Gode hensikter?

 
Forestill deg at du føler deg glad og fornøyd. Du snakker åpent og trygt, og du veier ikke ordene før du sier dem. Du kommenterer med glimt i øyet, og spøker ironisk. Forestill deg videre at du snakker til en person som ikke er i samme følelsesmessige tilstand som deg. La oss si at vedkommende er meg, og at jeg føler meg energiløs og nedstemt. Følelsesmessig er vi på 2 forskjellige planeter. Du slenger ut en kommentar. Den er ment som munter og positiv, men for meg er den upassende og negativ. Hva skjer?
 
Den påfølgende situasjonen kan ha forskjellige utfall. La oss gjøre en kjapp refleksjon om feilslåtte kommentarer og hvordan vi håndterer dem.
 
Det enkleste er når ingen av oss oppfatter at kommentaren er upassende. Her kan vi si at “det du ikke vet, har du ikke vondt av”.
 
Dersom det kun er du selv som oppfatter feiltrinnet, er du først og fremst heldig som ikke sårer meg. Samtidig er du også i en læringsposisjon. Hvordan påvirkes du av dine egne feil? Rister du dem bare av deg, eller lar du samvittigheten gnage? Det krever øvelse å være etterpåklok på forhånd.
 
Den mest usympatiske situasjonen oppstår når du er den som ikke skjønner at du har sagt noe upassende. Din mangel på empati og selvinnsikt setter mitt reaksjonsmønster på prøve. Du er avhengig av at kommentaren din håndteres godt, noe som i praksis betyr at jeg ikke tilegner budskapet ditt verdi.
 
I de fleste tilfeller vil en feilslått kommentar oppfattes umiddelbart, gjerne etterfulgt av en ørliten stillhet, der begge gjør en kjapp analyse. Hva skjer nå? Det enkleste er å la følelsene få fritt spillerom. Optimalisere effekten. Bli veldig såret, eller kanskje veldig skuffet, lei seg, sint eller irritert? Kanskje svare igjen?
 
Alternativet er å gjøre en kognitiv tilnærming, bli bevisst negative tanker og jobbe mot å endre dem. Er det mulig å tenke at kommentaren var utilsiktet? At det egentlig var gode hensikter bak? At vi alle er feilbarlige, og nå skjedde en glipp, men det tåler vi? Skal ikke et godt vennskap tåle alt som blir sagt? Det er alltid mulig å balansere det negative med å finne støtte i noe positivt. Selv om kommentaren var negativ, hva godt kom ut av den?
 
Hvis du er normal, vil du garantert oppleve å komme med uheldige kommentarer. Når det skjer, vil du være takknemlig om de håndteres på en god måte.
 
Våre følelser danner bakteppe for hvordan vi tenker og tolker. Det som er feil for noen følelser, er riktig for andre. Slik misforstår vi hverandre. Et godt valg i hverdagen er derfor å tro at mennesker har gode hensikter.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Raus med vilje

 
Balanse er fasinerende. Arbeider du for eksempel med regnskap, er det naturlig å betegne balanse som en oversikt over bokførte verdier. Er du en turner eller en akrobat, driver du med balansekunst. Yoga-øvelser skal hjelpe deg til kroppslig og mental balanse, og sitter du fast i tidsklemma, kan du lese deg opp på “work life balance”. Dersom du hadde vært Isaac Newton, ville du funnet ut at “Til enhver kraft finnes det en like stor og motsatt rettet motkraft”. Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men balanse er noe vi finner overalt.
 
Når avvik oppstår, tenderer situasjonen ofte tilbake mot det normale, mot det gjennomsnittlige. Fysiske eller mentale krefter virker mot ubalansen, og normalsituasjonen forsøkes tilbakeført. Det er et av naturens sterkeste virkemidler, og da er det kanskje ikke rart at rettferdighetsbegrepet vårt også bærer preg av dette?
 
Det heter seg at du må gi for å få. Ingenting kommer gratis. “There ain’t no such thing as a free lunch”. Er du i en situasjon der du får noe, følger det implisitt at noen andre har hatt en intellektuell eller materiell kostnad, og ofte forventes det derfor en form for gevinst på “investeringen”. Med andre ord, du må gi noe tilbake. Det må skapes balanse.
 
Et klassisk eksempel er når en i vennegjengen spanderer en runde med øl. Du har fått, og før eller siden er det din tur til å gi tilbake. Gjør du det du skal, bekrefter du normen, og gruppen er fornøyd. Lar du være, bryter du spillets regler, med fare for å bli utelatt ved neste anledning.
 
Er det riktig at rettferdighet skal basere seg på balanse? Er vår tilsynelatende raushet bare et virkemiddel som trigger forventninger om å få noe tilbake? Gir vi med glede, eller gir vi og tenker -“what´s in it for me?”.
 
Motsetningen blir gjerne at vi tenker at rettferdighet er å dele på godene. La dem som har, gi til dem som ikke har. Vi tar utgangspunkt i ubalansen, i ulikhetene, og vil at folk skal gi etter evne. Det høres på mange måter riktig ut, men det kan fort bli feil det også. -“Jeg har så lite at det er rettferdig at andre gir mer enn meg!” – “Hvorfor skal jeg gi, når jeg har så lite fra før?”
 
Et godt valg i hverdagen er å være raus uten å bokføre det som egenkapital i balansen.
 
Gi med glede, uten å forvente noe tilbake,
og husk at raushet ikke måles i mengde eller evne, men i vilje.
 
Lykke til!
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Hvordan vil vi ha det?

DSC_4848

 
– “Det er så mange som prøver å lure oss, og siden du ikke kan bevise at den var defekt før du mistet den i gulvet, tror vi defekten skyldes fallskaden. Vil du fikse mobilen, må du betale for det. Det går ikke på garantien.”
 
Den unge mannen i butikken har ikke til hensikt å tro på min forklaring. Det er vanskelig å nullstille seg for hver kunde, og mannen er lei av å bli lurt. Han ser på meg og venter på min reaksjon. Jeg har fortalt sannheten, men min integritet slår ikke inn på radaren. I hans øyne er vi alle like. Vi gjør oss lett til kjeltringer for en defekt mobil som trenger reperasjon, men han lar seg ikke lure.
 
Jeg går ut av butikken med den defekte mobilen til datteren min i innerlommen. Utgangspunktet til den unge mannen er at kundene lyver, inntil de har bevist det motsatte.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke først og fremst tro godt om folk?
 
Det er en sen ettermiddag, og jeg kjører hjemover. Europaveien har to felt, og jeg legger meg i feltet til høyre. Jeg velger å legge nålen på speedometeret synkront med fartsgrensen på de runde skiltene. Bak meg tar biler meg stadig igjen. De legger seg i venstre felt, og kort etter at de har passert meg, forsvinner baklyktene deres i det fjerne.
 
Jeg kunne sikkert kjørt raskere. Jeg kunne sikkert mestret forholdene, selv om det regner tett, og det ligger mye vann i veibanen. Men vi velger forskjellig, og jeg har valgt å være lovlydig. Mange suser forbi. De har sine egne fartsgrenser. De er så gode sjåfører at de ikke trenger å forholde seg til fartsgrensene til oss andre.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke respektere reglene?
 
Vel hjemme har min kjære laget middag. Jeg setter meg ved bordet, mens maten blir servert. Hun har gitt beskjed til ungdommene i huset om at maten er klar, men de kommer ikke. Hun gir dem beskjed noen ganger til, og der, endelig, der kommer de. I mens har jeg tatt opp mobilen min. Må sjekke mail og Facebook. Vi begynner å spise, og jeg må bare poste en kommentar før jeg legger bort mobilen.
 
Jeg tenker, er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke være mer takknemlige når vi kommer til dekket bord?
 
Middagen minner mye om møtet på jobben tidligere på dagen. Vi hadde avtalt et møte som skulle begynne klokken ett, men da klokken var slagen, var det bare 3 av 6 møtedeltakere som hadde møtt opp. Kort tid etter kom en av dem som manglet. Han skulle bare hente en kopp kaffe først. Så kom en til. Hun måtte bare skrive ferdig en mail mens hun fortsatt husket det. Med 5 av 6 på plass begynte møtet. Så, noen minutter senere, kom sjette og sistemann. Det vil si meg selv. Diskusjonen måtte starte på nytt. Denne gangen med alle til stede.
 
Du har sikkert gjettet hva jeg tenkte? Er det slik vi vil ha det? Bør vi ikke ha respekt for hverandres tid og møte presis til møtene?
 
Vi mennesker er stadig i situasjoner der vi må balansere vår egen adferdsfrihet i forhold til hensynet til medmennesker og bestemmelser. Det oppstår situasjoner der vi må tørre å tro at folk snakker sant, selv om det som blir fortalt høres merkelig ut. Det vil være situasjoner der vi føler bestemmelser er meningsløse, men de er der som oftest av en grunn. Har vi tenkt i gjennom alle sider av en sak før vi kritiserer en avgjørelse? Før vi tøyer grensene? Vi vil møte mennesker som støtter oss og stiller opp. Møter vi dem med den respekten de fortjener?
 
Dersom vi ikke er bevisste på dette, har det lett for at vi tillater oss en frihet til å mene og gjøre det vi vil. Kanskje bra for oss selv, men er det like bra for dem rundt oss?
 
Et godt valg i hverdagen er å følge normene som gjelder for samfunnets ulike arenaer.
 
 
“Common sense is not so common.”
– Voltaire (1764)
 
 
AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Den indre samtalen

Forstår du deg selv? Forstår du din adferd? Vet du hvorfor du oppfatter, sanser, tenker, resonnerer, velger, husker, tolker, lærer og kommuniserer som du gjør?

Vanskelige spørsmål, selvfølgelig. Psykologi er studiet av atferd, og disse kognitive temaene er kompliserte nok for psykologer. La oss likevel dykke ned i materien å prøve og få et lite innblikk.

Tidlig på 1900-tallet vokste det frem en læringsteori i psykologien kalt behaviorisme. Utgangspunktet for teorien var at all adferd kunne forklares med sammenhengen mellom synlig påvirkning og synlig reaksjon. Man antok at mennesker søker etter fordeler og unngår ulemper, og derfor styres av belønning og straff. Behaviorismens forklaring på hvorfor du gjør som du gjør, kan derfor relateres til din ytre motivasjon om å berike deg selv, eventuelt å unngå ubehag.

I mellomkrigstiden ble behaviorismens tanker videreutviklet. Russiske Lev Vygotskij introduserte det sosiokulturelle læringssyn, der betydningen av sosiale rammer ble sidestilt med stimulus og respons. Dermed gikk man fra å se på mennesket som et primitivt individ, til å være et kulturelt vesen. Vygotskij mente at læringen skjer i et sosialt samspill, og at menneskets levekår påvirker hvordan det tenker. Gjennom bruk av fysiske og intellektuelle verktøy, såkalte medierende artefakter, lærer mennesket å absorbere virkeligheten og forbedre levekårene.

Et eksempel på et fysisk artefakt er internettet, der barn og unge øver seg på en avansert mediekultur. Andre eksempler er leker, spill, klær, sminke, mobiltelefon og kropp. Intellektuelle artefakter kan for eksempel være læreplaner,symboler og språket.
I det sosiokulturelle læringssynet er språket det viktigste verktøyet, der evnen til å integrere kultur og tilegne seg kunnskap øker i takt med språkforståelsen. I følge Vygotskij starter språkutviklingen allerede som spedbarn. Gjennom øyekontakt og mimikk oppnås sosialt samspill, dog på et enkelt nivå. Etter hvert utvikler barna noe som kalles egosentrisk tale, eller “sandkassespråk”, hvor barna prater med seg selv om det de gjør. Samtalene med seg selv utvikles videre og blir etter hvert til indre samtaler. Disse indre samtalene danner grunnlaget for menneskets tanker og mentale adferd, det være seg selvrefleksjon og bevissthet.

Tilbake til spørsmålene i innledningen. Forstår du deg selv? Forstår du din adferd?
Dersom vi skal tro på det sosiokulturelle læringssynet, er du langt på vei et produkt av din omliggende kultur og din evne til å integrere den. Du oppfatter, sanser, tenker, resonnerer, velger, husker, tolker, lærer og kommuniserer slik du gjør, fordi du har og bruker kulturelle verktøy. Eksempelvis språket ditt.

Den psykologiske tilnærmingen til vår adferd er selvsagt mer komplisert enn det som fremkommer her. Likevel kan disse knaggene av kunnskap inspirere til økt bevissthet rundt hvem vi er, og ikke minst hvem vi omgås. Kulturen vi er del av.

Et godt valg i hverdagen er å lytte til din indre samtale. Er du den du vil være?

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Tanten fra Amerika

 
Hun var fra Amerika, tanten til en nær venn av meg. Egentlig var hun norsk, men hun hadde bodd der hele sitt voksne liv. Nå var hun på besøk hos sine slektninger i Stavanger. Det må ha vært i 1982, i min tidlige ungdom.
 
Hun var en meget dannet og godt situert dame. Hun gikk i lang pelskåpe og høye hæler. Smykkene hang fra ører og hals, og de glitret om kapp med de perfekte tennene. Hun snakket pent, med karakteristisk amerikansk slang.
 
Jeg husker at jeg tenkte at Amerika må være flott, da vi stoppet og hilste på hverandre i byen. – “Du er Frank Robert, er du ikke?” Hun så på meg og smilte. Jeg så tilbake, og hun så ut som en “million dollar babe”, bortsett fra at hun ikke var noen babe. I hvert fall ikke nå lenger. Jeg husker ikke hva jeg svarte henne, men jeg husker godt det som utspant seg like etterpå.
 
I det kalde været var hun blitt tørr på leppene. Hun fisket opp leppepomaden fra den eksklusive vesken sin, og smurte leppene sine grundig og lenge. Jeg ble stående uten å si noe. Hun fortsatte å snakke, samtidig som hun smurte rundt og rundt. Før jeg rakk å åpne munnen, hadde vi avsluttet samtalen, og hun var gått.
 
Jeg skyndte meg til bussen, og håpte for all del at jeg ikke møtte henne igjen. Å treffes igjen nå ville vært helt forferdelig med tanke på det som nettopp hadde skjedd. Tanten, som hadde vært tørr på leppene, trodde at hun smurte seg med leppepomade, men det var det ikke. Det var en dyp rød leppestift.
 
 

DSC_4675

 
 
Den eksklusive fruen fra Amerika, med pels, og smykker og hvite tenner, hun trippet nå rundt i Stavangers sentrumsgater med rød leppestift i halve ansiktet.
 
Vennen til nevøen hennes, altså meg, hadde verdens dårligste samvittighet. Jeg kunne avverget denne pinlige situasjonen, men jeg gjorde det ikke. Jeg ble bare stående å se på henne, uten å si noe. I hodet mitt fløy tankene om hva jeg kunne gjøre, og valget ble å ikke gjøre noen ting. Et idiotisk valg.
 
Jeg traff henne igjen noen år etter. Hun så på meg og smilte, akkurat som forrige gang vi møttes. Hun husket godt. Folk hadde smilt til henne, og hun hadde smilt igjen. “Så hyggelige folk det er i denne byen,” hadde hun tenkt. Jeg krympet meg og kom med en spak unnskyldning. Droppet heldigvis alle bortforklaringer. Hun bare fortsatte å smile. – “Jeg så ut som The Joker! Kan du tenke deg? Kan tro vi har ledd av dette mange ganger!”
 
Jeg skjønte plutselig at jeg hadde vært begredelig forutinntatt. Denne spreke damen var ikke en ekstravagant frue som jeg ikke kunne prate til. Hun var akkurat som oss, bare med litt mer kostbar innpakning. Min frykt for å si noe feil, gjorde at jeg ikke torde å si fra.
 
Nå vet jeg bedre.

 
Et godt valg i hverdagen er å si fra når ting ikke stemmer.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Tålmodighetsprøven

Hun holdt håndflatene opp, slik vi gjør for å kjenne om det regner. Øynene tordnet, og hodet ristet tydelig frem og tilbake. Jeg måtte smile litt. Hun var på bristepunktet. Leppene hennes hadde allerede avslørt et voksent ordforråd, men nå kom hun høylytt ut av bilen sin. Hun hadde brukt hornet 3 ganger uten resultat, så nå måtte handling til. Med fast blikk marsjerte hun forbi bilen min, og videre til damen i bilen foran meg. Jeg tok ned vinduet. Dette måtte jeg høre.

I samme øyeblikk som hun kom frem, ville tilfeldighetene at ingen flere skulle krysse gangfeltet akkurat da. Åpningen vi hadde ventet på var endelig der. Veien var tom for gående, så vi kjørte. Først damen foran meg, så jeg. Den frustrerte damen virket fortsatt frustrert der hun strenet tilbake til bilen sin med uforrettet sak. Nesten litt synd at jeg ikke fikk hørt hva hun hadde på hjertet. – “Tenk å ha det sånn”, mumlet jeg til meg selv.

Da jeg vokste opp, hadde vi ikke mobiler. Vi lagde avtaler, og så ventet vi. Kanskje ventet vi på kameraten som spiste middag, eller på toget som var forsinket,  eller på dem som skulle komme til byen med båt. – “De kommer nok snart”, ville kanskje mor beroliget meg med. Vi hadde ingen mulighet til å gi beskjed, så da godtok vi å vente.

I dag er tålmodighet nesten et svakhetstegn. Vi har ikke tid til å vente. Vi vil rekke over alt. Tålmodighet har blitt et tegn på manglende engasjement og effektivitet. Paradoksalt nok gjør vår effektivitet at vi står i kø mer enn noen gang. Det er alltid noen sinker. Det er alltid noen som ikke er like effektive.

Jeg måtte tenke litt over situasjonen da jeg kom hjem i dag. Vi hadde kanskje ventet 20 sekunder før hun tutet første gangen. Så fulgte 2 nye trykk på hornet, pluss en liten marsj frem til hun foran. Det hele kan ikke ha pågått lengre enn kanskje halvannet minutt. Nok til å frembringe et voldsomt, men lite kledelig sinne hos en ellers ulastelig antrukket kvinne i slutten av tredveårene.

Jeg kan bare forestille meg harmonien, eller mangel på sådan, når effektiviteten mangler på hjemmebane.

Det er snart jul, og vi er inne i en hektisk tid. Det blir mye spenning. Mye som skal være klart. Frykten for å ikke komme i havn med alle gavene og gjøremålene, kan lett overskygge julegleden. Vi kommer til å være effektive i flere uker fremover, og vi kommer til å stå i kø. Ofte. Det vil bli nødvendig med tålmodighet.

Har du trent på dette?

Et godt valg i hverdagen er å ta ansvar for egen adferd.
Vær hyggelig og høflig, selv når omgivelsene ikke klarer å være like effektiv som deg.

Jeg heier på deg.