Følelsesrom

I det enkle rekkehuset fra 1960-tallet var det en smal gang med ti dører. Tre av dørene gikk inn til de tre soverommene. To dører gikk til det badet og det lille, separate toalettet. En litt smalere dør gikk til trappen opp til loftet, og en tilsvarende dør gikk til trappen ned til kjelleren. Den åttende døren hadde glassruter og ledet inn til stuen. Den niende døren ledet inn til kjøkkenet, og den siste døren, som også hadde glassruter, gikk inn til vindfanget.

Dette var en helt vanlig planløsning på den tiden. Et hus skulle ha mange rom.

Stuen var det rommet som ble vist frem til besøkende, og derfor burde rommet være så stort som mulig. “Se hvor god plass vi har” var en måte å fortelle hvem vi var. Badet var derimot ikke et oppholdsrom. Dersom det fikk plass til et badekar, samt en person kunne stå foran vasken og speilet, var badet akkurat tilstrekkelig stort.

Forestill deg at du presser masse luft inn på det lille badet. Du lukker døren og fortsetter å presse inn luft. Hva skjer? Når det ikke er plass til mer luft, blir trykket så stort at døren og vinduer blåses ut. Rommet blir som en ballong som til slutt eksploderer, og ting fyker til alle kanter. Hva som skjer om samme mengde luft blir presset inn i stuen? Ingenting. Der har luften god plass til å flyte uhemmet rundt.

På samme måte som et hus har flere rom for det som trengs, har du “følelsesrom” inni deg for alle dine forskjellige følelser. Det være seg frykt, glede, kjærlighet, tristhet og sinne. Noen rom er kanskje store og har plass til masse følelser, gjerne til glede og kjærlighet. Mens andre rom er små. Rommet for sinne er kanskje ikke det rommet du ønsker å vise frem så ofte, så hvor stort rom har du for denne følelsen? Hvor mye sinne kan presses inn i rommet før det eksploderer?

Vi bruker gjerne arkitekter til å hjelpe oss med å utnytte planløsningene, slik at vi kan nyte hver kvadratmeter av huset vårt. Like vanlig er det ikke å få hjelp til å planlegge følelsesrommene. Hvilken planløsning bør du ha for følelsene inni deg? Kan du vise frem rommene? Går det an å oppholde seg der? Er det ryddig og god plass, eller er det inneklemt og overfylt? Når eksploderer det?

Du bestemmer selv hvor store rom du vil ha inni deg for hver følelse. Du trenger dessuten ikke se på deg selv som en liten hytte med små rom, når du kan velge å være et stort palass med mer enn nok plass.

Følelser oppstår ustanselig, og det kan raskt fylles opp. Fordommer, mangel på tålmodighet, forelskelse, hevn og tilgivelse er bare noen områder hvor følelsene kan komme hurtig og ukontrollert.

Et godt valg i hverdagen er å lage store, luftige følelsesrom slik at det er plass til alle følelsene du tar inn. Da eksploderer du ikke, og du rekker å lufte ut i tide. Kanskje tør du å vise hele deg?

Lykke til!

 

 

Er du en god venn?

La oss beskrive en god venn. Det trenger ikke være en virkelig person, eller en venn du allerede har. Det holder om du bruker fantasien og ser for deg en drømmevenn. Hvordan ser drømmevennen din ut?

Siden det er jeg som skriver og du som leser, får jeg beskrive vennen din for oss. Det kan være jeg bommer helt, men da kan du tenke inni deg hvordan du vil det skal være. Jeg later som om vennen din er en gutt, men det kan godt være en jente. Det er opp til deg.

Dere har kjent hverandre i mange år, helt siden dere var små barn. Du husker ikke alt dere har gjort sammen, til det er det alt for mye. Det var mye glede, mest glede, men også krangling og uenighet. Heldigvis fant dere alltid tilbake.

Da det stod på som verst i livet ditt, holdt han motivasjonen og humøret ditt oppe. Dine svakheter holdt han for seg selv. Hver gang du engstet deg, ga han deg energi og tro på deg selv.

Når dere lo, lo dere sammen. Noen ganger av hverandre, og det gikk helt fint.

Du tenker at han kommer alltid til å være din beste venn.

Han er god til å lytte, denne vennen din. Han forstår, selv når ingen andre gjør det. Han kjenner deg ut og inn, og du vet han vil deg bare godt. Han er ærlig og aksepterer deg for den du er, selv når du gjør feil og sier ting du ikke burde. Det handler om omtanke, tillit og respekt.

Skjer det noe leit, vet du at han stiller opp for deg. Skjer det noe gøy, er han alltid med. Fremtiden føles trygg. Nå takler du alt. Glasset er halvfullt, livet smiler og lykken blomstrer.

Tanken på en drømmevenn gjør godt. Alle burde ha en god venn, ikke sant? La meg komme til poenget.

Når du leser dette, kan du høre en stemme inni deg som er deg. Denne stemmen, som sier så mye, og som har vært der hele livet ditt, sier den mye fint til deg? Er det en god venn som snakker til deg?

Vil stemmen inni deg ditt beste? Blir du motivert, glad, forstått, akseptert? Får du selvtillit? Tro på at du er god nok som du er?

Eller er du din største kritikker?

Du bestemmer hva stemmen inni deg skal si. Et godt valg i hverdagen er å la din indre stemme være din gode venn. Du vet hva som skal til.

Er du en god venn mot deg selv, er du helt sikkert en god venn for andre også.

Lykke til!

 

 

Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Stopp ryktene!

 
Det nærmer seg skolestart, og mange forventningsfulle barn går en spennende tid i møte. Dessverre vet vi at noen av disse barna kommer til å bli plaget av sine medelever. Dette korte innlegget er en liten påminnelse om en enkel sak som du som forelder kan gjøre for å stoppe ditt barn fra å spre rykter om andre.
 
Først en liten presisering. Mobbing defineres som gjentatt plaging over tid. Dette tas alvorlig på skolene, og det kjøres stadig kampanjer for å få fokus på problemet. Våre lærere gjør en fantastisk jobb for å skape et godt læringsmiljø, og det omfatter selvfølgelig trygge omgivelser hvor elevene føler seg sett, hørt og verdsatt.
 
Dog ligger hovedansvaret for barnas oppførsel på foreldrene, altså på deg og alle andre foresatte der ute.
 
Som forelder er du en rollemodell som barna ser opp til. Det du gjør, gjør barna. Den lille historien du nå skal få høre, kan det godt være du har hørt flere ganger tidligere, men det gjør ingen ting.
 
Et godt valg i hverdagen er å lære seg historien, leve etter den selv og ikke minst, fortell den til dine barn.
 

    Det kom en mann til Sokrates og sa:
    «Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner.»
    Sokrates svarte:
    «Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de tre sikter.»
    Mannen kjente ikke til de tre sikter, så Sokrates sa: «Det første er sannhetens sikt.
    Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?»
    «Nei, sikker er jeg ikke», sa mannen, «For jeg har hørt det av andre».
    «Ja, men så har du vel siktet gjennom godhetens sikt?», spurte Sokrates.
    Mannen ristet på hodet.
    «Nå, men det tredje siktet da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noe nytte?»
    Da mannen skamfull bøyde hodet, sluttet Sokrates:
    «Ja, men når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, så behold det for deg selv.»

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hvem er ditt sinte jeg?

 

Sinnataggen. Foto: Ukjent

 

Er du sint i blant? Det er lov. Det er faktisk helt normalt. Sinne er en følelse på lik linje med glede, hat, frykt og sorg. Når du føler sinne, er det fordi du tenker at noe er krenkende eller truende mot det som du tror på. Det som er ditt univers.
 
Hver eneste dag mottar hjernen din et enormt antall inntrykk, og for å unngå å bli gal, blir inntrykkene bevisst eller ubevisst sortert og strukturert fortløpende. Du grupperer inntrykkene slik at de utgjør en kontekst som du forstår og føler deg fortrolig med. For eksempel skiller du på hva du synes er bra eller ikke bra, hva som er riktig eller feil, hva som er rettferdig eller urettferdig, hva som er pent eller stygt og hva som er positivt eller negativt. Summen av alle dine personlige oppfattelser og meninger utgjør ditt univers. Et unikt univers som bare gjelder for deg.
 
Når du føler sinne, er det altså noe som rokker ved sannhetene som du har definert i ditt univers.
 
Når ble du sint sist? Husker du hvilke av dine sannheter som ble utfordret? Var det kanskje noe som du opplevde urettferdig?
 
Ikke vær bekymret om du kjenner at du er sint i blant, sinne er altså en naturlig følelse. Det som er viktigere å reflektere over, er hvordan du oppfører deg når det skjer.
 
Mange mennesker blir aggressive når de føler sinne. På samme måte som en forelskelse kan få blodet til å bruse, kan sinne gjøre det samme, men med helt annet resultat. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om ungdommer som sloss på grunn av sjalusi, eller om bråk på puben fordi noen trosset noens meninger? Aggresjon oppleves for mange som en effektiv måte å ta tilbake kontrollen på, og dersom vi hadde levd slik som ville dyr i naturen, kunne nok det fungert. Men vi lever ikke slik. Vi lever i et sivilisert samfunn, og da er fysisk vold helt uakseptabelt.
 
Mange bruker derfor verbal utskjelling som våpen. Makt kan utvises gjennom høy stemme og stygge ord som sårer. Kanskje kombineres det med å smelle i dører og å kaste gjenstander. Noen bruker en skarp tunge og sprer syrlighet og stikk i siden. Andre velger det helt motsatte, nemlig å inneslutte seg, overse og demonstrere sin likegyldighet. Vonde alternativer alle sammen. Mange påpeker at de ikke er langsinte, men det har sannsynligvis liten betydning for dem som blir berørt.
 
Når noen føler sinne, hvordan skulle du ønske de oppførte seg?
 
Hvordan oppfører du deg?
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over hvordan du vil oppføre deg når du er sint. Det er ikke enkelt å endre et allerede etablert handlingsmønster, men hvis du erkjenner at du har gjort feil frem til nå, er dette en god anledning til å gjøre en positiv endring i livet ditt. Kanskje du kan gjøre opp for de feilene du har gjort?
 
Lykke til!

 
Lese mer? Anbefaler “Blir du misforstått?”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Verdighet?

 
En ung og imøtekommende kontaktlærer hilser hyggelig og tar meg med til klassen sin. Vi er på en videregående skole i Rogaland, og hun presenterer meg som veileder på dagens Global Dignity treff. Hun og elevene har snakket litt om verdighet på forhånd, og om hva som skal skje denne dagen, men det er tydelig at elevene er spente på hva de skal lære.
 
Verdighet er ikke et ord som tenåringer bruker til daglig. For å gi ordet innhold, gjør vi en øvelse. Vi lager et tankekart på tavlen. Hvilke ord assosierer ungdommene med verdighet?

 

VerdighetVåre assosiasjoner med ordet verdighet. Håndskriften tilhører min tavle-assistent.

 

Begrepet begynner å formes i klasserommet, og jeg følger ærlig opp med verdighetshistorier fra min egen ungdomstid. Om utfordringer, tilfeldigheter og om å være god nok. Ungdommene som snart er ferdige med første året på “helse og oppvekst”-linjen lytter interessert. Snart avløses mine historier av elevens egne historier. Noen prater uten filter, mens andre holder litt mer igjen. Noen historier er sterkere enn andre.
 
Når Global Dignity arrangerer treff på skoler, er det vanlig at veiledere og elever møtes først for å skape en forståelse for begrepet og fortelle hverandre verdighetshistorier. Deretter samles alle elever, lærere og veiledere i gymsalen hvor utvalgte historier blir fortalt foran alle til stede.
 
I klasserommet vårt er det særlig en historie som rører oss alle, og i samråd med kontaktlæreren velger vi ut denne eleven til å fortelle sin historie. Som veileder kjenner jeg på mange følelser. Det er en sterk historie hun skal fortelle, så fjernt fra mine egne opplevelser.
 
Like før hun skal opp på scenen, viser hun hendene sine til meg. De skjelver. I tillegg til de rundt 400 elevene, er kronprinsen, ordføreren, fylkesmannen, fylkesvaraordføreren, politimesteren og andre til stede i salen. Det kreves mot og trygghet til å gjøre det hun nå skal gjøre.
 
Det blir hennes tur, og hun går opp på scenen. Hun tar mikronfonen ut av stativet. All frykt er plutselig borte. Med klar og tydelig stemme forteller hun:
 
Jeg kommer fra en familie med utfordringer, og min historie handler om at jeg gruet meg til jul. Jeg var veldig lei meg og prøvde å ikke vise det til andre, men så oppdaget kontaktlæreren min det likevel. Hun spurte meg om hva som var galt, men jeg skammet meg sånn og sa ingenting i begynnelsen. Heldigvis fortalte jeg det til slutt, og da sa hun til meg, “kan du ikke feire jul hos oss?”, og det gjorde jeg. Så i dag vil jeg takke kontaktlæreren min for den verdigheten hun viste meg. Takk for at du var der for meg. Du er veldig grei.
 
Det er ikke bare veilederen hennes som tørker en tåre.
 
En sterk historie, en modig og reflektert tenåring og en kontaktlærer med et stort og varmt hjerte. Vi skjønner at kronprisen har truffet med Global Dignity initiativet.
 
Hun gir meg en klem og stråler. Hun har god grunn til å være stolt. I det hun forsvinner ut av salen, innser jeg at dette er en av mine absolutt mest givende dager på lang tid.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta en kort pause og tenke på verdighet og hva du legger i det. Husker du en situasjon der du viste verdighet for andre, eller at andre viste verdighet overfor deg?

 

God stemning i gymsalen under Global Dignity treffet

 

“Global Dignity er et uavhengig, ideelt og politisk nøytralt initiativ etablert av H.K.H. Kronprins Haakon, Professor Pekka Himanen (Finland) og leder av Operation Hope, John Bryant (USA). Ideen til Global Dignity oppsto i møter om internasjonale utfordringer under World Economic Forum i Davos i 2006. Initiativtakerne så et potensiale i å bruke begrepet verdighet som en kilde til positiv endring og utvikling.
Visjonen til Global Dignity er å virkeliggjøre den universelle retten alle mennesker har til å leve verdige liv. Tanken er at vi alle har mulighet til å styrke andre menneskers verdighet – og derigjennom styrke vår egen – gjennom valgene vi tar og måten vi bruker våre ressurser på. På denne måten kan vi alle bidra til en positiv samfunnsutvikling.” (globaldignity.no/)

 

 

 

Er du en ildsjel?

 

 
 
Dugnad er typisk norsk. I en uhøytidelig avstemming i 2004 ble dette ordet kåret til Norges nasjonalord. Spredt bosetning og århundre med trange kår har gjort noe med oss. Vi har lært at det eneste som går av seg selv er forfall, og skal vi få det bedre, må vi hjelpe hverandre.
 
Selv om lykken snudde da oljen ble funnet på den norske kontinentalsokkelen, står ulønnet frivillighetsarbeid fortsatt ved lag i det norske samfunn. Særlig innen idrett og organisasjoner er dugnad vanlig, men også i nabolag, skoler og barnehager finner vi dette.
 
Sannsynligvis inviteres du jevnlig til å delta på dugnader. Korpset trenger noen til å selge toalettpapir for å skaffe penger til reisekassen. Vinduskarmene i barnehagen trenger et strøk med maling. Rundt klubbhuset er hagen overgrodd, og hekker og busker må klippes. I håndballhallen må noen sitte i sekretæriatet når lagene spiller, og naboen lokker med øl til dem som blir med å bygger ferdig terrassen.
 
Uten dugnad ville mange idrettslag og organisasjoner ikke klart seg. Ofte er det ildsjeler som går i bresjen og får de andre med seg. I mange miljø er det flaut å lure seg unna fellesskapet.
 
Noen ganger inviteres det sågar til pliktig dugnad, hvilket jo er et paradoks. Da hender det at de som sluntrer unna må betale seg ut av arbeidet.
 
For folk flest er nok dugnad et positivt ladet ord. Men er alt positivt med ulønnet frivillighetsarbeid?
 
La oss ta et eksempel. Noen hytteeiere går sammen om å rydde og planere et kort landområde for å kunne kjøre helt frem til til hyttene sine. Det positive er at jobben blir gjort, men for noen er det kanskje litt negativt? Hva med bedrifter som lever av å lage veier? Slike dugnader spiser av levebrødet deres?
 
Det samme kan vi tenke om bedrifter som selger vaktmestertjenester. Er det positivt for dem at foreldrene til barna i barnehagen utfører småreperasjoner og maler litt her og der? Hva med byggmesteren som ikke får oppdraget med å bygge terrassen?
 
Selskaper må betale skatt på sine inntekter, men i følge Skattedirektoratet er det ikke skattepliktig å utføre gratisarbeid for venner. Forutsetningen er at det ikke er forventninger eller avtale om konkret motytelse, altså bytte av tjenester.
 
Når grenser dugnad til svart arbeid? Selskaper lønner ansatte og betaler skatt som kommer hele samfunnet til gode. Er det greit å ta fra dem levebrødet?
 
Uten å gå i dybden på det juridiske rundt dugnad, kan det være greit å reflektere over de etiske sidene.
Hva synes du om dugnad?
 
Norge er et av verdens rikeste land, men heldigvis er dugnad fortsatt typisk norsk.
 
Enten du er en ildsjel eller en som betaler for arbeidet, så er et godt valg i hverdagen å bidra uten å kreve noe i gjengjeld. Du vil uansett få tilbake noe som ikke måles i penger. Folkehøgskolerektoren Mikael Aksnes beskrev det slik:
 
“Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad”
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hva er ditt fotavtrykk?

 
En god bedriftskultur kan sammenlignes med et frodig og fargerikt blomsterbed. På samme måte som næringsrik jord utvikler blomster til sitt fulle potensiale, avgjør kvaliteten på bedriftskulturen om ansatte klarer å ta ut sitt beste. Det finnes forskjellige typer jord, avhengig av hvilke planter som skal dyrkes, og slik er det med bedriftskulturer også. Hvilken variant som passer for deg og din bedrift, avhenger av hva dere ønsker å drive frem.
 
I vår bedrift (Cegal) står en verdibasert kultur veldig sterkt. Vi sier at “it´s all about the people”, som i praksis betyr at alle våre ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. Trygge medarbeidere skal oppleve selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid sammen med mennesker som har gode hensikter. Med dette i bunn, har vi en kultur for å skape prestasjoner.
 
Et typisk kjennetegn på en bedriftskultur som fungerer godt, er at stolte medarbeidere på eget initiativ iverksetter aktiviteter for å styrke samhørigheten. Som leder er det da kun behov for å definere adferdsrommet, altså hvordan krav og forutsetninger rammer inn friheten til hva som er akseptert å gjøre.
 
Et eksempel på en aktivitet som ble satt i gang hos oss, er “Hva er ditt fotavtrykk?”. Denne aktiviteten ble lansert av en liten gruppe som på egen hånd ønsket å sette fokus på ansattes selvbilde. Hvem er du? Hvem vil du være, nå og i fremtiden? Hvordan vil ditt fotavtrykk se ut i fremtiden?
 
Kampanjen gikk ut til alle ansatte sammen med en kort video, hvor hensikten med kampanjen ble forklart. Etter hvert som kollegaer sendte inn sine “fotavtrykk” (maks 140 tegn), skrev gruppen dem ut og klippet arket slik at det lignet et fotavtrykk. Kort tid etter dukket anonyme papirfotavtrykk opp på pulter, vegger, gulv, trapper og møterom. Det var mange inspirerende selvbilder, og et av dem jeg husker best var: “Jeg skal smile i telefonen!”. Slikt blir det World Class Service av.
 
Denne fotavtrykkampanjen kan du lett ta med deg til din egen organisasjon, og link til inspirasjonsvideoen finner du nederst. I mellomtiden kan du jo tenke over ditt eget fotavtrykk. Hva står det på det?
 
Et godt valg i hverdagen er å beskrive sitt fotavtrykk.
Fortell hvem du er og lev opp til det.
 
 
Link til videoen:
http://youtu.be/liEAaf9bGFw
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Blir du misforstått?

 

 
 
Er du våken? Da er du allerede i gang. Du er en jeger, og du jakter på inntrykk.
 
Du har sofistikert utstyr tilgjengelig. Du har øyne som ser, og ører som hører. Du har smaksløker i munnen, og en nese for dufter. Ditt største organ, huden, lar deg berøre og kjenne. Du er som et levende og avansert overvåkningssenter. Byttet ditt, inntrykkene, videreformidles lynraskt via det indre bredbåndet ditt og frem til sentralnervesystemet.
 
Hva du har fanget av inntrykk, er det ingen som vet. Knapt nok du selv.
 
Inntrykksdatabasen din minner nemlig om en enorm samling av fotografier. Du knipser ofte og ukritisk, og mange bilder blir nesten like. Noen bilder blir dessuten uskarpe. Du skulle nok ha ryddet, kategorisert og slettet. Det finnes noen blinkskudd også. Kanskje du skulle forstørret noen av dem? Eller laget en fotominnebok?
 
Enten du blar i inntrykksdatabasen eller i bildesamlingen din, skjer det automatisk noe hos deg. Du begynner å tenke. Du begynner en indre dialog med deg selv. Hvis et bilde, eller et inntrykk, viser en vakker, rød rose, hva tenker du da? Tenker du på den første daten mellom deg og din kjære? Eller kanskje på begravelsen du var i? Det er også mulig å ikke tenke så mye, for eksempel å bare tenke at rosen er rød, ikke hvit eller en annen farge.
 
Hva du tenker, er det ingen som vet. Det er dine hemmeligheter.
 
Hemmeligheter er spennende, og samtidig kan de være ganske så risikofylte. Disse hemmelige tankene kan nemlig føre til følelser. Følte du noe da du tenkte på den røde rosen? Hvis du tenkte på daten deres, ble du sikkert glad? Men tenkte du på en begravelse, kjente du kanskje på en tomhet og trist følelse.
 
Gode følelser er fint, men tankene kan også føre til at du føler frykt, hat, sorg eller sinne. Dette er vonde følelser som ikke gjør livet ditt enklere. Når slike følelser begynner å vokse inni deg, kreves det trening i å kunne re-tenke for å skape nye og gode følelser.
 
Noen blir spesialister på å skjule følelsene sine. Andre viser sine følelser uten blygsel. Vet folk hva du føler?
 
Enten følelsene er gode eller vonde, har de en tendens til å påvirke adferden din. Det gjelder både hvordan du oppfører deg mot deg selv, men også hvordan du oppfører deg mot andre. Kroppsspråket og det verbale språket forsterker følelsen din, samtidig som andre erfarer det du gjør, og danner seg sine egne tanker.
 
Med unntak av det du gjør i skjul, er adferden din ingen hemmelighet. Tvert i mot. Av tanker, følelser og adferd, er adferd det absolutt enkleste å oppfatte. Husk derfor at adferden din går rett inn i andres inntrykksdatabaser. Der blir den tenkt på og tolket. Din adferd blir definert som deg og din personlighet.
 
At din adferd definerer deg, er selvfølgelig en utfordring. Noen ganger har du gjerne sagt noe før du fikk tenkt deg om? Du har hatt gode hensikter, men noe kom feil ut? Kanskje er du trist etter en traumatisk hendelse, og tankene om dette får aldri hvile? Når vi ikke skjønner adferden din, kan det skyldes at vi ikke forstår eller tenker over dine forutsetninger. Slik oppstår mange misforståelser.
 
Et godt valg i hverdagen er å være bevisst på hvordan inntrykk, tanker, følelser og adferd påvirker hverandre.
 
Inntrykk skaper tanker. Gode tanker skaper gode følelser. Gode følelser skaper gode handlinger.
 
Dine handlinger er deg.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hvor aktivt engasjert er du?

 
I følge The Gallup Management Journal (http://gmj.gallup.com) kan ansatte deles inn i tre kategorier: de som er aktivt engasjerte, de som er uengasjerte og de som er aktivt uengasjerte. For å forklare den prinsippielle forskjellen mellom dem, kan vi ta en serviett som eksempel.
 
La oss tenke oss at du kaster en serviett på gulvet, uten å ha planer om å ta den opp igjen. Da er du aktivt uengasjert. Du vet det er galt å forsøple, men du bryr deg ikke. Noen andre tar den sikkert opp?
 
Hvis du ikke har kastet servietten, men ser at den ligger der uten at du gjør noen ting, da er du uengasjert. Du vet det er galt å forsøple, men når det ikke er du som har gjort det, er det heller ikke ditt problem?
 
Den engasjerte tar opp servietten og kaster den. Det eneste riktige.
 
Vanligvis finner vi alle de tre kategoriene av ansatte på arbeidsplassen, og sånn er det kanskje hos deg også? Ofte er de uengasjerte i flertall. De ser at ting ikke er som det skal være, men de gjør ikke noe med det. De ser at kaffekoppene står i vasken, og ikke i vaskemaskinen. De ser at kaffeautomaten trenger rengjøring før ny kopp kaffe kan brygges, og de ser at kopimaskinen har gått tom for papir. De ser det, men velger å overse det. Hvor mange ganger har du kommet til et møterom, og det første du må gjøre er å rydde etter noen?
 
Det er kanskje grunn til å tro at de uengasjerte og aktivt uengasjerte, ikke bare oppfører seg slik som ansatt? Antakelig oppfører mange seg på samme måte ellers i samfunnet også. Du har sikkert møtt dem som ikke setter kassen på plass etter seg i sikkerthetskontrollen på flyplasser? Eller irritert deg over brukte engangsgriller som ligger strødd i naturen? For ikke å snakke om gulvet når du forlater kinosalen? Popcorn, papir, brusflasker… Hvor kommer alle disse aktivt uengasjerte menneskene fra? Tenker alle at “noen andre rydder etter meg”?
 
Et godt valg i hverdagen er å være aktivt engasjert. Gjør det som er riktig. Rydd etter deg, også når det ikke er du som har rotet. Vær en rollemodell.
 
Lykke til.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Nyttårsforsettet du klarer å holde

 

DSC_4752

 
 
Det var verken sykkel eller ski under juletreet vårt i år. Derimot var det et par iPad Air 2 på bestillingslisten. Før julekvelden var omme og julepapiret var ryddet bort, var innholdet på den gamle iPad-en synkronisert med den nye.
 
For et utrent øye, er det ingen forskjell på ny og gammel iPad Air. Kanskje ikke så rart, høyde og bredde er dønn lik. Legger vi dem ved siden av hverandre, klarer vi riktig nok å registerere at den nye er bittelitt tynnere enn forgjengeren. Hele 1,6 millimeter. Ungdommene i dag vet at ny A8 prosessor, et oppgradert 8 Megapixel kamera bak og den nye iOS 8.1-versjonen er det som betyr noe. Selvfølgelig må vi ha siste versjon. Den gamle legger vi i en hylle til vi har glemt den, vel vitende om at vi burde gitt den til noen mens den fortsatt fungerer.
 
Jul, eller ikke jul, vi får stadig mer av det vi allerede har. Det begynner å bli trangt i klesskaper, i boder, på barnerommene, i smykkeskrinene og i vinduskarmene.
 
Vi har alt, fordi vi kan. Hvorfor ikke kjøpe, når vi har anledning? Hvorfor ta til takke med den gamle, når den nye er tilgjengelig?
 
Vi vil ha den nye! Nå!
 
Dessuten har den gamle begynt å hangle litt. Den er jo snart et halvt år gammel, og ting er ikke “built to last” lenger. Fikse den gamle? Nei, det koster jo nesten like mye som å kjøpe ny. Dessuten har “alle” den nye. Eller så har de i det minste tenkt å kjøpe, så snart de får den inn på lager igjen.
 
Hvorfor er det slik? Hvorfor dreier en stor del av livet vårt seg om å “etterfylle” med nye produkter? Blir vi lykkeligere? Bedre mennesker? Kjærligere mot hverandre?
 
Betyr det noe at vårt “bruk og kast”-samfunn medfører forurensing og råvaremangel? At produkter må være så billige at de må lages av roboter, fordi mennesker er for dyre?
 
Da jeg var ung og gikk på ungdomsskolen, var det en genser som var veldig moderne. Jeg husker ikke merket lenger, men kanskje det var en “Poco Loco”. Jeg tryglet og ba mine foreldre. Alle hadde slik genser. Hvorfor kunne ikke jeg også?
 
Min mor sa:
 
– “Skjønner godt at du liker den, Frank Robert, men du må vente to måneder. Hvis du fortsatt liker den, skal du få den.”
 
Jeg husker jeg ble både glad og lei meg. Jeg ville jo hatt genseren med gang, men det var tross alt bedre å få den om to måneder, enn å ikke få den i det hele tatt. Da to måneder var gått, var genseren gått helt av moten. Jeg nevnte ikke noe for mor. Det hadde vært flaut å komme på skolen med den genseren nå.
 
Jeg lærte noe av min mor den gangen. Det er greit å kjøpe noe som vi virkelig har lyst på. Men et godt valg i hverdagen er å ikke kjøpe med en gang, selv om du kan og har mulighet. Vent å se om lysten er like stor etter en stund. Kanskje kjenner du at du gleder deg mer og mer. Kanskje glemmer du hva du ønsket deg.
 
Ditt nyttårsforsett?
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Jenta på venteværelset

 
Bare gå inn og vent i mens, sier den hyggelige, unge damen i resepsjonen, – så kommer legen og henter deg når han er klar. Hun peker på en sofagruppe på andre siden av glassveggen, og smiler som om hun prøver å si “det går nok bra, skal du se”. Jeg tar meg i å tenke at hun ikke er legen min, antakelig er hun assistenten hans, men av en eller annen grunn gjør ansiktet og stemmen hennes at jeg tror henne likevel. Jeg går inn.
 
I det lille venteværelset er alle vegger av glass, unntatt veggen som vender ut mot gaten. Her er det til gjengjeld et stort vindu hvor morgensolen står rett inn. Midt på gulvet er det to sorte skinnsofaer som står mot hverandre. Mellom sofaene er det et lavt salongbord i glass, og i det ene hjørnet av rommet står en automat med vann og kaffe. Jeg fyller et plastbeger med kaldt vann, og går mot sofaen som vender mot vinduet. På bordet foran meg ligger det diverse magasiner. Jeg registrerer raskt at det finnes verken tegneserier, bilblader, klokkeblader eller noe annet som er interesserer meg, kun magasiner om helse, og hvordan vi kan leve med sykdommer. Jeg lar bladene ligge.
 
Rett over meg, i den andre sofaen, sitter en ung, mørkeblond jente og stirrer på mobilen sin. Hun enser meg ikke, og jeg setter meg ned uten at vi hilser på hverandre. Hun trykker raskt på mobilen med den høyre pekefingeren, og jeg kan høre det klikker hver gang neglen treffer glassflaten. Det vakre ansiktet ser alvorlig ut. Munnen er lukket.
 
Hun stopper å skrive, men de brune øynene viker ikke fra telefonen. Det er som om hun ser rett gjennom den. Kan hun ha oppdaget at jeg observerer henne? Jeg flytter blikket lynraskt mot vinduet. Stillheten varer bare et kort øyeblikk, så hører jeg klikkelyden igjen.
 
Jeg fortsetter å se ut av vinduet. Den tidlige solen gir glød og varme til høstfargene, og de lette solstrålene føles vidunderlig mot ansiktet. Jeg lukker øynene, men må lukke de opp igjen. Jeg kan ikke gå glipp av det vakre livet som spilles av utenfor vinduet.
 
Klikkelyden stopper, og i øyekroken kan jeg se henne lese. Hun sveiper teksten sakte. Øynene er konsentrerte, og mimikken i ansiktet er monotont og uten følelser. Hva er det hun leser om? Er hun nervøs for noe? Er hun engstelig for at hun feiler noe alvorlig? Jeg ser på henne igjen, men jeg klarer ikke å lese ansiktsuttrykket hennes.
 
Hun ser ikke opp fra mobilen en eneste gang, og jeg vet ikke om hun Googler sykdommer eller kjeder seg. Hun unngår i hvert fall å møte blikket mitt. Er hun menneskesky?
 
Tankene mine spinner hvileløst videre. Mobiltelefoner er et betent tema i våre dager og er stadig oppe i media. Vi hører om ungdommene som ikke hører når du snakker til dem, men som svarer deg umiddelbart på chat. Vi hører om husregler der alle legger bort mobilen under middagen, og om vennegjenger som avtaler at den første som rører mobilen må ta restaurantregningen.
 
Det har faktisk gått så langt at et norsk teleselskap har lansert en app som “hjelper deg å være til stede i øyeblikket”. På deres nettsider kan vi lese: “Når du trykker på appen, måler den tiden du ikke bruker på noen av telefonens funksjoner, men i stedet nyter din sønns danseforestilling, en god samtale eller en vakker solnedgang. Med en gang du plukker opp mobilen for å svare på et anrop eller sender en sms, slutter appen å telle tiden.”
 
Hva har skjedd med oss, når noen mener vi trenger en app for å være til stede?
 
Mobiltelefonene har rett og slett invadert oss. Teknologien har invadert oss. Den unge jenta på venteværelset har ikke opplevd et liv uten mobil, og nå gjør hun bare som sine jevnaldrende. I stedet for å hilse og kanskje prate med meg, kommuniserer hun heller digitalt med sine venner og holder seg oppdatert på det som skjer. Den menneskelige faktoren lever videre, men i en annen form.
 
Og mer vil det bli. Livet vårt digitaliseres. Snart vil vi se at husholdningsapparater, biler, klær og andre ting vi omgir oss med i hverdagen blir tilkoblet internett og kommuniserer med hverandre. Det kan virke som alt blir mer komplisert, men i bunn og grunn er drivkraften bak teknologiutviklingen å gjøre livet enklere.
 
Et godt valg i hverdagen er å bidra til balanse i vårt digitaliserte liv. Ikke la teknologien ta helt over. Vi trenger fortsatt klemmer, hjelp til å tørke tårer, møte øyne som stråler, føle oss verdsatt og alt det andre som teknologien ikke kan erstatte.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Mynten i nøkkelskapet

Det er en overskyet tirsdag ettermiddag i Stavanger. Jeg har min faste svømmetrening og er sliten etter noen harde intervaller. Det merkes at kroppen ikke er like sprek lenger, men jeg er fornøyd med egen innsats. Jeg har ingen planer om å vinne noe. Premien min er et fullt timeglass i badstuen når treningen er unnagjort.

Svetten renner fra pannen. En mental omstart avsluttes med en iskald dusj for å kjøle meg ned.

Inne i garderoben er det kommet noen gutter i 14-15 årsalderen. De jobber iherdig med å markere sine posisjoner. Språket er direkte og tidvis vulgært. Alle vil være leder av flokken, men det er lett å se hvem som er øverst. Han leder an, og alt han sier forsterkes straks av de andre. Det finnes et hieraki inne i garderoben.

Den ene tenåringen har med seg en yngre bror. Lillebroren er kanskje 11-12 år og nederst i hierakiet. Gutten tror de ler med ham, men han er bare en leke for dem.

Jeg tar mynten ut av låsen i nøkkelskapet mitt. Samtidig ser jeg lillebroren går fra skap til skap og leter etter gjenglemte mynter. Han nærmer seg mitt skap. Kommentarene hagler fra de eldre guttene. De synes åpenbart det er flaut å mangle penger, men det er enda flauere å lete etter penger i skaplåsene. Han finner ingen mynter.

I det han skal passere meg, møter jeg blikket hans. Store, brune øyne. Vant til å bli mobbet. Vant til å ha lave forventninger. Jeg har fortsatt mynten i hånden min, og uten å tenke, legger jeg den tilbake i returhullet i låsen. Øynene hans følger etter mynten. Så ser han opp på meg igjen. Alle hans bevegelser fryser for et kort øyeblikk, mens hodet hans bearbeider en ny opplevelse. Så smiler han forsiktig. Han skjønner at det er hans mynt som ligger der. Uten et ord, napper han mynten ut av låsen, og løper bort til guttene for å vise resultatet av skattejakten, men de ser ham ikke.

Det er ikke enkelt å være ungdom. Alle har behov for å bli sett, hørt og verdsatt, men mange unge føler at de havner i skyggen av sine jevnaldrende. Et godt valg i hverdagen er å forsøke å være en god og voksen rollemodell som viser at du bryr deg, uavhengig av posisjoner og hierakier.

 

AnnonseHeader1

 

Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 

Husker du læreren din?

Det er snart 40 år siden jeg begynte på barneskolen, og jeg husker henne ennå, den første læreren min. Det vil si, på den tiden kalte vi henne for frøken. Frøken Eide. Vi var den beste klassen hun hadde hatt, sa hun, og vi trodde på det. Alle sammen.
 
Etter så mange år, er det fortsatt noe av frøken Eide igjen hos meg. Det er nifst å tenke på. Frøken Eide hadde en enorm innflytelse og makt. Ikke bare på oss elever. Våre foreldre lyttet også lydig.
“Frøken Eide har sagt…”, kunne foreldrene våre si, og da ble det slik. Enten det gjaldt leksearbeid eller hva vi skulle hjelpe til med hjemme. Hun var rosende og støttende, og brukte ikke hersketeknikker, naturligvis. Alt for å få det beste ut av oss barn, uavhengig av hvor eller hvem vi kom fra.
 
Jeg husker frøken Eide som snill og forståelsesfull og trygg. Hun kunne se på oss om noe ikke var som det skulle, og da pratet vi om det, og hun trøstet oss. Kanskje hjalp hun oss med å knytte skoene, eller gav oss ideér til hva vi skulle skrive om når vi skulle skrive fortellinger. Hun plastret og trøstet oss om vi hadde slått oss, og irettesatte oss om vi sa eller gjorde noe som ikke passet seg. Vi visste at hun snakket med de hjemme, og at hun kjente våre brødre og søstre.
 
Hadde du spurt meg hva sommerferie var den gangen, hadde jeg svart “skolefri”. Likevel, fri fra skolen eller ikke, frøken Eide tenkte alltid på oss elever. I sommerferiene sendte hun oss personlige postkort, og vi sendte svar tilbake. Jeg husker ennå postkortet vi kjøpte til henne i Legoland. Jeg var så kry.
 
Frøken Eide har lært meg å vente på tur, å lese, skrive og regne. Hun lærte meg å svømme, spille blokkfløyte, strikke og sy, i tillegg til de første engelske ordene. Hun lærte meg å ha mot til å tørre å stå på en scene og snakke for en forsamling.
 
Læreren er en trygg og viktig rolle i et barns liv.
Et godt valg i hverdagen er å vise takknemlighet for alt du og barna dine har lært.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Telthistorien

 

DSC_4752Leaflet | DNT, © Kartverket

 
 
Tenk deg at du er en lærer, og at du har en klasse med deg opp på fjellet. Du sier til elevene:
 
– Nå skal vi ha det kjekt denne helgen, men først er det noen ting vi må gjøre. Noen må sette opp telt. Noen må lage mat. Noen må vaske opp, det er kanskje litt kjedelig, men det må gjøres. Er det noen som vil sette opp telt?
 
– Jeg!
 
Flere elever rekker hendene i været umiddelbart. Det er alltid noen som har veldig lyst til å sette opp telt.
 
– OK, da setter dere opp telt. Husk at dere må finne en god plass. Vi vil sove godt, og det bør være vann og brensel i nærheten til de som skal lage mat og ordne andre ting. Husk også at det kan blåse kraftig opp her på fjellet.
 
De finner den beste plassen, og de bardunerer godt.
 
– Dette teltet skal aldri kunne blåse ned, selv om det blir storm, roper en av elevene begeistret.
 
De passer på at det er behagelig å ligge, helst med hodet litt høyere enn beina. I hvert fall ikke omvendt. De bryr seg ikke så mye om de andre som lager mat og gjør andre ting. De andre får holde på med sitt, med mindre de er ferdige med oppgaven.
 
– Vi er ferdige med å sette opp telt, lærer. Er det noe mer vi skal gjøre?
 
– Veldig bra. Ja, kan dere se om noen av de andre gruppene trenger hjelp til noe?
 
Det er ikke bare de kjekke oppgavene som blir gjort. Det er alltid noen som påtar seg de kjedelige tingene også.
 
– Jeg kan godt være med å vaske opp, lærer. Det går helt fint for meg.
 
Hvis du som lærer skal lykkes med å lage en hyggelig helg på fjellet med klassen din, må du sørge for at elevene forstår oppgavene som må utføres. Du må legge til rette for at oppgavene kan gjøres, og at de som gjør oppgavene aller helst gjør dem med glede. Du må gi dem ros når de lykkes, og veilede dem når de behøver hjelp.
 
Mye av det som skal gjøres på en slik fjelltur, går helt av seg selv. Klassen har kanskje gledet seg lenge, og når helgen endelig er kommet, er alle klar til innsats. Det er samhold, sprudlende energi og godt humør i gruppen. Turen er godt planlagt, og alle vet at de må være med å bidra.
 
Det er også mye som ikke går av seg selv. Det er derfor det må være med en lærer. Din viktigste oppgave på turen er å sørge for at det som ikke skjer automatisk, skjer likevel.
 
Du er kanskje ikke lærer i virkeligheten, men kanskje du er leder?
 
På jobben vår snakker vi ofte om teltturen når vi omtaler strategiske mål. Nå er det nok ikke vanlig at lærerne tar elevene med seg på helgeturer lenger, men historien fungerer for oss likevel. Vi liker å legge frem oppgaver, og å invitere kollegaer til engasjement og begeistring. Å pålegge noen oppgaver de ikke synes noe om, fungerer sjelden bra. Våre ledere skal sørge for at reisen blir god, at det er tilrettelagt for alle rammefaktorene, og at vi kommer oss gjennom på best mulig måte. Vi vil ikke ha uhell eller sure miner. Vi vil ha samhold, og vi vil gjøre hverandre gode. Vi vil ha glede og entusiasme, trygghet og tillit, og ikke minst, vi vil prestere. Vi vil komme hjem og si:
 
– Vi gjorde det! Det var utfordrende når det stod på, men nå føles det bare fantastisk. Gleder meg til neste tur!
 
Lærere kan være gode forbilder for oss ledere.
 
Et godt valg i hverdagen er å tilrettelegge for godt samspill.
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten