Er du en god venn?

La oss beskrive en god venn. Det trenger ikke være en virkelig person, eller en venn du allerede har. Det holder om du bruker fantasien og ser for deg en drømmevenn. Hvordan ser drømmevennen din ut?

Siden det er jeg som skriver og du som leser, får jeg beskrive vennen din for oss. Det kan være jeg bommer helt, men da kan du tenke inni deg hvordan du vil det skal være. Jeg later som om vennen din er en gutt, men det kan godt være en jente. Det er opp til deg.

Dere har kjent hverandre i mange år, helt siden dere var små barn. Du husker ikke alt dere har gjort sammen, til det er det alt for mye. Det var mye glede, mest glede, men også krangling og uenighet. Heldigvis fant dere alltid tilbake.

Da det stod på som verst i livet ditt, holdt han motivasjonen og humøret ditt oppe. Dine svakheter holdt han for seg selv. Hver gang du engstet deg, ga han deg energi og tro på deg selv.

Når dere lo, lo dere sammen. Noen ganger av hverandre, og det gikk helt fint.

Du tenker at han kommer alltid til å være din beste venn.

Han er god til å lytte, denne vennen din. Han forstår, selv når ingen andre gjør det. Han kjenner deg ut og inn, og du vet han vil deg bare godt. Han er ærlig og aksepterer deg for den du er, selv når du gjør feil og sier ting du ikke burde. Det handler om omtanke, tillit og respekt.

Skjer det noe leit, vet du at han stiller opp for deg. Skjer det noe gøy, er han alltid med. Fremtiden føles trygg. Nå takler du alt. Glasset er halvfullt, livet smiler og lykken blomstrer.

Tanken på en drømmevenn gjør godt. Alle burde ha en god venn, ikke sant? La meg komme til poenget.

Når du leser dette, kan du høre en stemme inni deg som er deg. Denne stemmen, som sier så mye, og som har vært der hele livet ditt, sier den mye fint til deg? Er det en god venn som snakker til deg?

Vil stemmen inni deg ditt beste? Blir du motivert, glad, forstått, akseptert? Får du selvtillit? Tro på at du er god nok som du er?

Eller er du din største kritikker?

Du bestemmer hva stemmen inni deg skal si. Et godt valg i hverdagen er å la din indre stemme være din gode venn. Du vet hva som skal til.

Er du en god venn mot deg selv, er du helt sikkert en god venn for andre også.

Lykke til!

 

 

Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

Hva er det kjekkeste du gjør?

 
Her om dagen ble jeg utfordret av min venn Trond Magne Hegglund, autorisert psykolog med spesialisering i organisasjonspsykologi:
 
– “Hva er det kjekkeste du gjør?”
 
Jeg måtte tenke. Det kjekkeste? Det er mye som er hyggelig, men å plukke ut det aller kjekkeste? Er det å være sammen med dem man er glad i? Gjøre noe fint for noen? Glede noen? Kanskje det er å trene? Eller å reise?
 
Jeg fortsatte å gruble. Med ekstrovert 14 på Den Jungianske Type Index, sitter vanligvis ordene løst hos meg, men nå var det helt stille. Så irriterende å ikke vite svaret på et spørsmål som virker å være så enkelt.
 
– “Det kjekkeste jeg gjør?”, gjentok jeg inni meg.
 
Jeg bet meg plutselig fast i en liten, men viktig detalj. Hvorfor sa han det kjekkeste du gjør, og ikke det kjekkeste du vet? Dette var neppe en tilfeldighet fra Hegglund? Det tok heldigvis ikke lang tid før jeg forstod hvor han ville hen med spørsmålet sitt. Det kjekkeste jeg gjør, det kan jeg velge å gjøre. Det er opp til meg selv. Det kjekkeste jeg vet derimot, kan avhenge av ytre faktorer. Jeg vet for eksempel at det er hyggelig å vinne i lotto, men dessverre er ikke dette noe jeg kan velge. Det ligger utenfor min kontroll. Jeg kan derimot velge å spille lotto og håpe på gevinst. Stor forskjell, altså. Hegglund ville vite hva jeg gjør.
 
Det slo meg. Det kjekkeste jeg gjør, er nettopp det, at jeg velger å gjøre. At jeg er i stand til å velge å gjøre det jeg opplever er godt for meg selv og menneskene rundt meg. Dette er det kjekkeste jeg gjør, og det forklarer nok hvorfor jeg skriver om små gode valg i hverdagen.
 
Hegglund sier at mennesker som har et bevisst forhold til hva de liker å gjøre, gjør det oftere og har større glede av det når de gjør det. Et godt valg i hverdagen er derfor å reflektere over hva du bør gjøre mer av.
 
Hva er det kjekkeste DU gjør?
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Trenger vi en bucketlist?

 
Sitter du godt? Lukk øynene og forestill deg at du er 80 år.
 
Hva har du opplevd?
 
Det er mange situasjoner, men akkurat nå er det vanskelig å huske dem. Jo, nå demrer det litt. Du husker da barna dine ble født. Det var stas. Og barnebarna. Så kry du var. Barna og barna deres er dine øyenstener. Dere har gjort masse fint sammen. Hva gjorde dere egentlig?
 
Det demrer litt. Du husker da du lærte sønnen din å knytte slipsknute, akkurat sånn som faren din lærte deg det. Du smiler litt. Hvem skulle trodd at det var den første situasjonen du skulle huske? Det slår deg at du og sønnen har besteget Kilimanjaro sammen, og at det er en mye større hendelse. Kilimanjaro må stå på “bucket-listen” vår, det hadde sønnen din sagt.
 
Det stod mer på den “bucket-listen”, men før du rekker å tenke mer på det, dukker minnene om onkelen din opp. Han døde av kreft. Han var den første døde du så. Du har fortsatt øynene igjen, og bilder av den døde onkelen din ruller over netthinnen. Han lå inne på gjesterommet før de hentet ham. Noen hadde tatt på ham en mørk dress. Hvem kan det ha vært?
 
Nå spør jeg deg om jobben din. Har du hatt en jobb som har du har trivdes med? Du svarer ja. Du er stolt over det du har gjort i arbeidslivet. Du har virkelig stått på. Mange lange kvelder, mange rapporter. Skulle du ønske at du hadde jobbet enda mer?
 
Hele livet har du tenkt at du må stå på. Du må prestere. Jobbe. Oppnå resultater. Du har kjent på forventninger. Og du har innfridd, så det holder. Hvorfor det egentlig? Hvem er det som har forventet så mye av deg? Har du levd i 80 år uten å være sjef i eget liv?
 
Du lener deg tilbake i designerstolen din. Du har egentlig aldri likt den, den er ubehagelig å sitte i. Hvorfor du kjøpte den, det husker du ikke lenger. Skulle du imponere noen? Du kan ikke huske at noen har sagt noe om den. Verken den, eller det lekre huset, eller den dyre bilen. Faktisk er det lenge siden du hadde besøk også. Flere av vennene dine er gått bort, og de andre er egentlig borte også. Du savner tiden med dem. Hvorfor forsvant de?
 
Du kjenner deg ensom, men du er vant til å holde ting for deg selv. Sånn har det vært hele livet. Du lærte som barn at vanskelige ting skulle det ikke snakkes om. Nå er du 80 år, og du spør deg selv: Hvorfor? Hvorfor våget jeg ikke å vise svakhet? Hvorfor våget jeg ikke å være mer åpen om hvordan jeg hadde det? Skulle jeg imponere her også? Har livet mitt dreid seg om å imponere andre?
 
Lukk opp øynene. Du er ikke 80 år. Ennå.
 
Det er ikke enkelt å spå hva som er viktig for oss når vi er 80 år og ser tilbake på livet. Er det de store tingene vi gleder oss mest over? Trenger vi en bucket-list?
 
Kanskje tenker vi heller at vi kunne latt oss selv være mer lykkelig? Gjort mer av det vi liker, og mindre av alt det andre? Kanskje vi tenker at vi burde bestemt mer selv? Imponert oss selv mer enn vi har imponert andre? Våget å være hele mennesker, både i gode og dårlige dager? Kanskje tenker vi at det var vennene vi skulle brukt mer tid på?
 
Et godt valg i hverdagen er å gjøre små ting i dag som du blir glad for den dagen du tenker at alt det fine og gode i livet ligger bak deg.
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Holder du avtaler?

 

Jeg var 10 år og hadde fått altfor store slalomstøvler til jul. Foreldrene mine forsikret meg om at de snart var tilbake, og fra kjøkkenvinduet kunne jeg se bilen med mor og far rulle ut av garasjen og kjøre nedover veien. Ute var det allerede mørkt, og det snødde tett fra lyktestolpene. Jeg fant frem Hardyguttene-boken som jeg også hadde fått til jul, og satte meg på sengen. I kassettspilleren stod den eneste kassetten jeg hørte på. Elvis Presley, Greatest hits vol.2. Jeg trykket på play og begynte å lese.

Foreldrene mine skulle bare handle litt mat og bytte slalomstøvlene i en størrelse mindre. Det skulle ikke ta lang tid. Kanskje tilbake om en time? Mens den ene slageren etter den andre lød fra den spinkle høyttaleren, bladde jeg meg gjennom de spennende historiene til tenåringsbrødrene Frank og Joe.

Det gikk en time, og foreldrene mine var ikke kommet hjem. Det gikk to timer, og fortsatt var det ingen andre i huset. Jeg så ut av vinduet igjen. Klarte nesten å lese en hel side mellom hver gang jeg måtte kikke ut. Kommer de ikke snart?

Over sengen min hadde mor hengt et bilde av Jesus. Jeg så på ham. Han hadde på seg noe som minnet om et burgunder laken, og i hånden hadde han en stav. Jeg kjente at jeg var bekymret, og jeg håpte at mor hadde rett. At Jesus passer på alle barn. Kommer ikke mor og far hjem snart? Du passer vel på?

Mor og far kom selvfølgelig hjem. De hadde ikke krasjet og ikke skadet seg. De hadde ikke havnet på sykehus og heller ikke fått skrens på den glatte veien. Det var bare så mange som ville bytte julegaver, og mor og far hadde stått i lang kø.

– “Uff, vi ble litt lenge borte, Frank Robert, ble du redd for oss?”

– “Nei da, bare litt.”, jeg var jo tross alt 10 år og stor gutt.

Mens jeg lå i sengen samme kveld og skulle sove, tenkte jeg på to ting. Det ene var at Jesus og Elvis var enebarn, sånn som meg, og det andre var at enebarn helt sikkert er mer bekymret enn andre barn når foreldrene er borte og ikke kommer hjem som avtalt. Jeg lukket øynene og forstilte meg hvordan det måtte være å ha en storebror eller en storesøster.

Selv om min barnetro visnet hen med årene, og Elvis ikke spilles like ofte på anlegget i stua, har denne lille historien fra barndommen fortsatt en plass hos meg. Den lærte meg at når jeg avtaler et tidspunkt, er det tidspunktet som gjelder.

Vi har en evne til å dramatisere det vi ikke vet, og når avtaler brytes, tenker vi ut forklaringer på hvorfor det skjer. Vi glemmer gjerne at folk har gode hensikter, og at det er fornuftige grunner som ligger bak. Slik får tankene våre fritt spillerom. Vi lager forklaringer som er milevis fra det som er virkeligheten. Tankene skaper uro i kroppen, og vi føler oss engstelige eller kanskje irriterte.

Kjenner du deg igjen? Har du irritert deg over folk som ikke kommer som avtalt? Kanskje har du arrangert noe, for eksempel en fest eller en dugnad, og folk som sa de skulle komme, kom ikke likevel? Hva kjente du da?

I dag har vi internett og mobiler, og vi kan enkelt informere hverandre om noe kommer i veien.
Et godt valg i hverdagen er å være den som holder avtalen.

Lykke til!

 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.

hits

Stopp ryktene!

 
Det nærmer seg skolestart, og mange forventningsfulle barn går en spennende tid i møte. Dessverre vet vi at noen av disse barna kommer til å bli plaget av sine medelever. Dette korte innlegget er en liten påminnelse om en enkel sak som du som forelder kan gjøre for å stoppe ditt barn fra å spre rykter om andre.
 
Først en liten presisering. Mobbing defineres som gjentatt plaging over tid. Dette tas alvorlig på skolene, og det kjøres stadig kampanjer for å få fokus på problemet. Våre lærere gjør en fantastisk jobb for å skape et godt læringsmiljø, og det omfatter selvfølgelig trygge omgivelser hvor elevene føler seg sett, hørt og verdsatt.
 
Dog ligger hovedansvaret for barnas oppførsel på foreldrene, altså på deg og alle andre foresatte der ute.
 
Som forelder er du en rollemodell som barna ser opp til. Det du gjør, gjør barna. Den lille historien du nå skal få høre, kan det godt være du har hørt flere ganger tidligere, men det gjør ingen ting.
 
Et godt valg i hverdagen er å lære seg historien, leve etter den selv og ikke minst, fortell den til dine barn.
 

    Det kom en mann til Sokrates og sa:
    «Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner.»
    Sokrates svarte:
    «Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de tre sikter.»
    Mannen kjente ikke til de tre sikter, så Sokrates sa: «Det første er sannhetens sikt.
    Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?»
    «Nei, sikker er jeg ikke», sa mannen, «For jeg har hørt det av andre».
    «Ja, men så har du vel siktet gjennom godhetens sikt?», spurte Sokrates.
    Mannen ristet på hodet.
    «Nå, men det tredje siktet da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noe nytte?»
    Da mannen skamfull bøyde hodet, sluttet Sokrates:
    «Ja, men når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, så behold det for deg selv.»

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Kjærlighetsspråkene

 
Hun har ventet hele kvelden, og nå er han trøtt. Hun hører et kort “god natt”, i det han reiser seg fra godstolen sin og går inn på badet. “God natt, elskling, kommer snart”, responderer hun og smiler litt anstrengt til ham. Hun har elsket ham lenge, men en rar følelse har begynt å snike seg innpå henne. Hvorfor sier han ikke noe om kveldene? Synes han de har det helt greit?
 
Før var han oppmerksom, men nå ser han ingenting lenger. I dag var hun hos frisøren, og han kunne ha kommentert hennes nye frisyre. Nei, ikke et ord. Det nye profilbildet hennes på Facebook er det mange som liker. Hun går inn og sjekker, slik hun har gjort hele kvelden. Tre nye likes. De liker meg i hvert fall, tenker hun. Han kan bare gå å legge seg, hun venter en stund til.
 
Hjemme holder paret på med å pusse opp loftstuen. Hun har fortalt ham hvordan hun vil ha det, og han gjør som hun sier uten innvendinger. Han er på loftet nesten hver ettermiddag, og hvis hun maser om når det er ferdig, blir han irritert. Han er så flink, tenker hun. Snart kan hun vise loftstuen til venninnene sine.
 
Mens hun sjekker oppdateringer på Facebook, ligger han våken og tenker. Han jobber og jobber om dagene, og hører bare mas om å bli ferdig. Hun kunne kommet inn med noen nystekte vafler til meg, tenker han. Nå tar hun alt for gitt. Ser hun ikke alt arbeidet jeg gjør for å glede henne?
 
Vi avslutter denne lille historien og reflekterer litt.
 
Hvordan viser paret kjærlighet til hverandre? Er kjærligheten i ferd med å visne bort?
 
Dr. Gary Chapman er ekteskapsrådgiver og forfatter av bestselgeren “The Five Love Languages“. I boken hevder han at det finnes fem forskjellige kjærlighetsspråk vi kan benytte når vi kommuniserer kjærlighet.
 
På samme måte som vi lærer oss et morsspråk, lærer vi oss også et primært kjærlighetsspråk. Dette språket faller naturlig for oss og er enkelt å bruke. Vi kan lære oss flere fremmedspråk, men disse krever at vi er mer konsentrerte og bevisste når vi bruker dem. Slik er det med kjærlighetsspråkene også. Alle kan læres, men vi foretrekker alltid det primære kjærlighetsspråket.
 
Når det er fem forskjellige kjærlighetsspråk, er det ikke usannsynlig at vår partner har et annet primær kjærlighetspråk enn oss selv. Dette legger naturlig nok grunnlag for en rekke misforståelser, akkurat slik det gjør når to mennesker med forskjellig morsmål prøver å kommunisere med hverandre. Skal vi forstå hverandre likevel, må vi være konsentrerte og bevisste, og lytte ekstra godt.
 
Dette er de fem kjærlighetsspråkene:
 

    Bekreftelser
    Det er ikke alltid handling er viktigere enn ord. Bekreftelser i form av oppmuntringer, ros og vennlige ord kan styrke mottakerens selvbilde og selvtillit. Er vi særlig sårbare, kan fornærmelser være vanskelige å komme over.
     
    Kvalitetstid
    Oppmerksomhet og mental tilstedeværelse, meningsfulle samtaler og evne til å lytte er typiske kjennetegn på kvalitetstid. Vi ønsker dedikert og skjermet tid til å dele erfaringer og tanker, samt kjenne på empati.
     
    Tjenester
    Om vi har ansvar for mange oppgaver som vi ikke når over eller mestrer, kan det være godt å få hjelp. Aller helst er det fint om støtten kommer uten å be om det.
     
    Gaver
    Å motta gaver har ikke noe med materialisme å gjøre. Det er tanken og gleden bak som teller, ikke selve produktet. Pris har mindre betydning.
     
    Fysisk nærhet
    Mulighet til å berøre partneren gjennom klemmer, holding av hender og å sitte tett sammen, kan styrke tryggheten om at parforholdet har en sterk relasjon. Fysisk tilstedeværelse og tilgjengelighet er dermed helt avgjørende i dette kjærlighetsspråket.

 
Det er tydelig at paret i innledningen misforstår hverandre. Han forsøker å vise henne kjærlighet ved å gjøre alt arbeidet på loftet, men hun er mer opptatt av bekreftelser enn tjenester. Kanskje burde de heller jobbet sammen med å få loftet ferdig, og fått mer tid til å snakke sammen. Når hun spør den flinke mannen sin om hvordan det går med arbeidet, oppfatter han det som mas. Han er ikke opptatt av bekreftelser, men ønsker heller at hun gjør noe tilbake.
 
Når vi er forelsket og inngår et forhold, viser vi ofte kjærlighet på mange måter. Vi går gjerne hånd i hånd, vi sier vakre ord til hverandre og vi gjør hyggelige ting sammen. Når vår kjære trenger hjelp, stiller vi alltid opp, og for å være romantiske kjøper vi gjerne små ting og opplevelser til hverandre. Kommuniserer vi bredt, er det alltid noe som treffer godt hos partneren.
 
Dessverre går forelskelsen over. Vi blir litt sløvere, og vi begynner å kommunisere på vårt primære kjærlighetsspråk igjen. Det som faller oss mest naturlig, og som krever minst innsats. Er vi heldige, snakker vi samme språk, og kjærligheten lever videre av seg selv. Snakker vi ikke samme språk, misforstår vi hverandre, og kanskje føler vi at kjærligheten visner hen. I stedet for å føle oss sett, føler vi oss oversett.
 
Et godt valg i hverdagen er å bli bevisst på ditt og din partners primære kjærlighetsspråk, slik at dere kan trene på å vise kjærlighet på en måte som dere forstår og setter pris på.
 
Lykke til!
 
 
Ekstern lenke: “Discover your love language”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hvem er ditt sinte jeg?

 

Sinnataggen. Foto: Ukjent

 

Er du sint i blant? Det er lov. Det er faktisk helt normalt. Sinne er en følelse på lik linje med glede, hat, frykt og sorg. Når du føler sinne, er det fordi du tenker at noe er krenkende eller truende mot det som du tror på. Det som er ditt univers.
 
Hver eneste dag mottar hjernen din et enormt antall inntrykk, og for å unngå å bli gal, blir inntrykkene bevisst eller ubevisst sortert og strukturert fortløpende. Du grupperer inntrykkene slik at de utgjør en kontekst som du forstår og føler deg fortrolig med. For eksempel skiller du på hva du synes er bra eller ikke bra, hva som er riktig eller feil, hva som er rettferdig eller urettferdig, hva som er pent eller stygt og hva som er positivt eller negativt. Summen av alle dine personlige oppfattelser og meninger utgjør ditt univers. Et unikt univers som bare gjelder for deg.
 
Når du føler sinne, er det altså noe som rokker ved sannhetene som du har definert i ditt univers.
 
Når ble du sint sist? Husker du hvilke av dine sannheter som ble utfordret? Var det kanskje noe som du opplevde urettferdig?
 
Ikke vær bekymret om du kjenner at du er sint i blant, sinne er altså en naturlig følelse. Det som er viktigere å reflektere over, er hvordan du oppfører deg når det skjer.
 
Mange mennesker blir aggressive når de føler sinne. På samme måte som en forelskelse kan få blodet til å bruse, kan sinne gjøre det samme, men med helt annet resultat. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om ungdommer som sloss på grunn av sjalusi, eller om bråk på puben fordi noen trosset noens meninger? Aggresjon oppleves for mange som en effektiv måte å ta tilbake kontrollen på, og dersom vi hadde levd slik som ville dyr i naturen, kunne nok det fungert. Men vi lever ikke slik. Vi lever i et sivilisert samfunn, og da er fysisk vold helt uakseptabelt.
 
Mange bruker derfor verbal utskjelling som våpen. Makt kan utvises gjennom høy stemme og stygge ord som sårer. Kanskje kombineres det med å smelle i dører og å kaste gjenstander. Noen bruker en skarp tunge og sprer syrlighet og stikk i siden. Andre velger det helt motsatte, nemlig å inneslutte seg, overse og demonstrere sin likegyldighet. Vonde alternativer alle sammen. Mange påpeker at de ikke er langsinte, men det har sannsynligvis liten betydning for dem som blir berørt.
 
Når noen føler sinne, hvordan skulle du ønske de oppførte seg?
 
Hvordan oppfører du deg?
 
Et godt valg i hverdagen er å reflektere over hvordan du vil oppføre deg når du er sint. Det er ikke enkelt å endre et allerede etablert handlingsmønster, men hvis du erkjenner at du har gjort feil frem til nå, er dette en god anledning til å gjøre en positiv endring i livet ditt. Kanskje du kan gjøre opp for de feilene du har gjort?
 
Lykke til!

 
Lese mer? Anbefaler “Blir du misforstått?”
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Verdighet?

 
En ung og imøtekommende kontaktlærer hilser hyggelig og tar meg med til klassen sin. Vi er på en videregående skole i Rogaland, og hun presenterer meg som veileder på dagens Global Dignity treff. Hun og elevene har snakket litt om verdighet på forhånd, og om hva som skal skje denne dagen, men det er tydelig at elevene er spente på hva de skal lære.
 
Verdighet er ikke et ord som tenåringer bruker til daglig. For å gi ordet innhold, gjør vi en øvelse. Vi lager et tankekart på tavlen. Hvilke ord assosierer ungdommene med verdighet?

 

VerdighetVåre assosiasjoner med ordet verdighet. Håndskriften tilhører min tavle-assistent.

 

Begrepet begynner å formes i klasserommet, og jeg følger ærlig opp med verdighetshistorier fra min egen ungdomstid. Om utfordringer, tilfeldigheter og om å være god nok. Ungdommene som snart er ferdige med første året på “helse og oppvekst”-linjen lytter interessert. Snart avløses mine historier av elevens egne historier. Noen prater uten filter, mens andre holder litt mer igjen. Noen historier er sterkere enn andre.
 
Når Global Dignity arrangerer treff på skoler, er det vanlig at veiledere og elever møtes først for å skape en forståelse for begrepet og fortelle hverandre verdighetshistorier. Deretter samles alle elever, lærere og veiledere i gymsalen hvor utvalgte historier blir fortalt foran alle til stede.
 
I klasserommet vårt er det særlig en historie som rører oss alle, og i samråd med kontaktlæreren velger vi ut denne eleven til å fortelle sin historie. Som veileder kjenner jeg på mange følelser. Det er en sterk historie hun skal fortelle, så fjernt fra mine egne opplevelser.
 
Like før hun skal opp på scenen, viser hun hendene sine til meg. De skjelver. I tillegg til de rundt 400 elevene, er kronprinsen, ordføreren, fylkesmannen, fylkesvaraordføreren, politimesteren og andre til stede i salen. Det kreves mot og trygghet til å gjøre det hun nå skal gjøre.
 
Det blir hennes tur, og hun går opp på scenen. Hun tar mikronfonen ut av stativet. All frykt er plutselig borte. Med klar og tydelig stemme forteller hun:
 
Jeg kommer fra en familie med store utfordringer, og min historie handler om at jeg gruet meg til jul. Ingen av mine foreldre ville ha meg hos seg på julaften, og jeg visste ikke hvor jeg skulle være. Jeg var veldig lei meg, men jeg prøvde å ikke vise det. På skolen oppdaget kontaktlæreren min det likevel, og hun spurte meg hva som var galt. Jeg skammet meg over mine unormale foreldre og ville egentlig ikke si noe, men kontaktlæreren min ga seg ikke. Da fortalte jeg henne at jeg var redd for å måtte sove ute på julaften. Da sa hun til meg, “kan du ikke feire jul hos oss?”, og det gjorde jeg. Så i dag vil jeg takke kontaktlæreren min for den verdigheten hun viste meg. Takk for at du var der for meg. Du er veldig grei.
 
Det er ikke bare veilederen hennes som tørker en tåre.
 
En sterk historie, en modig og reflektert tenåring og en kontaktlærer med et stort og varmt hjerte. Vi skjønner at kronprisen har truffet med Global Dignity initiativet.
 
Hun gir meg en klem og stråler. Hun har god grunn til å være stolt. I det hun forsvinner ut av salen, innser jeg at dette er en av mine absolutt mest givende dager på lang tid.
 
Et godt valg i hverdagen er å ta en kort pause og tenke på verdighet og hva du legger i det. Husker du en situasjon der du viste verdighet for andre, eller at andre viste verdighet overfor deg?

 

God stemning i gymsalen under Global Dignity treffet

 

“Global Dignity er et uavhengig, ideelt og politisk nøytralt initiativ etablert av H.K.H. Kronprins Haakon, Professor Pekka Himanen (Finland) og leder av Operation Hope, John Bryant (USA). Ideen til Global Dignity oppsto i møter om internasjonale utfordringer under World Economic Forum i Davos i 2006. Initiativtakerne så et potensiale i å bruke begrepet verdighet som en kilde til positiv endring og utvikling.
Visjonen til Global Dignity er å virkeliggjøre den universelle retten alle mennesker har til å leve verdige liv. Tanken er at vi alle har mulighet til å styrke andre menneskers verdighet – og derigjennom styrke vår egen – gjennom valgene vi tar og måten vi bruker våre ressurser på. På denne måten kan vi alle bidra til en positiv samfunnsutvikling.” (globaldignity.no/)

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Vår egen sannhet

 

Bilderettigheter: Ukjent

 
– “Hvis det er en slags vegg der ute et sted, hvor tykk er den da? Og hva er bak den?”
 
Min datter Line spør meg med stor iver og vet at jeg ikke kan svare. Vi reflekterer over universet. Hvor stort er det egentlig? Er det en slutt et sted? Finnes en slags vegg ytterst i verdensrommet? Så irriterende å ikke vite.
 
I det siste har store filosofiske spørsmål vært tema rundt kjøkkenbordet hjemme. Inspirert av skribenter som Bill Bryson, Erich von Däniken, Snorre Sturlason og ikke minst Jostein Gaarder, har tradisjonelle tanker blitt utfordret.
 
Hvor gammel er kloden vår? Hvorfor er vi er her? Har vi hatt besøk av utenomjordiske vesener?
 
– “Rart at det er så mye vi ikke vet helt sikkert”, fortsetter Line litt oppgitt og googler definisjonen på vitenskap.
 
– “Vitenskap er en metode for fremskaffelse av objektiv kunnskap”, leser hun høyt. “For at kunnskap skal regnes som vitenskap, er det et krav at den er etterprøvbar.”
 
Da er det kanskje ikke så rart likevel? Vanskelig å be noen utenjordiske vesener om å komme tilbake? For ikke å snakke om Big Bang? Så mye rart vi tror om planeten vår og universet som omgir oss. Hva er egentlig riktig? Hvem har den beste teorien? Det er nesten til å bli gal av.
 
For å unngå å gå fra vettet, har vi gjennom alle tider laget vår egen sannhet om det vi ikke begriper. Mytologien er et eksempel på det. Naturlige hendelser kunne da forklares med forskjellige gudeaktiviteter.
 
Senere tok filosofer og andre lærde til ordet for de eksistensielle spørsmålene. Allerede før vår tidsregning, påstod for eksempel Pythagoras og Aristoteles at jorda var kuleformet, men det forhindret ikke folk i å tvile på deres teori da Christofer Columbus ville seile vestover for å finne sjøveien til India. I 1492 trodde nemlig folk at jorda var flat, og de fryktet Columbus ville seile over kanten og ned i avgrunnen.
 
Selv om veldig mye av det vi omgir oss med i dag er vitenskapelig “håndtert”, er det altså mye mellom himmel og jord som vi ikke forstår. Religion, livssyn og alternativ medisin er eksempler der vitenskapen ikke strekker til, men som likevel gir mange mennesker en overbevisning om en sannhet. En sannhet som gir mer grunnleggende trygghet.
 
Vi trenger generelt å forstå. Ikke bare de store filosofiske spørsmålene, men også dagligdagse situasjoner. Hva mente han med det? Hvorfor sa hun det? Hva tenker folk om meg? Vi tenker og tolker. Vi klekker ut teorier og lager vår egen sannhet.
 
Ofte kjennetegnes oppdiktede sannheter ved at de er overdrevne. Vi lager katastrofetanker. Vi går ut i fra at verste utfall er mest sannsynlig, noe som sjelden stemmer. Slik skaper vi unødvendige bekymringer.
 
Et godt valg i hverdagen er å trene på å skille mellom virkelighet og sannheter du lager selv.

 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Det er lov å få hjelp

 

Ifølge legenden ville moren gjøre Akilles usårbar ved å dyppe han i elva Styx, men glemte å fukte stedet hun holdt ham etter – hælen.
Dette ble hans eneste sårbare sted på kroppen, og i trojanerkrigen blir han drept av en pil som treffer denne hælen.
(Kilde: no.wikipedia.org, commons.wikimedia.org)
 
* * *

 

Akillessenen er kroppens tykkeste og sterkeste sene. Styrken kommer av en rekke tynne kollagenfibre som er tvinnet sammen, slik naturfibre er tvinnet sammen i et sterkt hampetau.
 
Tross tykkelse og styrke, for noen år siden røk jeg akillessenen i høyre fot. Det var smertefullt der og da, men legene fikk meg på beina igjen. Noen uker i gips, og så var jeg klar igjen. Måtte bare trø litt forsiktig i begynnelsen.
 
Et parforhold kan sammenlignes med en akillessene. Mange små situasjoner er med å knytter båndet og gjør det sterkt. Samtid er akilleshæl også et uttrykk for noe som er sårbart.
 
Med tiden kan kroppen fikse både delvis og komplett ruptur, men når endene er langt fra hverandre, er det gunstig å få medisinsk hjelp. Sånn er det med relasjoner også. Noen ganger er det greit å få hjelp til å møtes på nytt. Hjelp til å la fibrene gro sammen igjen.
 
For mange er det vanskelig å søke hjelp til å fikse et parforhold. I stedet isolerer vi våre personlige oppfatninger om sannhet og rettferdighet. Tankene våre gjør oss til ofre, og vi opplever å føle oss sviktet eller såret.
 
Vi er laget slik at vi finner det vi leter etter. Vil vi finne grunner til å føle oss såret, klarer vi det fint. Men leter vi etter styrker og lim i forholdet, finner vi det også. Om vi søker støtte, velger vi gjerne venner som hjelper oss å finne det vi leter etter.
 
Det er tungt å la sårbarhet vike for tilgivelse, men forsoning handler om å tvinne fibre på nytt.
Et godt valg i hverdagen er å søke nøytral hjelp når du føler at endene ikke vil møtes.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Er du en ildsjel?

 

 
 
Dugnad er typisk norsk. I en uhøytidelig avstemming i 2004 ble dette ordet kåret til Norges nasjonalord. Spredt bosetning og århundre med trange kår har gjort noe med oss. Vi har lært at det eneste som går av seg selv er forfall, og skal vi få det bedre, må vi hjelpe hverandre.
 
Selv om lykken snudde da oljen ble funnet på den norske kontinentalsokkelen, står ulønnet frivillighetsarbeid fortsatt ved lag i det norske samfunn. Særlig innen idrett og organisasjoner er dugnad vanlig, men også i nabolag, skoler og barnehager finner vi dette.
 
Sannsynligvis inviteres du jevnlig til å delta på dugnader. Korpset trenger noen til å selge toalettpapir for å skaffe penger til reisekassen. Vinduskarmene i barnehagen trenger et strøk med maling. Rundt klubbhuset er hagen overgrodd, og hekker og busker må klippes. I håndballhallen må noen sitte i sekretæriatet når lagene spiller, og naboen lokker med øl til dem som blir med å bygger ferdig terrassen.
 
Uten dugnad ville mange idrettslag og organisasjoner ikke klart seg. Ofte er det ildsjeler som går i bresjen og får de andre med seg. I mange miljø er det flaut å lure seg unna fellesskapet.
 
Noen ganger inviteres det sågar til pliktig dugnad, hvilket jo er et paradoks. Da hender det at de som sluntrer unna må betale seg ut av arbeidet.
 
For folk flest er nok dugnad et positivt ladet ord. Men er alt positivt med ulønnet frivillighetsarbeid?
 
La oss ta et eksempel. Noen hytteeiere går sammen om å rydde og planere et kort landområde for å kunne kjøre helt frem til til hyttene sine. Det positive er at jobben blir gjort, men for noen er det kanskje litt negativt? Hva med bedrifter som lever av å lage veier? Slike dugnader spiser av levebrødet deres?
 
Det samme kan vi tenke om bedrifter som selger vaktmestertjenester. Er det positivt for dem at foreldrene til barna i barnehagen utfører småreperasjoner og maler litt her og der? Hva med byggmesteren som ikke får oppdraget med å bygge terrassen?
 
Selskaper må betale skatt på sine inntekter, men i følge Skattedirektoratet er det ikke skattepliktig å utføre gratisarbeid for venner. Forutsetningen er at det ikke er forventninger eller avtale om konkret motytelse, altså bytte av tjenester.
 
Når grenser dugnad til svart arbeid? Selskaper lønner ansatte og betaler skatt som kommer hele samfunnet til gode. Er det greit å ta fra dem levebrødet?
 
Uten å gå i dybden på det juridiske rundt dugnad, kan det være greit å reflektere over de etiske sidene.
Hva synes du om dugnad?
 
Norge er et av verdens rikeste land, men heldigvis er dugnad fortsatt typisk norsk.
 
Enten du er en ildsjel eller en som betaler for arbeidet, så er et godt valg i hverdagen å bidra uten å kreve noe i gjengjeld. Du vil uansett få tilbake noe som ikke måles i penger. Folkehøgskolerektoren Mikael Aksnes beskrev det slik:
 
“Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad”
 
Lykke til!
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Styres du av følelser?

 
I følge Carl Jung er det to hovedfaktorer som påvirker hvordan vi tar avgjørelser. I den ene enden av skalaen styres vi av det vi mener er rasjonelle tanker, og i motsatt ende styres vi av våre følelser. Flesteparten foretrekker litt av begge deler, men det er normalt å vektes i den ene eller andre retningen.
 
Vet du hvilken retning du foretrekker? Er du en rasjonell tenker, eller et følelsesmenneske?
 
Ordet prinsipp kommer fra det latinske ordet principium som betyr begynnelse. I dag bruker vi prinsipp i flere betydninger, men i de fleste tilfeller kan vi trekke linjen tilbake til opprinnelsen om den grunnleggende tanke. Eksempelvis er rettsprinsipper i rettvitenskapelig sammenheng en sammenfatning av forskjellige grunnleggende normer og retningslinjer.
 
Et prinsipp er rasjonelle tenkeres beste venn. Når en problemstilling kan brytes ned i elementer som passer inn i et grunnleggende system, kan den prinsippfaste forklare rotårsaken til problemet, og dermed også hva som er eneste løsning. Det som virker komplisert, kan med enkel matematisk logikk forklares.
 
Dette forstår ikke mennesker som er styrt av følelser.
 
Følelsesmennesker liker ikke å høre om prinsipper. De finner heller løsninger gjennom sine grunnverdier som vanligvis er knyttet til arv og miljø, eventuelt trosretning eller annen overbevisning. Der rasjonelle tenkere bruker systemer og hodet når de skal ta en avgjørelse, velger følelsesmennesker å behandle sak for sak med hjertet. Empatien står i fokus. Følelsesmennesker antar at de forstår hva andre føler, og i tråd med egen overbevisning finner de løsninger som reflekterer deres verdisyn.
 
Et prinsipp kan lett knyttes til rettferdighet, derav rettferdighetsprinsipper. Men hva er rettferdig? At alle behandles likt? Eller at alle blir sett, hørt og verdsatt som selvstendige individer?
 
La oss ta et tenkt eksempel. En isklatrer faller og lander på en liten hylle hvor han såvidt klarer å klamre seg fast. Han føler dødsangsten i det han ser ned den stupbratte fjellskrenten. Nå venter han på hjelp.
 
Hva tenker du om denne situasjonen? Vektlegger du redselen han opplever, eller tenker du kanskje at slike folk er egoistiske adrenalinjunkier som utsetter andre for fare? Kanskje du tenker at isklatring burde forbys, fordi redningsarbeidet er altfor kostbart, og klatreren snylter på våre skattepenger? Vi bør ha et system for dette, sånn at alle behandles likt?
 
Antakelig har du en klar oppfatning av hva du mener. Men har du rett?
 
Et annet eksempel. Etter flere år med ulovlig opphold i landet, blir en familie sendt ut og tilbake til sitt hjemland. Barna i familien, som aldri har opplevd hjemlandet til foreldrene, er integrert i samfunnet og har relasjoner til venner, skole og nabolag. Nå venter et nytt land, en ny kultur og kanskje en frykt for hva som vil skje.
 
Hva tenker du nå? Selvfølgelig må vi sende ut dem som på urettmessig vis lurer seg inn i landet? Disse menneskene ødelegger for systemet? Eller kjenner du på hva barna føler? På redselen? Vi må da kunne ha unntak for systemet, dette er jo uskyldige mennesker? Stakkars barn?
 
Antakelig har du en klar oppfatning av hva du mener, her også.
 
Om du finner løsninger i systemer og rasjonelle tanker, eller om du bruker verdisettet ditt til å ta avgjørelser, gjør ikke dette deg til en god eller dårlig person. Vi mennesker vektlegger disse tingene forskjellig. Hva som er riktig, avhenger av hvilke briller du har på.
 
Er en person som omtales som “hel ved” en rasjonell tenker, eller en person styrt av følelser?
 
Det er lett å gå i frustrasjonsfellen når to mennesker i hver sin ende av skalaen skal være løsningsorienterte sammen. For å unngå dette, er et godt valg i hverdagen å respektere hva dine samtalepartnere styres av.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hva er ditt fotavtrykk?

 
En god bedriftskultur kan sammenlignes med et frodig og fargerikt blomsterbed. På samme måte som næringsrik jord utvikler blomster til sitt fulle potensiale, avgjør kvaliteten på bedriftskulturen om ansatte klarer å ta ut sitt beste. Det finnes forskjellige typer jord, avhengig av hvilke planter som skal dyrkes, og slik er det med bedriftskulturer også. Hvilken variant som passer for deg og din bedrift, avhenger av hva dere ønsker å drive frem.
 
I vår bedrift (Cegal) står en verdibasert kultur veldig sterkt. Vi sier at “it´s all about the people”, som i praksis betyr at alle våre ansatte skal føle seg sett, hørt og verdsatt. Trygge medarbeidere skal oppleve selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid sammen med mennesker som har gode hensikter. Med dette i bunn, har vi en kultur for å skape prestasjoner.
 
Et typisk kjennetegn på en bedriftskultur som fungerer godt, er at stolte medarbeidere på eget initiativ iverksetter aktiviteter for å styrke samhørigheten. Som leder er det da kun behov for å definere adferdsrommet, altså hvordan krav og forutsetninger rammer inn friheten til hva som er akseptert å gjøre.
 
Et eksempel på en aktivitet som ble satt i gang hos oss, er “Hva er ditt fotavtrykk?”. Denne aktiviteten ble lansert av en liten gruppe som på egen hånd ønsket å sette fokus på ansattes selvbilde. Hvem er du? Hvem vil du være, nå og i fremtiden? Hvordan vil ditt fotavtrykk se ut i fremtiden?
 
Kampanjen gikk ut til alle ansatte sammen med en kort video, hvor hensikten med kampanjen ble forklart. Etter hvert som kollegaer sendte inn sine “fotavtrykk” (maks 140 tegn), skrev gruppen dem ut og klippet arket slik at det lignet et fotavtrykk. Kort tid etter dukket anonyme papirfotavtrykk opp på pulter, vegger, gulv, trapper og møterom. Det var mange inspirerende selvbilder, og et av dem jeg husker best var: “Jeg skal smile i telefonen!”. Slikt blir det World Class Service av.
 
Denne fotavtrykkampanjen kan du lett ta med deg til din egen organisasjon, og link til inspirasjonsvideoen finner du nederst. I mellomtiden kan du jo tenke over ditt eget fotavtrykk. Hva står det på det?
 
Et godt valg i hverdagen er å beskrive sitt fotavtrykk.
Fortell hvem du er og lev opp til det.
 
 
Link til videoen:
http://youtu.be/liEAaf9bGFw
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Blir du misforstått?

 

 
 
Er du våken? Da er du allerede i gang. Du er en jeger, og du jakter på inntrykk.
 
Du har sofistikert utstyr tilgjengelig. Du har øyne som ser, og ører som hører. Du har smaksløker i munnen, og en nese for dufter. Ditt største organ, huden, lar deg berøre og kjenne. Du er som et levende og avansert overvåkningssenter. Byttet ditt, inntrykkene, videreformidles lynraskt via det indre bredbåndet ditt og frem til sentralnervesystemet.
 
Hva du har fanget av inntrykk, er det ingen som vet. Knapt nok du selv.
 
Inntrykksdatabasen din minner nemlig om en enorm samling av fotografier. Du knipser ofte og ukritisk, og mange bilder blir nesten like. Noen bilder blir dessuten uskarpe. Du skulle nok ha ryddet, kategorisert og slettet. Det finnes noen blinkskudd også. Kanskje du skulle forstørret noen av dem? Eller laget en fotominnebok?
 
Enten du blar i inntrykksdatabasen eller i bildesamlingen din, skjer det automatisk noe hos deg. Du begynner å tenke. Du begynner en indre dialog med deg selv. Hvis et bilde, eller et inntrykk, viser en vakker, rød rose, hva tenker du da? Tenker du på den første daten mellom deg og din kjære? Eller kanskje på begravelsen du var i? Det er også mulig å ikke tenke så mye, for eksempel å bare tenke at rosen er rød, ikke hvit eller en annen farge.
 
Hva du tenker, er det ingen som vet. Det er dine hemmeligheter.
 
Hemmeligheter er spennende, og samtidig kan de være ganske så risikofylte. Disse hemmelige tankene kan nemlig føre til følelser. Følte du noe da du tenkte på den røde rosen? Hvis du tenkte på daten deres, ble du sikkert glad? Men tenkte du på en begravelse, kjente du kanskje på en tomhet og trist følelse.
 
Gode følelser er fint, men tankene kan også føre til at du føler frykt, hat, sorg eller sinne. Dette er vonde følelser som ikke gjør livet ditt enklere. Når slike følelser begynner å vokse inni deg, kreves det trening i å kunne re-tenke for å skape nye og gode følelser.
 
Noen blir spesialister på å skjule følelsene sine. Andre viser sine følelser uten blygsel. Vet folk hva du føler?
 
Enten følelsene er gode eller vonde, har de en tendens til å påvirke adferden din. Det gjelder både hvordan du oppfører deg mot deg selv, men også hvordan du oppfører deg mot andre. Kroppsspråket og det verbale språket forsterker følelsen din, samtidig som andre erfarer det du gjør, og danner seg sine egne tanker.
 
Med unntak av det du gjør i skjul, er adferden din ingen hemmelighet. Tvert i mot. Av tanker, følelser og adferd, er adferd det absolutt enkleste å oppfatte. Husk derfor at adferden din går rett inn i andres inntrykksdatabaser. Der blir den tenkt på og tolket. Din adferd blir definert som deg og din personlighet.
 
At din adferd definerer deg, er selvfølgelig en utfordring. Noen ganger har du gjerne sagt noe før du fikk tenkt deg om? Du har hatt gode hensikter, men noe kom feil ut? Kanskje er du trist etter en traumatisk hendelse, og tankene om dette får aldri hvile? Når vi ikke skjønner adferden din, kan det skyldes at vi ikke forstår eller tenker over dine forutsetninger. Slik oppstår mange misforståelser.
 
Et godt valg i hverdagen er å være bevisst på hvordan inntrykk, tanker, følelser og adferd påvirker hverandre.
 
Inntrykk skaper tanker. Gode tanker skaper gode følelser. Gode følelser skaper gode handlinger.
 
Dine handlinger er deg.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits

Hvor aktivt engasjert er du?

 
I følge The Gallup Management Journal (http://gmj.gallup.com) kan ansatte deles inn i tre kategorier: de som er aktivt engasjerte, de som er uengasjerte og de som er aktivt uengasjerte. For å forklare den prinsippielle forskjellen mellom dem, kan vi ta en serviett som eksempel.
 
La oss tenke oss at du kaster en serviett på gulvet, uten å ha planer om å ta den opp igjen. Da er du aktivt uengasjert. Du vet det er galt å forsøple, men du bryr deg ikke. Noen andre tar den sikkert opp?
 
Hvis du ikke har kastet servietten, men ser at den ligger der uten at du gjør noen ting, da er du uengasjert. Du vet det er galt å forsøple, men når det ikke er du som har gjort det, er det heller ikke ditt problem?
 
Den engasjerte tar opp servietten og kaster den. Det eneste riktige.
 
Vanligvis finner vi alle de tre kategoriene av ansatte på arbeidsplassen, og sånn er det kanskje hos deg også? Ofte er de uengasjerte i flertall. De ser at ting ikke er som det skal være, men de gjør ikke noe med det. De ser at kaffekoppene står i vasken, og ikke i vaskemaskinen. De ser at kaffeautomaten trenger rengjøring før ny kopp kaffe kan brygges, og de ser at kopimaskinen har gått tom for papir. De ser det, men velger å overse det. Hvor mange ganger har du kommet til et møterom, og det første du må gjøre er å rydde etter noen?
 
Det er kanskje grunn til å tro at de uengasjerte og aktivt uengasjerte, ikke bare oppfører seg slik som ansatt? Antakelig oppfører mange seg på samme måte ellers i samfunnet også. Du har sikkert møtt dem som ikke setter kassen på plass etter seg i sikkerthetskontrollen på flyplasser? Eller irritert deg over brukte engangsgriller som ligger strødd i naturen? For ikke å snakke om gulvet når du forlater kinosalen? Popcorn, papir, brusflasker… Hvor kommer alle disse aktivt uengasjerte menneskene fra? Tenker alle at “noen andre rydder etter meg”?
 
Et godt valg i hverdagen er å være aktivt engasjert. Gjør det som er riktig. Rydd etter deg, også når det ikke er du som har rotet. Vær en rollemodell.
 
Lykke til.
 
 

 
 


Lik min Facebook side og bli oppdatert på nye blogginnlegg.
 

 
hits