Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Stopp ryktene!

 
Det nærmer seg skolestart, og mange forventningsfulle barn går en spennende tid i møte. Dessverre vet vi at noen av disse barna kommer til å bli plaget av sine medelever. Dette korte innlegget er en liten påminnelse om en enkel sak som du som forelder kan gjøre for å stoppe ditt barn fra å spre rykter om andre.
 
Først en liten presisering. Mobbing defineres som gjentatt plaging over tid. Dette tas alvorlig på skolene, og det kjøres stadig kampanjer for å få fokus på problemet. Våre lærere gjør en fantastisk jobb for å skape et godt læringsmiljø, og det omfatter selvfølgelig trygge omgivelser hvor elevene føler seg sett, hørt og verdsatt.
 
Dog ligger hovedansvaret for barnas oppførsel på foreldrene, altså på deg og alle andre foresatte der ute.
 
Som forelder er du en rollemodell som barna ser opp til. Det du gjør, gjør barna. Den lille historien du nå skal få høre, kan det godt være du har hørt flere ganger tidligere, men det gjør ingen ting.
 
Et godt valg i hverdagen er å lære seg historien, leve etter den selv og ikke minst, fortell den til dine barn.
 

    Det kom en mann til Sokrates og sa:
    «Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner.»
    Sokrates svarte:
    «Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de tre sikter.»
    Mannen kjente ikke til de tre sikter, så Sokrates sa: «Det første er sannhetens sikt.
    Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?»
    «Nei, sikker er jeg ikke», sa mannen, «For jeg har hørt det av andre».
    «Ja, men så har du vel siktet gjennom godhetens sikt?», spurte Sokrates.
    Mannen ristet på hodet.
    «Nå, men det tredje siktet da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noe nytte?»
    Da mannen skamfull bøyde hodet, sluttet Sokrates:
    «Ja, men når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, så behold det for deg selv.»

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Nyttårsforsettet du klarer å holde

 

DSC_4752

 
 
Det var verken sykkel eller ski under juletreet vårt i år. Derimot var det et par iPad Air 2 på bestillingslisten. Før julekvelden var omme og julepapiret var ryddet bort, var innholdet på den gamle iPad-en synkronisert med den nye.
 
For et utrent øye, er det ingen forskjell på ny og gammel iPad Air. Kanskje ikke så rart, høyde og bredde er dønn lik. Legger vi dem ved siden av hverandre, klarer vi riktig nok å registerere at den nye er bittelitt tynnere enn forgjengeren. Hele 1,6 millimeter. Ungdommene i dag vet at ny A8 prosessor, et oppgradert 8 Megapixel kamera bak og den nye iOS 8.1-versjonen er det som betyr noe. Selvfølgelig må vi ha siste versjon. Den gamle legger vi i en hylle til vi har glemt den, vel vitende om at vi burde gitt den til noen mens den fortsatt fungerer.
 
Jul, eller ikke jul, vi får stadig mer av det vi allerede har. Det begynner å bli trangt i klesskaper, i boder, på barnerommene, i smykkeskrinene og i vinduskarmene.
 
Vi har alt, fordi vi kan. Hvorfor ikke kjøpe, når vi har anledning? Hvorfor ta til takke med den gamle, når den nye er tilgjengelig?
 
Vi vil ha den nye! Nå!
 
Dessuten har den gamle begynt å hangle litt. Den er jo snart et halvt år gammel, og ting er ikke “built to last” lenger. Fikse den gamle? Nei, det koster jo nesten like mye som å kjøpe ny. Dessuten har “alle” den nye. Eller så har de i det minste tenkt å kjøpe, så snart de får den inn på lager igjen.
 
Hvorfor er det slik? Hvorfor dreier en stor del av livet vårt seg om å “etterfylle” med nye produkter? Blir vi lykkeligere? Bedre mennesker? Kjærligere mot hverandre?
 
Betyr det noe at vårt “bruk og kast”-samfunn medfører forurensing og råvaremangel? At produkter må være så billige at de må lages av roboter, fordi mennesker er for dyre?
 
Da jeg var ung og gikk på ungdomsskolen, var det en genser som var veldig moderne. Jeg husker ikke merket lenger, men kanskje det var en “Poco Loco”. Jeg tryglet og ba mine foreldre. Alle hadde slik genser. Hvorfor kunne ikke jeg også?
 
Min mor sa:
 
– “Skjønner godt at du liker den, Frank Robert, men du må vente to måneder. Hvis du fortsatt liker den, skal du få den.”
 
Jeg husker jeg ble både glad og lei meg. Jeg ville jo hatt genseren med gang, men det var tross alt bedre å få den om to måneder, enn å ikke få den i det hele tatt. Da to måneder var gått, var genseren gått helt av moten. Jeg nevnte ikke noe for mor. Det hadde vært flaut å komme på skolen med den genseren nå.
 
Jeg lærte noe av min mor den gangen. Det er greit å kjøpe noe som vi virkelig har lyst på. Men et godt valg i hverdagen er å ikke kjøpe med en gang, selv om du kan og har mulighet. Vent å se om lysten er like stor etter en stund. Kanskje kjenner du at du gleder deg mer og mer. Kanskje glemmer du hva du ønsket deg.
 
Ditt nyttårsforsett?
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Jenta på venteværelset

 
Bare gå inn og vent i mens, sier den hyggelige, unge damen i resepsjonen, – så kommer legen og henter deg når han er klar. Hun peker på en sofagruppe på andre siden av glassveggen, og smiler som om hun prøver å si “det går nok bra, skal du se”. Jeg tar meg i å tenke at hun ikke er legen min, antakelig er hun assistenten hans, men av en eller annen grunn gjør ansiktet og stemmen hennes at jeg tror henne likevel. Jeg går inn.
 
I det lille venteværelset er alle vegger av glass, unntatt veggen som vender ut mot gaten. Her er det til gjengjeld et stort vindu hvor morgensolen står rett inn. Midt på gulvet er det to sorte skinnsofaer som står mot hverandre. Mellom sofaene er det et lavt salongbord i glass, og i det ene hjørnet av rommet står en automat med vann og kaffe. Jeg fyller et plastbeger med kaldt vann, og går mot sofaen som vender mot vinduet. På bordet foran meg ligger det diverse magasiner. Jeg registrerer raskt at det finnes verken tegneserier, bilblader, klokkeblader eller noe annet som er interesserer meg, kun magasiner om helse, og hvordan vi kan leve med sykdommer. Jeg lar bladene ligge.
 
Rett over meg, i den andre sofaen, sitter en ung, mørkeblond jente og stirrer på mobilen sin. Hun enser meg ikke, og jeg setter meg ned uten at vi hilser på hverandre. Hun trykker raskt på mobilen med den høyre pekefingeren, og jeg kan høre det klikker hver gang neglen treffer glassflaten. Det vakre ansiktet ser alvorlig ut. Munnen er lukket.
 
Hun stopper å skrive, men de brune øynene viker ikke fra telefonen. Det er som om hun ser rett gjennom den. Kan hun ha oppdaget at jeg observerer henne? Jeg flytter blikket lynraskt mot vinduet. Stillheten varer bare et kort øyeblikk, så hører jeg klikkelyden igjen.
 
Jeg fortsetter å se ut av vinduet. Den tidlige solen gir glød og varme til høstfargene, og de lette solstrålene føles vidunderlig mot ansiktet. Jeg lukker øynene, men må lukke de opp igjen. Jeg kan ikke gå glipp av det vakre livet som spilles av utenfor vinduet.
 
Klikkelyden stopper, og i øyekroken kan jeg se henne lese. Hun sveiper teksten sakte. Øynene er konsentrerte, og mimikken i ansiktet er monotont og uten følelser. Hva er det hun leser om? Er hun nervøs for noe? Er hun engstelig for at hun feiler noe alvorlig? Jeg ser på henne igjen, men jeg klarer ikke å lese ansiktsuttrykket hennes.
 
Hun ser ikke opp fra mobilen en eneste gang, og jeg vet ikke om hun Googler sykdommer eller kjeder seg. Hun unngår i hvert fall å møte blikket mitt. Er hun menneskesky?
 
Tankene mine spinner hvileløst videre. Mobiltelefoner er et betent tema i våre dager og er stadig oppe i media. Vi hører om ungdommene som ikke hører når du snakker til dem, men som svarer deg umiddelbart på chat. Vi hører om husregler der alle legger bort mobilen under middagen, og om vennegjenger som avtaler at den første som rører mobilen må ta restaurantregningen.
 
Det har faktisk gått så langt at et norsk teleselskap har lansert en app som “hjelper deg å være til stede i øyeblikket”. På deres nettsider kan vi lese: “Når du trykker på appen, måler den tiden du ikke bruker på noen av telefonens funksjoner, men i stedet nyter din sønns danseforestilling, en god samtale eller en vakker solnedgang. Med en gang du plukker opp mobilen for å svare på et anrop eller sender en sms, slutter appen å telle tiden.”
 
Hva har skjedd med oss, når noen mener vi trenger en app for å være til stede?
 
Mobiltelefonene har rett og slett invadert oss. Teknologien har invadert oss. Den unge jenta på venteværelset har ikke opplevd et liv uten mobil, og nå gjør hun bare som sine jevnaldrende. I stedet for å hilse og kanskje prate med meg, kommuniserer hun heller digitalt med sine venner og holder seg oppdatert på det som skjer. Den menneskelige faktoren lever videre, men i en annen form.
 
Og mer vil det bli. Livet vårt digitaliseres. Snart vil vi se at husholdningsapparater, biler, klær og andre ting vi omgir oss med i hverdagen blir tilkoblet internett og kommuniserer med hverandre. Det kan virke som alt blir mer komplisert, men i bunn og grunn er drivkraften bak teknologiutviklingen å gjøre livet enklere.
 
Et godt valg i hverdagen er å bidra til balanse i vårt digitaliserte liv. Ikke la teknologien ta helt over. Vi trenger fortsatt klemmer, hjelp til å tørke tårer, møte øyne som stråler, føle oss verdsatt og alt det andre som teknologien ikke kan erstatte.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Husker du?

 

Frank Robert Garneng, 5 år

 
 
Det var en stor og grønn ligusterhekk på begge sider av smijernsporten som ledet ut på fortauet fra huset vårt. Til høyre for oss bodde Elisabeth med foreldrene sine i et rødt hus med hvite vinduskarmer. Til venstre bodde Ole Morten og lillebroren Helge sammen med moren sin. Faren deres var sjømann og kokk, og han var nesten aldri hjemme. Hvis jeg gikk gjennom porten, og over gaten, og løp gjennom hagen til gamle fru Pedersen, kom jeg til den største lekeplassen. Her var jeg nesten hver dag, bortsett fra når jeg var syk. En gang hadde jeg røde prikker over hele kroppen, og mor kalte dem røde hunder, men det var feil. Jeg hadde fått meslinger, og det kunne ligne litt på røde hunder, hadde doktor Nilsen sagt. Når jeg var frisk, lekte jeg alltid på lekeplassen, sånn som de andre barna. Det var et stort stativ som var laget av jernrør som var sveiset sammen og malt etterpå. Det var mest grønt, men noen plasser var det fortsatt rødt. Når mor var med og passet på oss, fikk jeg lov til å henge opp ned på stativet. Selv om jeg strakk armene helt ut, kunne jeg ikke ta i bakken, så det var ganske høyt. En gang falt jeg ned, og da fikk jeg ikke lov til å henge flere ganger.
 
Det stod også en gammel folkevogn, type 2 på den andre siden av lekeplassen. Det var sikkert noen som ikke hadde behov for den lenger, og nå stod den der uten at noen passet på den. Den var rød og hvit, sånn som huset til Elisabeth. En gang dyttet Ole Morten døren hardt igjen, akkurat da jeg hadde fingrene i dørkarmen. Da begynte Ole Morten å gråte og løp og gjemte seg, mens en stor jente som sikker var snart voksen, trøstet meg og fulgte meg hjem til mor. Jeg husker mor sa til far at han måtte bære meg bort til doktor Nilsen, og selv om jeg var 4 år og kunne gått selv, var det godt å bli båret. Doktor Nilsen sa jeg måtte ha en hvit vott på meg noen dager, og siden jeg var så flink, fikk jeg lov til å velge et lekedyr fra skoesken han hadde på telefonbordet i gangen, ut til venteværelset.
 
Doktor Nilsen var nesten alene om ha innlagt telefon. Far hadde satt seg opp på venteliste, men vi fikk aldri innlagt telefon så lenge vi bodde i det huset. Mor mente det ikke var så viktig med hele telefonen, for det tok jo ikke mer enn 7-8 minutter å gå ned til den røde telefonkiosken utenfor kolonialbutikken. Når jeg var med mor til kiosken for å ringe, pleide jeg alltid sitte oppå stativet der telefonkatalogene hang bortover. Det var en telefonkatalog for hvert fylke, men vi brukte nesten alltid bare den ene som hang helt til venstre. Mor sa vi kjente bare folk som bodde i Rogaland, og det var for dyrt å ringe riks uansett.
 
Over døren til kolonialbutikken hang et skilt hvor det stod Kjøbmand Helge O. Larsen, og noen ganger fikk jeg lov til å gå helt alene til kjøpmann Larsen for å handle for mor. Da hadde jeg en firkantet, blå ryggsekk med hvite reimer og hvite bæreseler på ryggen, og oppi den hadde mor lagt handlelisten til kjøpmann Larsen. Jeg skulle ha én kartong med melk, én servelatpølse i oransje plast og én pakke med fårepølse. Som belønning for at jeg var så flink og hjalp mor, fikk jeg også lov å kjøpe én godteri, eller snop, som vi sa. Valget stod mellom Fox eller Nox, og det ble nesten alltid Fox.
 
En gang jeg gikk hjem fra kjøpmann Larsen, så jeg en gutt som kikket ut fra et vindu. Han var sikkert yngre enn meg, for jeg kunne bare skimte hodet hans over vinduskarmen. Han var helt mørk i ansiktet og hadde sort, krøllet hår. En sånn gutt hadde jeg aldri sett før. Ikke hadde jeg sett mørke mennesker på TV heller, for på den tiden hadde vi ikke fargefjernsyn. Jeg løp hjem.
 
Den neste tirsdagen, da mor og jeg gikk til musikkbarnehagen, kom den lille mørkhudede gutten med moren sin. Han het Chike og var like gammel som meg. Alle mødrene sa at nå skulle vi barna være venner med Chike, og så var vi det. Chike og jeg fikk utdelt hver vår tamburin, mor til Silje satte seg ved pianoet og resten barnehageorkesteret fant frem instrumentene de hadde fått utdelt. Så begynte vi å spille på instrumentene og synge: “Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa. Han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa. Han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av strå. Men Hoa likte buksa godt, for han var en ekte hottentott”. Alle mødrene smilte og klappet, mens vi barna praktiserte innvandrerintegrering på sitt enkle og naturlige vis. Selvfølgelig helt politisk ukorrekt i dag, og helt fjernet fra Torbjørn Egners visebok etter 2006, men på den tiden var den til glede for store og små.
 
Vi flyttet fra huset med ligusterhekken og smijernsporten da jeg var 5 år, men hva som skjedde da er en annen historie.
 

Minnene fra da jeg var barn blir naturligvis svakere og svakere. Det er litt trist, for de gir meg mange gode følelser, og de er på mange måter noe av grunnen til at jeg har blitt til den jeg er i dag. Jeg var heldig og hadde en god og trygg oppvekst, men slik er det ikke for alle. Et godt valg i hverdagen er derfor å ta vare på de beste minnene, og gi dine egne barn en oppvekst som de minnes med glede.
 
 

Merk. Denne historien er ikke en nøyaktig dokumentasjon av fortiden. Den er ment å inspirere til refleksjon. Alle navn er derfor byttet ut.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Værmeldingen

 
Det regner, og sommerens farger er borte. Jeg sitter i godstolen med mac-en min på fanget, og på skjermen lyser et eksotisk reisemål. Et lekkert hotell er plassert rett ved den vakre stranden. Havet er turkisblått, og midt på den mørkeblå himmelen henger en stor flott sol. Reisebyrået kaller det drømmereiser. Jeg ser ut på regnet og drømmer. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg se solen.
 
Jeg legger hodet bakover på puten og begynner å tenke.
 
Klokken var litt over halv åtte, og jeg hadde akkurat satt bilen fra meg i parkeringshuset. På vei til kontoret, møtte jeg en en gammel bekjent av meg. Det må ha vært over 20 år siden sist. Han oppdaget meg først.
 
– Hei, Frank, fine været og beine veien!
 
Jeg snudde meg, og der sto min gamle studievenn og smilte.
 
– Hei, så kjekt å se deg, svarte jeg og smilte tilbake. Det var lenge siden.
 
– For et møkkavær, fortsatte han. Nå er det tydeligvis slutt på sommeren, eller hva?
 
– Ja, det ser slik ut, svarte jeg høflig.
 
Han fortsatte å snakke om det dårlige været. Så fulgte han opp med å fortelle om været i sommerferien på Sørlandet, før han plutselig sa:
 
– Du, jeg må løpe, har et møte som begynner snart. Vi snakkes!
 
– Okay, kjekt å se deg, ropte jeg etter ham.
 
Jeg fortsatte videre til kontoret, glad for å ha møtt ham, men også litt oppgitt. Vi hadde ikke sett hverandre på over 20 år, og alt han hadde tid til var å snakke om været. Kunne han ikke heller budt på seg selv? Kanskje sagt “kjekt å se deg også”, eller “hvordan går det med deg?”
 
Møtet med min gamle studievenn og vår overfladiske samtale vil ikke ut av hodet. Jeg setter meg i den røde ørelappstolen i stuen og åpner mac-en. Det er da jeg innser at jeg ikke engang husker hva han heter. Jeg googler “sol” i stedet. Drømmereisen med den vakre stranden og det turkisblå havet byr på seg selv uten å nøle.
 
Jeg har fortsatt hodet på puten, og en historie om min datter dukker opp på netthinnen.
 
Da Line gikk på barneskolen, spurte læreren en dag om barna kunne lage sin egen “værmelding”. De fikk etter hvert rutine på dette, og startet hver morgen med å fortelle hvordan de hadde det gjennom å melde været. Hun kom oftest hjem og fortalte at hun hadde meldt sol. Sol for varme, glede og trygghet. En gang overrasket hun derimot med å ha meldt om lyn og torden. Den rosa favorittgenseren lå i skittentøyskurven, og hun hadde vært både sint og lei seg. Ikke rart det tordnet i henne. Hun fortalte også om medelever som meldte regn. Det kunne være fordi en kanin var død, eller fordi noen foreldre hadde kranglet.
 
I en alder av syv til åtte år gamle, lærte disse barna paradoksalt nok å snakke om følelser gjennom å utrykke sine personlige værmeldinger. Samtidig som læreren antakelig fikk en viss forståelse for hvordan dagen i klasserommet ville bli.
 
Et godt valg i hverdagen er å spørre de rundt oss hvordan de har det, istedet for å snakke om været.
 
 


Følg min Facebook side for oppdatering på nye blogginnlegg.

 
 

Husker du læreren din?

 

 
 

Det er snart 40 år siden jeg begynte på barneskolen, og jeg husker henne ennå, den første læreren min. Det vil si, på den tiden kalte vi henne for frøken. Frøken Eide. Vi var den beste klassen hun hadde hatt, sa hun, og vi trodde på det. Alle sammen.
 
Etter så mange år, er det fortsatt noe av frøken Eide igjen hos meg. Det er nifst å tenke på. Frøken Eide hadde en enorm innflytelse og makt. Ikke bare på oss elever. Våre foreldre lyttet også lydig.
“Frøken Eide har sagt…”, kunne foreldrene våre si, og da ble det slik. Enten det gjaldt leksearbeid eller hva vi skulle hjelpe til med hjemme. Hun var rosende og støttende, og brukte ikke hersketeknikker, naturligvis. Alt for å få det beste ut av oss barn, uavhengig av hvor eller hvem vi kom fra.
 
Jeg husker frøken Eide som snill og forståelsesfull og trygg. Hun kunne se på oss om noe ikke var som det skulle, og da pratet vi om det, og hun trøstet oss. Kanskje hjalp hun oss med å knytte skoene, eller gav oss ideér til hva vi skulle skrive om når vi skulle skrive fortellinger. Hun plastret og trøstet oss om vi hadde slått oss, og irettesatte oss om vi sa eller gjorde noe som ikke passet seg. Vi visste at hun snakket med de hjemme, og at hun kjente våre brødre og søstre.
 
Hadde du spurt meg hva sommerferie var den gangen, hadde jeg svart “skolefri”. Likevel, fri fra skolen eller ikke, frøken Eide tenkte alltid på oss elever. I sommerferiene sendte hun oss personlige postkort, og vi sendte svar tilbake. Jeg husker ennå postkortet vi kjøpte til henne i Legoland. Jeg var så kry.
 
Frøken Eide har lært meg å vente på tur, å lese, skrive og regne. Hun lærte meg å svømme, spille blokkfløyte, strikke og sy, i tillegg til de første engelske ordene. Hun lærte meg å ha mot til å tørre å stå på en scene og snakke for en forsamling.
 
Læreren er en trygg og viktig rolle i et barns liv.
Et godt valg i hverdagen er å vise takknemlighet for alt du og barna dine har lært.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

Telthistorien

 

DSC_4752Leaflet | DNT, © Kartverket

 
 
Tenk deg at du er en lærer, og at du har en klasse med deg opp på fjellet. Du sier til elevene:
 
– Nå skal vi ha det kjekt denne helgen, men først er det noen ting vi må gjøre. Noen må sette opp telt. Noen må lage mat. Noen må vaske opp, det er kanskje litt kjedelig, men det må gjøres. Er det noen som vil sette opp telt?
 
– Jeg!
 
Flere elever rekker hendene i været umiddelbart. Det er alltid noen som har veldig lyst til å sette opp telt.
 
– OK, da setter dere opp telt. Husk at dere må finne en god plass. Vi vil sove godt, og det bør være vann og brensel i nærheten til de som skal lage mat og ordne andre ting. Husk også at det kan blåse kraftig opp her på fjellet.
 
De finner den beste plassen, og de bardunerer godt.
 
– Dette teltet skal aldri kunne blåse ned, selv om det blir storm, roper en av elevene begeistret.
 
De passer på at det er behagelig å ligge, helst med hodet litt høyere enn beina. I hvert fall ikke omvendt. De bryr seg ikke så mye om de andre som lager mat og gjør andre ting. De andre får holde på med sitt, med mindre de er ferdige med oppgaven.
 
– Vi er ferdige med å sette opp telt, lærer. Er det noe mer vi skal gjøre?
 
– Veldig bra. Ja, kan dere se om noen av de andre gruppene trenger hjelp til noe?
 
Det er ikke bare de kjekke oppgavene som blir gjort. Det er alltid noen som påtar seg de kjedelige tingene også.
 
– Jeg kan godt være med å vaske opp, lærer. Det går helt fint for meg.
 
Hvis du som lærer skal lykkes med å lage en hyggelig helg på fjellet med klassen din, må du sørge for at elevene forstår oppgavene som må utføres. Du må legge til rette for at oppgavene kan gjøres, og at de som gjør oppgavene aller helst gjør dem med glede. Du må gi dem ros når de lykkes, og veilede dem når de behøver hjelp.
 
Mye av det som skal gjøres på en slik fjelltur, går helt av seg selv. Klassen har kanskje gledet seg lenge, og når helgen endelig er kommet, er alle klar til innsats. Det er samhold, sprudlende energi og godt humør i gruppen. Turen er godt planlagt, og alle vet at de må være med å bidra.
 
Det er også mye som ikke går av seg selv. Det er derfor det må være med en lærer. Din viktigste oppgave på turen er å sørge for at det som ikke skjer automatisk, skjer likevel.
 
Du er kanskje ikke lærer i virkeligheten, men kanskje du er leder?
 
På jobben vår snakker vi ofte om teltturen når vi omtaler strategiske mål. Nå er det nok ikke vanlig at lærerne tar elevene med seg på helgeturer lenger, men historien fungerer for oss likevel. Vi liker å legge frem oppgaver, og å invitere kollegaer til engasjement og begeistring. Å pålegge noen oppgaver de ikke synes noe om, fungerer sjelden bra. Våre ledere skal sørge for at reisen blir god, at det er tilrettelagt for alle rammefaktorene, og at vi kommer oss gjennom på best mulig måte. Vi vil ikke ha uhell eller sure miner. Vi vil ha samhold, og vi vil gjøre hverandre gode. Vi vil ha glede og entusiasme, trygghet og tillit, og ikke minst, vi vil prestere. Vi vil komme hjem og si:
 
– Vi gjorde det! Det var utfordrende når det stod på, men nå føles det bare fantastisk. Gleder meg til neste tur!
 
Lærere kan være gode forbilder for oss ledere.
 
Et godt valg i hverdagen er å tilrettelegge for godt samspill.
 
 

AnnonseHeader1

 
 

Denne bloggen har en Facebookside hvor nye innlegg blir varslet. Hyggelig om du vil besøke den 🙂
 

Populære norske blogger Blogglisten

Den indre samtalen

Forstår du deg selv? Forstår du din adferd? Vet du hvorfor du oppfatter, sanser, tenker, resonnerer, velger, husker, tolker, lærer og kommuniserer som du gjør?

Vanskelige spørsmål, selvfølgelig. Psykologi er studiet av atferd, og disse kognitive temaene er kompliserte nok for psykologer. La oss likevel dykke ned i materien å prøve og få et lite innblikk.

Tidlig på 1900-tallet vokste det frem en læringsteori i psykologien kalt behaviorisme. Utgangspunktet for teorien var at all adferd kunne forklares med sammenhengen mellom synlig påvirkning og synlig reaksjon. Man antok at mennesker søker etter fordeler og unngår ulemper, og derfor styres av belønning og straff. Behaviorismens forklaring på hvorfor du gjør som du gjør, kan derfor relateres til din ytre motivasjon om å berike deg selv, eventuelt å unngå ubehag.

I mellomkrigstiden ble behaviorismens tanker videreutviklet. Russiske Lev Vygotskij introduserte det sosiokulturelle læringssyn, der betydningen av sosiale rammer ble sidestilt med stimulus og respons. Dermed gikk man fra å se på mennesket som et primitivt individ, til å være et kulturelt vesen. Vygotskij mente at læringen skjer i et sosialt samspill, og at menneskets levekår påvirker hvordan det tenker. Gjennom bruk av fysiske og intellektuelle verktøy, såkalte medierende artefakter, lærer mennesket å absorbere virkeligheten og forbedre levekårene.

Et eksempel på et fysisk artefakt er internettet, der barn og unge øver seg på en avansert mediekultur. Andre eksempler er leker, spill, klær, sminke, mobiltelefon og kropp. Intellektuelle artefakter kan for eksempel være læreplaner,symboler og språket.
I det sosiokulturelle læringssynet er språket det viktigste verktøyet, der evnen til å integrere kultur og tilegne seg kunnskap øker i takt med språkforståelsen. I følge Vygotskij starter språkutviklingen allerede som spedbarn. Gjennom øyekontakt og mimikk oppnås sosialt samspill, dog på et enkelt nivå. Etter hvert utvikler barna noe som kalles egosentrisk tale, eller “sandkassespråk”, hvor barna prater med seg selv om det de gjør. Samtalene med seg selv utvikles videre og blir etter hvert til indre samtaler. Disse indre samtalene danner grunnlaget for menneskets tanker og mentale adferd, det være seg selvrefleksjon og bevissthet.

Tilbake til spørsmålene i innledningen. Forstår du deg selv? Forstår du din adferd?
Dersom vi skal tro på det sosiokulturelle læringssynet, er du langt på vei et produkt av din omliggende kultur og din evne til å integrere den. Du oppfatter, sanser, tenker, resonnerer, velger, husker, tolker, lærer og kommuniserer slik du gjør, fordi du har og bruker kulturelle verktøy. Eksempelvis språket ditt.

Den psykologiske tilnærmingen til vår adferd er selvsagt mer komplisert enn det som fremkommer her. Likevel kan disse knaggene av kunnskap inspirere til økt bevissthet rundt hvem vi er, og ikke minst hvem vi omgås. Kulturen vi er del av.

Et godt valg i hverdagen er å lytte til din indre samtale. Er du den du vil være?

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Et liv som kronometer?

Et karakteristisk trekk, er at den viser skalaen langs en horisontal linje. Faktisk helt opp til 10 dager. Hundrevis av mekaniske deler, som i fellesskap har en sirkulær legning, gjør bevegelse langs en rett linje meget komplisert. 10 dager horisontal “power reserve” er en av komplikasjonene som gjør Panerai til stor ingeniørkunst. Et kaos av små, feilfrie deler er satt perfekt sammen til et presis og fullendt kronometer, altså til et urverk som er testet og sertifisert til å møte spesifikke presisjonsstandarder. Festet til krokodilleskinn og knyttet rundt håndleddet, kan sterke følelser oppstå for den lidenskapelige klokkesamleren.

 

Når tiden tillater det, og jeg har behov for å hente energi, synker jeg gjerne ned i godstolen med en bok eller et magasin om klokker. En favoritt om dagen, er “Nesten velkledd” av Ivar Hauge Line. En kaffebordbok der jeg kan åpne en vilkårlig side, lese noen minutter og bli inspirert. Min trang til å stadig utvide kunnskapen om modellenes historier, design og komplikasjoner skyldes utelukkende gleden og fasinasjonen jeg opplever.

 

Line er 14 år og ikke interessert i klokker.
 
– “Hva skal jeg med en single purpose device”?
 
Line har en smartphone. Ofte i bruk, og ellers godt synlig i baklommen. Hun elsker den. Som far har jeg inntrykk av at hele hennes liv og åndelig føde får plass i denne ene devicen. Den har Facebook klient, Snapchat, Instagram, Twitter og alt det andre ungdommer trenger for å overleve. Hun nås effektivt via datatrafikk, selv om det i teorien er mulig å ringe henne. Og så viser den tiden.
 
– “Jeg klarer meg godt med Iphonen, far”.
 
– “OK”.
 
Line og meg blir sittende stua. Jeg legger boken i fanget og kikker på henne. Blikket hennes er på mobilen. Det er tydelig noen hun chatter med.
 
– “Bare snakk”, sier hun plutselig. “Alle ungdommer multitasker”.
 
– “OK. Du vet, et sveitsisk kronometer er helt perfekt?”, begynner jeg. “Til forskjell fra mye annet her i livet?”
 
– “OK…?”
 
– “Husker du den matteprøven du hadde i forrige uke?”
 
Hun må tenke litt, men bekrefter.
 
– “Husker du om du hadde alt riktig? Ble du fornøyd eller skuffet?”
 
Line trykker ivrig på mobilen og unnlater å svare.
 
– “Matematikk kan være ganske komplisert noen ganger. Det har du sikkert opplevd? Selv om vi er flinke med leksene og øver mye, så kan det snike seg inn en feil her og der. Er du ikke enig?”
Line ser opp på meg. Tydelig litt urolig for fortsettelsen.
 
– “Jo…”
 
– “Tenk om du alltid måtte få alt riktig på matteprøvene? Tenk om du, eller far, eller læreren din, eller vennene dine, ja alle, skulle forvente at du alltid gjorde alt riktig? At ingen feil snek seg inn her og der? At du nesten var som et sveitsisk kronometer! Hvordan hadde det vært?”
 
Line ser opp på meg. Hun legger bort mobilen.

 

 

DSC_4461

 

 
– “Hvis vi forventer at noe skal være perfekt, blir vi nesten alltid skuffet. Vi mennesker er ikke som klokker. Vi gjør masse feil. Hver dag. Ikke bare på matteprøver, men overalt. Vi sier dumme ting, og vi gjør dumme valg. Skjønner?“
 
– “Ja, og du spiser godteri i ukedagene, selv om du sier at du bare skal spise i helgene!” smiler Line.

 
Det er lett å villedes til å tro at det perfekte er det normale. Vi pepres med det perfekte i alle medier. Det være seg perfekte moteklær, perfekte dingser, perfekte skjønnhetsidealer, perfekte barn og perfekte hjem. Noe av det viktigste en far kan lære sin datter på 14 år, er derfor at det perfekte er det unormale. At alt riktig på matteprøven er veldig bra, men ikke normalt.
 
Når forventninger innfris, er det fordi vi har holdt oss innfor vårt mestringsnivå. Mestringsfølelse er gull verdt. Den bygger trygghet og godt selvbilde. Et godt utgangspunkt for å ville oppnå mer.
 
Vi smiler, begge to. Jeg føler jeg har vunnet noen minutter med kvalitetstid.

 
 

AnnonseHeader1

 
 

Blir veldig glad om du vil like Facebooksiden min.
 

Populære norske blogger Blogglisten

Den gang da mor var hjemme

Det var tirsdag, og klokken nærmet seg elleve. I den ene hånden hadde jeg en blokkfløyte, og i den andre hånden holdt mor. Jeg var 4 år og enebarn. Far var på arbeid. Jeg husker mor lot meg hoppe ned alle trinnene i trappa, helt fra 4. etasje. Så ruslet vi over gaten, forbi lekeplassen og bort til det gule huset hvor Anita bodde. Der stod Anita, Geir og moren deres og ventet på oss. Anita og jeg var venner. Hun var 5 år og kunne veien alene, sa hun. Så ruslet alle videre.

 

Anita og jeg gikk i barnehage, og nå var vi på vei til den. Det var en musikkbarnehage, og der var vi 1 time i uken. Tirsdager fra klokken elleve til tolv. Geir var bare 3 år, og egentlig litt for liten til å være med. Han pleide å sitte på fanget til moren sin, mens vi spilte.

 

 

DSC_4445-2

DSC_4446

 

 

Bortsett fra å være enebarn, var min barndom temmelig lik mange andres. Vi var hjemme med mor, mens far arbeidet. Å oppdra barn på barnas premisser var en selvfølge. Oppdragelsen skulle bære preg av praktisk læring gjennom lek, noe som ofte krevde tid og tålmodighet. Gjennom å delta i dagligdagse gjøremål, det være seg å lage mat, vaske opp for hånd og å kle på seg selv, skulle barnas ferdigheter stimuleres. Barna skulle oppleve verden i sitt eget tempo.

 

Det tradisjonelle familiemønsteret som fortsatt holdt stand da jeg var liten, var på ingen måte tilrettelagt for kvinners selvrealisering. Mens fedre var blant andre fedre, og fikk utfolde seg sosialt og intellektuelt på arbeidsplassen, ble mødre gående hjemme med et uforløst potensiale. Utvikling av egne evner, minst like gode som mennenes, ble ofret for ha tid nok til å følge opp barna.

 

I likestillingens navn er vi heldigvis forbi dette stadiumet, og i dag har kvinner og menn tilnærmet like muligheter til å realisere sitt potensiale. Malen for en familie har endret seg drastisk, og nå er det normalt at begge de voksne er i arbeidslivet. Som oftest i fulltidsstillinger. Samfunnet er lagt opp til 2 inntekter, både fordi det er kostbart å leve, men også fordi velstand og forbruk har blitt et mål på hvor godt vi har klart å realisere oss selv.

 

Denne situasjonen gjør at vi voksne dras i 2 forskjellige retninger. Vi ønsker oss flinke og veloppdragne barn, samtidig som vi jobber stadig hardere med å lykkes med vår karriere. Løsningen vi tar til, er økt effektivitet over hele linjen. I stedet for ha god tid til noe, har vi liten tid til alt. I stedet for kvantitetstid, har vi kvalitetstid.

 

For at kabalen skal gå opp, må barn i dag gå i barnehage. Noen blir sågar levert før jobb og hentet etterpå. Det er lange dager, også for små barn. Ansvaret for oppdragelsen har vi overlatt til barnehagepersonell, og etter hvert også til lærere, SFO-ansatte, fritidsklubbledere og fotballtrenere. I vårt samfunn er barn et statussymbol som vi ikke har anledning til å følge opp. I stedet for å tilbringe mye tid med dem, duller vi dem inn i designerklær og dyre reiser, og håper at det er tilstrekkelig med litt kvalitetstid inni mellom. Det kan synes som om vi ønsker at barna skal bli voksne så fort som mulig, slik at vi kan bruke mer tid på å realisere oss selv, og bygge vår velferd og posisjon.

 

Endringene i samfunnet de siste 40 årene har utvilsomt åpnet mulighetene for oss voksne. Mulighetene er ikke bare åpnet opp, de er nærmest påtvunget oss. Samtidig har vi muligens gamblet med barna og deres utvikling. Praktisk læring gjennom lek, har i stor grad blitt erstattet med teori og likegyldighet. I stedet for å lære hvor mye arbeid som ligger bak for å oppnå noe, vokser barna opp med voksne som kjøper seg ut av tidsklemma. Der vi tjente penger på å gå med aviser og pante tomflasker, opplever mange ungdommer i dag at en Parajumpers-jakke til 8000 kroner er en selvfølge å få av foreldrene.

 

Fallhøyden er stor. Ikke alle barn klarer å tilpasse seg et høyhastighetssamfunn tilpasset voksne. Angsten for ikke å være som andre er nådeløs. Tankene som svirrer i hodet på en ungdom når Parajumpers jakken uteblir, mest sannsynlig fordi kassen til de voksne er tom, kan røyne hardt på selvbildet til en ung mann. Hva har jeg gjort som ikke får en slik jakke, slik som alle andre? Er jeg ikke god nok?

 

Alt var ikke bedre før. Tvert i mot. Vi har aldri hatt så gode levevilkår som nå. Og aldri har begge kjønn vært mer selvrealiserte. Vi kan lett velge å være lykkelige. I hvert fall som voksne. Hvordan våre barn og unge vil få det som voksne i fremtiden, vil bare tiden vise. Kanskje lærer de mer enn vi tror? Kanskje får de andre mål enn våre?

 

Det er usannsynlig at vi noen gang vil gå tilbake til det familiemønsteret som vi hadde før. Det betyr at vi fremover må forvente å bruke tiden godt når vi først er med barna. Vi må akseptere at god tid ikke betyr å ha mye tid, men å ha kvalitetstid. Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på hva kvalitetstid betyr for deg og dine barn.

 
 


AnnonseHeader1

 
 

Trenger vi kampanjer mot mobbing?

 
I 1998 varslet Bondeviks første regjeringen i sin tiltredelseserklæring at den:

 

“vil oppnevne en bredt sammensatt kommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk. Slik kan grunnlaget også legges for at det enkelte menneske tar større ansvar for seg selv og andre. Regjeringen bygger på tillit til enkeltmennesket og satser på delegering og desentralisering. På denne måten kan det skapes en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra.”

 

Familiens rolle i “de formende år”, og skolens rolle som “påbygger”, var 2 hovedfelter for Verdikommisjonens arbeid. Målet var å styrke disse feltene som primærkilder for barnas utvikling av evne og vilje til å ta vare på seg selv og andre. Dette kraftige nasjonale fokuset hadde en signifikant forbedrende effekt rundt det å skape større bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger. For eksempel kunne vi for første gang på flere år registrere en nedgang i mobbing rundt om i landet.

 

Etter 3 år sørget demokratiet for å avvikle kommisjonen. Formell sluttrapport i tre bind ble overrakt vår nye statsminister Jens Stoltenberg 28. mars 2001. Samtidig dalte fokuset på mobbing, og etter et par år begynte antall mobbeoffer i landet å stige igjen. Når man begynner på noe nytt, er det lett å glemme det som er gjort.

 

Verdikommisjonens hadde som mål å skape en kontinuerlig prosess mot mobbing, men det endte opp som en kampanje. En holdningsskapende kampanje som gjorde sin misjon da den pågikk, men som ble glemt kort tid etter at den ble avsluttet. Kanskje er dette kampanjenes største utfordring? De er prosjekter med sluttdatoer, ikke kontinuerlig prosesser. Når kampanjen er over, faller også interessen. I stedet for kontinuerlige aktiviteter mot mobbing, har vi kontinuerlig kampanjer mot mobbing.

 

Personlig mener jeg at utfordringene rundt mobbing i all hovedsak henger på skuldrene til mødre og fedre. Ikke på kampanjer av ymse slag. Det er lett å glemme at vi som foreldre er barnas viktigste forbilder. Vi er alle i mot mobbing, men hva lærer vi barna når vi snakker ned om den plagsomme naboen eller den irriterende kollegaen ved middagsbordet? Kampanjer fokuserer på å endre holdninger (det vi tenker og mener), men i virkeligheten er det atferden som må endres om vi skal bli kvitt mobbing. Barna gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

 

Et godt valg i hverdagen er å være et godt forbilde for sine barn. Vis dem gjennom egne handlinger at du behandler alle mennesker med høflighet og respekt.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

En god start på natten

Hjemme hos familien Dukenfield var det lite harmoni og kjærlighet. Den manglende støtten i barndommen kulminerte i at William Claude Dukenfield hadde en opprivende slåsskamp med sin far før han rømte hjemmefra som 11-åring. Selv om W. C. Fields, som han senere ble kjent som, gjorde suksess som skuespiller og sjonglør på Broadway, levde han det meste av livet som alkoholisert vagabond. “Begynn dagen med et smil og bli ferdig med det”, er et av hans kjente sitater. Bitterheten skyldte han på familien og den tøffe starten på livet.

 

W-C-Fields

William Claude Dukenfield

Med bare noen få unntak, har Norge siden 2001 blitt kåret til verdens beste land å bo i. Vi troner øverst på FNs rankingliste med god margin til Australia som står oppført som nummer to. Denne internasjonale levekårsindeksen har 4 kategorier, og Norge står oppført med “svært høy menneskelig utvikling”. Vår generelle velstand og godt utbygde velferdssystem legger mye til rette for en trygg og harmonisk oppvekst i de tusen hjem, og heldigvis er det få av våre barn som vokser opp slik W. C. Field gjorde.

Selv om samfunnet gjør mye for våre barns utvikling og oppdragelse, er det først og fremst vi foreldre som må ta ansvar for at barna får et godt fundament til voksenlivet. Noen lærere vil kanskje mene at foreldre tar litt lett på dette, men jeg tror de aller fleste foreldre er sitt ansvar bevisst.

Som far for 2 barn, som nå er ungdommer på 14 og 16 år, har jeg gjort meg mange erfaringer rundt barnas oppvekst. En av erfaringene som har som har vært mest betydningsfull og utelukkende positiv, både for barna og ikke minst meg selv, har jeg lyst til å dele med deg nå.

Torkjell Berulfsen sa en gang at “det er aldri for sent å få en god start på dagen”, og her er han inne på noe av det. I løpet av døgnets 24 timer, bør barna tilbringe ca en tredjedel av tiden i dyp søvn. Om det er engler eller den gode fe som passer på er ikke så nøye, men kvaliteten på søvnen betyr mye for hvor uthvilte barna er når de våkner til en ny dag. Min tanke har derfor vært at en god start på dagen begynner kvelden før, med en god start på natten.

De fleste foreldre har noen ting de gjør når barna legger seg. Det være seg å lese for dem, eller å be aftenbønn sammen med dem. Hjemme hos oss avsluttet vi dagen med følgende spørsmål fra far: “Hva er det kjekkeste du har gjort i dag?”. De første årene var det en stor utfordring for barna å i det hele tatt huske hva som var skjedd tidligere på dagen, men etter hvert som de ble vant til spørsmålet som kom hver kveld, ble de også mer vant til å tenke gjennom opplevelsene de hadde vært gjennom i løpet av dagen. Spørsmålet fikk dem til å tenke gode tanker. Gode tanker som skapte ro og glede i et barnesinn, og med en god og bekymringsløs natt som resultat. Selv om det var dager hvor de var triste og lei seg, var det alltid noen gode ting å fortelle om likevel. De små tingene tok bare litt lenger tid å finne. Typisk kunne jeg få høre at “Jeg har tenkt i hele dag at dette må jeg huske å fortelle når du spør hva som har vært det kjekkeste i dag!”. Noen få ganger glemte vi spørsmålet, men da ble det behørig tatt opp under frokosten dagen etter.

I ettertid har jeg funnet ut at tipset om en god start på natten støttes i visdomsdiktning nedskrevet på Island på 1200-tallet. Håvamål forteller om menneskelig livsvisdom, og verdier som settes høyt:

Om kvelden skal du dagen rose. 

* * *

Min datter og meg ♥

 

DSC_3627-2

 

 

Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.