, noe som ofte krevde tid og tålmodighet. Gjennom å delta i dagligdagse gjøremål, det være seg å lage mat, vaske opp for hånd og å kle på seg selv, skulle barnas ferdigheter stimuleres. Barna skulle oppleve verden i sitt eget tempo.

 

Det tradisjonelle familiemønsteret som fortsatt holdt stand da jeg var liten, var på ingen måte tilrettelagt for kvinners selvrealisering. Mens fedre var blant andre fedre, og fikk utfolde seg sosialt og intellektuelt på arbeidsplassen, ble mødre gående hjemme med et uforløst potensiale. Utvikling av egne evner, minst like gode som mennenes, ble ofret for ha tid nok til å følge opp barna.

 

I likestillingens navn er vi heldigvis forbi dette stadiumet, og i dag har kvinner og menn tilnærmet like muligheter til å realisere sitt potensiale. Malen for en familie har endret seg drastisk, og nå er det normalt at begge de voksne er i arbeidslivet. Som oftest i fulltidsstillinger. Samfunnet er lagt opp til 2 inntekter, både fordi det er kostbart å leve, men også fordi velstand og forbruk har blitt et mål på hvor godt vi har klart å realisere oss selv.

 

Denne situasjonen gjør at vi voksne dras i 2 forskjellige retninger. Vi ønsker oss flinke og veloppdragne barn, samtidig som vi jobber stadig hardere med å lykkes med vår karriere. Løsningen vi tar til, er økt effektivitet over hele linjen. I stedet for ha god tid til noe, har vi liten tid til alt.

 

For at kabalen skal gå opp, må barn i dag gå i barnehage. Noen blir sågar levert før jobb og hentet etterpå. Det er lange dager, også for små barn. Ansvaret for oppdragelsen har vi overlatt til barnehagepersonell, og etter hvert også til lærere, SFO-ansatte, fritidsklubbledere og fotballtrenere. I vårt samfunn er barn et statussymbol som vi ikke har anledning til å følge opp. I stedet for å tilbringe mye tid med dem, duller vi dem inn i designerklær og dyre reiser, og håper at det er tilstrekkelig med litt kvalitetstid inni mellom. Det kan synes som om vi ønsker at barna skal bli voksne så fort som mulig, slik at vi kan bruke mer tid på å realisere oss selv, og bygge vår velferd og posisjon.

 

Endringene i samfunnet de siste 40 årene har utvilsomt åpnet mulighetene for oss voksne. Mulighetene er ikke bare åpnet opp, de er nærmest påtvunget oss. Samtidig har vi muligens gamblet med barna og deres utvikling. Praktisk læring gjennom lek, har i stor grad blitt erstattet med teori og likegyldighet. I stedet for å lære hvor mye arbeid som ligger bak for å oppnå noe, vokser barna opp med voksne som kjøper seg ut av tidsklemma. Der vi tjente penger på å gå med aviser og pante tomflasker, opplever mange ungdommer i dag at en jakke til 8000 kroner er en selvfølge å få av foreldrene.

 

Fallhøyden er stor. Ikke alle barn klarer å tilpasse seg et høyhastighetssamfunn tilpasset voksne. Angsten for ikke å være som andre er nådeløs. Tankene som svirrer i hodet på en ungdom når jakken uteblir, mest sannsynlig fordi kassen til de voksne er tom, kan røyne hardt på selvbildet til en ung mann. Hva har jeg gjort som ikke får en slik jakke, slik som alle andre? Er jeg ikke god nok?

 

Alt var ikke bedre før. Tvert i mot. Vi har aldri hatt så gode levevilkår som nå. Og aldri har begge kjønn vært mer selvrealiserte. Vi kan lett velge å være lykkelige. I hvert fall som voksne. Hvordan våre barn og unge vil få det som voksne i fremtiden, vil bare tiden vise. Kanskje lærer de mer enn vi tror? Kanskje får de andre mål enn våre?

 

Det er usannsynlig at vi noen gang vil gå tilbake til det familiemønsteret som vi hadde før. Det betyr at vi fremover må forvente å bruke tiden godt når vi først er med barna. Vi må akseptere at god tid ikke betyr å ha mye tid, men å ha kvalitetstid. Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på hva kvalitetstid betyr for deg og dine barn.

 
 


AnnonseHeader1

 
 

Finn din krakk

 

Jeg er så heldig å jobbe i et selskap med sterke verdier. Verdier som de ansatte har kommet frem til gjennom eliminasjon av selvfølgeligheter. Alle skal ha det hyggelig på jobben, tjene gode penger, være faglig dyktige og gi kundene god service. Vi hadde over 200 forskjellige selvfølgeligheter, og vi måtte ned i 3. Det ble en kamp. Alle vet hvor tungt det er å fjerne noe for å beholde noe annet. Det som blir igjen, er i det minste det du virkelig vil ha.

 

img3

 

Hvorfor 3 verdier? Et verdisett fungerer som en krakk med 3 ben. Den står alltid støtt, uansett underlag. Har vi flere ben, vakler vi straks det er humper under oss. Våre verdier er pågangsmot, frihet og balanse. Jeg er stolt av alle 3, men kanskje aller mest av balanse. La meg forklare.

 

Vi tenker at alle våre ansatte deltar på 4 forskjellige områder i løpet av dagen:

  • Privatlivet
  • Familien
  • Jobben
  • Samfunnet

 

Først litt om privatlivet. Tar vi vare på oss selv som individ? Vår fysiske og mentale helse? Det er stor variasjon rundt hva vi føler gjør oss godt. Noen ønsker trygghet og harmoni, mens andre søker spenning og spontanitet. Noen trener for bedre helse, mens andre ligger på sofaen og hviler seg i form. Noen fordyper seg i Knut Hamsun, mens andre ser på Hotel Cæsar. Det er ingen fasit på hva som gjør oss personlig lykkelige. Som individer må vi skaffe oss selvinnsikt. Bare slik blir vi bevisst vår egen livsstil, og i stand til å korrigere denne om nødvendig.

 

Selv om nesten halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse, bedyrer de aller fleste at trygghet, kjærlighet og kontinuitet i familien er avgjørende for egen lykke. Ofte er utfordringen at vi fortsetter å ha mest fokus på oss selv, og at vi glemmer å omstille oss. I stedet for å skape lykke sammen med våre nærmeste, fortsetter vi å dyrke meg-et. Lykke i familien betyr ikke bare å være fornøyd selv, det er også å legge til rette for at alle familiens medlemmer kan føle det samme. Det betyr å vise forståelse, tilgivelse, empati, vennlighet, tilhørighet og raushet, for å nevne noe.

 

På jobben ønsker vi å bli sett, hørt og verdsatt. Det høres umiddelbart ut som om det er noen andre sin oppgave å sørge for dette, men det er det ikke. Det er vi selv som skal se, høre og verdsette dem rundt oss. Det er lett å klage, men er vi like flinke til å rose det som er bra? Lykke på arbeidsplassen dreier seg ikke om teknologi, funksjoner og prosesser. Det handler om å trives sammen med mennesker som vil hverandre vel, som har gode hensikter og som vil skape noe sammen.

 

Forståelse av mekanismene, kraft til å mene og påvirke og engasjement til å skape et bedre samfunn, er noen av drivkreftene som gir anerkjennelse og sosial posisjon. Dessverre måles ofte grad av suksess av noen ganske få faktorer. Klarer du å samle mange meningsfeller for ditt syn? Besitter du en unik kvalifikasjon, eller klarer du å vise til økonomiske resultater? Da er du av mange sikret å bli lagt merke til. Suksess på andre områder burde definitivt gitt samme status, men det gjør det foreløpig ikke.

 

Trekker vi fra 8 timers søvn, gjenstår det 16 timer i døgnet til å fordele på disse feltene. Det finnes ingen fasit over hvordan timene bør fordeles, men i de fleste tilfeller vil bruk av tid og engasjement henge sammen med hva som oppnås. Kanskje er det slik at fornøyde mennesker oftere føler lykke? Dersom ansatte opplever frustrasjon på et eller flere felt, kan det ha en generell negativ innvirkning i livet. Sagt med andre ord, så kan eksempelvis utfordringer hjemme påvirke begeistringen på jobb, og overeksponering av egne behov (typisk trening eller hobby) kan påvirke harmonien i familien.

 

Vi tror at fornøyde mennesker er dem som innehar stor selvinnsikt og medmenneskelighet, og som klarer å balansere tilgjengelig tid og engasjement på hvert felt. Erkjennelsen av dette danner grunnlag for hvordan selskapet vårt blir ledet. Fornøyde mennesker er de beste ansatte, og balanse er en nødvendig grunnverdi for oppnå dette.

 

Jeg håper dette kan inspirere til å tenke over din egen situasjon. Et godt valg er å skrive ned hva som beskriver deg, og det du står for. Du vil garantert finne mange ord og beskrivelser. Fjern dem som er minst viktig, slik at du bare har 3 ord eller beskrivelser igjen.

Dette er dine verdier. Din krakk.

 

StoolOne

Another Country, Stool One (2010)

 
 
Lykke til.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits